Vis kilden til LH-1994-564



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
1995-09-20
|Publisert=
LH-1994-00564
|Sammendrag=

|Stikkord=
Odelsrett
|Saksgang=
Lofoten herredsrett nr 93-00396 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00564 A.
|Parter=
Ankende part: Herbjørn Hansen, 8357 Valberg (Prosessfullmektig: Advokat Tore Haug, 8370 Leknes). Ankemotpart: Ernst Kåre og Irene Risan Jakobsen, 8357 Valberg (Prosessfullmektig: Advokat Tor Andreas Børseth, 8001 Bodø).
|Forfatter=
Lagdommer Dag Nafstad, formann. Ladommer Knut Sundquist. Lagdommer Dag Bugge Nordén
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§1  Odelsloven (1974) §1], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§23 §23], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/  Odelsloven (1974)]
}}
       
Tvisten gjelder om Herbjørn Hansen har rett til odelsløsning av gnr 133 bnr 6 "Langdraget" i Vestvågøy. 

Herbjørn Hansen som i kraft av slektskap er odelsberettiget til "Langdraget", framsatte i forbindelse med salget av eiendommen fra Hans Ingvald Hansens dødsbo, krav om overtakelse i kraft av sin odelsrett. Dødsboet og kjøperne, Ernst Kåre og Irene Jakobsen, bestred at eiendommmen kunne anses som odlingsjord, og Hansen tok 04 08 93 ut stevning med krav om å løse eiendommen på odel. Lofoten herredsrett avsa 05 10 94 dom med slik domsslutning: 

"1. Kåre Jakobsen og Irene Risan Jakobsen frifinnes. 

2. Herbjørn Hansen dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Kåre Jakobsen og Irene Risan Jakobsen med kr 20253." 

Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom. 

Hansen har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Jakobsens har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Det ble avholdt ankeforhandling på Leknes 05 09 95. Partene møtte og forklarte seg. Det ble hørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten, gjennomført befaring og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten, dog slik at den er noe bedre opplyst ved den utvidede vitneførsel. 

Herbjørn Hansen har i hovedsak anført: 

Eiendommen har vært drevet som jordbrukseiendom til slutten på 1960-tallet. Eiendommen har etter dette ikke vært holdt i hevd, og driftsbygningen ble ikke gjenoppført etter at den brant på 1970-tallet. Jorda er imidlertid ikke nedbygd eller lagt ut til andre formål, og eiendommen kan i praksis kun nyttes til jordbruksformål. Odelsloven §1 stiller ikke krav til at jorda skal være i aktiv bruk. Landbruksdrift er en aktuell driftsform på eiendommen, og den ligger naturmessig til rette for produksjon ut fra jordas vekstevne. De naturgitte forhold er de samme i dag som de var den gang eiendommen var holdt i hevd, og det er ikke et vilkår at eiendommen skal kunne produsere tilstrekkelig til at en kan leve av den alene. Eiendommen egner seg til kombinasjonsbruk slik Hansen har tenkt ved å drive fiske i tillegg til kjøttproduksjon. 

Eiendommens naust egner seg til vinterskjul for Herefordfe som Hansen kan tenke seg å ha på eiendommen. Jorda kan bringes i drift igjen ved hjelp av gjødsling og vedlikehold av eksisterende grøfter. Ved å renske opp kanalene og gjødsle, vil en få fin beitemark til å holde ca 3-4 kyr for kjøttproduksjon. Vinterfr vil Hansen kunne skaffe fra slåtteng hos sine foreldre som bor nær ved. 

Det er i perioden 1921 til 1951 gitt tilskudd til grøfting og nydyrking av ca 4.5 dekar. I tillegg har eiendommen, som totalt har en heimjord på ca 99 dekar, omlag 25.5 dekar med natureng. Det totale jordbruksarealet er således 30 dekar, og odelsloven §2 er dermed oppfylt. 

