Vis kilden til LG-2000-2434



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-12-07
|Publisert=
LG-2000-02434
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Bergen byrett 00-1321 A/2 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02434 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00236.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser, Bergen). Motpart: Bergen kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Helge Strand, Bergen).
|Forfatter=
Lagdommer Rannveig Sjøvoll. Lagdommer Nina Cath. Noss. Ekstraordinær lagdommer Nils T. Selvik. Fire meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-12  Barnevernloven (1992) §4-12], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-21 §4-21], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§482  Tvistemålsloven (1915) §482], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-14 §4-14], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-15 §4-15], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-19 §4-19], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-1 §4-1], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-4 §4-4], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-7 §4-7], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-8 §4-8]
}}
            
Saken gjelder rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. 

Fylkesnemnda for sosiale saker i Hordaland, Sogn og Fjordane, traffødt xx.xx.2000 slikt vedtak: 

«1. Bergen kommune v/barneverntjenesten i Sandviken bydel overtar omsorgen for B født **.05.99, i medhold av lov om barneverntjenester §4-8 annet ledd, jf. §4-12. 

B plasseres fortsatt i fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 og §4-15. 

2. B og hennes foreldre, C og A, har rett til samvær med hverandre 1 gang annenhver måned à 2 timer, jf. lov om barneverntjenester §4-19. 

Samværene skal finne sted i fosterhjemmet.» 

Foreldrene brakte saken inn for Bergen byrett med krav om at fylkesnemndas vedtak skulle oppheves. C døde kort tid før hovedforhandlingen og saken kom i en annen stilling for byretten enn for fylkesnemnda. Bergen byrett avsa 16. oktober 2000 dom med slik slutning: 

«Vedtak av 14.04.2000 fra Fylkesnemnda for sosiale saker Hordaland/Sogn og Fjordane stadfestes.» 

Sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten fremgår av dommen, som lagmannsretten viser til. For lagmannsretten står saken i en noe annen stilling enn for byretten og det finnes derfor nødvendig med en kort redegjørelse. 

Ektefellene C, født xx.xx.1966, og A, født xx.xx.1963, var begge kriminelt belastet og hadde vært rusmisbrukere i lang tid da de fikk datteren B (B) **. mai 1999. Både før og under svangerskapet hadde mor gjentatte ganger, forgjeves, forsøkt å bli rusfri og barnet ble født med tydelige abstinenssymptomer. Kommunen traff midlertidig vedtak om omsorgsovertakelse og etter behandling på Barneklinikken Haukeland Sykehus, ble barnet plassert i beredskapshjem hos ekteparet D og E på X i Hordaland. Vedtaket ble foreløpig godkjent, men fylkesnemnda tok i vedtak av 22. september 1999 ikke påstanden om omsorgsovertakelse til følge, idet nemda la til grunn at foreldrene var enige om frivillig plassering av barnet. Kommunen tok derfor initiativ til å etablere nødvendige avtaler, men foreldrene fulgte ikke opp, samtidig som rusmisbruket vedvarte. Det ble derfor fremmet ny sak for fylkesnemnda, som 14. april 2000 fattet vedtak som gjengitt foran. Saken ble, som nevnt, brakt inn for Bergen byrett. Det ble også gjort forgjeves forsøk på å flytte B og beredskapshjemmet ble derfor godkjent som fosterhjem mens saken sto for byretten. Ekteparet D og E ble deretter forsterforeldre for B. 

Det fremgår av byrettens dom at far hadde planer om å bli rusfri. Videre ville han ha sin søster og svoger, F og G, som fosterforeldre for B. Etter hovedforhandlingen i byretten gjennomførte far, med økonomisk støtte fra sin egen far, et behandlingsopplegg ved CITA (Centro de Investigación y Tratimiento de la Adicción) i Madrid, for å bli rusfri. Etter hjemkomsten søkte han om poliklinisk behandling ved Bergensklinikkene og i november 2000 flyttet han til Vaksvik Evangeliesenter på Møre, der han skal være til desember 2001. Far er tilbudt kommunal utleiebolig på Paradis og skal etter planen flytte dit når oppholdet på Vaksvik er avsluttet. Far har også gjenopptatt kontakten - og har jevnlige samvær - med sin 12 år gamle datter H, som bor hos sin mor. 

