Vis kilden til LH-2000-956



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2001-10-08
|Publisert=
LH-2000-00956
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00956 - Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-01485.
|Parter=
Saksøker: A (Forsvarer: Advokat Alv Stangeland). Saksøkt: Staten v/Justisdepartementet v/påtalemyndigheten v/Statsadvokatene i Nordland (Aktor: Statsadvokat Erik Thronæs).
|Forfatter=
Førstelagmann Arild O. Eidesen, rettens formann. Byrettsdommer Anne Aarsæther. Kst. herredsrettsdommer Aksel-Bernhard Berggren
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§195  Straffeloven (1902) §195], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§444  Straffeprosessloven (1981) §444], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§445 §445], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§446 §446], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§209 §209], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/  Forsinkelsesrenteloven (1976)], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§435 §435], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§438 §438], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§441 §441], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§447 §447]
}}
             
Saken gjelder krav om erstatning for lidt og fremtidig økonomisk tap og ikke-økonomisk skade i anledning straffeforfølgning som endte med at tiltalte ble frifunnet. 

A, f. *.*..42 ble 29 april 1999 av Statsadvokatene i Nordland satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §209. I følge tiltalebeslutningen skulle han i perioden april-november 1993 på sin daværende bopel i - - - ved en eller flere anledninger ha ført sin penis inn i skjeden til B f. **.**.83. B var datter av C, som av påtalemyndigheten ble ansett å være As samboer. 

Ved Ofoten herredsretts dom av 29 november 1999 ble han dømt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ i samsvar med tiltalen til en straff av fengsel i ett år og seks måneder. Han ble også idømt kr 325.000 i samlet erstatning til fornærmede. Herredsretten fant at A ikke hadde hatt tilstrekkelig fast og etablert forhold t il fornærmedes mor og hennes bosted, til at straffeloven §209 kunne gis anvendelse. Han ble frifunnet for overtredelse av denne bestemmelsen. 

A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, samt over erstatningsidømmelsen. 

Ankeforhandling ble holdt 20-24 november 2000. Det ble avhørt 18 vitner, hvorav tre fremstilt som sakkyndige vitner. Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål basert på tiltalebeslutning for lagmannsretten av 14 august 2000 for overtredelse av straffeloven §195 først ledd 2. straffalternativ. Lagretten svarte nei på spørsmålet, og lagmannsretten la lagrettens kjennelse til grunn. 

Etter at skyldspørsmålet var avgjort opprettholdt aktor begjæring om pådømmelse av erstatningskrav som idømt av herredsretten. Kravet ble prosedert av bistandsadvokaten. 

Hålogaland lagmannsrett avsa 24 november 2000 dom ( LH-2000-00313) med slik slutning: 

1. A, f *.*..42 frifinnes for krav om straff. 

2. A frifinnes for krav om erstatning.  

I begrunnelsen vedrørende erstatningsspørsmålet viste lagmannsretten til krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for skyld for pådømmelse av erstatningskrav etter frifinnelse for overtredelse av straffeloven. Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til at klar sannsynlighetsovervekt ikke forelå. 

B v/verge D påanket 26 desember 2000 lagmannsrettens domsslutning pkt 2, erstatningsavgjørelsen, jf straffeprosessloven §435 jf tvistemålsloven kap 25. Ved Høyesteretts kjæremåsutvalgs beslutning av 18 05 01 ( HR-2001-00382) ble anken nektet fremmet. 

A fremmet 14 desember 2000 krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade i anledning straffeforfølgningen under henvisning til straffeprosessloven §447 tredje ledd. 

I begjæringen anmodes det om at lagmannsretten beslutter å avholde muntlig forhandling om kravet, herunder avhør av parter og vitner. Dersom det bestrides at vilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke er oppfylt, anføres at de samme vitner m.v. må forklare seg for retten. I brev 30 mars 2001 til partene skrev lagmannsretten: 

Saken berammes til mandag 20 august 2001 i Tromsø. Det settes av to dager til saken. Nærmere om tid og sted følger senere. 

