Vis kilden til RG-1959-358



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1958-10-06
|Publisert=
RG-1959-358
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Dom 6. oktober 1958 i ankesak nr. 554/1956
|Parter=
1. Vågå herred v/ordføreren Anders Bjørkheim, 2. Langmorkje statsalmennings styre v/formannen A.O. Braaten (overrettssakfører O. Bjørnstad) mot 1. Lom herred v/ordføreren Jo Kveum, 2. Lom fjellstyre v/formannen Hans Bruøygard, 3. Torgeir Holø (høyesterettsadvokat Knut Ramstad).
|Forfatter=
Lagdommerne R. Dick Henriksen, Th. Sverdrup-Thygeson, tilkalt dommer, sorenskriver Kåre Moe
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1920-03-12-5/  Fjelloven (1920)]
}}
     
Nord-Gudbrandsdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 12. juni 1956 enstemmig dom med slik domsslutning: 

«1. Vågåbygden som sådan er ikke bruksberettiget i Smådølas søndre og østre løp. Det samme gjelder de bruksberettigede i Langmorkje statsalmenning og saksøkte Thor Råstad. 

2. Ola Kvarberg frifinnes. 

3. a) De saksøkte Vågå herred og styret for Langmorkje statsalmenning tilpliktes in solidum å betale saksøkerne in solidum saksomkostninger med 1200 kroner. 

b) Saksøkerne Lom herred, Lom fjellstyre og Torgeir Holø tilpliktes in soldium å betale saksøkte Ola Kvarberg saksomkostninger med 400 kroner. 

c) I forholdet mellom saksøkerne og saksøkte Thor Råstad tilkjennes ikke saksomkostninger. 

d) Saksomkostningsbeløpene under litra a-b pliktes betalt innen 14 dager etter dommens forkynnelse.» 

Vedkommende saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner. 

Vågå herred og Langmorkje statsalmennings styre har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten, mens den tredje av de saksøkte for herredsretten, Thor Raastad, ikke har anket. 

De ankende parter gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at herreds- og almenningsgrensen ved Smådøla fra gammel tid av har fulgt elvens sydlige og østlige bredd, eller rettere den sydlige bredd, da elven på den omhandlede strekning renner vest-øst, slik at ingen østbredd finnes. Herredsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på foged Lyngs beskrivelse og fortolket Gudbrandsdalskommissionens innstilling uriktig. Den har også feilvurdert de foreliggende rettsavgjørelser. Det riktige må være at elven er en grenseelv på samme måte som Tesseelven nord for Tessevatnet og at grensen går etter djupålen eller - her hvor en egentlig djupål vanskelig kan påvises - etter midtstrømslinjen. 

Side:359 

 

Herredsretten har også tatt feil når den ikke har funnet at vågåværingene ved sitt fiske har utøvet en virkelig rett. De har alltid vært sikre på at de hadde rett til å fiske i Smådøla og har fisket der fra tidenes morgen. Før 1920 fisket lomværer og vågåværinger i full forståelse med hverandre og respekterte hverandres rettigheter. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

«1. Vågåbygden som sådan og de brugsberettigede i Langmorkje Statsalmenning kjennes fiskeberettiget i Smådøla elv på strekningen fra osen ved Tessevandet og opp til kronrøs 35 oppunder Grønhø. 

2. Ankemotpartene betaler in solidum sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten til de ankende parter.» 

For herredsretten hadde de saksøkte innskrenket seg til å påstå frifinnelse. Ankemotpartene har ikke gjort noen innvending mot at det nye fastsettelseskrav som de ankende parter har reist, blir realitetsbehandlet under ankesaken. 

Lom herred, Lom fjellstyre og Torgeir Holø har gjort gjeldende det samme som for herredsretten. De har nedlagt slik påstand: 

«Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket dog således at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for begge retter.» 

Etterat ankefristen var utløpet, begjærte de nevnte ankemotparter oppreisning mot fristoversittelsen for å påanke herredsrettens dom for så vidt den saksøkte Ola Kvarberg var frifunnet. Begjæringen ble avslått ved herredsrettens kjennelse av 6. november 1956. Etter kjæremål ble denne kjennelse stadfestet ved lagmannsrettens kjennelse av 22. november 1957. 

