Vis kilden til LH-1998-499



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-11-07
|Publisert=
LH-1998-00499
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Vesterålen namsrett nr. 97-318 C - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00499.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per S. Vingerhagen). Ankemotpart: X AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Kvarsnes).
|Forfatter=
Førstelagmann Gaute Gregusson. Kst. lagdommer Eilif Nordahl. Herredsrettdommer Arne Tøsse
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§163  Tvistemålsloven (1915) §163], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§173 §173], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§11-29  Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-29], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§31  Ekteskapsloven (1991) §31], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§33 §33], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§11-30 §11-30], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§11-34 §11-34], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§5-18 §5-18], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§6-1 §6-1], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§6-3 §6-3], [https://lovdata.no/lov/1994-06-24-39/§21  Sjøloven (1994) §21], [https://lovdata.no/lov/1994-06-24-39/§26 §26]
}}
               
Saken gjelder anke over stadfestelse av bud på tvangssalg. 

Den 01.08.97 begjærte Nordlandsbanken ASA, avd. Myre, tvangssalg av fartøyet "AIXA". Grunnlaget var misligholdt skipspantobligasjon av 11.08.93. Som saksøkt var oppgitt byggmester B/B AS konkursbo. I skipsregisteret er fartøyet betegnet som "fritidsfartøy" med B, Myre, som eier. Ved beslutning av 11.11.97 fremmet Vesterålen namsrett saken. Den 01.12.97 skrev hans datter, C, et brev med spørsmål til namsretten på vegne av foreldrene, B og A. I brevet hevdes det bl.a. at fartøyet er eid av ektefellene i fellesskap. Ved brev av 15.12.97 fremmes det en formell protest mot gjennomføringen av tvangssalget. Den 19.12.97 avsa Vesterålen namsrett kjennelse med slik slutning: 

Tvangssalg av båten "Aixa" LK 4950 tilhørende B fortsetter. 

Kjennelsen ble ikke påkjært innen kjæremålsfristen. 

Høyeste bud på fartøyet var kr 350000, avgitt av D, Harstad. Den 01.04.98 sendte namsrettens oppnevnte medhjelper ut skriv vedlagt forslag til kjennelse om stadfesting av budet og utkast til fordelingskjennelse. Ved brev av 14.04.98 fremmet advokat Per Vingerhagen innsigelse mot gjennomføring og sluttføring av tvangssalget. Det ble hevdet at A er medeier i fartøyet og at Nordlandsbanken kjente til dette da fartøyet ble pantsatt i 1993. Videre ble det vist til at A ikke hadde samtykket i pantsettelsen og at tvangssalget derfor bare kunne gjennomføres for en ideell halvdel av fartøyet. Den 16.04.98 avviste Vesterålen namsrett innsigelsen og avsa kjennelse med slik slutning: 

Bud fra D, Linakern 10, 9400 Harstad, stort kr 350000,- - kroner trehundreogfemtitusen - for eiendomsretten til fartøy M/K Aixa registrert i Sortland stadfestes. 

A har rettidig påanket stadfestelseskjennelsen. Ved felles prosesskrift av 05.05.98 opplyses det at Nordlandsbanken har overdradt sitt krav til etterstående panthaver, X AS. Det meddeles at X trer inn i saken etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-18. X har i anketilsvar tatt til motmæle. Ved prosesskriv av 05.10.98 fra advokat Vingerhagen er byder på fartøyet, D, også gjort til ankemotpart. Skoglund har tatt til motmæle ved å tiltre anketilsvaret fra X. 

Ankeforhandling ble holdt i Bodø 30.11.98. A møtte og forklarte seg. Advokat Per Vingerhagen møtte som hennes prosessfullmektig. X og D møtte bare med deres felles prosessfullmektig, advokat Terje Kvarsnes. Forøvrig ble det avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

A har i hovedsak anført: 

Overdragelsen av fordringen fra Nordlandsbanken medfører ikke at X får noen bedre stilling enn banken ville fått i saken. 