Lagmannsretten settes med de samme juridiske dommere som deltok i straffesaken, jf straffeprosessloven §447 tredje ledd. Det er derfor ikke behov for ny bevisførsel om skyldspørsmålet. Forsvarer og aktor kan begrense seg til å oppsummere henholdsvis As og påtalemyndighetens faktumsvurdering, med argumentasjon for de juridiske konsekvenser av disse. 

Erstatningsgrunnlag- og utmåling må underbygges ved bevisførsel såvel som argumentasjon. 

Innholdet i brevet ble ikke kommentert av partene. 

Muntlig forhandling ble holdt 20-21 august 2001. Rettens medlemmer erklærte seg habile, og det fremkom ingen merknader til rettens sammensetning. Sakens dokumenter var tilstede. As forsvarer, leste fra og viste til en lang rekke saksdokumenter. A forklarte seg, og det ble mottatt 4 vitneforklaringer (over telefon) vedrørende erstatningskravet. 

A gjør i det vesentlige gjeldende: 

Han er frifunnet for tiltale om overgrep. Lagmannsretten fant ikke klar sannsynlighetsovervekt for at han hadde begått overgrep og frifant ham også for krav om erstatning. Lagmannsretten har ikke tidligere tatt stilling til om han ikke har foretatt den eller de handlinger som var grunnlag for tiltalebeslutningen, men må gjøre det nå på grunnlag også av det som eventuelt er kommet nytt til i erstatningssaken, og i lys av at han er frifunnet. For at A skal kunne vinne frem må det gjøres sannsynlig at han ikke har foretatt den eller de handlinger som var grunnlag for tiltalen, jf straffeprosessloven §444, dvs at dette må gjøres mer sannsynlig enn det motsatte. Ved vurderingen må lagmannsretten ta hensyn til hvilke muligheter A har til å bevise sin uskyld i denne saken, i en sakstype som denne. Utgangspunktet må da være at det svært sterkt har formodningen mot seg at noen skulle begå slike alvorlige handlinger. 

A har vært gift flere ganger og har hatt mange samboer- og kjæresteforhold. Han har egne barn. Verken i de næreste forhold eller i vennekretsen har det noensinne vært antydninger om seksuell orientering mot mindreårige. 

B bodde sammen med mor og søsken. Besteforeldrene bodde like ved. Folk kom og gikk i huset hele tiden, og A benekter å ha vært alene med B slik hun forklarer. Forholdet mellom de to var dårlig. B mislikte A aktivt, fordi han kom bedre ut av det med lillesøsteren og kanskje favoriserte henne, og særlig antakelig fordi A da forholdet til moren var etablert, krevde at Bs far, morens tidligere ektefelle som fortsatt bodde i huset, skulle flytte ut. Dette gikk svært tungt inn på faren, som skadet seg alvorlig ved å tenne fyr på seg selv, et hardt slag for B som var nært knyttet til sin far. Men B reiste på ferie med A og moren, og det ble aldri antydet noe om overgrep, før hun flere år senere, etter å ha vært en tid på Statens senter for ungdomspsykiatri for en rekke andre problemer, rettet beskyldninger mot ham. 

B er født i 1983. Foreldrene gikk gjennom en vanskelig skilsmisse i 1989/1990. Hun var utsatt for en del mobbing allerede i 1989, bl.a. fordi hun hadde kraftig utstående ører og var døv på ett øre. Legejournalen hennes har påtegning om nakkesmerter i 1992, og hun ble allerede før 1993 brakt i kontakt med hjelpeapparatet som følge av problemer, også med depresjon etter bestemorens død. Hun var kraftig og tidlig fysisk utviklet, noe hun skal ha hatt problemer med. 

Da A i perioden april 1993 til september/oktober 1993 hadde et forhold til Bs mor, oppstod problemer som nevnt, men ingen tegn til overgrep. I ettertid er forsøkt fremholdt enkelte episoder som hevdes å kunne gi indikasjoner, men det er ikke påvist hendelser som kan tillegges betydning. Selv sa B ikke noe til noen om slikt, til tross for at hun etter hvert ble både frekk og aggresiv overfor andre. 