Etter dette er således Ola Kvarberg i likhet med Thor Raastad gått ut som part under ankesaken. 

Under ankeforhandlingen er det gitt partsforklaring av Loms ordfører og formannen i Lom fjellstyre, samt av Torgeir Holø. Ola Kvarberg har forklart seg som vitne. Det er foretatt dokumentasjon av vitneforklaringer m. m., som også forelå for herredsretten. Lagmannsretten har sammen med parter og prosessfullmektiger foretatt en inngående befaring av terrenget omkring Smådølas nedre løp m. m. 

I faktisk henseende foreligger saken i samme skikkelse for lagmannsretten som for herredsretten. 

Lagmannsretten er med en noe avvikende begrunnelse kommet til samme resultat som herredsretten. 

En skal innledningsvis nevne at fra sitt utspring i fjellterrenget ved Lauvhø og Eysteinshovde har Smådøla sin hovedretning fra vest mot øst. De første godt og vel 2 mil av elveløpet ligger i statsalmenning innen Lom herred. I Smådalsvatnene, som elven danner, har gården Blaker i Lom særskilte rettigheter, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1928-295]] flg. Ellers disponeres fiskeretten i hele dette elveavsnittet, så vidt vites, av Lom fjellstyre i samsvar med fjellovens bestemmelser. 

Side:360 

 

Elven når så det punkt som Gudbrandsdalskommissionen har markert med kronrøys nr. 35, og tilbakelegger deretter 3-4 km med Vårdalens statsalmenning i Lom på sin nordbredd og Langmorkje statsalmenning i Vågå på sørbredden. Det er fiskeretten i dette elvestykke nærværende tvist gjelder. Få hundre meter nedenfor kronrøysen går Smådøla, der hvor den passerer Nåverseter bru over i et parti med så store fall at fisk ikke kan passere. Elveavsnittene ovenfor og nedenfor fallene har sin særskilte fiskebestand. Nedenfor fallene har Smådøla ennå en kilometers vei samlet løp, men deler seg så, ca. 1,5 km før den når Tessevatnets sydvestre hjørne, i et delta, hvor man har regnet med tre hovedløp eller «kvilter». Ved sørbredden av «søre kvilten» og et lite stykke før denne løper ut i Tessevatnet, står restene av Gudbrandsdalskommissionens kronrøys nr. 34. I deltaet har vannløpene undergått endringer gjennom tidene. Eldre løp er demmet opp av stein og grus, som flommen har ført med seg, og vannet har skåret nye løp. Tessereguleringen har også virket inn. Ved befaringen var det bare vann i «søre kvilten». 

Tessevatnet er ca. 12,1 km2 stort og ca. 8,5 km langt fra sør til nord. Det ligger ubestridt i Vårdalens statsalmenning, og bruksretten til fisket tilligger utelukkende lomværer. En skal ikke her komme inn på etter hvilke prinsipper kretsen av bruksberettigede nærmere er avgrenset, jfr. om disse spørsmål en utførlig redegjørelse i dom av 31. august 1917 av sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal. En skal likevel nevne at 70 gårder i Vårdal nå har dannet en forening til administrasjon av fisket i Tessevatn og i den del av Smådøla som ligger nedenfor fallene. Ankemotparten Torgeir Holø er medlem av foreningen. 

Stykket fra Tessevatnets avløp nordover og en god kilometers vei frem til Uksfossen regnes til Tessevatnområdet, men i dette avsnitt har, ved siden av de fiskeberettigede i Lom, 3 Storvikgårder i Vågå en særlig fiskerett fastslått ved overrettsdom av 21. april 1817. 

