Vis kilden til LH-2001-53



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2001-01-18
|Publisert=
LH-2001-00053
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Senja herredsrett nr. 00-192 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00053.
|Parter=
Kjærende part: 1. Jakobine Jensen, 2. Henny Larsen, 3. Jacoba Waksvik, 4. Hermann Jørgensen (Prosessfullmektig: Advokat Finn Kåre Brox). Kjæremotpart: Oddny Nærø (Prosessfullmektig: Advokat Per Vingerhagen v/adv.flm. Oddvar V. Eriksen).
|Forfatter=
Lagdommer Kjell Martin Haug. Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Nils Asbjørn Engstad
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1930-02-21/§30  Skifteloven (1930) §30], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-45/  Husstandsfellesskapsloven (1991)]
}}
       
Saken gjelder særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelse. 

Partene i saken er arvinger etter Oskar Markussen som døde i januar 1999. Oddny Nærø, som er søster av avdøde, reiste ved prosesskrift av 11 januar 2000 skiftetvist mot medarvingene for Senja skifterett med krav om vederlag på kr 55.000 i dødsboet. Som grunnlag for vederlagskravet ble opplyst at Nærø i nærmere 30 år hadde bistått Oskar Markussen med matlaging, vask, husstell og klesstell uten særskilt godtgjørelse. Jakobine Jensen, Henny Larsen, Jacoba Waksvik og Hermann Jørgensen bestred kravet. Tvisten ble overført til søksmåls former, jf. skifteloven §30 annet ledd. 

Senja skifterett, feilaktig benevnt herredsrett, avsa 15 desember 2000 dom med slik domsslutning: 

«1. Oskar Markussens dødsbo frifinnes. 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» 

Saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten fremgår av skifterettens dom. 

Jakobine Jensen, Henny Larsen, Jacoba Waksvik og Hermann Jørgensen har i rett tid erklært kjæremål mot punkt 2 i domsslutningen, og gjør i hovedsak gjeldende: 

Omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. For at unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd kan komme til anvendelse må det ha vært tvil av kvalifisert art til stede. Slik tvil har ikke vært til stede i dette tilfellet. Da skiftetvist ble reist var det kun Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1984-497]] som kunne sies å fastslå rettslige prinsipper som kunne gi rom for vederlagskrav. Dommen gjaldt imidlertid oppløsning av samboerforhold, og således en helt annen form for bofellesskap og oppløsningsmåte enn det er tale om i denne saken. Dertil kommer at Oddny Nærø på langt nær oppfylte de faktiske krav som ifølge dommen i [[Rt-1984-497]] må være oppfylt før det kan være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper. Den tvil som eventuelt var til stede fordi det ikke fantes klare rettsregler som regulerer de spørsmål som er reist i saken gav ikke Nærø rimelig grunn til å reise sak. Høyesterett har i dom av 29 juni 2000, avsagt etter at denne saken var reist for skifteretten, stilt høye krav til den innsats som må ytes for at vederlag kan tilkjennes. Senja herredsrett har uten tvil kommet til at Nærø ikke har oppfylt disse kravene. Kjæremålsmotparten burde derfor ha gitt seg straks Høyesterett hadde avsagt dommen av 29 juni 2000. 

Selv om Senja skifterett har begrunnet anvendelsen av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd med at saken har bydd på tvil, fremgår det ikke av domspremissene at retten har vært i tvil. Under henvisning til domspremissene er det anført at saken ikke har frembydd slik tvil at tvistemålsloven §172 annet ledd vil kunne anvendes. Lovanvendelsen er således uriktig, og omkostningsavgjørelsen må oppheves og hjemvises til ny pådømmelse ved herredsretten dersom lagmannsretten ikke finner saken tilstrekkelig opplyst til selv å treffe ny avgjørelse om omkostninger. 

Det er nedlagt slik påstand: 

«1. Prinsipalt: 

Oddny Nærø betaler til de kjærende parter saksomkostningene for herredsretten med kr 32.422,- med tillegg av forsinkelsesrenter med 12% p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling. 

Subsidiært: 

Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2, oppheves og hjemvises til ny pådømmelse ved Senja herredsrett. 

2. Oddny Nærø betaler de kjærende parter saksomkostningene for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente med 12% p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling.» 