Herredsretten har lagt en for streng forståelse til grunn i forbindelse med å definere lovens krav til hva som skal anses som jordbruksareal. Det vises i denne sammenheng til lovens forarbeider, Ot.prp.nr.59 (1972-73) s 51-52 og de merknader Høyesterett har knyttet til dette i sine dommer inntatt i [[Rt-1980-585]] flg og [[Rt-1990-323]] flg. I følge landbrukskontorets brev 25 11 92 til Hansen, ble ca 18-20 dekar høstet ved aktiv gårdsdrift 20-25 år tidligere. For å drive "Langdraget" i dag er det ikke nødvendig med nybrottsarbeid. Opprenskning av grøfter, vedlikeholdsarbeid og gjødsling er tilstrekkelig til å få til et kulturbeite på godt over 10 dekar som er lovens krav. Det vises i denne sammenheng til vitnet ringleder Gustav Karlsens forklaring og gjennomgang av bonitet og beitemuligheter. 

Det må legges vekt på at Jacobsens selv i forbindelse med kjøpet av eiendommen tilkjennega å ville drive jordbruk med noen dyr. 

Den ankende part har nedlagt slik påstand: 

"1. Herbjørn Hansen kjennes berettiget til å innløse eiendommen gnr. 133 bnr. 6 i Vestvågøy på odel. 

2. Ernst Kåre Jakobsen og Irene Risan Jakobsen dømmes til å erstatte Herbjørn Hansen sakens omkostninger for Herredsretten og Lagmannsretten." 

Ernst Kåre og Irene Risan Jakobsen har i resultat og begrunnelse sagt seg enige i herredsrettens dom, og bestrider at noen av vilkårene §1 eller §2 i odelsloven er oppfylt. 

Det økonomiske kartverk som er basert på flyfoto og innhentede opplysninger på midten av 1960-tallet, viser at eiendommen har ca 2 dekar med landbruksareal i form av overflatedyrket mark. Selv om det har vært en viss drift tidligere, har innmarken nå gått tilbake til naturen, og eiendommen er uten driftsbygning. Hansen, som stadig har lagt fram nye og lite konkrete planer for sin mulige drift av eiendommen, står overfor nydyrking dersom han vil utvide landbruksarealet utover nevnte 2 dekar. Det bestrides at det kun er snakk om vedlikehold for å kunne starte med jordbruksdrift, og en viser i den sammenheng til vitneforklaringen fra Kåre Olsen, tidligere jordbrukssjef i kommunen. Det framgår også av konsesjonsbehandlingen i 1992 at det ikke lenger er en jordbrukseiendom. Her sies det at eiendommen er gått tilbake til naturen, og at det vil fordre forholdsvis store kostnader å ta arealet i bruk. Det ble ved konsesjonsbehandlingen derfor kun stilt krav til drift av den skogbruksmessige del av eiendommen. 

Rettspraksis og teori viser at den aktuelle eiendom ikke kan regnes verken å ha over 5 dekar med jordbruksareal som er et minstekrav etter odelsloven §2 annet ledd, og at heller ikke arealkravet på 10 dekar i bestemmelsens første ledd er oppfylt. Dessuten kan eiendommen ikke nyttes til landsbruksdrift slik som forutsatt i odelsloven §1. Det vises spesielt til Pedersen og Strøm, Kommentar til Odelsloven av 1974 s 6 og Rygg og Skarpnes, Odelsloven med kommentarer, tredje utgave s 16-18. 

Ankemotpartene kjøpte eiendommen til bruk som boligeiendom. De har ikke planer om å starte noen landbruksdrift, men er interessert i å ha et par sauer på ren hobbybasis. Noe mer lå heller ikke i den uttalelsen Hansen har påberopt. 

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: 

"1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. Ernst Kåre Jakobsen og Irene Risan Jakobsen tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten samt renter av idømte saksomkostninger i herredsretten med 12% fra 20 10 94 til betaling skjer." 

Lagmannsretten har kommet til at anken ikke kan føre fram, og slutter seg i det vesentlige til herredsrettens begrunnelse. 

Det må antas at eiendommen tidligere har vært odelsjord. Det følger imidlertid av odelsloven §23 at eiendommen for å kunne løses på odel i et tilfelle som dette - hvor problemstillingen med utskilte parseller ikke er aktuell - fortsatt må oppfylle arealkravet for odlingsjord i lovens §2. Dessuten er det sikker rettsoppfatning at også det generelle vilkåret i §1 om utnyttelse til landbruksdrift, må være oppfylt. 