A har i rett tid anket dommen. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ba han om at det ble oppnevnt sakkyndig. Kommunen sa seg enig i dette, og lagmannsretten oppnevnte spesialist i klinisk psykologi, Bjørn Reidar Karlsen som sakkyndig med slikt mandat: 

«1. På kort og lang sikt vurdere hvilket omsorgsalternativ som vil være det beste for B, herunder utrede og vurdere 

- hennes nåværende omsorgssituasjon 

- hvorvidt hun har særskilte behov for omsorg/oppfølgning, 

- As evne til omsorg/oppfølgning av henne, 

- konsekvensene for henne ved en eventuell tilbakeføring til biologisk far, og 

- andre spørsmål som eventuelt kan være av betydning for rettens avgjørelse. 

2. Det forutsettes at den sakkyndige gjennomfører sitt arbeid på en slik måte at bl a far og barn kan observeres sammen, og at dette også kan skje i forholdet til fosterhjemmet.» 

Den sakkyndig, som avga sin skriflige erklæring 10. oktober 2001, har ikke trukket noen konklusjoner, men det fremgår at han ikke tilråder tilbakeføring av B til far. Av erklæringen fremgår således: 

«Samlet sett mener den sakkyndige at A har gode personlige omsorgsferdigheter. Han har godt utviklet evne til empati, fremstår som ansvarlig og tar avstand fra det livet han har levd som rusmisbruker og kriminell. Når den sakkyndige likevel ikke kan tilrå tilbakeføring av B, er det basert på to hovedpremisser: 

- B er et ruseksponert barn og viser pr. dags dato tegn på det selv om utviklingen på en rekke områder har vært tilfredsstillende. B har en trygg forankring og tilknytning til fosterhjemmet. Et tilknytningsbrudd på nåværende tidspunkt vurderes å overstige hennes aktuelle tålegrense og vil trolig sette utviklingen vesentlig tilbake i lang tid. Det må påaktes fare for varig skade. 

- A står ennå foran store utfordringer i forhold til sin egen rehabilitering. Det gjelder både i forhold til familieliv, arbeid og fritid. Ett års rusfrihet er også for kort tid til å konkludere med at det ikke eksisterer fare for russprekk. A har også tidligere vist at han kan klare å holde seg rusfri i beskyttede og kontrollerte omstendigheter (fengsel), men at han har sprukket når han har friheten til å kontrollere sitt eget liv. Mye vil stå og falle på hvordan han klarer å tilpasse seg nye livsomstendigheter utenfor institusjonell kontroll og beskyttelse.» 

Det fremgår av erklæringen at den sakkyndige ikke hadde utredet familien F og G som omsorgsalternativ for B. Etter henvendelse fra advokat Kayser, og på rettens anmodning, hadde den sakkyndige senere en samtale med F. Han ga deretter 4. november 2001 et tillegg til sin opprinnelige erklæring. Den sakkyndige gir her uttrykk for at han «sitter overfladisk igjen med et meget godt inntrykk av F. Hun fremstår som moden, reflektert og fornuftig. Boligen fremstår som lun og ryddig. Hun er en erfaren mor med kunnskaper om barns behov og hennes barns gode tilpasning tilsier at de har vokst opp under gode, stabile og trygge omsorgsbetingelser.» Det fremgår imidlertid at den sakkyndige ville avvente vurderingen av fosterhjemsalternativet til hovedforhandlingen. 

Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 5. og 6. november 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Bergen kommune var representert med prosessfullmektig og barnevernkurator Jorunn Holte. Den sakkyndige møtte og var til stede frem til advokatenes prosedyreinnlegg. Retten fikk forklaring fra 7 vitner samt fra den sakkyndige. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

Ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende: 

Omsorgsovertakelsen er i strid med barnevernloven og må oppheves. Dagens situasjon er avgjørende og hensynet til barnets beste tilsier at B får vokse opp hos sine slektninger. Det er også i samsvar med det biologiske prinsipp. Tilbakeføringen må skje nå, ellers vil muligheten være tapt. Selv om fosterforeldrene gjør en god jobb, mangler den familiemessige tilknytning. I fremtiden kan Haalands heller ikke si at de var eneste alternativ for B, siden far har krevet tilbakeføring og ønsker at hun skal vokse opp hos sin tante. Dette vil i så fall være en frivillig plassering og kan gjøres ved avtale med barnevernet etter barnevernloven §4-7. Barnevernloven §4-4 femte ledd gir også muligheter for å bruke familien F og G. 

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 ikke er til stede. Dette er ingen tilbakeføringssak og det særlige vilkåret i barnevernloven §4-21 første ledd annet pkt. kommer ikke til anvendelse. Derfor vil spørsmålet om Bs tilknytning til fosterforeldrene bare være ett av flere moment som skal tillegges vekt. Barnevernloven §4-12 første ledd d) oppstiller flere vilkår og krever årsakssammenheng mellom foreldrenes manglende evne til å ivareta barnet og faren for eventuell alvorlig skade på barnet. Disse vilkårene er ikke oppfylt på nåværende stadium. Bevisførselen, sammenholdt med den sakkyndiges uttalelser, viser at far har evne til å dra omsorg for barnet. Likevel ønsker han at søsteren - F - skal ivareta omsorgsfunksjonen. 

B er ikke mer sårbar enn andre barn som har vært utsatt for rusmiddelbruk i svangerskapet. Under henvisning til [[Rt-1991-668]] anføres at barnevernloven ikke kan oppfattes slik at tilbakeføring ved langvarige plasseringer kun skal skje i helt spesielle tilfeller. Ellers vil det innebære at tilbakeføring bare skal skje dersom det skjer noe helt ekstraordinært hos familien D og E. Skal barnets sårbarhet og tilknytning til fosterfamilien tillegges vekt, vil det også bety at tilbakeføring aldri vil skje for barn i Bs kategori. Det er ikke lovens ordning, idet loven bygger på prinsippet om at barn normalt skal vokse opp hos sine foreldre. Barn av rusmisbrukere må ikke - i større grad enn andre barn - skjermes mot tilbakeføring. Far viser videre til barnevernloven §4-12 annet ledd og anfører at omsorgsovertakelse nå ikke er nødvendig. 

Blir omsorgsovertakelsen likevel opprettholdes, må samværet økes i forhold til den samværsording fylkesnemnda, med tilslutning av byretten, har fastsatt. Det er viktig å etablere en mer omfattende samværsordning før Maria begynner i barnehagen. Far har samarbeidet godt med fosterforeldrene, som også er positive til at han har samvær med barnet. 

Det er lagt ned slik påstand: 

«Fylkesnemndas vedtak oppheves.» 

Ankemotparten, Bergen kommune, har i hovedsak gjort gjeldende: 

Kommunen viser til tvistemålsloven kap. 33, særlig §482, som innebærer at lagmannsretten skal prøve alle sider av saken, og at avgjørelsen skal baseres på nåtidssituasjonen. Det vises til de store endringer som har skjedd siden saken ble behandlet i henholdsvis fylkesnemnd og byrett. Da var far fortsatt avhengig av rusmidler, mens han nå er rusfri. Dette er positivt både for ham og hans barn, men kan likevel ikke innebære at vedtaket om omsorgsovertakelse oppheves. 

Kommunen deler ikke ankende parts syn på forholdet mellom barnevernloven §4-12 og §4-21. Selv om saken gjelder omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12, og ikke tilbakeføring etter barnevernloven §4-21, vil virkningen for barnet av en tilbakeføring - ifølge rettspraksis - stå sentralt i rettens vurdering og rettens tema vil uansett være likeartet. Lagmannsretten må derfor vurdere skaderisikoen for barnet ved en eventuell tilbakeføring, og samtidig se hen til om far og hans familie har evne til å møte eventuelle problemer i den forbindelse. 

