Vis kilden til RG-1957-255



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett
|Dato=
1956-11-24
|Publisert=
RG-1957-255
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Dom 24. november 1956 i ankesak nr. 61/1956 A
|Parter=
Anny Kristensen (overrettssakfører Skjoldulf Malm) mot Sanitetsforeningen, Mo i Rana (overrettssakfører Lars Murbræck).
|Forfatter=
Lagmann Trygve Leivestad, lagdommer Harald Loe, sorenskriver Alf Haaland med domsmenn
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1947-12-12-16/§13  Lov om vaksinasjon mot tuberkulose (1947) §13], [https://lovdata.no/lov/1947-12-12-16/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1947-12-12-16/§3 §3]
}}
     
Rana herredsrett avsa 7. mars 1956 dom i saken med slik slutning: 

«Sanitetsforeningen, Mo i Rana, frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» 

Saksforholdet går frem av domsgrunnene. 

Anny Kristine Elise Kristensen har i rett tid påanket dommen på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hun gjør i det vesentlige gjeldende: 

Herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet det bevist at Anny Kristensen er blitt smittet av tuberkulose i den tid hun arbeidet ved Sanitetsforeningens sykehus. Der var åpenbar smittefare, og noen annen sannsynlig smittekilde er ikke påvist. 

Herredsretten har videre tatt feil når den ikke har funnet at det er et selvstendig erstatningsbetingende forhold at sykehuset har forsømt å tuberkulinundersøke og eventuelt vaksinere henne før hun ble tatt i tjeneste. Denne forsømmelse var overtredelse av en klar rettsplikt i henhold til Sosialdepartementets rundskriv av 16. september 1950 og må betegnes som grovt uaktsom. 

Herredsretten har tatt feil når den mener at denne forsømmelse bare har betydning i tilfelle av at smitte er påført på sykehuset. Påbudet sikter også på å bekjempe tuberkulose generelt, og å beskytte i det hele, også utenfor tjenesten ved sykehuset, og etterat den er avsluttet, både de som vaksineres og deres omgivelser. 

Herredsretten har også tatt feil når den har antatt at forsømmelsen bare har betydning for den tid som ville gått før en vaksinasjon var blitt effektiv, og i den utstrekning den sannsynligvis ville gitt beskyttelse. Meningen med 

Side:256 

bestemmelsene i Sosialdepartementets rundskriv av 16. september 1950 må være at ingen negativ skal settes til smittefarlig arbeid før vedkommende er blitt positiv. 

Selv om det ikke skulle foreligge subjektiv skyld, må det være et objektivt ansvar, også fordi det her foreligger et brudd på en lovbestemt plikt. 

Anny Kristensen har vært sykmeldt i alt 22 måneder og i denne tid vært uten inntekt, og må ha krav på erstatning for det. Det må også tas hensyn til den skade hun har lidt ved at hun har fått sykdommen i en alder da det er naturlig å søke utdannelse, og den betydning det har for fremtidig erverv. Hensyn må også tas til de vanskeligheter en gjennomgått tuberkulose alltid medfører og de skader av ikke-økonomisk art den fører med seg. 

Anny Kristensen har fått fri sakførsel. 

Hun har nedlagt slik påstand: 

«Sanitetsforeningen, Mo i Rana, dømmes til å betale Anny Kristensen skadeserstatning med inntil kr. 50 000, og til å betale sakens omkostninger til det offentlige for alle retter.» 

Sanitetsforeningen har tatt til gjenmæle og i det vesentligste vist til herredsrettens domsgrunner. Den bestrider ikke at det fra sykehusets side er gjort en feil som i og for seg kunne begrunnet erstatningsansvar ved at den har forsømt å foreta tuberkulinprøve og vaksinasjon av Anny Kristensen. Denne feil har imidlertid ikke fått noen betydning, idet det ikke er påvist at den er blitt årsak til noen skade. Det er ikke grunn til å anta at Anny Kristensen er blitt smittet under sin tjeneste på sykehuset. 

Både ansvar på grunn av skyld og uten skyld på objektivt grunnlag, forutsetter påvisning av årsakssammenheng. Det foreligger ikke her. 

For øvrig hjemler norsk rett ikke i det hele objektivt ansvar i tilfelle som det foreliggende. 

Ansvaret for sykehuset kan bare knytte seg til smittefare under hennes tjeneste på sykehuset, ikke til den etterfølgende tid, eller til smittefare utenfor sykehustjeneste. 