Fra Uksfossen og noen kilometer videre ned til Svelstadplassen er Langmorkje statsalmenning eier av østre bredd, mens vestre bredd er i privat eie. Opplysninger om fiske på dette stykke foreligger ikke. Det har vært nevnt at spørsmålet om hvordan almenningsgrensen går i forhold til elven skal ha vært oppe under en tvist med de private eiere på den motsatte side i forbindelse med fallrettigheter. Men sikre opplysninger herom har ikke kunnet gis. Fra Svelstadplassen av og nordover har ingen av de to impliserte almenninger grense mot Tesseelven. 

Lagmannsretten kan i motsetning til herredsretten ikke se at de grensebeskrivelser som er gitt av foged Lyng (Beskrivelse over de usolgte kongelige Almenninger i Gudbrandsdalens Fogderi, side 47) og Gudbrandsdalskommissionen (Statsalmenningerne i Gudbrandsdalen, side 145 og 172) gir noe sikkert holdepunkt for hvorvidt meningen har vært å fastslå en almenningsgrense langs Smådølas søndre bredd eller bare å betegne elven som en grenseelv mellom de to statsalmenninger. Foged Lyngs 

Side:361 

uttrykksmåte er sproglig nøytral. Når det gjelder Gudbrandsdalskommissionen sier den at grensen mot Tessevatnet går «langs østlige og sydlige bred», mens grensen mot Smådøla bare betegnes som «langs». Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at dette gir noe sproglig holdepunkt for at tanken har vært at grensen også ved Smådøla skal følge sørbredden (noen østbredd har Smådøla ikke). Rent sproglig synes en antitetisk slutning like nærliggende, men det synes heller ikke i strid med vanlig sprogbruk å oppfatte uttrykket som nøytralt i den relasjon det gjelder. En nevner at også almenningsgrensen mot Tesseelven bare er betegnet med «langs», uten at sikre opplysninger om hvorledes uttrykket i denne sammenheng er oppfattet i praksis foreligger. 

Det forhold at de to kronrøyser nr. 34 og 35 er plasert på Smådølas sørbredd og at grensen er tegnet inn på denne bredd på Gudbrandsdalskommissionens kart kan synes å gi herredsrettens forståelse en viss støtte. Men hensett til at røysene, som det har vært fremholdt, ikke kunne settes ute i elven og til at grensen på kartet ikke kunne tegnes på elvelinjen, kan begge forhold skyldes tilfeldigheter. 

Det fremgår både av det departementsforedrag som lå til grunn for nedsettelsen av Gudbrandsdalskommissionen og av dens «Indberetning» at forutsetningen var at den særlig skulle ha skogvesenet for øye. I «Indberetningen» side 13 sier således Kommissionen at den har «i det hele Taget ikke troet at burde anstille Undersøgelser med Hensyn til andre Brugsrettigheder end dem, hvis Udøvelse havde Indflydelse på Almenningsskoven». For lagmannsretten fremstiller det seg som sannsynlig at spørsmålet om fiskeretten i Smådalselven overhodet ikke har gått inn i Kommissionens overveielser, og at Kommissionen, da den skulle trekke opp grensen mellom de to statsalmenninger, har funnet det tilstrekkelig å fastslå elven som en høvelig grense, uten å ha funnet oppfordring til mer eksakt presisering av hensyn til mulige fiskeinteresser. Det tilføyes at elven er meget smal, på sine steder ganske få meter bred og uten markert «djupål». 

Det kan således ikke sees at de foreliggende beskrivelser av almenningsgrensene gir noen veiledning av betydning for nærværende sak. Noen nødvendig sammenheng mellom de administrative herreds- og almenningsgrenser og bruksrettsgrensene er det for øvrig ikke, og særlig i grensesonen mellom to almenninger vil det ofte i større eller mindre utstrekning være felles bruk, jfr. foged Lyngs «Beskrivelse» side 85-86 og Gudbrandsdalskommissionens «Indberetning» side 13. 

Lagmannsretten antar etter dette at det som foreligger om selve bruksutøvelsen må bli avgjørende for saken. 

Lagmannsretten er kommet til at det er godtgjort at lomværenes fiske i Smådølas nedre løp i alders tid har vært så omfattende og dominerende at det naturlig må sees som utslag av en, iallfall i hovedsaken, eksklusiv fiskerett i vassdraget. 