Vilkårene for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 første ledd d) er ellers til stede. Riktig nok er fars omsorgsevne positivt beskrevet, men han har et langvarig rusmisbruk bak seg og senest for ett år siden erkjente han at han ikke kunne ha omsorg for barn. Nå er far mer utydelig på dette punkt. Han sier seg i stand til å dra omsorgen for B, men sier samtidig at han «har mye igjen». Barnevernet mener det bør gå en del tid før tilbakefallsrisikoen er minimalisert. Selv om far har vært rusfri tidligere og prognosen nå beskrives som god, har han levet under beskyttede og forutsigbare forhold på Evangeliesenteret. Utfordringen oppstår når han skal vende tilbake til hverdagen og spørsmålet er om han da er i stand til å dra omsorg for et barn som B. 

Fars omsorgsevne må vurderes i relasjon til barnets særlige behov. Skulle B tilbakeføres til far pr. i dag, ville det gi en situasjon som beskrevet i barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a - c. 

Videre anføres at omsorgsovertakelsen er nødvendig, jf barnevernloven §4-12 annet ledd. 

Far har anført at familien F og G kan gi B et tilstrekkelig godt omsorgstilbud. Dermed utelukkes omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 første ledd. Kommunen har både rettslige og faktiske innvendinger mot en slik frivillig plassering. Riktig nok gir barnevernloven §4-4 hjemmel til å sette inn hjelpetiltak for barn og barnefamilier, men frivillig plassering etter §4-4 femte ledd forutsetter at det først vurderes omsorgsovertakelse, dersom det er aktuelt med langvarig plassering. For øvrig skal hjelpetiltak som hovedregel skje i hjemmet og barnevernloven §4-4 femte ledd tar primært sikte på kortvarige opphold utenfor hjemmet. Her tilsier flere forhold at det ikke bør skje en frivillig plassering etter barnevernloven §4-4 femte ledd. For det første fordi er det aktuelt med langvarig plassering. Dernest gjelder det et lite barn der hensynet til stabilitet og kontinuitet i omsorgen tilsier at det bør skje en omsorgsovertakelse. Videre er barnet allerede tilknyttet fosterhjemmet og barnets situasjon i fosterhjemmet er udelt positivt beskrevet. B er også et sårbart barn med særlige behov for kontinuitet og forutsigbarhet i omsorgssituasjonen. Selv om det biologiske prinsipp er viktig, må det i denne sak tillegges mindre vekt slik far ønsker å tilrettelegge omsorgen. Kommunen anfører at vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede, og ber om at vedtaket stadfestes. 

Blir vedtaket stadfestet må retten eventuelt vurdere omfanget av fars samværsrett. Til nå har samværet vært begrenset. Ut fra barnets reaksjoner etter samvær, bør det heller ikke økes foreløpig. Barnet er for lite til å starte relasjonsbygging i forhold til far. For øvrig vil retten bare fastsette et minimumssamvær. Barneverntjenesten er åpen for å øke samværet og - eventuelt,ved behov - sette inn andre tiltak, herunder gi samvær til andre. 

Det ble lagt ned slik påstand: 

«Vedtak av 14.04.2000 fra Fylkesnemnda for sosiale saker Hordaland/Sogn og Fjordane i sak 00-00043 stadfestes.» 

Lagmannsretten vil bemerke: 

Lovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, men det offentlige kan - med hjemmel barnevernloven og på nærmere angitte vilkår - gripe inn med ulike tiltak overfor barn og foreldre. Ifølge barnevernloven §4-1 skal det «legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet» og kap. 4 omhandler ellers tiltak som kan settes inn, med eller mot foreldrenes vilje. Ett av tiltakene er vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12. Det er et tvangsinngrep og ved overprøving av vedtak skal retten etter tvistemålsloven §482 - innenfor sakens rammer - prøve alle sider av saken - også de skjønnsmessige - ut fra forholdene på domstidspunktet. 