Ansvaret kan bare gjelde for tiden etterat vaksinasjonen ville ha virket, ikke for de forutgående 6-8 uker, idet det var lovlig adgang til å ta en tuberkulinnegativ i tjeneste når hun ble vaksinert. Det må også regnes med at det er 20 pst. sannsynlighet for at vaksinasjonen ikke virker i det hele. 

Subsidiært gjør Sanitetsforeningen gjeldende at Anny Kristensen selv er skyld i den skade hun har lidt. Hun nektet i 1950 å la seg vaksinere, til tross for at det var fastslått at hun var negativ, og hun unndro seg vaksinasjon i februar 1952 da det på ny var påvist at hun var negativ. Hun burde selv ha opplyst at hun var negativ da hun skulle begynne ved sykehuset og iakttatt forsiktighetsregler. Etterat hun var blitt syk og var under behandling, var hun en vanskelig pasient og forverret og forlenget sin sykdom ved ikke å følge legens påbud. 

Side:257 

Hun har i det minste selv medvirket til sin sykdom og forlenget dens varighet. 

Når Anny Kristensen har forlångt erstatning inntil kr. 50 000, er det voldsomt overdrevet. Den inntekt hun har tapt er meget beskjeden, og fra den må trekkes det hun har fått i støtte av trygdekassen, kr. 3765,90. Noe tap utenfor syketi den foreligger ikke. 

Sanitetsforeningen har lagt ned slik påstand: 

«Sanitetsforeningen, Mo i Rana, frikjennes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» 

Partene Anny Kristensen og Sanitetsforeningen ved overlege Sverre Winge har avgitt forklaring. Det er avhørt vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Som nytt foreligger helse- og tuberkulinkort for Anny Kristensen, samt ligningsattest for henne. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten. 

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. 

Det er på det rene at Anny Kristensen var tuberkulinnegativ ved undersøkelse i Ballangen i januar 1950. Pirquetprøve i februar 1952 og 16. september 1952 var også negativ. Pirquetprøve tatt 14. oktober 1952, avlest 17. oktober viste sterk positiv tuberkulose, og ved røntgenundersøkelse 20. oktober 1952 ble det påvist aktiv primærtuberkulose i venstre lunge. 

Hvis man går ut fra at pirquetprøven 16. september 1952 var riktig, skulle omslaget til positivitet være skjedd i tiden mellom 16. september og 14. oktober 1952. Det kan ifølge de sakkyndige regnes med en periode på høyst 8, minst 3 uker fra smitte skjer, til en tuberkulinprøve blir positiv, med en anteallergisk periode på 4-5 uker som det vanlige. Man får da en mulig smittetid som de sakkyndige har satt til fra 25. juli til 25. september og en mer sannsynlig smittetid mellom 12. august og 18. september. 

At pirquetprøvene i februar og 16. september 1952 skulle være uriktige, er mulig, men iføtge de sakkyndige lite sannsynlig. Riktigheten av den første prøve støttes av den siste. Muligheten av at Anny Kristensen kan ha hatt tuberkulose som kunne vært påvist på tross av den negative prøve 16. september 1952 er til stede. Den er imidlertid liten. Den senkningsprøve som ble foretatt samtidig gjør det etter de sakkyndiges mening også mindre sannsynlig at Anny Kristensen skulle være blitt tuberkulinpositiv og merket symptomer av det på den tid, eller endog mens hun var på sykehuset, slik som lun selv har antydet. Hvis man ikke legger til grunn at denne pirquetprøve var riktig, får man intet bestemt holdepunkt for når smitte kan være skjedd i den foregående tid før prøven i februar, eller riktigere fra den anteallergiske periode før denne prøve. At også denne prøve, og dermed 2 prøver med dette tidsintervall skulle være uriktige, er imidlertid lite trolig. 

Etter de sakkyndiges uttalelse må retten etter dette regne 

Side:258 

med en sannsynlig smittetid mellom 12. august og 18. september, og en mulig smittetid mellom 22. juli og 23. september, og så en meget liten mulighet for at pirquetprøven 16. september var uriktig og at smitte kan være skjedd tidligere, men praktisk talt utenkelig før i 1952. 

Da Anny Kristensen arbeidet ved Sanitetsforeningens sykehus fra 3. juni til 23. august 1952, faller en del både av den mulige og den sannsynlige smittetid innenfor tjenestetiden. 

Det er også på det rene at det er mulig at Anny Kristensen er blitt smittet på sykehuset. 

