Vis kilden til LG-2001-102



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-10-18
|Publisert=
LG-2001-00102
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Bergen byrett 00-00586 og 00-00738 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00102 A/01.
|Parter=
Ankende part: Bergen kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Bergen v/advokat Karstein Rye). Motpart: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Arne S. Valen, Bergen).
|Forfatter=
Lagdommer Wiggo Storhaug Larssen. Lagdommer Kjell Frønsdal. Lagdommer Berit Moldskred Mo. Meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-21  Barnevernloven (1992) §4-21], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§482  Tvistemålsloven (1915) §482], [https://lovdata.no/lov/1953-07-17-14/§16a  Barnevernloven (1953) §16a], [https://lovdata.no/lov/1953-07-17-14/§16e §16e], [https://lovdata.no/lov/1953-07-17-14/§19 §19], [https://lovdata.no/lov/1953-07-17-14/§22 §22], [https://lovdata.no/lov/1953-07-17-14/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§4-1 §4-1], [https://lovdata.no/lov/1992-07-17-100/§6-3 §6-3]
}}
           
Saken gjelder spørsmål om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven (bvl.) §4-21. 

Sakens bakgrunn er at ektefellene B, født xx.xx.1954, og A, født xx.xx.1950, har fellesbarna C, født xx.xx.1984, og D, født xx.xx.1989. Denne saken gjelder bare D, idet C idag bor hos sine foreldre. 

Fyllingsdalen klientutvalg traffødt xx.xx.92 følgende enstemmige vedtak vedrørende de to barna: 

«1. Fyllingsdalen klientutvalg overtar omsorgen for lnr **.03.84 og lnr **.01.89 i henhold til Lov om barnevern (gamle) §19, jf. §16a, §16e og §5. 

2. Barna plasseres på beredskapshjem jf. Lov om barnevern §22. Dette gjennomføres skånsomt og i samarbeid med den psykologisk sakkyndige i saken 

3. Sosialkontoret arbeider med å finne egnet fosterhjem som kan ta hånd om begge barna. 

4. Det tas sikte på langvarig fosterhjemsplassering. 

5. Sosialkontoret tar initiativet til utredning og behandling av begge barnas skjevutvikling og problemadferd. 

6. Sosialkontoret gis fullmakt til å utarbeide hensiktsmessige besøksordninger både under beredskapshjemsoppholdet og senere i fosterhjemmet. 

7. Ekstrautgifter i forbindelse med plasseringene dekkes etter gjeldende regler. 

Begrunnelse: 

- - - 

En tar sikte på å opprettholde kontakten mellom foreldre og barn, men at den justeres i henhold til behandlingssituasjonen og det som måtte komme frem under utredningen. 

Foreldrene har ikke klart å imøtekomme barnas grunnleggende fysiske eller psykiske behov for bl.a struktur, daglig stell, adekvat stimulering, grensesetting og omsorg. 

Foreldrene har etter sine forutsetninger prøvd å gi barna en god omsorg. De har likevel utsatt barna for alvorlig og grunnleggende psykisk og fysisk omsorgssvikt som har ført til omfattende problemutvikling hos begge, og hemmet utvikling hos den yngste. 

Langvarig og omfattende bistand fra hjelpeapperatet i form av råd/veiledning og forebyggende tiltak har ikke greid å endre på dette. 

Foreldrenes mangelfulle omsorg vurderes å ha sammenheng med sviktende personlige forutsetninger. Etter klientutvalgets vurdering har foreldrene utilstrekkelig omsorgsevne på kort og lang sikt.» 

Ovennevnte vedtak ble av foreldrene påklaget til Fylkesnemnda for sosiale saker, Hordaland/Sogn og Fjordane, som i vedtak av 22.07.94 stadfestet klientutvalgets vedtak. Vedtaket i Fylkesnemnda ble bragt inn for Bergen byrett som i dom av 18.01.96 stadfestet Fylkesnemndas vedtak. Dommen ble deretter anket inn for Gulating lagmannsrett som i dom av 13.02.97 ( LG-1996-00682) også stadfestet Fylkesnemndas vedtak, dog med enkelte endringer hva gjaldt samværsordning. Dommen i Gulating lagmannsrett ble anket til Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet for Høyesterett ved kjennelse av 09.06.97 ( HR-1997-00330K ). 

