Vis kilden til LH-2000-36



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-05-12
|Publisert=
LH-2000-00036
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Rana herredsrett nr. 97-331 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00036.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anne Fladvad). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Dan Erik Kjellnø).
|Forfatter=
Kst. lagdommer Kjell H. Jakobsen. Lagdommer Bård Gaarder. Kst. lagdommer Harald Haugene
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§59  Ekteskapsloven (1991) §59], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]
}}
     
A er født i 1964 og B er født i 1967. De har vært samboere siden 1984 og inngikk ekteskap i 1988. Partene har to barn, født i 1990 og i 1993. Samlivet opphørte 4.3.1997 ved faktisk separasjon, og partene er senere skilt. Partene hadde felleseie, og de er enige om at 4.3.1997 er skjæringsdato med hensyn til skifte av dette. Partene kjøpte i 1990 et småbruk i X, ca 15. km sør for - - -. Eiendommen - «Y», gnr.11/bnr.1 i Z - er odelseiendom som Bs bror - C - hadde overtatt noen år tidligere etter sin fars eldre bror. Han kunne ikke overholde bo- og driveplikten, og han overdro gården til B på samme vilkår som han selv hadde overtatt eiendommen. I overdragelsen inngikk også halvparten av en utmarksparsell, gnr.5/bnr.24 i Z. På det tidspunktet bodde partene i - - -, og de flyttet til X ved St. Hans-tider 1990 - først hjem til Bs foreldre, og fra høsten samme år bodde de i våningshuset på «Y». I 1995/96 bygget de nytt våningshus på gården. 

I forbindelse med separasjonen oppsto det tvist mellom partene blant annet om felleseiet skulle deles etter likedelingsregelen eller om B hadde krav på skjevdeling etter ekteskapsloven §59. Ved stevning av 06.06.1997 reiste A med advokat Anne Fladvad som prosessfullmektig sak for Rana herredsrett med krav om dom for likedeling av boet. I tilsvar av 16.06.1997 fra advokat Dan Erik Kjellnø på vegne av B ble det krevet rett til skjevdeling. Det nevnes at det på et senere tidspunkt er åpnet offentlig skifte av fellesboet ved Rana skifterett. 

Rana herredsrett avsa 05.10.1999 dom med slik slutning: 

«I. B gis rett til å holde kr.300.000 - trehundretusen - av gården «Y» verdi utenfor delingen ved skiftet av fellesboet mellom henne og A. 

II. A frifinnes for Bs skjevdelingskrav i verdien av ektefelleboets andel i en Zetor traktor. 

III. Partene bærer sine egne saksomkostninger.» 

Dommen er i rett tid anket til lagmannsretten av A. B har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og også erklært motanke idet hun hevder at skjevdeling vedrørende verdien av gården bør settes høyere - oppad begrenset til kr 500.000,-, samt at hun fastholder kravet om skjevdeling i verdien av andelen i traktoren. Under saksforberedelse for lagmannsretten er B av fylkesmannen i Nordland meddelt fri sakførsel. Advokat Kjellnø oppnevnes som hennes prosessfullmektig. Ankeforhandlingen ble avholdt i Bodø i dagene 8. og 9. mai 2000. Begge partene møtte og avga forklaring. Videre møtte begge prosessfullmektigene. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som anført i rettsboken. 

Saken står faktisk og rettslig i samme stilling som for herredsretten. Det er ingen nye vitnebevis for lagmannsretten, og partene har påberopt seg det samme skriftlige bevismaterialet som for herredsretten. Partene har likeledes på alle vesentlige punkter fastholdt sine anførsler slik som de er gjengitt i herredsrettens dom. Av hensyn til sammenhengen - og med hovedvekt på ankegrunnene - foretas det nedenfor en kortfattet gjengivelse av partenes anførsler og saksforholdet idet det for øvrig vises til herredsrettens dom. 

A har som ankegrunner påberopt feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse. 