Etter de foreliggende opplysninger er Sanitetsforeningens sykehus vesentlig kirurgisk. Det tar imidlertid imot pasienter fra Statens tuberkulosesykehus til kirurgisk behandling. I den periode Anny Kristensen arbeidet ved sykehuset, nærmere avgrenset i tiden fra 30. juli til 23. august var det i alt 4 pasienter med tuberkulose innlagt på sykehuset. Av disse antas 2 overhodet ikke å ha frembrakt noen smittefare. De 2 andre, hvorav den ene lå på sykehuset fra 6. august til 5. september og den annen fra 5. august til 11. august 1952 kan man etter de sakkyndiges uttalelse ikke utelukke kunne fremby noen smittefare, om enn smitterisikoen må antas å ha vært liten. 

Andre smittekilder er det ikke påstått å ha vært ved sykehuset. Visstnok er det ikke utelukket at det kan ha vært andre som har hatt tuberkulose, men sannsynligheten av det og smittefaren for så vidt ville neppe være synderlig større enn ved omgang med mennesker ellers. 

Det er ingen andre positive holdepunkter for smittekilder Anny Kristensen kan ha vært i berøring med i den sannsynlige smittetid. Det er visstnok så at en tysk montør ved internatet hvor Anny Kristensen hadde sitt arbeid fra 3. september 1952 ved undersøkelse 20. september ble påvist å ha meget smittefarlig tuberkulose. Han bodde imidlertid i en annen bygning enn den hvor Anny Kristensen arbeidet, og noen sannsynlig smitte fra ham er ikke påvist. Det er i det hele ikke kjent at han har smittet noen, til tross for at det straks ble satt i gang kontrollundersøkelse. 

Forholdet blir da at det er sannsynlig at Anny Kristensen er smittet i slutten av den tid hun arbeidet på sykehuset eller de nærmeste uker etter, og at det er mulig at hun er smittet på sykehuset, men også at hun kan være smittet annetsteds. De sakkyndige har ikke kunnet si noe bestemt om hvorvidt det må sies å være mer sannsynlig at hun er smittet på sykehuset eller et annet sted som man ikke vet noe om. Strengt medisinsk kan ikke uttales noe sikkert om årsaksforholdet, neppe heller noe om sannsynlighet, bare om noen større eller mindre muligheter. 

For lagmannsretten fremstiller forholdet seg dog slik at det må ansees for mest sannsynlig at Anny Kristensen er blitt smittet under sin tjeneste på sykehuset. Hun hadde etter hva en med stor sikkerhet kan anta vært negativ til hun begynte sin tjeneste på sykehuset. Hun var da henved 23 år, og hadde 

Side:259 

i de siste 6 år vært ute i arbeidslivet på forskjellige kanter av landet. Smitten må med stor sikkerhet antas å være skjedd i tiden 25. juli-25. september 1952, sannsynligvis innen 12. august-18. september. Innen denne periode er det ikke kjent at hun har vært utsatt for smitte fra annen kant, eller levet under forhold som har skilt seg vesentlig fra hennes vanlige. På sykehuset er det på det rene at det ved siden av den generelle ubestemte smitterisiko som alltid vil være til stede på et vanlig sykehus, også har vært 2 tuberkuløse pasienter som har representert en direkte påviselig smitterisiko, selv om faren ikke har vært antatt å være særlig stor. Under disse forhold må det fortone seg som det rimeligste å anta at det er denne påviselige risiko Anny Kristensen har vært utsatt for på sykehuset som har realisert seg når hun er blitt smittet på denne tid. 

I tillegg til den sannsynlighet som er til stede kommer det forhold at sykehuset har gjort seg skyldig i en alvorlig feil ved at det har forsømt å tuberkulinundersøke og vaksinere Anny Kristensen da hun begynte sin tjeneste. Det er helt på det rene at dette skulle vært gjort i henhold til Sosialdepartementets rundskriv av 16. september 1950. Det er også på det rene at hun ikke har vært instruert eller satt til arbeid med henblikk på at hun var negativ. Det er erkjent at det ikke kan tillegges avgjørende betydning hvorvidt sykehuset har mottatt det nevnte rundskriv. Det dreier seg om et lovbud sykehuset pliktet å kjenne, og de forsiktighetsregler det påbyr er heller ikke andre enn slike som sykehuset uten lovbud burde iakttatt, noe det også hevder i alminnelighet å ha gjort. Den klare og alvorlige forsømmelse sykehuset således har gjort seg skyldig i må også bevirke at den tvil med hensyn til hvor Anny Kristensen er blitt smittet bør gå utover sykehuset. 