B og A reiste i 1998 krav om oppheving av omsorgsovertakelsen og tilbakeføring av barna til foreldrene. Fylkesnemnda for sosiale saker fattet 05.01.00 følgende vedtak: 

«1. Krav om tilbakeføring av C f. **.03.1984 og D f. **.01.1989 tas ikke til følge. 

2. C og foreldrene har rett til samvær med hverandre hver 3 helg fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Samværene gjennomføres som overnattingsbesøk hos foreldrene i Bergen. 

3. C og foreldrene gis rett til feriesamvær inntil 10 dager hvert kalenderår. 

4. Foreldrene og C har rett til samvær med hverandre en lørdag pr. halvår i eller i nærheten av fosterhjemmet. 

5. D og foreldrene gis rett til samvær med hverandre 4 lørdager pr. år i eller i nærheten av fosterhjemmet. C skal ha anledning til å delta på minst to av samværene. Samværene kan kobles opp mot barnas fødselsdager. 

6. Foreldrene gis veiledning i omsorgen på det offentliges bekostning. 

7. Foreldrene kompenseres merutgifter ved hyppige samvær med C. 

Et mindretall på to av Nemndas fem medlemmer gikk inn for å tilbakeføre C til foreldrene. Forøvrig var vedtaket enstemmig. 

Foreldrene bragte vedtaket i Fylkesnemnda inn for Bergen byrett, som 20.11.00 avsa dom med følgende enstemmige domsslutning: 

«1. C blir å tilbakeføre til sine biologiske foreldre med virkning fra første dag i skolens juleferie år 2000. 

2. D blir å tilbakeføre til sine biologiske foreldre med virkning fra 26. februar 2001. I tidsrommet frem til den 26. februar 2001 skal D ha samvær med sine biologiske foreldre etter den opptrappingsplan som er angitt i domsgrunnene.» 

Bergen kommune har rettidig påanket byrettens dom når det gjelder slutningens pkt. 2 vedrørende D. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus 17. - 20. september 2001. For ankende part møtte Synnøve Alma Nordstrand sammen med prosessfullmektig. For ankemotparten møtte B og A sammen med prosessfullmektig og avga forklaring. I tillegg mottok retten forklaring fra 11 vitner og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. I lys av at D siden hovedforhandling i byretten var blitt 12 år jf. barnevernloven §6-3 første ledd 2. punktum, var psykolog Kurt Dahl, tidligere sakkyndig i saken, bedt om å formidle hennes mening. Saken står ellers i samme stilling som for byretten. Om partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom. 

Ankende part - Bergen kommune - har i det vesentlige anført: 

Saken gjelder hvorvidt omsorgsovertakelsen for D skal oppheves eller om den skal videreføres med samvær for de biologiske foreldrene. Det fremgår av barnevernloven §4-1 at hensynet til barnet skal stå sentralt ved denne vurdering. Forøvrig vil det være misvisende å snakke om en «tilbakeføring», idet det i så fall vil dreie seg om et helt nytt hjem for D. Hun kjenner bare fosterforeldrenes hjem. 

Første grunnvilkår for opphevelse av en omsorgsovertakelse er at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Det kan ikke Ds biologiske foreldre. Med utgangspunkt i en grundig gjennomgang av Ds behov, så trenger hun forutsigbare, klare og tydelige omsorgspersoner. De sakkyndiges beskrivelse av A viser at han ikke har disse egenskapene, noe som også er bekreftet ved bevisførselen for retten. As egenskaper ligger helt i den andre enden av skalaen i forhold til Ds behov. Det er viktig å understreke at det her ikke dreier seg om skyld/ikke skyld hos foreldrene, men en vurdering av barnets behov utfra visse lovbestemte vilkår. 

Også det inntrykk B ga i retten, bekrefter de sakkyndiges vurdering. D går nå inn i avgjørende år i forhold til hvordan hun vil kunne fungere i voksen alder. Hennes funksjonssvikt vil stille særlige krav til den person som skal forestå morsoppgaven. Dette tilsier at D klart vil oppleve og kunne bli preget av mors egne begrensninger. 

Det er en misforståelse at mistanken om incest skulle ha vært den egentlige grunnen til omsorgsovertakelsen. Klientutvalgets begrunnelse var den reelle. Når sakkyndig Åge Berntsen brukte mye plass på dette i sin rapport fra 1994, var det begrunnet i foreldrenes ønske. Barneverntjenesten har ikke behov for å forsvare byrettens domspremisser fra 1996 om dette og har aldri prosedert på incestmistanke. Man har forståelse for at dette har vært en stor tilleggsbelastning for familien. 