Da hun utover i 1995 ble rammet av tildels massive fysiske reaksjoner, nakkesmerter, hyperventilasjon, besvimelse, lammelser - ble det ikke brakt frem noe som tydet på at dette var betinget av seksuelle overgrep. Ikke før hun kom på Statens senter - aggresiv, vanskelig og ekstremt oppmerksomhetssøkende, med rusmisbruk, rømninger m v. Dette skjedde i en periode da hun først hadde frivillig seksuell omgang med en ung mann som hun senere anmeldte for voldtekt, og deretter sa at hun var blitt bortført av to mørkhudede menn, som det viste seg at hun også hadde hatt frivillig seksuell omgang med. Overgrepene som hun beskyldte A for, skulle først ikke ha omfattet samleie, deretter ble fortalt om flere, det hele vokste ved bearbeidelse til en fullstendig uriktig historie. 

For A har tiden etter pågripelsen 14 mars 1998 - som i form var et overgrep i seg selv - vært svært tung og vanskelig. Han kom til *** i 1997, skiftet arbeid fra å være reisende på anlegg til fisker, og var godt etablert i inntektsgivende arbeid. Fra og med pågripelsen har det vært vanskelig å opprettholde arbeidsforhold. Dels har han vært opptatt med saken og derfor ikke kunnet ta turer på fiskefeltet når dette ble tilbudt, dels har han vært deprimert og oppgitt, dels har han blitt mobbet på båter han har arbeidet på etter hvert som de han arbeidet sammen med fikk kjennskap til saken. Folkesnakket har gått, ofte i forveien. Han ble til og med utsatt for innkalling til avhør i anledning Baneheia-saken. 

Som fisker på liten reketråler som også sesongfisker makrell, ville han tjent kr 500.000 pr år fra 1998 frem til pensjonsalder. Fratrukket faktisk inntekt og sosial støtte vil han i perioden 1998-2001 allerede ha tapt inntekt med kr 1.252.258. Som lidt tap i perioden kommer i tillegg kr 41.500 til tidligere forsvarer advokat Truls Dramer, utover det som er dekket ved advokatens salæroppgave til retten, for bistand ved advokatens kontorsjef Berit Holm. I påstanden er kravet likevel begrenset til erstatning for lidt tap etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 1.000.000 med tillegg av morarenter. 

A vil nå søke uføretrygd og kan påregne å få innvilget søknaden, med kr 131.772 pr år. Med forventet inntekt kr 500.000, blir fremtidig inntektstap i de 8 år som gjenstår til pensjonsalder kr 2.900.000. Beløpet må påplusses 23% i forventet skattepåslag. I påstanden er kravet likevel begrenset til erstatning for fremtidig inntektstap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.000.000 med tillegg av morarenter. 

Erstatningskravet er hjemlet i straffeprosessloven §444. Subsidiært fremmes krav om erstatning etter straffeprosessloven §445, fortsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500.000. 

I begge tilfeller kreves oppreisningserstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000. 

A har lagt ned slik påstand: 

1. Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 dager etter forkynnelsen erstatning til A for lidt tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1 million med tillegg av morarenter etter morarenteloven. 

2. Staten v/Justisdepartementet betaler innen 14 dager etter forkynnelse erstatning til A for fremtidig tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2 mill med tillegg av morarenter etter morarenteloven. 

3. Subsidiært betaler Staten v/Justisdepartementet innen 14 dager etter forkynnelsen erstatning etter §445 til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,- med tillegg av morarenter etter morarenteloven. 

4. I alle tilfelle betaler Staten v/Justisdepartementet innen 14 dager etter forkynnelse oppreisning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000,- med tillegg morarente etter morarenteloven.  