Både fordi det er mest sannsynlig at smitten er skjedd på sykehuset og fordi den tvil som er til stede bør falle sykehuset til last på grunn av at det har forsømt å ta lovbestemte forholdsregler, kommer lagmannsretten således til at man må gå ut fra, og bygge avgjørelsen på at Anny Kristensen er blitt smittet på sykehuset. 

Retten behøver etter dette ikke å ta standpunkt til det tvilsomme spørsmål om hvorvidt rundskrivet av 16. september 1950 bør oppfattes slik at det instituerer en plikt for et sykehus til å sørge for en tuberkulosebeskyttelse for personalet som rekker utenfor og etter tjenestetiden, slik at sykehuset skulle kunne bli ansvarlig for følger av feil ved smitte utenfor sykehuset og etter tjenesteforholdet. Heller ikke behøver retten å ta standpunkt til betydningen av at det er adgang for et sykehus til å sette negative i arbeid etter vaksinasjon før de er blitt positive. Retten vil dog bemerke at en negativ person utvilsomt ikke med hensyn til smitterisiko kan behandles som en positiv bare fordi vaksinasjon er foretatt, når denne ikke har virket. Det er heller ikke nødvendig å ta standpunkt til 

Side:260 

hvorvidt det skulle kunne foreligge grunnlag for objektivt ansvar - noe som hittil ikke vites fastslått i lignende tilfelle. 

Det er erkjent av sykehuset at det har gjort seg skyldig i en uaktsomhet som kan danne grunnlag for erstatningsplikt såfremt den nødvendige årsakssammenheng er til stede. Retten har funnet at årsakssammenheng foreligger og finner at sykehuset på grunn av uaktsomhet må være ansvarlig. 

Spørsmålet blir hvorvidt Anny Kristiansen selv må sies å ha medvirket til den skade hun har lidt på en slik måte at det bør tillegges betydning for hennes erstatningskrav. Det er på det rene at hun ikke er blitt vaksinert til tross for at hun var negativ ved undersøkelse både i januar 1950 og februar 1952. Det er også på det rene at vaksinasjon da var påbudt for alle negative i alderen 15-40 år. De aller fleste negative i Nordland som er undersøkt, over 90 pst., har latt seg vaksinere. På Anny Kristensens kartotekkort er anført at hun har nektet vaksinasjon. Selv bestrider hun dette. I 1952 sto hun på flyttefot da hun ble pirquetundersøkt, slik at skjermbilledfotografering og eventuell vaksinasjon ikke ble aktuell. 

Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at Anny Kristensen ikke har stillet seg så positiv til vaksinasjon som hun burde og pliktet. Hennes forsømmelse kan ikke frita sykehuset for dets plikt. Sykehusets forsømmelse må ansees for vesentlig grovere enn hennes. Det hadde en klar lovbestemmelse å holde seg til, og dets forståelse av betydningen av å iaktta forsiktighetsregler skulle være langt større. Dette gjelder også i forhold til den feil som kan bebreides Anny Kristensen at hun ikke selv sa fra at hun var negativ overfor sykehusets vedkommende. 

Noe større vekt finner lagmannsretten å burde legge på den bebreidelse mot Anny Kristensen at hun som pasient har vært mindre positiv enn hun burde. Hun har erkjent at hun mens hun lå på sykehuset var noe utålmodig etter å komme ut. Da hun var utskrevet første gang 17. april 1953 fulgte hun ikke de instrukser hun hadde fått slik som hun burde, og viste noen uforsiktighet. Hun fikk også en plevritt slik at hun på ny ble innlagt 16. juni 1953 og ble liggende til 23. februar 1954. De sakkyndige mener ikke å kunne si noe bestemt om den betydning uforsiktigheten kan ha hatt. Det er mulig sykdomsforløpet ville vært det samme under alle omstendigheter. Men det er ikke usannsynlig at pasientens forhold kan ha forverret og forlenget sykdommen noe. 

Det direkte tap sykdommen har påført Anny Kristensen er arbeidsudyktighet i ca. 22 måneder. Hun har senere vært frisk og må nå antas helt å ha overvunnet sykdommen. På den annen side kan en ikke se bort fra at sykdommen i og for seg har betydd en belastning som har hemmet henne, både direkte og indirekte, økonomisk og ikke-økonomisk. Noe grunnlag for å anta at sykdommen varig har medført virkninger for hennes ervervsevne, er det imidlertid ikke. 