Både §1 og §2 i odelsloven må være oppfylt for at eiendommen skal kunne regnes for odlingsjord. Eiendommen skal i tillegg til å kunne egne seg til landbruksdrift (§1), også ha et jordbruksareal på minst 10 dekar eller minst 5 dekar samt en produksjonsverdi som tilsvarer til sammen minst 10 dekar (§2 første og annet ledd). 

På eiendommen "Langdraget" er det ikke tvist om at et areal på maksimalt 2 dekar betegnet som overflatedyrket mark i økonomisk kartverk, må anses som "jordbruksareal" i lovens forstand. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig annet jordbruksareal til å oppfylle minimumskravet om 5 dekar i §2 annet ledd, og i bekreftende fall om også arealkravet i første ledd er tilfredsstilt, og om eiendommen overhodet "kan nyttast til landbruksdrift." 

Lagmannsretten viser om forståelsen av lovens kriterium "jordbruksareal" til uttalelsen i Ot.prp.nr.59 (1972-73) på side 52, som er sitert med tilslutning i Høyesteretts dommer i [[Rt-1980-585]] og [[Rt-1990-325]]: 

"Forutan fulldyrka og overflatedyrka jord er det meininga at også anna jord, som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite, skal bli å rekne som jordbruksareal. Derimot ikkje jord som må drenerast eller ryddast før den kan takast i bruk i landbruksproduksjon (men slike areal vil kome inn ved burderinga etter første stykket i paragrafen)." 

Lagmannsretten legger til grunn at ca 4.5 dekar ved hjelp av tilskott har vært overflatedyrket, mens en i tillegg har høstet knapt 20 dekar med natureng på eiendommen. Engen har vært ryddet og drenert, slik at det må antas at arealet i den tiden eiendommen var i drift, måtte anses som jordbruksareal i lovens forstand, enten man kaller det slåtteng eller kulturbeite. I løpet av de ca 25 år som er gått etter at driften ble nedlagt, har mangelen på vedlikehold imidlertid medført at de åpne grøftene er delvis gjengrodd. De steinsatte grøftenes beliggenhet og tilstand er ukjent. Store deler av arealet fremstår nå som forsumpet, og til dels tilvokst med noe busker og småtrær. De to vitnenes oppfatning av hvor mye som skulle til for å kunne utnytte arealene til kulturbeite, var svært forskjellig. Forhenværende jordbrukssjef Kåre Olsen mente at det er snakk om nydyrking for å kunne gjenvinne eiendommen til jordbruksformål. Ringleder Karlsen antok derimot at en med enklere vedlikeholdstiltak som opprensking av grøftene samt gjødsling, kunne få fram arealer som var egnet til beiting for storfe og sau. 

Lagmannsretten er på grunnlag av det inntrykk man fikk under befaringen enig med herredsretten i at hele det omtvistede arealet utover de ovennevnte ca 2 dekar, nå må sies å gått tilbake til naturen. Arealene kan ikke nyttes til slåtteng eller kulturbeite uten kultiveringstiltak som omfattende drenering og delvis rydding. Det må etter rettens oppfatning betydelige investeringer til for å få fram det en kan karakterisere som jordbruksareal av den tidligere høstede marken. 

Lagmannsretten er etter dette kommet til eiendommen ikke oppfyller vilkåret i odelsloven §2 annet ledd om minst 5 dekar jordbruksareal. Kravet om odelsløsning kan derfor ikke føre frem. 

Etter lagmannsrettens oppfatning er heller ikke vilkårene i §1 oppfylt, idet de naturlige forutsetninger for landbruksdrift av et slikt omfang at driften kan gi et ikke helt uvesentlig tilskudd til familiens økonomi, ikke lenger er til stede. 

Anken har vært forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den ankende part erstatte motpartene saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Børseth har framlagt omkostningsoppgave på kr 19319, hvorav salær utgjør kr 16500 og reise og opphold kr 2819. Retten finner å kunne legge denne oppgaven til grunn. I tillegg har ankemotpartene fremsatt krav om morarenter av tilkjente saksomkostninger i herredsretten med 12 prosent pa fra 20 oktober 1994. Kravet tas til følge. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens dom stadfestes med den endring at beløpet i domsslutningens punkt 2 tillegges 12 - tolv - prosent årlig rente fra 20 oktober 1994 til betaling skjer. 

2. Herbjørn Hansen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til Ernst Kåre og Irene Risan Jakobsen 19319 - nittentusentrehundreognitten - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]