En opphevelse av et omsorgsvedtak i henhold til barnevernloven §4-21 første ledd 2 punktum, må vurderes i forhold til hvert enkelt berørt barn og de problemer dette kan gi for barnet. Det faktum at kommunen ikke anket byrettens avgjørelse m.h.t. C, kan ikke anvendes som argument i forhold til D. Eksempelvis vil Ds alder, hennes egen mening, skolesituasjonen og forholdene knyttet til fosterforeldrene spille inn. Har barnet i tillegg en skade vil det generelt kreves mindre risiko for at en tilbakeføring skal føre til problemer. I Ds tilfelle er skadepotensialet stort ved en tilbakeføring. Det ble fastslått av vitnet Inger Reigstad Aase og psykolog Kurt Dahl. Selv med hjelpetiltak vil en tilbakeføring være risikofylt, idet en er avhengig av at foreldrene kan nyttiggjøre seg hjelpen. Erfaringene i så måte med foreldrene fra før omsorgsovertakelsen er ikke gode. 

Når det gjelder bevisbyrde for vilkåret i barnevernloven §4-21 om alvorlige problemer for barnet ved tilbakeføring, så stilles det lavere krav til sannsynlighetsgrad enn ved omsorgovertakelse. Det er dessuten risikoen for problemer som skal vurderes, ikke at det nødvendigvis vil medføre problemer. Det vises bl.a til Knut Lindboe «Barnevernrett» side 124 flg. 

Omsorgsovertakelse er et svært alvorlig inngrep. Det er et inngrep som gjøres for å hjelpe barnet, og spørsmål om samvær med de biologiske foreldrene må sees i dette lys. Samværet skal støtte opp om omsorgsovertakelsen og ikke bidra til å øke den skaderisiko man derigjennom vil unngå. Behovet for kontinuitet og stabilitet innebærer at tiltakene må sees i sammenheng. 

D har hatt 4 samvær pr. år med sine foreldre siden 1994. Det har dekket hennes behov. En opptrapping av samværshyppigheten vil gi et feil signal i forhold til foreldrene og kunne gi seg uheldige utslag. Det må også tas hensyn til Ds uro rundt samværene, slik dette er fremkommet gjennom vitneførselen, og til hennes sårbarhet. Det er ikke uvanlig med 4 samvær pr. år for langtidsplasserte. 

Etter kommunens syn kan på sikt noen av samværene finne sted i Bergen, men dette vil avhenge av Ds egen situasjon og av samarbeidet mellom foreldre og fosterforeldrene. Det foreslås at barneverntjenesten gis anledning til å bestemme tid og sted, fremfor å låse seg til en løsning. Det er ikke grunnlag for den kritikk foreldrene har fremsatt i forhold til fosterforeldrenes håndtering av D. Deres opptreden er tvertimot et resultat av den veiledning og støtte de har mottatt fra hjelpeapparatet. 

Etter barnevernloven §6-3 skal barnets mening innhentes og tillegges vekt, når det er over 12 år. I Ds tilfelle må hennes utsagn om samvær fremsatt i familiesammenheng vurderes i forhold til den lojalitet barn som regel vil ha både mot fosterfamilie og mot biologisk familie. Desto større grunn er det å vektlegge den mening D ga uttrykk for til psykolog Kurt Dahl. 

Det er også behov for å regulere antall telefonkontakter mellom D og foreldrene. Dette er det rettslig adgang til og det foreslås en gang pr. måned som hittil. 

Det ble lagt ned følgende påstand: 

«1. Krav om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse for D, f. xx.xx.1989, tas ikke til følge. 

2. D og hennes foreldre skal ha rett til samvær med hverandre 4 ganger i året inntil 4 timer pr. gang. Barneverntjenesten bestemmer tid og sted for samværene. 

3. Telefonkontakten mellom D og hennes foreldre begrenses til en gang pr. måned.» 

Ankemotparten - B og A - har i det vesentlige anført: 

Sakens utgangspunkt er at man har en enstemmig byrettsdom som fastslo at vilkårene for tilbakeføring av begge barna var tilstede. Byretten skar igjennom de sakkyndiges vurderinger og tok en dristig beslutning. Det er ikke snakk om å gamble med Ds fremtid, men å skue forbi og ha en kritisk holdning til uttalelser fra fagpersonene. 

