Vis kilden til LH-1994-283



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
1995-01-06
|Publisert=
LH-1994-00283
|Sammendrag=

|Stikkord=
Militærnekting
|Saksgang=
Alta herredsrett nr. 110/94 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00283 A. Anket til Høyesterett, for utfallet av dommen se HR-1996-00042 B.
|Parter=
Ankende part: Staten v/Justisdepartementet, boks 8005 Dep, 0030 Oslo. (Prosessfullmektig: Advokat Are B Meedby, 9501 Alta). Ankemotpart: Tor-Bjørnar Henriksen, 9500 Alta. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helsvig, 9501 Alta).
|Forfatter=
Lagdommer Dag Nafstad, formann. Lagdommer Ellen Mo - Mindretall: Kst lagdommer Eystein F Husebye
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1965-03-19-3/§1  Militærnekterloven (1965) §1], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§109  Grunnloven (1814) §109], [https://lovdata.no/lov/1965-03-19-3/  Militærnekterloven (1965)]
}}
     
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste. 

Etter å ha gjennomført sin militære førstegangstjeneste i garden i 1983-84 og en repetisjonsøvelse høsten 1987, søkte Tor-Bjørnar Henriksen høsten 1991 og juni 1992 om fritak fra videre militærtjeneste. Ved påtegning av 11 10 93 avslo Justisdepartementet søknaden, og da Henriksen ikke undertegnet villighetserklæring, tok Staten v/Justisdepartementet 22 02 94 ut stevning med påstand om at vilkårene for å frita Henriksen for militærtjeneste ikke er til stede. Alta herredsrett avsa 28 april 1994 dom med slik slutning: 

"Tor Bjørnar Henriksen, f.23. april 64 frifinnes for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3." 

Saksforholdet forøvrig, og partenes anførsler for herredsretten, framgår av dennes dom. 

Staten v/Justisdepartementet har i rett tid 30 06 94 påanket dommen med grunnlag i feil rettsanvendelse. Henriksen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten, og ankeforhandling ble holdt i Alta 05 12 94. Ankemotparten møtte og ga forklaring, og det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. 

Staten v/Justisdepartementet framholder at Henriksen ikke fyller kravene for å kunne bli fritatt for militærtjeneste. 

Etter fritaksloven §1 må en ha en konsekvent pasifistisk holdning som i sin form må være alvorlig og med nødvendig fasthet og styrke. Det er innholdet i Henriksens holdning som her ikke fyller lovens krav. Man må på prinsipielt grunnlag ta avstand fra at også andre tar menneskeliv. Herredsretten har således tatt feil når den i sin lovanvendelse hevder at loven ikke oppstiller et slikt krav. 

Herredsretten har lagt til grunn ubestridt og korrekt faktum når den hevder at Henriksen aksepterer et overordnet, væpnet FN. Den har også korrekt sluttet at hans ytringer om dette ikke gir uttrykk for noen pasifistisk grunnholdning. 

Henriksens delte argumentasjon, hvor den realistiske del innebærer at han aksepterer andres bruk av vold fordi verden er slik den er, viser at hans grunnholdning ikke fyller lovens krav for fritak. Rettspraksis har trukket opp grensene for den voldsbruk som en person skal kunne akseptere uten at det får innvirkning på fritaksretten. Det må godtas at søkeren forbeholder seg rett til å forsvare seg selv og sine nærmeste med våpen, at han aksepterer at politiet benytter våpen under utførelse av ordinær polititjeneste, og at han ikke finner å kunne ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Det sistnevnte kan ikke betraktes som en allmenn aksept av andres voldsutøvelse, men som aksept av visse spontane, livreddende aksjoner i gitte historiske sammenhenger når dette anses som eneste utvei for å spare andre menneskeliv. Holdningen må være at det uansett er grunnleggende uriktig å ta menneskeliv. 

Henriksen fyller ikke lovens fritakskrav med sin holdning til at det bør være et FN-organisert væpnet apparat som skal kunne gripe til voldshandlinger for å opprettholde fred i eller mellom nasjoner. 

Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand: 

"Vilkårene for å frita Tor Bjørnar Henriksen, født xx.xx.64, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede." 

Tor-Bjørnar Henriksen har gjort gjeldende at han fyller vilkårene for fritak etter fritaksloven §1, og slutter seg i det vesentlige til herredsrettens premisser. 

Det er ens eget standpunkt og egen holdning til militærtjeneste og voldsbruk som er det avgjørende. Det har ikke noe med Henriksens holdning å gjøre at han aksepterer våpenbruk ut fra et realistisk syn på verden i dag. Han har selv tatt et moralsk standpunkt til egen militærtjeneste, men er heller ikke likegyldig til andres voldsbruk. 