Staten v/Justisdepartementet gjør i det vesentlige gjeldende: 

A har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den eller de handlinger som lå til grunn for tiltalen. Bevisbyrden er ikke oppfylt hvor begge alternativer etter bevisføringen fremstår som like sannsynlige, jf [[Rt-1994-721]]. Kravet om sannsynliggjøring kan ikke settes til side fordi om det etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle, men det vil ved vurderingen av om kravet er oppfylt måtte tas hensyn til hvilke muligheter den siktede faktisk har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen. Det vises til [[Rt-1995-2023]]. Om det i denne saken er sannsynliggjort at handlingene ikke er begått, beror på en totalvurdering, som må ta hensyn til at A er frifunnet, og til at lagmannsretten i forbindelse med Bs erstatningskrav ikke fant kvalifisert sannsynlighetsovervekt for skyld. Etter påtalemyndighetens vurdering er det i saken ikke sannsynliggjort at handlingene ikke er begått. 

B har fortalt det hun mener å ha opplevd, og har i det alt vesentlige fastholdt dette gjennom to forklaringer til politiet og to hovedforhandlinger. Antall overgrep er ofte vanskelig for fornærmede å angi presist, særlig når forholdene er like. Det er ikke noe i hennes forklaringer om denne saken som er motbevist eller motsagt av andre enn påstått overgriper. 

At det tok tid før Bs forklaring kom frem kan ha mange årsaker. Kanskje var det først på Statens senter at hun kom andre nær nok og følte seg trygg nok til å åpne seg. 

At hun beviselig har hatt annen seksuell erfaring kan ikke tillegges vekt. Første kjente tilfelle, som ledet til en annen rettssak, jf Oslo byretts dom av 11 09 97 fant sted etter at hun hadde fortalt om de overgrep denne saken gjelder. At hun kan ha omtalt overgrepet i Oslo byretts saksforhold som voldtekt, må forklares ut fra de konkrete omstendighetene i den saken. 

Etter at hun forklarte seg, er hun av alle oppfattet som troverdig, og ikke å være i noen form for fantasi - eller forvirringstilstand eller mistenkt for å forveksle eller dikte til. 

I ettertid har flere vitner kommet på eldre episoder som med ny informasjon fremstår som indikasjoner på at noe var galt. 

Både tidsmessig og i forhold til stedlige omgivelser var det mulig å gjennomføre handlinger som beskrevet av B. Mor var lenge borte på arbeid, søsteren har forklart at hun ble etterlatt på camping/badeplass alene, uten B. Flere vitner har omtalt en episode da B løp ut i mørke kvelden, noe hun ellers var redd for. 

Det er ikke hos henne påvist noe motiv for urettmessige beskyldninger. Det blir for fjernt, og det er ingen indikasjoner til støtte for, at hun skulle ønske å hevne seg på A fordi hun mislikte ham, eller fordi faren måtte flytte og da skadet seg selv. 

Mens ett vitne, en tidligere samboer, omtalte A som lystløgner, og ett annet vitne forklarte om utsagn fra ham som hun fant merkelige i forhold til overgrep mot barn. 

Kravene i straffeprosessloven §444 er ikke oppfylt. Det foreligger ikke kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning i medhold av §445. Da kommer heller ikke straffeprosessloven §446 til anvendelse. 

Subsidiært til erstatningskravet, anføres at årlig inntektstap klart er for høyt anslått, at uføretrygd er en usikkerhetsfaktor, og at utgift til forsvarer utover det som er dekket av retten ikke kan kreves, jf straffeprosessloven §438 jf §441 tredje ledd. 

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand: 

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for krav om erstatning for lidt inntekstap og erstatning for tap i fremtidig erverv. 

2. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for krav om oppreisning. 

3. Staten v/Justisdepartementet frifinnes for det subsidiære kravet om erstatning av rimelighetsgrunner.  

Lagmannsretten skal bemerke: 

I lagmannsrettens dom av 24 november 2000 ( LH-2000-00313)d , som frifant A for overtredelse av straffeloven, skrev lagmannsretten, etter å ha gjengitt bevisbyrdekravet som må oppfylles for eventuell idømmelse av erstatning etter slik frifinnelse, om den faktiske vurdering av Bs erstatningskrav: 

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning. 