Når det gjelder de biologiske foreldres omsorgsevne, så har denne vært bedømt på en feil måte. Kanskje var det i 1992 visse uheldige sider ved hjemmet. Far hadde problemer med grensesetting, og det kunne til tider skorte på hygienen. Men problemene ble overdimensjonert. Fars kreftsykdom i 1992 og dødsfall i nær familie ble ikke vektlagt. I tillegg lå incestmistanken som en klam hånd over saken samtidig som Ds sene utvikling og hennes adferd ble tilskrevet sviktende omsorg fra foreldrene. 

I lys av Nina Wolds rapport fremstår det som klart at Ds utvikling skyldes en genetisk skade eller lignende, og at den har ingenting å gjøre med omsorgsvikt hos foreldrene. Wolds rapport bekrefter det foreldrene har hevdet hele tiden. Uansett hva man måtte mene om forholdene i 1992 - idag kan foreldrene ubetinget gi sine barn forsvarlig omsorg. Det fremgår også av byrettens dom hvor det både legges til grunn at saken bevismessig står i en annen stilling og hvor det fremholdes at «foreldrenes omsorgsevne nå er slik at de utvilsomt er i stand til å gi barna forsvarlig omsorg.» Selv om hvert barn må vurderes for seg i forhold til en omsorgsovertakelse, er det et poeng at barneverntjenesten i forhold til C har akseptert at foreldrenes omsorgsevne er forsvarlig. 

Byretten fant ikke at en tilbakeføring av D ville medføre alvorlige problemer for henne på sikt. Kommunen har vist til at D er et barn med spesielle behov. Men hvis et barn har spesielle behov, så må disse i utgangspunktet avhjelpes med tiltak. Ds forsterforeldre har i en årrekke fått massiv veiledning og oppfølgning for å kunne forstå Ds reaksjoner og for å kunne hjelpe henne. Først var det hver 14. dag og senere ca hver måned. På skolen har hun ukentlig 9 spesialtimer, 14 timer med assistent og kun 4 timer alene sammen med klassen. I tillegg har fosterforeldrene hatt et avlastningshjem og D har vært behandlet ved Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP) ved Sentralsykehuset i Haugesund. Fosterforeldrene er vanlige mennesker som B og A og er hverken mer eller mindre skikket til omsorgsoppgaven enn disse. 

Det må forutsettes at D ved en tilbakeføring vil få samme støtte og bistand i skolesituasjonen i Bergen som hun idag får i X. I det daglige vil foreldrene forestå leksehjelp og grensesetting, eventuelt med bistand fra en spesialutdannet slektning, og de vil kunne utvise kjærlighet og forståelse. Det må også tas i betraktning at far er utdannet lærer. I tillegg vil foreldrene fullt ut nyttiggjøre seg alle tilbud om hjelpetiltak. Det er kommunen som må sannsynliggjøre at en tilbakeføring vil medføre alvorlige problemer for D. Det har den ikke gjort og det har heller ikke psykolog Kurt Dahl gjort. Når det gjelder vitnet Inger Reigstad Aase fra BUP Haugesund, så må hennes vitneutsagn vurderes i forhold til at hun ikke har hatt med D å gjøre siden 1998 og at hun ikke kjenner de biologiske foreldrene. 

Psykolog Kurt Dahls oppgave var kun å redegjøre for Ds mening om tilbakeføring. Hans øvrige konklusjoner angående D skriver seg fra en undersøkelse gjort for 3 - 4 år siden og reflekterer ikke at hun senere har gjort store fremskritt og nå generelt tackler sin situasjon bedre enn før. 

Det erkjennes at en tilbakeføring ikke kan skje umiddelbart, men at det først må skje en gradvis opptrapping av samværene over et halvt års tid. Det skyldes at ikke ett eneste samvær har vært lagt til foreldrenes hjem i Bergen, hvilket er veldig uvanlig i barnevern-sammenheng. På grunn av kommunens steile holdning til samvær har D derfor ikke kunnet gjøre seg kjent med foreldrenes hjem. År er gått som ikke lar seg ta igjen og urett er begått som ikke kan gjøres godt igjen. Man har å gjøre med et overgrep som er begått av flere personer. Men det kan avhjelpes ved at D nå blir gjenforent med sine foreldre. Den trygghet D trenger, kan hun få like godt hos sine foreldre som hos fosterforeldrene. 