Side:261 

 

Om Anny Kristensens inntektsforhold er opplyst at hun for inntektsåret 1952 er lignet etter inntekt kr. 1825. For 1955 er hun lignet etter inntekt kr. 1000. Hun er nå hushjelp, for øvrig hos den mann hun er blitt forlovet med, og oppgir sin lønn til kr. 150 pr. måned. Hun skal gifte seg med det første. Hennes mann har et bilverksted i Nord-Rana. 

I den tid Anny Kristensen har vært syk har Nord-Rana trygdekasse lagt ut i alt kr. 3765,90. Det alt vesentlige er gått til sykehusene. I den tid Anny Kristensen var hjemme har hun opplyst at hun mottok kr. 42 pr. uke. 

Retten finner det utvilsomt at Anny Kristensen har lidt et ikke ubetydelig økonomisk tap ved å være arbeidsudyktig i 22 måneder, selv om en tar hensyn til den støtte hun har fått. En må også regne med noe tap og vanskeligheter utover selve sykdomstiden på grunn av de følger en gjennomgått tuberkulose erfaringsmessig medfører, både psykisk og sosialt. 

Etter en samlet skjønnsmessig vurdering hvorunder det er tatt hensyn til Anny Kristensens delaktighet i den skade hun har lidt ved egen uaktsomhet, finner retten at den erstatning hun bør tilkjennes av sykehuset passende bør settes til kr. 4000. Renter ansees inkludert i beløpet. 

Anken har delvis ført frem. Saken har imidlertid frembudt betydelig tvil og retten finner derfor at saksomkostningene bør oppheves. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

Sanitetsforeningen, Mo i Rana, dømmes til å betale til Anny Kristensen kr. 4000 - firetusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 

Sakskostnader tilkjennes ikke. 

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved): 

Saksøkeren er født xx.xx.1929. Hun ble den 18. januar 1950 i Ballangen skjermbilledfotografert med negativt resultat og samtidig funnet pirquetnegativ. Det er anført at hun nektet å la seg BCG-vaksinere, men etter de opplysninger som er kommet frem under hovedforhandlingen, er denne anførsel muligens ikke riktig. I februar 1952 ble det foretatt fornyet pirquetprøve og saksøkeren viste seg fortsatt negativ. Hun var på det tidspunkt ansatt ved Sola Strandhotell, men sto i ferd med å forlate denne post. Etter det som er opplyst under hovedforhandlingen ble hun ved den anledning ikke røntgenundersøkt, og heller ikke nå BCG-vaksinert. Fra sin post på Sola reiste hun direkte til Tverånes ved Mo i Rana, og bodde der sammen med sin bror Einar Skjønberg og dennes hustru i første etasje i et hus tilhørende Lovise Johnsen, hvor de hadde et værelse og kjøkken. 

Den 3. juni 1952 ble hun ansatt som ferievikar ved Sanitetsforeningens sykehus, Mo i Rana. Hun sluttet i arbeid der den 23. august 

Side:262 

1952. Kort tid senere, nemlig den 3. september 1952 begynte hun å arbeide ved A/S Norsk Jernverk, som serveringspike ved «Montørhotellet». Hun ble innkalt til undersøkelse hos bedriftslegen den 16. september 1952. Det ble da påvist at hun var pirquetnegativ. SR viste 8 mm. Den 14. oktober 1952 oppsøkte saksøkeren dr. Lind, Mo i Rana, og den pirquetprøve han satte, ble den 16. oktober 1952 avlest av bedriftslegen, dr. Magelsen. Prøven var nå sterkt positiv (15-14). Det ble da rekvirert røntgenundersøkelse som ble utført den 20. oktober 1952 av overlege Skovsrud ved Statens tuberkulosesykehus, Mo i Rana. Det ble påvist en hilusadenit og en liten flekkformet fortetning i venstre lunges underlapp, som uttrykk for en aktiv primærtuberkulose. Saksøkeren ble sykmeldt. 