Fornærmedes forklaring om overgrep har gitt et tilforlatelig inntrykk, og man kan på ingen måte se bort fra at forklaringen er riktig. Lagmannsretten prresiserer for å unngå misforståelser at man ikke av rettens bevisvurdering kan trekke den slutning at retten mener hun har fremsatt en uriktig anklage. Det er heller ikke treffende å beskrive utfallet av bevisbedømmelsen som et valg mellom hvem man skulle tro på. Spørsmålet er om det til tross for partenes motstridende forklaringer, foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep er begått. 

Tiltalte har under hele saken benektet å ha hatt seksuell kontakt med fornærmede. Utover fornærmedes forklaring om overgrep er ledsagende bevismomenter som taler for at overgrep er begått, tildels avledede, sparsomme og ikke entydige. Fornærmedes ulike behandlere fant før det ble fortalt om overgrep ikke fyldestgjørende forklaring på det skadebildet hun frembød. Etter at hun fortalte om overgrep har behandlerne festet lit til hennes forklaring. Det er likevel fornærmedes forklaring som i det vesentlige måtte bære det resultat at overgrep er begått. 

Etter en samlet vurdering av det mangesidige og kompliserte bildet som er tegnet av hennes oppvekstvilkår, hjemmeforhold med en vanskelig skilsmisse, nærmiljø, personlighet og konkrete opplevelser frem til hun fortalte om overgrep, er lagmannsretten kommet til at klar sannsnlighetsovervekt ikke foreligger. 

Beviskravet i forhold til Bs erstatningskrav var, som redegjort for, om det forelå klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep er begått. Etter en samlet vurdering av et komplisert forhold, kom lagmannsretten til at klar sannsynlighetsovervekt ikke forelå. 

Beviskravet i forhold til As erstatningskrav er et annet, nemlig om det er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalen, jf straffeprosessloven §444. Det er A som må sannsynliggjøre dette. Kravet om sannsynliggjøring kan ikke settes til side fordi om kravet etter omstendighetene er vanskelig å oppfylle. En annen sak er at det ved vurderingen av om sannsynlighetskravet er oppfylt, vil måtte tas hensyn til hvilke muligheter den siktede faktisk har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen, jf [[Rt-1995-2023]]. 

Det bevismaterialet som foreligger er blitt ytterligere gjennomgått og analysert i forbindelse med behandlingen av erstatningssaken. Etter å ha vurdert det som kom frem i erstatningssaken - jf [[Rt-1999-1598]] særlig side 1603 - sammenholdt med egne notater fra og vurdering av bevisføringen under ankeforhandlingen, er lagmannsretten kommet til at det ikke er gjort sannsynlig at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for tiltalebeslutningen. 

Lagmannsretten legger særlig vekt på at B fra hun gradvis åpnet seg om det hun forklarer å ha opplevd, etter de første nølende forsøk på å minimalisere forholdet idet vesentlige har holdt fast ved sin forklaring, gjennom to forklaringer for politiet og to i hovedforhandling. Hun har aldri brakt andre personer inn i hendelsesforløpet, og aldri antydet grunner til å beskylde A for overgrep utover at hun fastholder at han faktisk utførte dem. Fag- og hjelpepersonell har i vitneforklaringer uttrykt absolutt tillit til hennes forklaringer, flere andre vitner har i ettertid merket seg episoder som i lys av Bs forklaring får ny mening for dem. Ingen har funnet andre tilstrekkelige forklaringer på det massive skadebildet hun frembyr, et skadebilde som fagpersonell finner forenlig med de overgrep som er beskrevet av B, når disse sammenholdes med hennes livssituasjon for øvrig. 

Vilkårene for erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 er da ikke oppfylt. Det subsidiære kravet om erstatning i medhold av straffeprosessloven §445 kan heller ikke føre frem. Det foreligger i denne saken ikke kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning. Straffeprosessloven §446 kommer da ikke til anvendelse. 

Saksomkostninger er ikke påstått og finnes etter omstendighetene ikke å burde idømmes. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Staten v/Justisdepartementet frifinnes. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]