Hvis retten ikke finner tiden inne for en tilbakeføring, så anføres subsidiært at antall samvær bør økes betydelig, slik at det samtidig legges opp til at en tilbakeføring kan skje en gang i fremtiden. D har sagt til sine foreldre at hun ønsker mer samvær med dem. Hun har tidligere sagt til C at hun ønsket samme samværsordning som hun i sin tid hadde, nemlig hver 3. helg. Psykolog Dahl hadde ikke mandat til å ta stilling til antall samvær. Fosterforeldrene hadde ingen klare synspunkter på spørsmålet om økning av antall samvær. Ds svar til begge foreldreparene vil være preget av hennes lojalitet overfor disse, men uttalelsen til C må tillegges særlig vekt. 

Retten må gi klare rammer for samværene og ikke overlate noen utforming til barneverntjenesten. Samværet må økes betydelig og noen av dem må foregå i Bergen - herunder også med overnatting. Skulle det senere vise seg at man har utmålt et for omfattende samvær, så vil Fylkesnemnda kunne redusere samværet. Man låser således ingenting. Når det gjelder hvilken vekt retten skal tillegge Ds mening på samværet, må det tas hensyn til at hun ikke kjenner foreldrenes hjem og at hun står minst 2 år tilbake i utvikling. Dagens telefonkontakt med en gang pr. måned er for lite. Det må være minst hver 14. dag og bør helst medtas i domslutningen. 

Det ble lagt ned følgende påstand: 

«1. D blir å tilbakeføre til sine biologiske foreldre 1 juli 2002. 

2. Subsidiært: D og foreldrene gis samvær med hverandre etter rettens skjønn.» 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Saken gjelder krav om tilbakeføring til biologiske foreldre av omsorgen for en vel 12 år gammel jente - D født **.01.89. Omsorgsovertakelsen har vart siden desember 1992, først med plassering i beredskapshjem og siden juni 1993 hos nåværende fosterforeldre. Ds fosterforeldre er bosatt i X kommune i Sunnhordland, mens foreldrene er bosatt i Bergen. 

Det rettslige utgangspunkt for lagmannsretten i samtlige av de spørsmål som er reist, er at det i henhold til barnevernloven §4-1 skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. For øvrig får tvistemålsloven (tvistemålsloven) kapittel 33 anvendelse, således at retten i henhold til tvistemålsloven §482 annet ledd, er ubundet av hva partene gjør gjeldende og deres påstander. 

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de tidligere kommunale vedtak og rettsavgjørelser i saken og heller ikke på de ulike vurderinger som tidligere er lagt til grunn hva angår D, de biologiske foreldre og fosterforeldrene. Dette har også sammenheng med at lagmannsretten må ta sitt utgangspunkt i dagens situasjon. 

Derimot finner lagmannsretten grunn til å fremheve den klargjøring som framkom i en sakkyndig nevropsykologisk undersøkelse av D, foretatt av psykolog-spesialist Nina Wold i august/september 2000. Følgende konklusjonen fremkommer i en rapport av 13.10.00: 

«D har nevropsykologisk funksjonssvikt som hovedsakelig manifesterer seg ved et redusert generelt evnenivå med det det innebærer. Dette anses sannsynliggjort å være organisk betinget. Disse vansker kommer i tillegg til de psykiske vansker hun allerede er diagnostisert og behandlet i forhold til. 

D vil ut fra både sin nevropsykologiske funksjonssvikt og sine psykiske vansker stille større krav til sine omsorgsgivere enn andre barn. 

Når det gjelder krav til foreldrenes omsorgsoppgaver i tidlig alder er det ganske sikkert - ut fra kunnskap om evneretardasjon - at barn med slike trenger mer konkret innlæring av ferdigheter enn andre og trenger hjelp til å overføre kunnskap lært i en situasjon til en annen. Dersom dette inngår i rettens definisjon av omsorgsoppgaver, har hun sannsynligvis stilt større krav til omsorg enn andre barn. Det kjennetegner også ofte barn med en slik problematikk at barnet ikke selv krever den ekstra stimulering det trenger, foreldrene (og andre ) må tilby. Et barn som D vil da sannsynligvis trenge omsorgspersoner med kunnskaper, vilje og evne til å kunne gi barnet den stimulering, støtte og opplæring hun trenger og har trengt.» 