Mens saksøkeren var på Sanitetsforeningens sykehus (3. juni 1952 -23. august 1952) så vel som i den tid hun arbeidet ved «Montørhotellet» (3. september 1952-20. oktober 1952) bodde hun på Tverånes. Det var dog utpå sommeren 1952 inntrådt den forandring at hun var flyttet opp i annen etasje av huset, og der bodde hun sammen med sin mor og sin bror Georg Kristensen. Her bodde hun til den 10. november 1952 da hun - på grunn av hennes vanskelige boligforhold - ble innlagt på Vefsn tuberkulosehjem ved Mosjøen. Den 27. februar 1953 ble hun overflyttet til Statens tuberkulosesykehus, Mo i Rana. Herfra ble saksøkeren utskrevet den 17. april 1953, med inngående instrukser om fortsatt kur og forsiktig levevis i sitt hjem. Den 15. juni 1953 var hun til kontroll ved Statens tuberkulosesykehus, Mo i Rana, og den 16. juni 1953 ble hun igjen innlagt der. Hun var så der til den 23. februar 1954 da hun ble utskrevet. Hun bodde nå på hybel på Toranes, Mo i Rana. I august 1954 ble hun friskmeldt. Hun reiste senere til Narvik og hadde huspost to steder og post på en turiststasjon, inntil hun i tiden mai-august 1955 hadde plass ombord i S/S «Jupiter». Senere har saksøkeren hatt huspost hos en familie på Gruben i Nord-Rana. 

Saksøkeren mener at hun ble tuberkulosesmittet i den tid hun arbeidet ved Sanitetsforeningens sykehus, Mo i Rana, slik at dette er ansvarlig for det tap hun har lidt som følge av sykdommen. Hun har fått bevilling til fri sakførsel, datert 25. juni 1955, og har ved den for henne oppnevnte prosessfullmektig nedlagt slik påstand: «Sanitetsforeningen, Mo i Rana dømmes til å betale Anny Kristensen erstatning inntil kr. 50 000, og tilstrekkelige saksomkostninger til det offentlige.» Under hovedforhandlingen er det antydet at en erstatning på ca. kr. 30 000 må ansees for å være passende. Til begrunnelse av søksmålet har saksøkeren vist til rundskriv av 16. september 1950 fra Sosialdepartementet. Den del av rundskrivet som her har interesse lyder slik: 

«A. Påbud om tuberkulinprøvning og BCG-vaksinasjon av personalet ved medisinale anstalter m.v. 

I. Med hjemmel i lov av 12. desember 1947 om tuberkulinprøvning og vaksinasjon mot tuberkulose §2, gir departementet herved påbud om tuberkulinprøvning av alt fast og midlertidig personale ved medisinale anstalter og medisinale institusjoner, og - inntil videre - av personer som heretter ansettes der. 

Side:263 

 

IV. Med hjemmel i samme lovs §3 gir departementet herved påbud om vaksinasjon mot tuberkulose av de personer som ved den ovenfor påbudte tuberkulinprøvning viser negativ reaksjon. 

Ad. I. 

Med fast og midlertidig personale menes alle som har sitt arbeide på anstalten i hoved- eller bistilling, og sykepleieelever, hospitanter m.v. Påbudet omfatter anstalter og institusjoner, uansett graden av smittefare. 

B. Bestemmelse om at tuberkulinnegative ikke må ansettes til arbeide i medisinal anstalt. 

Med hjemmel i lov nr. 16 av 12. desember 1947 §13 og Kgl. res. av 20. august 1948 har departementet den 18. august 1950 fattet sålydende bestemmelse: 

I medisinal anstalt hvor smitteførende tuberkuløse forpleies må ingen settes til arbeide før tuberkulinprøve - eventuelt etter BCG-vaksinasjon - viser positiv reaksjon.» 

Saksøkerens prosessfullmektig har bemerket at Høyesteretts dom i [[Rt-1949-688]] har ingen betydning for det her foreliggende tilfelle, fordi de ovennevnte forskrifter er gitt etterat høyesterettsdommen var avsagt. 

Saksøkte som har nedlagt påstand om frifinnelse og saksomkostninger, har opplyst at sykehuset ikke har mottatt det nevnte rundskriv. Sykehusets vedkommende var derfor i juni 1952 ukjent med de forskrifter som er gjengitt ovenfor. Det er på det rene at hverken den tuberkulinprøvning som er foreskrevet i rundskrivets A I eller den vaksinasjon som er foreskrevet i dets A IV er foretatt i forhold til saksøkeren. Sykehuset hadde, riktignok av eget tiltak, i stor utstrekning truffet slike foranstaltninger overfor personalet. Når dette ikke var gjort overfor saksøkeren, kom det antagelig av at det var på det rene at hennes arbeid ved sykehuset ville bli kortvarig. - Og hva angår post B i rundskrivet er å bemerke at sykehuset først og fremst er et kirurgisk sykehus. Men det kan forekomme at det kommer inn pasienter som har hatt tuberkulose. Dette kan inntreffe på forskjellige måter; den hyppigste er formentlig at Statens tuberkulosesykehus legger inn pasienter som - foruten tuberkulosen - lider av annen sykdom, slik at operasjon eller lignende behandling må foretas. Det kan derfor forekomme at «smitteførende tuberkuløse» forpleies hos saksøkte, og at altså bestemmelsen i rundskrivet derfor får anvendelse på saksøkte. - Men saksøkte benekter at saksøkeren er blitt smittet på sykehuset. Det er med andre ord etter saksøktes mening ikke årsakssammenheng mellom saksøktes handlemåte på den ene side og saksøkerens sykdom med derav påfølgende økonomisk tap på den annen. I så måte viser saksøkte særlig til at saksøkeren var pirquetnegativ den 16. september 1952, altså 25 dager etterat hun var sluttet på sykehuset. 