Vedrørende bevisvurderingen hevdes at det muligens var et moment av gavedisposisjon når partene fikk overta gården for kr 37.000,-, men dette var av beskjedent omfang i og med at våningshuset ikke var brukbart som familiebolig i den stand det var på overdragelsestiden. Det var kondemnable driftsbygninger, og skogen var ikke drivverdig. Innmarka var bortleid for kr.1000,- pr. år - senere forhøyet til kr.2000,-. Det var ikke kjørbar vei frem til våningshuset. A registrerte at skjøtet ble utstedt på B, men tenkte ikke videre over dette idet det var åpenbart at det dreide seg om et felles prosjekt for å bygge opp et hjem for familien. B hadde også en særgjeld fra før ekteskapet - studielån på kr.31.200. I en periode under ekteskapet - ca 1 1/2 år fra 1991 - drev B en fotterapi-salong i Mo. Den ble avviklet med et netto tap på ca kr.50.000,-. Tapet inngår i pantelån på gården. 

Om kjøpet av gården skal ses som et gavesalg, var gaveytelsen ikke større enn de arvemidler, til sammen kr.68.000,-, som A investerte i eiendommen. Det bestrides ikke at Bs far bidro med dels kontanter og dels snekker- og malerarbeider i det gamle våningshuset. Dog må det nevnes at Bs far insisterte på en teknisk løsning vedrørende vegarbeidet som medførte unødvendige rettingsutgifter slik at deler av hans tilskudd, kr 10.000, gikk med til opprettings-arbeider. 

I og med at A er rørlegger, var han i posisjon til å kunne nedlegge arbeid av betydelig verdi både i det gamle våningshuset og i det nye. Han fikk ta ut varer fra sin arbeidsgiver med betydelig rabatt, og han utførte også byttearbeid med andre håndverkere slik at kontantutleggene ble holdt nede på et minimum. I tillegg kommer at han hele tiden var i arbeid som familiens eneforsørger og har betjent all gjeld - også pantegjelden - av sin inntekt. Om B i startfasen brakte inn en gave, er dette mer enn utlignet før partene flyttet fra hverandre. 

Herredsretten har vesentlig basert sin bevisvurdering på en lånetakst som partene fikk tatt høsten 1990 for å få finansiert de mest nødvendige utbedringer av våningshuset, samt betalt utgifter til bygging av veg. Jordveg og skog er her verdsatt til kr.190.000 - noe som ikke kan anses som realistisk. Om jordvegen og skogens verdi vises også til møtebok for landbruksnemnda av 23.05.1984. Den beskrivelse av verdien av gården med bygninger som er gitt i anledning søknad om fritak for bo- og driveplikten, viser at gården hadde en klart mer beskjeden verdi enn det som følger av taksten. Det ble ikke foretatt noe med gården i Cs eiertid, og han hadde ikke en slik økonomisk stilling at han kunne gi en betydelig gave til sin søster. Leieinntekten på jordvegen - kr.1000,- pr år - anskueliggjør verdien ved overdragelsen. Eiendommen var uten driftsbygning slik at det ikke var andre avkastnings-muligheter av jordvegen enn bortleie. I de ti år som er gått siden overtagelsen av eiendommen, er det ikke hugget i skogen. Dersom denne ressursen hadde kunnet gi noe overskudd, er det klart at den hadde blitt tatt i bruk hensett til den anstrengte økonomien som partene har hatt hele tiden, mens de bodde sammen på gården. 

Det er videre avgitt en odelstakst 27.11.1997 som partene må forholde seg til ved skiftet. Denne viser at boet pr. skiftetidspunktet er et såkalt «null-bo». Dersom gården i 1990 hadde verdi ut over kjøpesummen, er den ikke i behold pr. skiftedato. 

Når det gjelder de rettslige anførslene, er det først og fremst herredsrettens anvendelse av bevisvurderingsregelen i ekteskapsloven §59, første ledd som er uriktig. Skjevdelingsregelen reiser betydelige rettstekniske problem, og den særlige bevisvurderingsregelen i første ledd skal avhjelpe dette. Det er bare i tilfelle hvor det på skiftetidspunktet består en verdi som klart kan føres tilbake til arv eller gave at verdien kan kreves holdt utenfor skiftet. For det første er det ikke «klart» i lovens forstand at det på skiftetidspunktet forelå en verdi etter dette meget strenge beviskravet. Det er ikke tilstrekkelig med vanlig bevisovervekt for at det foreligger en verdi, og det følger av forarbeidene at beviskravet ytterligere styrkes dersom det foreligger en sammenblanding av skjevdelingsmidler og andre midler - noe som i meget høy grad er tilfelle i denne saken. I tillegg kommer at det er den ektefelle som krever skjevdeling som har bevisbyrden slik at dersom retten er i tvil om kravet til klarhet er oppfylt, skal det skje en likedeling. Det må således foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at ervervet har ført til en øket formue på ektefellenes hånd - ikke bare på ervervstiden - men at den foreligger som en økonomisk realitet på oppgjørstidspunktet. Her viser partenes pantegjeld sammenholdt med skiftetaksten at det ikke foreligger slik verdiøkning. 