I dette tilfellet er det truffet vedtak om at det offentlige, med hjemmel i barnevernloven §4-8 annet ledd jf. §4-12 skal overta omsorgen for B. Det bemerkes at barnevernloven §4-12 første ledd gir flere alternative grunnlag for omsorgsovertakelse, men her er det litra d) som er aktuell. Bestemmelsen gir hjemmel for omsorgsovertakelse: «dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.» Lagmannsretten må derfor, med utgangspunkt i dagens forhold, prøve om vilkårene i denne bestemmelsen er til stede. Det innebærer at retten må vurdere både far og barns situasjon. Når det gjelder barnets forhold må dette holdes opp mot situasjonen slik den må antas å ville bli dersom far får omsorgen for henne. Det som har skjedd etter at saken ble behandlet av byretten, og ikke minst Bs nåværende situasjon, har betydning ved avgjørelsen av hva som på kort og lang sikt anses best for henne. I den forbindelse må det også ses hen til barnets tilknytning til mennesker og miljø der det er, jf. barnevernloven §4-21 første ledd annet punktum. Foreliggende sak gjelder riktig nok bare overprøving av vedtak etter barnevernloven §4-12, og ikke spørmål om tilbakeføring etter §4-21. Av den grunn kommer ikke sistnevnte bestemmelse direkte til anvendelse, men skulle far vinne frem vil konsekvensene for barnet bli de samme. Derfor vil rettens vurdering i det vesentlige også bli den samme og virkningen av tilbakeføringen vil uansett stå sentralt. Det vises her til [[Rt-1996-1203]]. 

Det offentlige overtok omsorgen for B allerede ved fødselen. Lagmannsretten legger til grunn at foreldrene var enig i dette. Slik foreldrenes daværende situasjon er beskrevet, var omsorgsovertakelsen åpenbart nødvendig. Etter lagmannsretten vurdering er det heller ingen tvil om at far manglet evne til å dra omsorg for datteren da saken ble behandlet i byretten. Lagmannsretten viser da til at far fortsatt var avhengig av rusmidler. Etter dette har det imidlertid skjedd store, positive endringer med far. For det første har han gjenomgått en avvenningskur og han har nå vært rusfri i mer enn ett år. Han er også blitt personlig kristen. Nå ønsker han å komme tilbake til et «normalt liv» - han vil ut på arbeidsmarkedet og etablere seg i egen leilighet. Som utdannet tømrer burde han ha gode muligheter til å få arbeid. Fars situasjon er således vesentlig bedret siste året. Spørsmålet er om far nå er i stand til å ta tilstrekkelig ansvar for datteren, med hennes spesielle behov, eller om barnets helse eller utvikling vil bli alvorlig skadd dersom han får tilbake omsorgen for henne. For øvrig bemerkes at dersom retten skulle finne far i stand til å ta ansvar for barnet, må det også vurdere hva som vil være best for B; å bli hvor hun er, eller å vokse opp hos sin biologiske familie. 

Basert på lagmannsrettens egne iakttakelser under ankeforhandlingen, sammenholdt med øvrige opplysninger i saken, herunder uttalelser fra den sakkyndige, legger lagmannsretten til grunn at far, slik han nå framstår, i utgangspunktet har evne til å dra omsorg for barn. Hensett til det langvarige rusmisbruket er det riktig nok risiko for tilbakefall, men far er sterkt motivert for å holde seg rusfri, ikke minst av hensyn til barn og familie og lagmannsretten har tillit til at han vil klare det. På den annen side blir det krevende å «vende tilbake til samfunnet» og far innser at han trenger hjelp for å ivareta omsorgsoppgaven for B. Derfor vil han at søsteren skal overta omsorgen inntil barnet eventuelt selv ønsker å flytte til ham. Isolert sett kan dette oppfattes som en erkjennelse av at far ikke har tilstrekkelig evne til å dra omsorg for datteren. Lagmannsretten oppfatter det slik at far ser seg i stand til å overta omsorgen, men mener barnet vil få det enda bedre om hun får vokse opp hos tanten. Lagmannsretten har ellers inntrykk av at far handler ut fra et oppriktig ønske om å gjøre det beste for datteren. Planen om å la barnet bo hos tanten må for øvrig ses i sammenheng med de utfordringer far står overfor når han skal etablere seg på nytt. Skulle han i tillegg overta omsorgen for barnet ville det gi en ekstra belastning og etter lagmannsrettens vurdering er det fare for at det samlet ville bli for mye for ham, og at det ville oppstå en situasjon som beskrevet i barnevernloven §4-12 første ledd a). En slik løsning synes derfor ikke aktuell. Derimot er det ingenting som indikerer at far, på noe sikt, ikke vil være i stand til å ha ansvar og omsorg for barn. Spørsmålet er om han, etter en overgangsperiode, vil være i stand til å ta ansvaret for B, med hennes spesielle behov. 