Retten bemerker at for så vidt angår rundskrivets post B, kan det ikke ubetinget sies at det fra saksøktes side er begått noen feil. I tillegg til det som er gjengitt ovenfor har nemlig rundskrivet under post B følgende bestemmelse: 

«Dersom anstaltens eller institusjonens leder finner det forsvarlig 

Side:264 

og vaksinasjon blir iverksatt med en gang, kan tuberkulinnegative settes til arbeid.» 

Om en tuberkulinnegativ skal settes til arbeid beror derfor på et skjønn fra sykehusets ledelse, forskriftene setter ikke noe absolutt forbud mot at vedkommende begynner å arbeide, vel å merke når «vaksinasjon blir iverksatt med en gang». - Når man da legger til grunn at om tuberkulinprøve var blitt foretatt den 3. juni 1952, ville den ha vist at saksøkeren var negativ, blir det relevante at det saksøkte har unnlatt, er vaksinasjon i samsvar med rundskrivets post A IV. Det kan sies at i fall saksøkeren var blitt vaksinert 3. juni 1952 ville hun overhodet ikke blitt syk. De oppnevnte sakkyndige, overlege Jensen og overlege Thomassen har uttalt at en BCG-vaksinasjon regnes vanligvis å redusere risikoen for tuberkuløs sykdom med ca. 80 pst., at den tar 6-8 uker for å bli effektiv. En vaksinasjon den 3. juni 1952 ville etter dette blitt effektiv - i tilfelle - ca. 15. til 29. juli 1952. Imidlertid kan det ikke antas at rundskrivet pålegger sykehuset en rettsplikt, hvis overtredelse medfører erstatningsansvar, til å sørge for at saksøkeren unngår sykdom også etterat hun er sluttet hos saksøkte - endog lang tid etterat hun har forlatt sykehuset. Det riktige må være at saksøkeren ikke skal bli påført tuberkulose i den tid hun er i tjeneste. Lenger strekker ikke en arbeidsgivers omsorgsplikt seg. Og spørsmålet blir derfor om saksøkeren er blitt smittet i den tid hun var i tjeneste på sykehuset. Om dette har da også bevisførselen i saken dreiet seg. 

I så måte foreligger det opplysning om at det på den tid det her gjelder, var innlagt 4 pasienter fra Statens tuberkulosesykehus: Nr. 1067 fra 30. juli til 12. august, nr. 1093 fra 7. august til 17. september, nr. 1094 fra 6. august til 3. september og nr. 1111 fra 5. august til 11. august 1952. Etter de opplysninger som er gitt om disses tilstand i den tid de var ved Sanitetsforeningens sykehus og om de nærmere omstendigheter ved deres opphold der, har de sakkyndige vurdert situasjonen derhen at «de prinsipper sykehuset har arbeidet etter når det gjelder tuberkuløse pasienter, er samvittighetsfull og betryggende,» liksom de mener at «den smittefare som de nevnte pasienter kan ha frembudt overfor saksøkeren må ha vært ganske beskjeden.» Retten tilføyer at det ikke foreligger noen opplysning om at noen annen på sykehuset - pasienter eller betjening - led av tuberkulose. 