Herredsrettens rettsanvendelse er også feil fordi retten har oversett at det ikke kan kreves skjevdeling ut over rammen for egen rådighetsdel. Ektefelleboer med lav egenkapital er meget vanlig, og dette skyldes normalt høy pantegjeld på bolig. Skjevdelingsregelen kan ikke praktiseres slik at en av ektefellene får boligen med redusert pantegjeld, mens den andre sitter igjen uten aktiva og med en betydelig gjeld. Med rådighetsdel må det derfor siktes til netto rådighetsdel. 

Dersom det forutsettes at vilkårene for skjevdeling etter ekteskapsloven §59, første ledd er til stede, må det vurderes om skjevdelingsretten helt eller delvis skal bortfalle etter annet ledd. I dette tilfelle vil det være åpenbart urimelig at A etter et forhold som besto fra 1984 til 1997 - der han i det alt vesentlige har vært eneforsørger - skal stå igjen uten noen andel i aktiva og med en betydelig gjeld, mens B sitter igjen med en eiendom som har utviklingsmuligheter som ikke gjenspeiler seg i en odelstakst. En slik takst innebærer i seg selv en «skjevdeling». Særlig urimelig blir dette når A har investert arven etter sine familiemedlemmer i eiendommen, samt av sin inntekt betjent pantegjeld siden 1990 og i tillegg i nesten syv år nedlagt en betydelig egenkapital i gården i form av verdiskapende arbeid. 

Når det særskilt gjelder traktoren, er herredsrettens dom riktig. Det dreier seg om en traktor som ble anskaffet i 1996 for kr.88.000 og hvor boet er eier av en tredjepart. Inngangsverdien var dermed knapt kr.30.000. Det er riktig at innkjøpet av traktoren ble gjort mulig gjennom en gave på kr 50.000 fra Bs onkel - D. Gaven var ment gitt til begge parter idet D ønsket at de skulle ha en traktor på gården slik at de etter behov også kunne rydde snø hos ham dersom snømengdene skulle bli så store at han ikke kunne rydde med sin egen snøfreser. At traktoren var tiltenkt gården, har D bekreftet også for lagmannsretten, og dermed foreligger det ingen klar sannsynlighetsovervekt for at gaven var ment bare å tilfalle B. 

A har nedlagt slik påstand: 

«1. A frifinnes for Bs krav om skjevdeling av gården «Y» verdi. 

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. 

3. A frifinnes for Bs krav om skjevdeling i verdien av ektefellenes andel i en Zetor traktor. 

4. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» 

B har fastholdt sine anførsler slik som de er gjengitt i herredsrettens dom. Det er åpenbart at overdragelsen av «Y» fra hennes bror innebar en betydelig gave. Dette var en gave som han hadde fått fra sin barnløse onkel, og som han ga videre til B når han var i en slik situasjon at han ikke kunne beholde eiendommen. Det var vesentlig å beholde gården i slekten - noe som er kommet klart til uttrykk ved at den ble overdratt til B som eneeier. At dette var et viktig anliggende for familien vises også ved at en annen onkel - E - hadde lånt C kjøpesummen. Dette lånet gikk videre til B slik at overdragelsen ikke medførte noe kontantutlegg. Halvparten av lånet er nå betalt, men dette ble betalt med engangserstatning fra Statkraft for fallrettigheter og dermed fra eiendommens substans. Lånetaksten født xx.xx.1990 angir eiendommens samlede verdi til kr.410.000, og denne taktsten må sies å danne det naturlige utgangspunkt for den skjønnsmessige ansettelsen av verdien av skjevdelingsmidlene. 