Ut fra de beskrivelser som er gitt - både i saksdokumentene, av den sakkyndige og vitner - legger lagmannsretten til grunn at B er et særlig sårbart barn. Dette har sammenheng med at hun var utsatt for omfattende rusmisbruk under svangerskapet. Ifølge overlege Lægreid ved Barneklinikken Haukeland Sykehus, har B klare symptomer på hjernedysfunksjon, samt nevropsykologiske problemer. B beskrives som et hypersensitivt barn, som blir fort utslitt og er mye mer sårbart for miljøforandringer enn andre barn. Derfor er det foreløbig ansett utilrådelig å la henne begynne i barnehage. Lagmannsretten legger til grunn at B har hatt en jevn og fin utvikling i fosterhjemmet og at hun har fått en god og nær tilknytning til fosterforeldrene, særlig fostermor, som hun søker til i utrygge situasjoner. Ifølge fostermor er B vár overfor fremmede og hun får reaksjoner i form av uro og søvnforstyrrelser - gjerne over flere dager - ved forandringer i den daglige rytme. Det skjer også etter at far har vært på besøk. Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at B har særlige behov, men disse blir godt ivaretatt i fosterhjemmet. Det bemerkes da at fosterforeldrene - som har vært beredskapshjem i en årrekke - både har opplæring og erfaring i å behandle barn med særlige behov. I tillegg får de fortløpende faglig oppfølgning gjennom tilsynsførerordningen. Når det derimot gjelder far er lagmannsretten i tvil om han nå vil være i stand til å ivareta de særlige behov B har, selv om det forutsettes at han vil få både opplæring og annen bistand. Det taler mot å la ham overta omsorgen for barnet. 

Dertil kommer at B har en god og nær tilknytning til fosterhjemmet. Far har imidlertid gjort gjeldende at barnets tilknytning bare er ett av flere momenter som skal tillegges vekt ved en avgjørelse om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12, og at det derfor ikke har samme selvstendige betydning som etter barnevernloven §4-21. Lagmannsretten ser noe annerledes på dette, og viser til sine merknader foran. 

Far har videre vist til at tilbakeføring også kan skje for barn som er langtidsplassert utenfor hjemmet. Skal barnets sårbarhet da tillegges vekt vil det, ifølge far, i realiteten bety at tilbakeføring er utelukket for barn i Bs kategori. For øvrig mener far at B ikke er mer sårbar enn andre barn som har vært utsatt for rusmisbruk i svangerskapet, og at tilbakeføring derfor uansett bør skje. Lagmannsretten er ikke enig med ankende part på dette punkt. Riktig nok er det slik at barn som har vært langtidsplassert i fosterhjem også kan tilbakeføres til foreldrene dersom forholdene ellers ligger til rette for det, men dette må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det vises her til [[Rt-1991-668]] og [[Rt-1992-1303]]. Når det gjelder foreliggende sak tilsier opplysningene om Bs sårbarhet og de særlige risiki som her er forbundet ved miljøskifte, at tilbakeføring ikke bør skje. Det vises da særlig til uttalelse fra psykolog Bruarøy ved Barneklinikken Haukeland Sykehus, som ga uttrykk for at B var mye mer sårbar for miljøforandring enn andre barn, og hun hadde behov for skjerming. Bruarøy sa at dette stilte store krav til den som skal ha omsorgen for barnet. Videre vises til den sakkyndige, som har gitt uttrykk for at flytting vil innebære risiko for varig skade hos barnet. Lagmannsretten har ellers ikke holdepunkt for å vurdere hvorvidt B er mer sårbar enn andre russkadde barn. Det kan uansett konstateres at hun er et særlig sårbart barn, hvilket er avgjørende. 