Henriksen ser på disse spørsmål tosidig. Han har selv en særlig holdning og overbevisning som innebærer at han må ta sitt eget moralske standpunkt til egne handlinger. Samtidig ser han på problemstillingen ut fra en praktiskpolitisk side. Han selv er ikke i stand til å ta i våpen for å skade andre. Men politisk foretrekker han at det blir organisert et overnasjonalt FN-forsvar som skal virke forebyggende og sikre fred, framfor at hvert land har sitt nasjonale militærvesen som i dag. 

Han tar prinsipielt avstand fra at også andre tar menneskeliv, men han er samtidig realist og må innse at andre tyr til vold, slik verden er i dag. Det er derfor akseptabelt at et FN skal kunne gå inn og stoppe væpnede konflikter, også ved voldsbruk, selv om voldsbruk ikke er ønskelig. Han finner det vanskelig å angi hva som i en slik situasjon bør tillates, men målet må være å minimalisere tapet av menneskeliv. Alle andre virkemidler må forsøkes før voldsbruk fra FN. 

Henriksen har nedlagt slik påstand: 

"Alta herredsretts dom i sak nr. 94-00110 A stad festes." 

Lagmannsretten vil bemerke: 

Grunnloven §109 fastsetter en alminnelig verneplikt for alle stridsdyktige menn. Tanken bak den alminnelige verneplikt er at plikten til å gjøre militærtjeneste er en så stor byrde, også i fredstid, at denne byrden bare kan forsvares dersom den prinsipielt gjøres til en samfunnsplikt som omfatter alle, uansett økonomisk, intellektuell eller politisk status. Samtidig er det erkjent at en slik samfunnsplikt som, i sin ytterste konsekvens, omfatter det å ta andres liv i en krigstid, for noen kan føre til samvittighetskonflikt av slikt omfang at det vil være uriktig å gjennomføre samfunnsplikten ved hjelp av tvang. Det å skulle bli pålagt å ta fiendens liv vil for alle være en tung byrde, men for den som har en alvorlig pasifistisk overbevisning, vil byrden bli tyngre enn hva samfunnet kan pålegge noen å bære. 

Kriteriet for fritak er i militærnekterloven §1 formulert som et krav om at den vernepliktige ikke skal kunne "gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning". I rettspraksis er dette tolket som et krav om en pasifistisk innstilling, men med de begrensninger som ligger i lovens uttrykk "militærtjeneste av noen art". I denne sammenheng er det av Høyesterett, i en dom inntatt i [[Rt-1969-1285]], lagt til grunn at det ikke er i strid med lovens krav til overbevisning at den vernepliktige vil kunne gripe til våpen for å forsvare seg selv og sine nærmeste i en situasjon hvor det blir nødvendig, eller at den vernepliktige aksepterer at politiet bruker våpen under utførelse av alminnelig polititjeneste. Førstvoterende uttaler i denne sammenheng også at man etter hans oppfatning "heller ikke kan falle utenfor om man under redegjørelse for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk uunder andre forhold griper til våpen. Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste." 

Henriksens overbevisning, slik han har gitt uttrykk for denne i sin forklaring til lagmannsretten, er i alle vesentlige trekk den samme som han har redegjort for overfor politiet og til herredsretten. Han fastholder at han ikke kan bære våpen i den hensikt å skade eller drepe et annet menneske. Dette er hans faste og prinsipielle syn. Samtidig sier han at han er realist, og at han derfor må konstatere at det er ufred omkring i verden, og at andre nasjoner griper til våpen. Han ser det som en overordnet målsetting at færrest mulig menneskeliv går tapt, og det er av denne grunn at han mener at den beste løsningen vil være at FN - et FN ledet etter andre og mer demokratiske prinsipper enn i dag - utstyres med våpen og gis fullmakt til å gripe inn i væpnede konflikter. I denne sammenheng må det etter hans oppfatning aksepteres at en slik overordnet FN-styrke tar liv dersom man på denne måten kan spare flere liv. Han anser dette som en nødvendig konsekvenns av den rolle en slik styrke skulle inneha, og uttaler under tvil at det er mulig at det også vil være "riktig" at det blir tatt menneskeliv i en slik situasjon, forutsatt at alle andre måter å løse konflikter på, først er forsøkt. 

Henriksen betegner selv sitt syn på en overordnet FN-styrke som en politisk meningsytring i en slags resignasjon med hensyn til hva som realistisk sett er mulig å oppnå i arbeidet for å skape fred. Han har hele tiden klart og entydig gitt uttrykk for at han ikke selv kunne delta i en slik væpnet FN-styrke. 

I den videre vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall, rettens formann lagdommer Nafstad og lagdommer Mo, og i et mindretall, konstituert lagdommer Husebye. 