Det er riktig at B brakte med seg i ekteskapet et studielån på kr.31.500 og at hun lånte kr.50.000 til oppstart av en fotpleiesalong i - - . Da hun skulle ha sitt andre barn, var partene enige om at hun skulle avvikle driften, og restgjelden på dette lånet ble tatt med i en refinansiering av pantelån på eiendommen. Det har ikke vært mulig å fremskaffe nøyaktig dokumentasjon på restgjeldens størrelse. Fra sin far fikk B ved en anledning i 1990 kr.25.000 og året etter fikk hun kr.10.000. Videre betalte hennes far tilknytningsgebyret for vannledningen til det nye våningshuset - kr.19.500. Hun har i tillegg fått mindre beløp, samt at faren som er snekker, og gjorde betydelig arbeid både på det gamle våningshuset og det nye. Til restaureringen av det gamle våningshuset ble det benyttet en god del brukte materialer. Hun mener at kontantutlegget var ca kr.90.000 til restaurering av det gamle huset, og at kontantutlegget til det nye våningshuset var ca kr.840.000. Finansieringen ble dekket ved lån, samt at de solgte to tomter som brakte inn netto kr.61.000,-. Det bestrides ikke at A mottok arv fra sin familie med til sammen kr 68.000, men ikke alle midlene ble benyttet til gården. De kjøpte også en bil i 1990 for kr.65.000. 

Herredsrettens rettsanvendelse er riktig. Motpartens anførsel om at skjevdeling kun kan skje innenfor netto rådighetsdel, er uriktig. Det er åpenbart at gården er anskaffet som gavesalg til B, og gården er hennes rådighetsdel. Oppgaven er å finne frem til verdien av skjevdelingsmidlene, og denne verdien er i behold uavhengig av de låneopptak som partene har pådratt seg. Det vesentlige av låneopptaket skriver seg fra byggingen av det nye våningshuset. Dette har en anskaffelsespris som varierer lite fra byggested til byggested, men det er vel kjent at forventet salgspris for det ferdig byggede hus kan variere atskillig fra mer tettbygde strøk til utkantstrøk. Særlig vil verdien av et våningshus på en odelseiendom påvirkes av eiendommens totale salgsverdi. Dette gjenspeiler seg i den odelstakst som foreligger på eiendommen, og man kan derfor ikke relatere noen del av gjelden til skjevdelingsmidlene. Fordelingen mellom partene må derfor bli slik at skjevdelingsmidlene trekkes fra odelstaksten på kr.1.125.000. Restbeløpet er felleseie og blir å fordele med en halvpart på hver. Partene hefter videre for hver sin halvpart av boets gjeld. 

Når det gjelder det konkrete skjønnet som herredsretten har foretatt over skjevdelingskravets størrelse, mener B at herredsretten er kommet til et for lavt beløp. Det følger av de opplysninger som foreligger om eiendommens verdi at skjevdelingskravet bør ligge nærmere kr 500.000 enn kr 300.000. 

Herredsretten har også tatt feil når den ikke har gitt B medhold i kravet om skjevdeling av boets andel i traktoren. Det er ikke omstridt at anskaffelsen ble muliggjort gjennom en gave fra Bs onkel, D, på kr.50.000. Av dette beløpet ble 35.000 benyttet til innkjøp av traktoren. Traktoren ble innkjøpt få måneder før bruddet mellom partene. Det er videre ingen uenighet om at D ville hjelpe til med kjøp av traktor fordi han i fremtiden kunne regne med bistand til snørydding etter behov. Også dette er et moment som taler for Bs skjevdelingskrav. 

B har nedlagt slik påstand: 

«1. B gis rett til skjevdeling av eiendommen gnr. 11 bnr. 1 og ideell halvpart av eiendommen gnr. 5 bnr. 24 i Z kommune på skifte av fellesboet mellom henne og A. Skjevdelingskravaet gis for inntil en verdi oppad begrenset til kr 500.000,- kronerfemhundretusen 00/100. 