Side:362 

En legger her særlig vekt på opplysningene om lomværenes fiske med sleo, større faststående tømmerinnretninger som har vært anbrakt på forskjellige steder i elveløpet. Av underrettsdom av 13. mars 1798, inntatt i foged Lyngs «Beskrivelse» side 82 fremgår at lomværer alt den gang hadde drevet slikt fiske i Smådøla årlig i 50 år. I første del av 1800-årene ble trevirke til slike sleoer til dels tatt i almenningen sør for Smådøla, og en av Lomsgårdene hadde en tid en spesiell rett til dette i henhold til et forlik av 5. mars 1828 med bruksberettigede i Vågå, en rett som senere falt bort som forspilt på grunn av kontraktsbrudd, jfr. herom dom ved Nord-Gudbrandsdalen sorenskriveri av 28. september 1861. Sleofisket fortsatte til det ble forbudt ved nye fiskeribestemmelser i 1920-årene. For å regulere vannføringen slik at det passet for sleofisket, hadde lomværingene i en lang årrekke frem til 1919-20 en demning, Flådammen, i nedre Smådøla, noe ovenfor det sted hvor elven deler seg i «kvilter». Ved denne demning ble vannet for en stor del ført over fra det sydligste løp, hvor vågåværingenes stangfiske for det meste har foregått, til de nordligere løp, med den følge at vannføringen i sydløpet ble minimal. Det foreligger intet om at vågåværingene gjorde noen innvending mot denne regulering før styret for Langmorkje statsalmenning lot dammen sprenge i 1919-20. Etter det opplyste ga sleofisket til dels store fangster, selv om kvaliteten skal ha vært mindre god, da dette fisket særlig gjaldt fisk som kom nedover etter gytingen. 

Vågåværinger har aldri fisket i Smådøla med annet redskap enn stang. I størst utstrekning har dette fiske etter det opplyste vært utøvet fra Fugleseteren, muligens også fra den nærliggende Lyenseter. Herredsretten har lagt til grunn at fisket fra Fugleseteren har vært utøvet som en særrett. Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen, kan det være grunn til å anta at Lyenseteren kan stå i samme stilling. Disse setrers fiske synes da ikke å kunne tas til inntekt for en generell fiskerett for vågåværinger eller bruksberettigede i Langmorkje statsalmenning. 

Ellers virker opplysningene om stangfiske av vågåværinger spredte og tilfeldige. Det synes for det meste å ha dreiet seg om leilighetsfiske i forbindelse med mosetak og utøving av annen bruksrett i egen almenning. Etter en samlet vurdering er en kommet til at det ikke er naturlig å se det som således foreligger, som uttrykk for en virkelig fiskerett, hverken for vågåværingene som sådanne eller for de bruksberettigede i Langmorkje statsalmenning. 

En skal tilføye at den del av Smådøla som ligger nedenfor fallene, fremtrer fra naturens side som en umiddelbar fortsettelse av Tessevatnet, som hører til lomværenes bruksområde og for hvis fiskebestand den er gyteplass. Det omtvistede stykke av elven ovenfor fallene fremtrer på samme måte som et lite appendiks til Øvre Smådøla, som går i rent Lomsområde. Det passer for så vidt inn i de naturlige forhold når elven gjennom alders tids bruk må ansees fastslått som en ren Lomselv. 

Side:363 

 

En er således kommet til samme resultat som herredsretten. 

En skal nevne at en, da partene ikke har kommet inn på denne side av saken, ikke har funnet det nødvendig å drøfte de rent formelle sider ved partsstillingen på begge sider. En skal likevel nevne at en har forstått det slik at de ankende parter opptrer i forståelse med Vågå fjellstyre og at ankemotpartene opptrer i forståelse med sammenslutningen av fiskeberettigede i Tessevatn og nedre Smådøla, hvor Torgeir Holø etter det opplyste er medlem. 

Lagmannsretten finner at saken har budt på slike faktiske og rettslige tvil at det var grunn for vagaværingene til å se den prøvet ved retten, og en finner videre at det er særlig grunn til å fiske med stang ved siden av lomværingene, er av forholdsretten, jfr. tl. §180 første ledd i. f. og §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd. 