Oddny Nærø har tatt til gjenmæle, og gjør i hovedsak gjeldende: 

Høyesterett åpnet i 1984 for muligheten til å fremsette vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper. I denne saken måtte skifteretten først ta stilling til om dette prinsippet også burde gjelde for bofellesskap, og i så fall om det var rimelig å tilkjenne vederlag. Retten kom til at det burde være rom for å tilkjenne vederlag, om vilkårene ellers var oppfylt. Retten kom imidlertid til at berikelsesbetraktningen ikke var oppfylt, og tilkjente derfor ikke vederlag. Saken bød, objektivt sett, på kvalifisert tvil, og det var fyldelstgjørende grunn for Nærø til å prøve saken for retten. Hjemmel for vederlagskrav er foreslått inntatt i husstandsfellesskapsloven. Den gjelder også for bokollektiver. Høyesteretts dom av 29 juni 2000 gav ingen rettslig avklaring i forhold til den sak som var reist for Senja herredsrett. Det er nedlagt slik påstand: 

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2 opprettholdes. 

2. Oskar Markussens dødsbo v/de fire kjærende betaler - in solidum - sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra oppfyllelsesfristen og til betaling finner sted.» 

Lagmannsretten vil bemerke: 

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan lagmannsretten prøve hvorvidt omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder prøve hvorvidt det knytter seg saksbehandlingsfeil til avgjørelsen. 

De kjærende parter vant saken fullstendig. Spørsmålet om saksomkostninger reguleres da av tvistemålsloven §172. Skifteretten har begrunnet omkostningsavgjørelsen slik: 

«Saksøker har tapt saken fullstendig, og skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger. Spørsmålene som er reist i saken, er imidlertid ikke regulert av klare rettsregler, og saken har av den grunn bydd på tvil. Herredsretten er av den oppfatning at saksøkeren har hatt fyldestgjørende grunn å prøve saken for retten, og har kommet til at partene må bære egne omkostninger, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.» 

Det synes å være første alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd som er benyttet. Isolert sett kan skifterettens premisser, som referert over, tyde på at det er tale om rettslig tvil. Sett i sammenheng med premissene forøvrig fremstår det likevel som uklart hva som var grunnlaget for tvilen. Hverken ved behandlingen av de rettslige spørsmål eller ved bevisvurderingen lot skifteretten den tvil den eventuelt følte komme klart til uttrykk. 

Det sentrale rettslige spørsmål for skifteretten, jf. dommens side 6, synes å ha vært om det - i husstandfellesskap av den karakter det er tale om i nærværende sak - er grunnlag for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses - og restitusjons-prinsipper, slik Høyesterett har lagt til grunn i forbindelse med samboere, jf. [[Rt-2000-1089]], jf. også [[Rt-1984-497]]. Partene var uenige på dette punkt. Det fremgår nederst på side 6 i dommen at skifteretten kom til at husstandsfellesskapet «har hatt slik fasthet og varighet at det etter rettens oppfatning bør være rom for å kunne tilkjenne vederlag etter de berikelses- og restitusjonsprisipper, samt rimelighets- og rettferdsgrunner, som har ligget i bunn for Høyesteretts avgjørelser som gjelder samboere.» Det forhold at kjæremotparten tapte saken synes således ikke å ha hatt sin årsak i tvil med hensyn til det sentrale rettslige spørsmål. Avgjørende for resultatet synes å ha vært en faktisk vurdering hvoretter «saksøkers husmorfunksjon ikke kan sies å ha vært en slik berikelse for Oskar Markussen som det er rimelig å yte vederlag for..» 

Lagmannsretten kan etter dette ikke se hvorvidt den tvil som skal ha vært til stede knytter seg til bevisbedømmelsen - som ikke kan prøves av lagmannsretten - eller om det er til rettslige vurderinger tvilen knytter seg. Dette tilsier at det er mangler ved begrunnelsen som må lede til at omkostningsavgjørelsen oppheves, jf. [[Rt-1997-288]]. Saken er ikke tilstrekkelig opplyst til at lagmannsretten kan treffe ny avgjørelse, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd 3. punktum. 

De kjærende parter har prinsipalt nedlagt påstand om tilkjenning av saksomkostninger. Først etter ny realitetsavgjørelse i skifteretten kan det fastslås hvorvidt rettsmidlet har ført fullstendig frem, om det har vært forgjeves, eller om det delvis har ført frem. Spørsmålet om saksomkostningene i kjæremålssaken bør avgjøres i den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum. 

Slutning: 

1. Skifterettens dom, slutningens punkt 2, oppheves og hjemvises til ny behandling. 

2. Saksomkostningsspørsmålet for kjæremålsretten utstår til den avgjørelse som avslutter saken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]