2. B gis rett til skjevdeling av sameiepart i Zetor traktor. 

3. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» 

Lagmannsrettens bemerkninger: 

Det foreligger til behandling to skjevdelingskrav. Disse må avgjøres hver for seg. Det rettslige utgangspunkt for begge krav er ekteskapsloven §59. første ledd. Etter denne bestemmelsen er det verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en av ektefellene har innbrakt i felleseiet enten da ekteskapet ble inngått eller senere ved arv eller gave, som kan kreves skjevdelt. Det er verdien på skiftetidspunktet - i dette tilfelle 04.03.1997 - som utgjør skjevdelingskravet, og det er et strengt beviskrav for at det er en slik verdi i behold på skiftetidspunktet. Ved at det i ordlyden er inntatt ordet «klart», er det ment at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at et erverv som nevnt i loven har ført til en øket formue på ektefellens hånd også på oppgjørstidspunktet, jf. Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven utg. 1994 side 369. 

Det må legges til grunn at denne strenge bevisvurderingsregelen ikke bare knytter seg til verdivurderingen, men også til spørsmålet om det opprinnelig har skjedd en gavedisposisjon, herunder om denne i tilfelle ble gitt til en av partene eller til begge. 

Det fremgår ikke av ordlyden, men etter forarbeidene er det ingen tvil om at skjevdelingskrav er begrenset av rådighetsdelen til den som krever skjevdeling. Det er imidlertid feil når A hevder at dette sikter til netto rådighetsdel slik at skjevdelingskrav i dette tilfelle skulle være utelukket bare på grunnlag av at aktiva og passiva i boet er tilnæmet like. 

Når det gjelder traktoren, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at Ds gave på kr.50.000 ble ytet til B. Ifølge D var hensikten med gaven å sette partene i stand til å kjøpe traktor til gården, og både B og A oppfattet gaven slik at det heftet en viss motytelse til denne - nemlig fremtidig bistand til snørydding etter behov. Gavebeløpet ble innbetalt på As bankkonto, men dette var tilfeldig idet han hadde tilgjengelig sitt kontonummer da gaveløftet ble gitt. Allikevel viser dette at såvel giver som mottakere på gavetiden oppfattet gaven som et beløp som inngikk i felleseiet idet det ikke fremsto som viktig hvem av ektefellene som mottok beløpet. 

Når det gjelder skjevdelingskravet ved skifte av gården, ser flertallet - lagdommer Gaarder og kst. lagdommer Jakobsen - det slik at B etter bevisregelen i ekteskapsloven §59. første ledd ikke kan vinne frem med sitt krav. Mindretallet - kst lagdommer Haugene - er enig med flertallet i at skjevdelingskravet ikke kan vinne frem, men begrunner dette etter unntaksregelen i ekteskapsloven §59, annet ledd. 

Flertallet har begrunnet sitt syn slik: 

Det legges til grunn at gården på overdragelsestiden, 1990, hadde en verdi ut over kjøpesummen. Størrelsen av den verdi det er tale om, fremstår imidlertid som tvilsom. Taksten av 22.10.1990 er tatt på en tid da våningshuset var under restaurering. Etter det opplyste ble en stor del av restaureringen foretatt sommeren 1990, og ektefellene flyttet inn i våningshuset på sensommeren. Huset var således langt på vei gjort beboelig for en familie med barn på den tiden taksten ble tatt. At en vesentlig del av restaureringen var foretatt, fremgår også av beskrivelsen av våningshuset. Dette innebærer at det allerede på taksttiden var skjedd en sammenblanding av gavemidler og tilskudd fra A. 

Jordvegen virker høyere verdsatt enn den senere bruken har gitt grunnlag for. Kapitalisert leieinntekt gir en verdi på innmark vesentlig lavere enn det beløp som er angitt i taktsten selv om det tas hensyn til at forpakteren gjennom sitt arbeid driver en viss jordforbedring - en verdi som ved kapitalisering kommer i tillegg til leieinntekten. Ved odelstaksten synes også kapitalisert leieinntekt å ha vært benyttet ved verdsettelsen av innmark uten at det fremgår hvilket beløp som er lagt til grunn. 

Også skogverdien kan i taksten av 1990 synes høyt ansatt når det tas i betraktning at det ikke er drevet noen hogst. Opplysningene i odelstaksten viser at det er 2784 m3 skog - det vesentlige gran i klasse IV og V. Det er imidlertid uklart hvilken verdi skogen er gitt i odelstaksten. Det er angitt at næringsrettet skogsdrift ville forutsette betydelige investeringer slik at det bare er i de lavereliggende deler av skogen at det er mulighet for drift uten «større investeringer». I det hele synes den vesentligste verdien av eiendommen i odelstaksten knyttet til de to våningshusene. 