En skal til sist tilføye at det fra vågåværingenes side er gitt uttrykk for at om de ble ansett som fiskeberettigede, ville de lojalt respektere gjeldende fredningsbestemmelser. Det er videre opplyst at det praktisk talt bare er i fredningstiden at det går nevneverdig fisk i nedre Smådøla. Er disse opplysninger riktige, synes det som om spørsmålet om vågåværingenes rett til å fiske med stang ved siden av lomværingene, er av forholdsvis liten betydning i økonomisk henseende. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket, dog slik at saksomkostninger ikke tilkjennes. 

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. 

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ludvig Nøstdal med domsmenn): 

- - - 

2. Retten er enig med partene i den betraktning at avgjørelsen av spørsmålet om hvor grensen mellom almenningene (herredene) i gammel tid har gått ved Smådøla, er av betydning for avgjørelsen av spørsmålet om bevisbyrdens fordeling mellom partene når det gjelder selve fiskeretten. Retten skal derfor først behandle spørsmålet om grensen. Her er retten kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen. 

Den eldre grensefastsettelse som har direkte betydning for avgjørelsen i nærværende sak, antas å være den grensefastsettelse som ble foretatt av Gudbrandsdalskommissionen i 1882. Retten tiltrer og henviser til hva Høyfjellskommisjonen har anført herom i sin uttalelse til departementet (dok. 30 side 26-27): 

«I Den Gudbrandsdalske Almenningskommissions innberetning av 1882, heter det under beskrivelsen av Stordalens og Langmarkens statsalmenning bl.a. (side 140): «I denne store af mange Dalfører bestaaende Almenning er der selvfølgelig en hel Del Elve og Aaer ... Endelig bør nævnes den til den nordligste Del af 

Side:364 

Almenningens Vestgrændse stødende Tesse-Elv, som kommer fra Grændsevandet Tesse, - tilhørende Vaardalens Almenning i Lom - hvilket i sin nordlige Ende optager Smaadøla-Elv, som ogsaa paa et kort Stykke begrændser Almenningen.» 

I innledningen til skildringen av de grensene for almenningen som kommisjonen har fastslått og merket opp, heter det at grunnlaget dels er «de forefundne ældre ubestridte Forhold» dels «de med Kommissionen indgaaede Overenskomster eller af den efter behørig Bemyndigelse afsagte Kjendelse» (side 143). Vedkommende grensen mot Vårdalens statsalmenning foreligger det hverken overenskomst eller kjennelse, så her må kommisjonen ha bygget på det førstnevnte grunnlag. Denne grensen går ifølge beskrivelsen (side 145) «Langs Tessevandets østlige og sydlige Bred til Smådøla Elvs Udløb i Vandet», hvor kronrøys nr. 34 er oppsatt, og «derfra op langs Smaadøla til en Bøining af Elven nordostlig for Grønhø» - her står kronrøys nr. 35, og «derfra til Grønhø» (kronrøys n. 36). 

På Gudbrandsdalskommisjonens kart over Stordalens og Langmarkens statsalmenning, opptatt i 1877, er grensen langs Smådøla tegnet inn slik som den senere ble innlagt på rektangelkart Galhøpiggen, dvs. langs sørsiden av Smådøla og den sydligste armen i deltaet ved Tessevatn.» 

Retten finner etter dette å måtte gå ut fra at den av Gudbrandsdalskommisjonen fastslåtte og oppmerkede grense er overensstemmende med foged Lyngs grense fra 1880, slik som den ubestridt har vært forstått i distriktet. Det er derfor unødvendig for retten å innlate seg på noen fortolkning av de ord og uttrykk som er brukt i foged Lyngs grensebeskrivelse. 