Under saken har det vært drøftet om det arbeid saksøkeren utførte gjør det sannsynlig at hun er blitt smittet på sykehuset. Det ansees bevist at i tiden fra 3. juni 1952 til visstnok 4. juli 1952 utførte saksøkeren rundvask på rommene, som var ryddiggjort før arbeidet tok til. Deretter arbeidet hun som avdelingspike. Det ansees bevist at hun ved en anledning hjalp en av samaritene med å re sengen for den som nr. 1094 ovenfor omtalte pasient. Det er videre anført at saksøkeren bar vekk skittentøy. En del uklarhet har det vært på dette punkt, fordi ordet «smittetøy» er brukt i flere betydninger. Det må på dette punkt være klart at saksøkerens arbeid med tøyet overhodet ikke har noen betydning i saken, uten for så vidt tøyet skriver seg fra pasienter med tuberkulose. Frembyr ikke pasienten smittefare, kan heller ikke deres sengklær gjøre det. Og etter de 

Side:265 

opplysninger som foreligger, har saksøkerens befatning med tøy fra de pasienter som hadde tuberkulose vært så forsvinnende, at retten må se bort fra denne mulighet som årsak til hennes sykdom. 

Så vidt om smittemulighetene. Hva angår smittetiden uttaler de sakkyndige at det er en kjent sak at det går en viss tid fra et individ blir smittet med tuberkelbasiller og til tuberkulinreaksjonen slår om fra negativ til positiv. Denne tid, den såkalte anteallergiske periode, angis gjerne å variere fra 3 til 8 uker, men meget tyder på at de aller fleste tilfelle vil vise omslag etter 4-5 uker. Regner man 8 uker tilbake fra den 16. september 1952 kommer man til 22. juli, og regner man 8 uker tilbake fra 14. oktober kommer man til 19. august. Hvis man altså legger til grunn den lengst mulige anteallergiske periode, er det en mulighet for at saksøkeren kan være smittet i den tid hun var på sykehuset. Regner man perioden til 3 uker, er det utelukket at saksøkeren kan være blitt smittet på sykehuset. Legger man derimot til grunn den periode som det vanligvis regnes med, 4 à 5 uker, er muligheten fremdeles til stede for at saksøkeren er smittet på sykehuset, idet en med utgangspunkt i 16. september kommer til 12. eller 19. august. Men sannsynligheten for at saksøkeren er smittet på sykehuset blir meget mindre når det erindres at omslaget fra negativ til positiv må være skjedd etter 16. september 1952 (og før 14. oktober). Fire og fem uker fra den dag saksøkeren sluttet hos saksøkte, 23. august 1952, er henholdsvis 20. og 27. september. Og før denne dag må omslaget være kommet dersom det skal være sannsynlig at saksøkeren er smittet i den tid hun arbeidet på sykehuset. Sannsynligheten for at saksøkeren er smittet på sykehuset er dermed ganske liten. I den sammenheng bemerkes at den som nr. 1067 ovenfor omtalte pasient forlot sykehuset den 12. august, og den som nr. 1111 omtalte forlot sykehuset den 11. august. At saksøkeren kan være blitt smittet av noen av disse, er det dermed praktisk talt ingen som helst sannsynlighet for. 

Fra saksøktes side er det anført at saksøkeren er smittet på «Montørhotellet», idet det der bodde en tysker som viste seg å lide av tuberkulose. Under hovedforhandlingen er det imidlertid brakt på det rene at «Montørhotellet» den gang ble drevet i to avdelinger, og at tyskeren bodde i den ene avdeling, mens saksøkeren arbeidet i den annen. Noe bevis for at saksøkeren er smittet på denne måte, foreligger således ikke. 

I den tid saksøkeren arbeidet på sykehuset, bodde hun ikke der. Hun var altså utenfor sykehusets enemerker 2/3 av døgnet. Etterat hun var sluttet på sykehuset, særlig etterat hun var begynt på «Montørhotellet», var hun på fester og dansetilstelninger. Hun kom med andre ord sammen med mange mennesker, om hvis helsetilstand man intet vet. - Alt i alt er retten blitt stående ved at sannsynligheten for at saksøkeren er blitt smittet andre steder, er minst likeså stor som sannsynligheten for at hun er blitt smittet på sykehuset. Her må det også tas i betraktning at om hun var blitt BCG-vaksinert den 3. juni 1952, er det ikke helt på det rene at hun derved hadde unngått sykdommen - det regnes som foran nevnt med 80 pst. effektivitet. 

Side:266 

 

Retten har vært inne på den tanke at all den stund det er erkjent at saksøkte ikke har forholdt seg som i rundskrivet påbudt, er det saksøkte som må føre beviset for at saksøkeren ikke er blitt smittet på sykehuset, hvilket praktisk vil si at saksøkte må bevise at saksøkeren er blitt smittet andre steder. Men etter det som anføres hos Lassen m. fl.: Erstatning og trygd side 114-115, finner retten ikke å kunne ta dette standpunkt. - - - 

Etter det anførte må saksøkte bli å frifinne. - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]