Det er videre på det rene at påkostningene som har skjedd etter overtagelsen av eiendommen i det alt vesentlige knytter seg til de to våningshusene, samt nødvendige grunnlagsinvesteringer som bygging av veg, fremføring av vannledning og anlegg av forskriftsmessig septiktank. Disse påkostningene har skjedd gjennom en sammenblanding av midler - dels dreier det seg om egenkapital i form av egeninnsats, og dels dreier det seg om pengetilskudd. Egeninnsatsen skriver seg fra begge ektefellene og deres venner og bekjentskapskrets. Bs far - som er snekker - har deltatt i snekker- og malingsarbeider både på det gamle og nye våningshuset. A er utdannet rørlegger og har gjennom sitt håndverk gjort en vesentlig bistand - ikke bare ved restaurering av de to bygningene, men også når det gjelder nytt vannanlegg og septikanlegg. For det nye våningshuset dreier det seg om et fellesanlegg omfattende også de to tomtene som ble fradelt og solgt. As arbeidsinnsats og muligheter til anskaffelse av rørutstyr til rimelige priser, har dermed også innvirket på størrelsen av det nettoutbytte som partene fikk ved salg av tomtene, og som etter det opplyste ble benyttet ved bygging av det nye våningshuset. Det er også opplyst at A fikk utført arbeid på begge husene av andre håndverkere gjennom avtale om byttearbeid. 

A har i eiertiden vært eneforsørger idet det etter det opplyste ikke ble noen avkastning av betydning på den fotpleiesalongen som B drev ca 1 1/2 år. 

Av pengetilskudd utenfra har A ved siden av sin arbeidsinntekt, brukt arvemidler fra sin familie med kr.68.000. Fra sin far har B fått ca kr 55.000. A hadde også bankinnskudd på ca kr.31.000 da han giftet seg. I tillegg til investeringer på gården, har partene i 1990 kjøpt en bil for kr.65.000,-. A har ved sin arbeidsinntekt vedlikeholdt pantegjeld på gården, herunder også betalt renter og avdrag på den delen av pantegjelden som skrev seg fra det lån som ble opptatt til fotpleiesalongen. Ved årsskiftet 1996/97 hadde partene en gjeld på kr.1.132.790 som oppgis å være pantesikret på eiendommen. 

Ved vurderingen av om B har oppfylt sin bevisplikt etter ekteskapsloven §59, første ledd må det legges vekt på den nokså utstrakte sammenblanding av midler som her har skjedd samtidig som det foreligger usikre opplysninger om verdien av den gaven som overtakelse av eiendommen innebar for B. Etter en samlet vurdering - og under tvil - er flertallet kommet til at klarhetskravet i ekteskapsloven §59, første ledd ikke er oppfylt som grunnlag for å kreve gjennomført skjevdeling. 

Lagmannsrettens mindretall begrunner sitt syn slik: 

Mindretallet anser at det ikke er tvilsomt at overskjøtingen av eiendommen til B i 1990 innebar en ikke ubetydelig gave. Det vises til at det var en eiendom med et totalareal på 1.331 da, hvorav 545 da var skogsareal og ca 60 da jordbruksareal. I følge skjøtet var kjøpesummen på kr 37.000. Eiendommen er beliggende i kort kjøreavstand fra - - sentrum, med alminnelig etterspørsel på eiendomsmarkedet. Det vises også til at ankende part, A under saksforberedelsen for lagmannsretten har frafalt tidligere anførsel om at det ikke var noe gaveelement i overskjøtingen. 

Etter mindretallets syn er det uproblematisk å konstatere at denne verdi - verdien av grunneiendommen - er i behold og «klart kan føres tilbake til midler som» er ervervet av B som gave. Det vises til Lødrup «Familieretten» 1991 utg. s. 223 der det sies at hvis «de opprinnelige eiendeler er i behold, er det lett å tilfredsstille dette kravet.« 

Et prinsipielt sett annet spørsmål er hvor stor verdi det dreier seg om. Det forhold at det kan være vanskelige skjønnsmessige vurderinger som må foretas for å fastsette verdien i kroner og øre, kan ikke inngå i det bevisbyrdekrav som loven oppstiller ved kravet om at verdien må «klart kunne føres tilbake til» osv. 