Lagmannsretten finner ut fra bevisførselen å kunne legge til grunn at D idag ligger ca 2 - 3 år etter sine jevnaldrende. Hun har generelle lærevansker med et evnenivå tilsvarende en IQ på ca 70. Hun er et relasjonsskadet barn. For at hun skal kunne fungere i hverdagen i tråd med sine forutsetninger, er det nødvendig med betydelig struktur og fasthet og med stor grad av forutsigbarhet såvel hjemme som på skolen. Hun må forberedes i god tid på hendelser som avviker fra det som er vanlig. Hun har et stort behov for å «høre til» blant venner og i nærmiljøet, men mangler i stor grad evnen til å forstå tenåringenes opptreden og deres «koder». I pressede situasjoner melder hun seg ofte ut, mens hun tidligere utagerte. Tilretteleggelse av hennes hverdag er avhengig av nær kontakt mellom hjem og skole. Hennes reaksjon i forhold til uforutsette eller ytre uforutsigbare hendelser er uro og/eller boikott. 

Krav om oppheving av en omsorgsovertakelse reguleres av barnevernloven §4-21. Loven stiller opp to grunnvilkår, som begge må være oppfylt. Det ene er at foreldrene må kunne gi barnet «forsvarlig omsorg» og det annet er at barnet ikke «har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.» Det er videre grunn til å minne om at en prøving av begge vilkårene må skje i forhold til Ds omsorgsbehov og ikke ut fra en mer generell vurdering. 

Etter lagmannsrettens syn må det stilles særlige krav til de foreldre som skal ha omsorgen for D. Ikke bare er hun i seg selv vanskelig å mestre, men det kreves i tillegg at man kan spille på lag med det betydelige hjelpeapparat som er nødvendig i forhold til D. Kravet til forsvarlig omsorgsevne må således holdes opp mot begge disse elementer. 

Ds foreldre - B og A - har begge for lagmannsretten fremholdt mange av sine gode egenskaper i forhold til omsorgsevne. Lagmannsretten legger for sin del til grunn at de både vil kunne gi D kjærlighet og omtanke og bidra med tilrettelegging av det daglige stell. Det er heller ingen grunn til å tvile på at de vil gå inn for oppgaven. I tillegg må det påregnes at foreldrene vil få samme hjelpetibud i Bergen som fosterforeldrene har fått i X. Det er også grunn til å fremheve det positive innslag som en nærmere kontakt med den fem år eldre søsteren C vil kunne ha for D. 

På den annen side er lagmannsretten etter bevisførselen kommet til at foreldrene ikke har tilstrekkelig evne til å styre Ds hverdag og til å nyttiggjøre seg den betydelige eksterne hjelp som D vil være avhengig av i mange år fremover. D trenger fasthet, hvilket foreldrene i utgangspunktet har stilt seg kritiske til når det gjelder fosterforeldrenes opptreden i forhold til D. Under bevisførselen for lagmannsretten fremkom det heller ikke klare signaler på at man ville makte dette eller hadde tilstrekkelig forståelse for problemet. D trenger videre omsorgspersoner som kan se fremover for henne og tilrettelegge hennes møte med nye utfordringer - både personlige og mer karrieremessige. I den sammenheng er det vanskelig å se at foreldrene vil strekke til - selv med den beste vilje. Særlig vil lagmannsretten her peke på de begrensninger som relaterer seg til mors situasjon. Lagmannsretten fikk heller ikke noen avklaring av foreldrenes reelle evne og vilje til å spille på lag med hjelpeapparatet, men det kan skyldes at man på grunn av begrenset samvær ikke helt har klart for seg hvilke behov D har. 

Samlet sett finner lagmannsretten at det ikke kan sees å være sannsynliggjort at foreldrene kan gi D en forsvarlig omsorg i forhold til hennes behov. 

Selv om det ikke er avgjørende for resultatet har lagmannsretten også vurdert det annet grunnvilkår for tilbakeføring. I rettspraksis er det lagt til grunn at det avgjørende her vil være om en tilbakeføring vil medføre «en reell fare for skadevirkning av betydning sett på lengre sikt», jf. bl.a. [[Rt-1987-805]]. 