Lagmannsrettens flertall vil bemerke: 

Staten v/Justisdepartementet har anført at den uttalelse av Høyesterett som er sitert foran, må forstås dithen at det ikke kreves at den vernepliktige skal fordømme våpenbruk under andre, og for den vernepliktige selv helt hypotetiske, forhold, men at det ikke kan aksepteres at den vernepliktige anser det nødvendig - kanskje bent fram ønskelig - at andre går inn med våpen i en situasjon hvor han selv ikke ville ha samvittighet til å delta. Det er i denne sammenheng vist til Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1973-170]], hvor det uttales at "aksept av våpenbruk i kamp mot andre nasjoner eller i indre opprør, selv på snevre vilkår, lar seg ikke forene med den pasifistiske holdning som loven krever, slik den har vært forstått i praksis i de år vi har hatt fritaking av samvittighetsgrunner." Høyesterett viser deretter til drøftelsen i [[Rt-1969-1285]]. Høyesteretts uttalelse i 1973 gjaldt imidlertid en militærnekter som etter sin forklaring sellv kunne tenke seg å delta i et væpnet folkeopprør, forutsatt at han vurderte opprøret som forsvarlig ut fra egne politiske og moralske vurderinger, og det er derfor ingen motstrid mellom denne avgjørelse og det som er sitert foran fra dommen fra 1969, hvilket også fremgår av Høyesteretts egen henvisning. 

Det må derfor fastslås som utgangspunkt at det avgjørende for retten til fritak for militærtjeneste er at den vernepliktige har en pasifistisk overbevisning som fører til at han selv ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Slik Henriksen har forklart seg for lagmannsretten, er det klart at hans overbevisning er av et slikt klart og konsekvent innhold for så vidt gjelder hans egen deltakelse i organisert militærtjeneste. 

Det vil på den annen side lett kunne reises spørsmål om den vernepliktiges overbevisning er tilstrekkelig alvorlig dersom han anser det som "et nødvendig onde" at andre utfører handlinger som han selv reserverer seg mot. Etter rettspraksis er det uten betydning for retten til fritak hvilket grunnlag den vernepliktiges overbevisning bygger på; forutsatt at det dreier seg om en reservasjonsløs pasifistisk overbevisning, er det likegyldig om denne er bygget på religiøs tro, på mer allmennetiske betraktninger eller på politiske overveielser. Det kan imidlertid synes tvilsomt om en overbevisning kan karakteriseres som tilstrekkelig fast og gjennomtenkt dersom det pasifistiske syn ikke i det minste oppfattes som en overordnet norm av allmenngyldig karakter. Dette er imidlertid et spørsmål som må vurderes konkret i hver enkelt sak. I dette tilfellet har staten erkjent at Henriksens overbevisning er av tilstrekkelig fasthet og styrke, oog slik Henriksen har forklart seg for lagmannsretten, finner lagmannsrettens flertall - riktignok under tvil - at hans syn er tilstrekkelig overveiet og alvorlig fundert. 

Lagmannsrettens mindretall vil bemerke: 

Høyesterett har som tidligere nevnt i dom inntatt i [[Rt-1969-1285]] trukket opp enkelte tilfeller av voldsutøvelse som man skal kunne akseptere uten at det rokker ved den nødvendige pasifistiske grunninnstilling. Man skal ikke falle utenfor lovens fritaksgrunnlag om man ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Man kan imidlertid ikke etter mindretallets mening, av dette trekke den slutning at det ikke oppstilles krav om at saksøkte på prinsipielt grunnlag må ta avstand fra at andre tar menneskeliv. En aksept av våpenbruk i kamp mot andre nasjoner eller i andre opprør utover nødverge eller i polititjeneste, selv på snevre vilkår, lar seg ikke forene med den holdning som kreves, jf dom inntatt i [[Rt-1973-170]]. 

Henriksen gir uttrykk for at det er moralsk uriktig, men realistisk nødvendig med våpenbruk, og å ta enkelte liv for å redde flere liv. Lagmannsrettens mindretall kan godt se at dette kan være en rasjonell betraktning ut fra dagens virkelighet. Som grunnlag for en vernepliktigs "alvorlige overbevisning" innebærer en slik betraktning, så vidt en kan forstå, allikevel at den vernepliktige gir uttrykk for en prinsipiell aksept av voldsutøvelse utført av andre; det er bare han selv som hans overbevisning i realiteten er gyldig for. Dette gir neppe uttrykk for en tilstrekkelig konsekvent pasifistisk holdning slik lagmannsrettens mindretall forstår Høyesteretts praksis. Henriksen gir uttrykk for en manglende avstandstaken fra bruk av våpen som har karakter av militærtjeneste - her overnasjonalt i regi av FN. Hans pasifistiske standpunkt kan ikke sies å være absolutt og reservasjonsløst. Avtjening av militærtjeneste vil da etter mindretallets mening, ikke medføre at Henriksen kommer i slik konflikt med sin alvorlige overbevisning som kreves etter fritaksloven §1. Hans personlige uvilje mot våpenbruk, er ikke tilstrekkelig. 

I samsvar med flertallets syn tas statens anken etter dette ikke til følge. 

Domsslutning: 

Herredsrettens dom stadfestes. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]