I et tilfelle som dette, der det senere er foretatt større investeringer i bebyggelsen på eiendommen, må man kunne se det slik at verdien av grunneiendommen utgjør en andel eller brøk av den samlede verdi. Påkostninger vil da føre til at den aktuelle brøk blir redusert, avhengig av investeringenes betydning for den samlede verdi. I praksis må man vel også oppstille en nedre grense, kanskje omkring en tiendedel slik at krav om skjevdeling ikke kan gjelde helt minimale andeler, i hvert fall når det gjelder fast eiendom. 

Når det gjelder den konkrete gaveandel, finner mindretallet det unødvendig å foreta noen fastsettelse. Som det fremgår nedenfor er også mindretallet kommet til at kravet ikke gis medhold. Det bemerkes likevel at herredsretten synes å ha kommet frem til et for høyt beløp i betraktning av den verdi odelstaksten fastsetter. 

Etter mindretallets syn vil skjevdelingskravet føre til et «åpenbart urimelig resultat», jf ekteskapsloven §59 annet ledd. I følge avgjørelsen i [[Rt-1999-177]] er bestemmelsen å anse som en snever unntaksbestemmelse. Under tvil er mindretallet kommet til at bestemmelsen likevel får anvendelse. 

For det første vises til at A under ekteskapet flere ganger mottok arveoppgjør fra sin familie. Tilsammen utgjør dette kr 68.000. Alt dette inngikk i den felles økonomi, i tillegg til hans lønn som rørlegger. Disse arvebeløpene må anses å veie opp for i alle fall en del av gaveandelen i ektefellens eiendomserverv. På den annen side mottok også B kontantbidrag fra sin familie. Poenget er at unge mennesker i etableringsfasen ofte er avhengig av slike bidrag hvis man samtidig skal skaffe seg egen bolig. Ikke minst gjelder dette i en situasjon hvor man samtidig får flere barn og bare en av ektefellene er i arbeid. Begge parter i denne saken kunne derved tenkes å fremme flere skjevdelingskrav som mer eller mindre ville oppveie hverandre. En viss begrenset betydning har det dessuten at B hadde studiegjeld ved inngåelse av ekteskapet. En gjeld som utgjorde ca kr 30.000 og som er betjent og nedbetalt til ca kr 11.000 på skjæringstidspunktet. 

For det annet vises til at den samlede gjeld er beregnet til kr 1.150.949, mens aktiva er beregnet til kr 1.163.058 på skjæringstidspunktet. Av aktiva utgjøre eiendommen den helt dominerende del og det alt vesentlige av gjelden er pantegjeld. Partene er enige om at hustruen skal overta eiendommen. Skjevdelingskravet vil da innebære at ektemannen blir heftende med en del av gjeldsansvaret. 

Ut fra en helhetsvurdering av forholdet mellom partene, herunder hvilket potensiale eiendommen må sies å ha, er mindretallet kommet til at skjevdelingskravet må sies å føre til et åpenbart urimelig resultat. 

Saksomkostninger. 

Hovedanken har fått medhold. Avgjørelsen har imidlertid budt på tvil som innebærer at B hadde fyllestgjørende grunn til å la det komme til sak, samt å ta til gjenmæle for lagmannsretten. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett i spørsmålet om skjevdelingskrav i gården tilkjennes ikke, jf. tvistemålsloven §180, annet ledd smh. §172, annet ledd. 

I motanken tilkjennes A saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180, første ledd. Omkostningene utgjør ifølge advokat Fladvads omkostningsoppgave kr.2.500. Oppgaven legges til grunn. 

Dommen er i sitt resultat enstemmig. 

Domsslutning: 

Hovedanken. 

1. Skjevdelingskravet i gården «Y» tas ikke til følge. 

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke. 

Motanken. 

3. Herredsrettens dom, dens post II, stadfestes. 

4. B betaler sakens omkostninger til A med kr. 2.500,-, -totusenfemhundrekroner 00/100-, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]