Etter Tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 kan innsigelser som tidligere har vært fremmet, gjøres gjeldende ved anke over stadfestelseskjennelse. Spørsmålet om eierforholdet til fartøyet kan derfor ikke avvises som rettskraftig avgjort. I namsrettens stadfestelseskjennelse av 16.04.98 er heller ikke innsigelsen avvist på grunn av rettskraft. Namsretten viser bare til at det ikke er fremkommet nye forhold som tilsier fravikelse kjennelsen av 19.12.97 om å fortsette tvangssalget. Rene rettskraftprinsipper taler også mot at saken kan avvises. Det er bare det som fremkommer i namsrettens slutning og ikke i premissene som er rettskraftig avgjort . I kjennelsen av 19.12.97 besluttes det at tvangssalget "fortsetter". Slutningen har såldes ikke fastsatt noe om eiendomsforholdene til fartøyet. Det vises også til at namsrettens har betegnet temaet for saken som "begjæring om utsettelse av tvangssalg", og ikke om saken skulle avvises. 

Fartøyet "Aixa" ble ervervet til felles personlig bruk i 1980. For å finansiere kjøpet, ble en annen fritidsbåt og familiens campingvogn solgt. Videre ble en del av familiens sparepenger brukt. A har bidratt til ervervelsen gjennom arbeid i hjemmet og i mannens firma. Fartøyet må anses å ligge i sameie i henhold til ekteskapsloven §31, annet og tredje ledd. 

As underskriving på depoterklæring 21.07.94 kan ikke ha noen betydning i forhold til pantsettelsen av fartøyet. Hun kjente ikke til pantsettelsen av fartøyet, og formålet med depoterklæringen var å sikre pant for bankens engasjement overfor B AS. I alle tilfelle medfører en depoterklæring bare videreføring av de pantsettelser som det tidligere er samtykket i.Det avvises at Nordlandsbanken kan ekstingvere As eiendomsrett i fartøyet etter sjøloven §26. Banken hadde god kjennskap til familien A på Myre. Det er her tale om små forhold, og banken hadde tidligere vært bankforbindelse for endel av familiens næringsvirksomhet. På denne bakgrunn kan det ikke anses avgjørende at fartøyet bare står registrert på B i skipsregisteret. Nordlandsbanken kjente til at det var tale om en familiebåt som ektefellene hadde i fellesskap. Banken hadde også i forhold til andre eiendeler sørget for samtykke til pantsettelse fra A. Dette er ikke gjort når det gjelder pantsettelsen av fartøyet. Banken kan ikke høres med at den var i god tro i henhold til sjøloven §26. Pantsettelsen gjelder derfor bare for en ideell halvdel av fartøyet. 

Det er lagt ned slik påstand: 

1. Vesterålens namsretts kjennelse i sak nr. 97-00318 C oppheves. 

2. X AS og D pålegges en for begge og begge for en å betale As saksomkostninger. 

X AS og D har i hovedsak anført: 

Kjennelsen av 19.12.97 har rettskraftig avgjort den innsigelse som fremmes i anken. Anken må derfor avvises. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 som bringer tvistemålslovens første og annen del, herunder §163 første ledd, til anvendelse på namsrettens avgjørelse. Regelen gjelder dommer, men må anvendes tilsvarende på kjennelser med materiellrettslig innhold. Ved spørsmålet om rettskraft må namsrettens slutning tolkes i lys av premissene. Namsretten har i sin avgjørelse tatt stilling til innsigelsen om eierforholdet til fartøyet. Kjennelsen gjelder, til tross for opplysningen om sakens gjenstand på forsiden, spørsmålet om stansing av tvangssalget. I namsrettens kjennelse er det opplyst om kjæremålsfristen. Kjennelsen er ikke påkjært innen denne fristen. Det kan ikke være lovgivers intensjon at samme innsigelse kan reises flere ganger i en namssak. Tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 fastsetter hvilke innsigelser som kan reises mot en stadfestelseskjennelse. Slike innsigelser må være reist innen den frist som namsretten fastsetter etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-29 annet ledd. Regelen kan ikke forstås som en regel om utvidet mulighet til å fremme tidligere fremsatte innsigelser i en anke over stadfestelseskjennelse. 

Subsidiært anføres det at B er eneeier av fartøyet "Aixa". Det er hans kompetanse og renommé som har muliggjort kjøpet av fartøyet. I 1993 ble fartøyet registrert på B. Etter sjøloven §21 annet ledd skal registerfører kontrollere at riktig eier blir oppført som hjemmelshaver. Det forhold at fartøyet ikke ble registrert på begge ektefeller indikerer at fartøyet tilhører Bs rådighetsdel. Han kan derved fritt pantsette fartøyet uten samtykke fra sin ektefelle. 