Ut fra bevisførselen bygger lagmannsretten på at D føler seg trygg i X. Hun har en kjent verden - hvilket er svært viktig for henne. Hun trives i små og oversiktlige forhold. Hun inngår som et full-integrert medlem av fosterfamilien med en «bror» på 11 år og har meget sterk tilknytning til fosterforeldrene. Fosterfamilien har over tid lært seg å leve med og tilpasse sin hverdag, sine helger og sine ferier til Ds særegne behov. Skolesituasjonen er tilrettelagt for henne og hun er «akseptert» i klassen og i nærmiljøet. Det har tatt lang tid og krevd stor innsats fra mange for å bringe D dit hun er idag. Situasjonen for D i X synes tilnærmet optimal. 

Slik lagmannsretten vurderer hennes totale integrering og tilknytning i X, vil det være en høy risiko for en uheldig og uønsket utvikling for D, dersom hun nå skulle rives opp fra sitt trygge miljø for å starte en helt ny etablerings- og integreringsprosess i Bergen. I denne sammenheng må det også tas hensyn til de forannevnte mangler ved foreldrenes omsorgsevne. 

Lagmannsretten viser videre til følgende utdrag fra psykolog Kurt Dahls skriftlige uttalelse til retten av 30.08.01, basert på et mandat om bl.a å foreta en vurdering av Ds situasjon i fosterhjemmet: 

«Etter undertegnedes vurdering vil en tilbakeflytting av D til foreldrehjemmet være svært uheldig. En slik eventuell flytting vil på ingen måte være til barnets beste. D vil overveiende sannsynlig bli sterkt emosjonelt forstyrret av å måtte forlate sine tilknytningspersoner mot sin vilje. Hun har sine psykologiske foreldre i X og vil gjerne treffe sine biologiske foreldre sånn av og til - to ganger i året sier hun selv. Hun er selvfølgelig sterk knyttet til sitt daglige miljø i X, men det viktigste er ikke å bli fratatt den trygghet- og tilknytningsbase som fosterfamilien representerer for henne.» 

Også vitnet Inger Reigstad Aase, BUP Haugesund, ga uttrykk for tilsvarende synspunkter i sin forklaring for retten. 

Med utgangspunkt i ovennevnte finner lagmannsretten det sannsynliggjort at en tilbakeføring av D vil medføre en reell fare for alvorlige og langvarige problemer for henne klart utover de mer normale overgangsproblemer. 

Etter barnevernloven §6-3 skal et barn som er fylt 12 år alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting og det skal legges vekt på hva barnet mener. Det er for lagmannsretten fremkommet ulike utsagn om Ds mening, men retten finner i denne sammenheng å ville legge mest vekt på den innhentede uttalelsen fra psykolog Kurt Dahl, som slår fast at D har uttrykt ønske om å være der hun har vært de siste åtte år. 

Lagmannsretten har etter dette kommet til at lovens vilkår for å oppheve Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for D ikke er oppfylt. 

B og A har subsidiært lagt ned påstand om at antall samvær med D fastsettes etter rettens skjønn, idet det hevdes at dagens ordning med 4 samvær pr. år er altfor begrenset. Det er også uttrykt ønske om at noen samvær må finne sted i Bergen og at det må åpnes for overnattingsbesøk. 

Lagmannsretten finner at antall samvær pr. år ikke bør økes utover dagens 4 samvær og at de også - som nå - bør være begrenset til 4 timer pr. gang. Dette vil være tilstrekkelig til at D kan opprettholde kontakten med sine biologiske foreldre og vil samtidig gi disse en mulighet til å følge med i hennes utvikling. Retten finner ikke grunnlag for en opptrapping - verken med sikte på å forberede en fremtidig tilbakeføring av omsorgen eller ut fra Ds uttrykte ønske, jf. forannevnte sitat fra psykolog Kurt Dahls rapport av 30.08.01. 

Derimot finner retten at det kan være grunn til å fastsette at minst ett av de årlige samvær skal finne sted i Bergen i tilknytning til foreldrenes hjem. Det kan tjene til å gi D et mer konkret bilde av foreldrenes livssituasjon og muliggjøre kontakt med den øvrige biologiske familie. 

Når det gjelder telefonkontakt finner retten at dette bør videreføres som nå med en gang pr. måned. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Krav om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse for D, f. xx.xx.1989, tas ikke til følge. 

2. D og hennes foreldre har rett til samvær med hverandre 4 ganger i året inntil 4 timer pr. gang. Minst ett av samværene skal finne sted i foreldrenes hjem i Bergen. Forøvrig bestemmer barneverntjenesten tid og sted for samværene. 

3. Telefonkontakt mellom D og hennes foreldre begrenses til en gang pr. måned. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]