Lagmannsretten har også vurdert tilbakeføring med plassering hos familien F og G, men finner - ut fra en helhetsvurdering - at heller ikke det er tilrådelig. Det betviles ellers ikke at ekteparet F og G - under andre omstendigheter - kunne vært godtkjent som fosterforeldre for B. Forutsetningen måtte i så fall være at F og G hadde kommet inn i saken på et langt tidligere stadium ved at de hadde overtatt omsorgen for barnet like etter fødselen, eller, eventuelt, da det var aktuelt å flytte barnet ut fra beredskapshjemmet. En flytting nå vil innebære at B må bryte opp fra fosterfamilien, og etablere ny tilknytning til F og G. At det i så fall ville skje i relasjon til biologisk familie, kan i seg selv ikke begrunne flytting. Riktig nok er loven, som nevnt innledningsvis, forankret i det biologiske prinsipp, men dette gjelder primært forholdet mellom barn og foreldre og lagmannsretten har ikke funnet holdepunkter for at det også gjelder familien i videre forstand. 

Samlet sett, og utfra en konkret vurdering, finner lagmannsretten det utilrådelig å flytte B. Det er da sett hen til Bs særlige sårbarhet, sammenholdt med hennes tilknytning til fosterfamilien. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at hennes helse eller utvikling vil bli alvorlig skadelidende dersom hun nå flyttes. Vilkårene for omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven §4-12 første ledd litra d) er etter dette til stede, og ut fra hensynet til barnet beste finnes dette også nødvendig. Lagmannsretten kan ikke se at det kan settes inn hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4 som vil avhjelpe de skadelige virkninger en tilbakeføring vil ha for barnet. Det finnes derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på partenes anførsler i den forbindelse. Lagmannsretten finner således ikke grunnlag for å oppheve fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, som dermed må stadfestes på dette punkt. 

Det følger av barnevernloven §4-19 at barn og foreldre har rett til samvær med hverandre, med mindre annet er bestemt. Her er det enighet om at far skal ha samvær med datteren, og noe annet har heller aldri vært aktuelt. Riktig nok er det opplyst at B reagerer med uro, gjerne over flere dager, etter samvær med far, men lagmannsretten legger til grunn at dette vil bedre seg etter hvert som hun vokser og utvikler seg. Den sakkyndige har gitt uttrykk for at fars samværsrett bør utvides i forhold til nåværende ordning. Lagmannsretten er enig i det. På den annen side må det tas hensyn til at barnet får reaksjoner etter samvær. Av den grunn finner lagmannsretten det utilrådelig å øke antall samvær. Derimot bør de enkelte samvær utvides til 3 timer hver gang. Det vil gi far og barn bedre mulighet til å bli kjent og - på sikt - etablere gode relasjoner. 

Lagmannsretten forutsetter for øvrig at barneverntjenesten - i den grad Bs reaksjoner etter samvær avtar - også vil legge forholdene til rette for et mer utvidet samvær mellom far og barn. Det finnes ellers grunn til å bemerke at barneverntjenesten, etter lagmannsrettens vurdering, også bør tilstrebe å legge opp til ordninger som gjør det mulig for fars familie å ha et visst samvær med B, eventuelt i form av avlastnings- eller besøkshjem. Da det ligger utenfor lagmannsrettens kompetanse å avgjøre slike spørsmål, kommer retten ikke nærmere inn på dette. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Fylkesnemndas vedtak av 14.04.2000 pkt. 1 stadfestes. 

2. B og hennes far, A, har rett til samvær med hverandre én gang annenhver måned á tre timer, jf. lov om barneverntjenester §4-19. 

3. Samværene skal finne sted i fosterhjemmet. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]