Atter subsidiært anføres det at Nordlandsbanken kunne forholde seg til opplysningene om eierforholdet til fartøyet i skipsregisteret, jfr sjøloven §26. En bank må kunne stole på opplysningene i et realregister. Det kan ikke kreves at det skal foretas undersøkelser utover dette og banken var derfor i aktsom god tro. Banken har på denne bakgrunn ekstingvert As eventuelle eiendomsrett i fartøyet. 

Depoterklæringen av 21.07.94 vil i alle tilfelle innebære at pantet i fartøyet står seg. Erklæringen, som er underskrevet av A, gjelder såvel tidligere som fremtidige deponerte sikkerheter i banken. 

Det er lagt ned slik påstand: 

Prinsipalt: Anken avvises. 

Subsidiært: Vesterålen namsretts kjennelse av 16 april 1998 i sak 97-318 c stadfestes. 

I begge tilfelle: A tilpliktes å betale saksomkostninger til Norden fjeldske Spunt- og Peleservice og D med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsestidspunktet og frem til betaling skjer.Lagmannsretten bemerker: 

Etter tvistemålsloven §163 første ledd skal retten av eget tiltak avvise søksmål dersom kravet "er avgjort ved rettskraftig dom". Det er liten tvil om at denne regel også gjelder materielle kjennelser, jfr. Hov, "Rettergang i sivile saker", s. 540. Namsrettens kjennelse av 19.12.97 er truffet med bakgrunn i protest mot tvangssalget fra B og A. Avgjørelsen må anses å gjelde tvist av materiell karakter, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §6-3. Tvistemålsloven §163 første ledd får derfor anvendelse i forhold til kjennelsen, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1. 

A har anført at namsrettens kjennelse av 19.12.97 bare har tatt stilling til utsettelse av saken, samt at det bare er det som fremgår av slutningen som er rettskraftig avgjort. På forsiden av kjennelsen er det angitt at saken gjelder "Begjæring om utsettelse av tvangssalg". Etter lagmannsrettens syn kan ikke dette innebære begrensninger i rettskraftvirkningene dersom det klart fremgår av kjennelsen hva som er sakens tema. Slutningen i kjennelsen fastsetter at tvangssalget av fartøyet "fortsetter". Det er således ikke mulig å ta stilling til hva som er avgjort i saken ved å bare lese slutningen. I slike tilfeller er det nødvendig å se hen til premissene m.m for å avklare hva som er rettskraftig avgjort. Det vises til Skoghøy "Tvistemål" s. 781 og den der omtalte avgjørelse i [[Rt-1996-1480]], hvor det på s. 1486 bl.a. uttales: 

"Utgangspunktet må tas i domskonklusjonen i Høyesteretts dom. Denne må sammenholdes med dommens premisser og de krav som er nedfelt i partenes påstander, og også partenes anførsler og argumentasjon slik det er referert i dommen." 

Forut for kjennelsen av 19.12.97 sendte ekteparet A og B to brev til namsretten. I brev av 01.12.97 heter det bl.a: 

"Denne båten er en fritidsbåt som eies av B & A. I papirene som dere har fått fra Nordlandsbanken kan dere se at A ikke har signert på at hun godkjenner pantsettelse av sin halvdel av båten. Er det ikke slik at det da bare er B sin eierandel i båten som kan settes til tvangssalg." 

I brev av 15.12.97 uttales det bl.a: 

"Etter nå å ha orientert oss litt mer i materien vil vi med dette fremme en formell protest mot gjennomføring av tvangssalg av Aixa slik denne saken nå står. Vi protesterer følgelig mot at båten kan selges "i sin helhet" i og med at A eier en ideel halvdel i båten og ikke har samtykket i Bs pantsettelse av den." 

I namsrettens kjennelse av 19.12.97 er de ovennevnte anførsler referert. Det fremgår klart av namsrettens premisser at det tas stilling til innsigelsene fra A, og at disse avvises. Bakgrunnen for kjennelsen er de nevnte innsigelser, og namsretten tar ikke stilling til andre spørsmål i sin avgjørelse. På denne bakgrunn er det ikke tvil om at avgjørelsen i slutningen om at tvangssalget skal fortsette, beror på at den materielle innsigelse om eiendomsforholdet til fartøyet ikke tas til følge. Når slutningen sammenholdes med premissene, kan det hefte liten tvil om at innsigelsen bare kan omgjøres ved å anvende rettsmidler. Lagmannsretten bemerker forøvrig at det i kjennelsen er opplyst om kjæremålsfristen. Det er på det rene at kjæremål mot kjennelsen aldri er fremsatt. 

A har anført at regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 innebærer at innsigelser som tidligere er fremmet under tvangssalg, kan fremmes i anke over stadfestelseskjennelse uavhengig av reglene om rettskraft. Det er vist til regelens annet ledd 2. punktum som har følgende ordlyd: 

"Anke kan ikke grunnes på innvendinger mot stadfestelse som ikke har vært fremsatt for namsretten." 

Etter lagmannsrettens syn taler ordlyden i bestemmelsen samt dens plassering og sammenheng med tvangsfullbyrdelsesloven §11-29 mot den forståelse som anføres. Etter sistnevnte regel skal medhjelper ved tvangssalg sende eier m.fl. melding om bud som er begjært stadfestet m.m. med opplysning om at innsigelse må fremsettes for namsretten innen to uker. En naturlig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 første ledd tilsier at det er innsigelser som ikke er fremkommet innenfor frist fastsatt etter §11-29 som ikke kan brukes som ankegrunn. Det vises også til Ot.prp.nr.65. 1990-91 s. 237 hvor det fremgår at dette er hensikten med regelen. Her heter det bl.a. at: 

"Det følger av tredje punktum at selv om anken grunnes på at budet ikke skulle vært stadfestet etter §11-30 annet ledd bokstavene b til f, vil den ikke bli godtatt dersom de innvendinger som den grunnes på ikke har vært fremsatt for namsretten. Innvendinger mot stadfestelsen vil det være anledning til å fremsette for denne, jf §11-29, annet ledd, og hensynet til byderne tilsier at anke bør avskjæres dersom denne anledningen er forspilt." 

Etter dette kan det slås fast at regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 er en preklusjonsregel som avskjærer innsigelser i en ankeomgang, jfr. også [[Rt-1982-1704]] og [[Rt-1984-827]]. Regelen er ikke ment å innføre noen form for utvidet rettskraftvirkning i forhold til innsigelser som namsretten tidligere har tatt stilling til ved kjennelse. I slike tilfeller må regelen i tvistemålsloven §163 første ledd komme til anvendelse. Kjennelsen av 19.12.97 er som nevnt ikke påkjært. Spørsmålet om As eiendomsrett i fartøyet er med dette rettskraftig avgjort i saken. Anken må på denne bakgrunn bli å avvise. 

Hensett til at full ankeforhandling er avholdt, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at anken ikke ville ført frem dersom den var blitt realitetsbehandlet. Det vises her til at fartøyet må ha vært på Bs rådighetsdel. I forbindelse med registreringen i skipsregisteret i 1993 har han fremlagt dokumentasjon på at han var eier av fartøyet. Dette gir en presumpsjon for at fartøyet var på hans rådighetsdel, hvilket forøvrig støttes av at det var han som oppebar det vesentlige av inntektene i familien frem til fartøyet ble kjøpt i 1980. En ektefelle kan, med unntak av bl.a. felles bolig og innbo, fritt pantsette eiendeler som ligger til dennes rådighetsdel, jfr. ekteskapsloven §31 - §33. Forøvrig bemerker lagmannsretten at banken må kunne forholde seg til et realregister når det gjelder panteobjekter av den art det her er tale om. Selv om banken kan ha kjent til at fartøyet var en fritidsbåt som familien benyttet i fellesskap, må det etter omstendighetene kunne legges til grunn at opplysningene i skipsregisteret utpekte den riktige eier, eller den som hadde fartøyet på sin rådighetsdel. Dette innebærer at ekstinksjon uansett reelt eierforhold ville funnet sted i henhold til sjøloven §26. 

Anken har ikke ført frem og i henhold til tvistemålsloven §180 må A pålegges å betale saksomkostninger til X AS og D. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger omstendigheter som tilsier fritakelse for omkostningsansvar. Advokat Kvarsnes har innlevert omkostningsoppgave hvor omkostningene for lagmannsretten er satt til kr 23500. Av dette utgjør kr 23.000 salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Anken avvises. 

2. A tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse å betale 23.500 tjuetretusenfemhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til X AS og D. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]