Når det gjelder hvilken mening man må legge i de ord Gudbrandsdalskommisjonen har brukt i sin grensebeskrivelse, er retten også enig i Høyfjellskommisjonens oppfatning: 

Grensen beskrives først å gå «Langs Tessevandets østlige og sydlige Bred til Smaadølas Elvs Udløb i Vandet», og «derfra op langs Smaadøla ...». Her er brukt samme ord «langs», både når det gjelder grensebeskrivelsen i forhold til Tessevatn og i forhold til Smådøla. Hvis det hadde vært meningen å gi uttrykk for at selve elven Smådøla dannet grensen (med andre ord at grensen gikk etter elvens midtstrømslinje), kunnet ordet «langs» ikke vært brukt i relasjon til elven. Den eneste sproglig naturlige måte å lese grensebeskrivelsen på, er etter rettens oppfatning følgende: «Langs Tessevandets østlige og sydlige Bred til Smaadøla Elvs Udløb i Vandet» og «derfra op langs Smaadølas østlige og sydlige Bred». 

Dertil kommer - som Høyfjellskommisjonen også har pekt på - det faktiske forhold at det sleofiske som også omkring 1880 ble drevet i den nedre del av Smådøla, bare ble drevet av lomværinger. Hvis Gudbrandsdalskommisjonen ved sin fastsettelse av grensene mellom almenningene tok hensyn til opplysningene om bruksutøvelsen i elven, skulle også dette tilsi at grensen ble trukket slik at den 2-3 km lange nedre del av Smådøla ble liggende i Vårdalens almenning i Lom. Dette så meget mer som hele resten av Smådøla elv og hele Tessevatn etter de den gang fastslåtte grenser lå i Lom. 

Side:365 

 

Retten finner de foran påpekte forhold avgjørende for løsningen av grensespørsmålet, men finner også grunn til å nevne at tre av de i saken påberopte dommer trekker i samme retning. 

Dommen av 1861 (avsagt av daværende sorenskriver, senere professor L. M. Aubert med lagrettes- og meddomsmenn, i tvist mellom blant annet de to almenningsbestyrelser) innledes med følgende anførsel: 

«Stordalen statsalmending i Vaage og Vaardalens statsalmending i Lom støter sammen ved det store Tesse fiskevand som allerede av St. Olav skal være given til Vaardølerne. Grændsen mellem dem blev nøjere opgaaet i aaret 1800 af foged Lyng som dengang foretog en almindelig Befaring at Statsalmendingene. Den opgaves da bande for Vaagværingenes og Vaardølernes Side at følge Tessevandet og den i dette faldende Elv Smaadøla indtil denne bøler i ret vestlig Retning under Grønhø ...». 

Senere i dommen nevnes en av «Cit.skabet irettelagt bekræftet Udskrift af et Forlig afsluttet ved Vaage Kommision 5. Marts 1828 mellem (en Del Sætereiere ved Tessevand) og en stor Del av Vaage Hovedsogns Brugsberettigede ... Forliget af 1328 nævner netop de samme Grændser for denne Almending (Stordalens) som Citantskabet paastaar og Indstevnede har anerkjendt, nemlig de i Befaringstorretningen at 1880 beskrevne.» 

I domsslutningen stadfester retten den i 1808 opptrukne grenselinje slik: «Tessevandet og Smaadøla Elv samt en Linie trukket fra det Punkt, hvor denne under Grønhø bøier i nordvest, over højeste Grønhø stadfæstes som Grændse mellem Stordalens Statsalmennding i Vaage og Vaardalens Statsalmending i Lom.» 

I dommen av 1917 (avsagt av daværende sorenskriver, senere overrettsassessor K. Quigstad i tvist vesentlig mellom lomværer angående fiskeretten i Tessevatn med os og elver bemerker retten: 

«Hvad Smaadøla angaar, hvori flere av Vaardalens bønder har sine sleoer, er det paa det rene, at elven paa den strekning det her gjelder, nemlig fra utløpet i Tessevandet til Blakers eiendom i Smaadalen, ligger i Vaardalens statsalmenning. 

Det er in confesso at Vaagaabygden som saadan ikke er bruksberettiget i Tessevandet eller Smaadøla ...». 

I dommen av 1924 (straffesak mot en del vågåværinger for ulovlig fiske i Smådøja) er Vågås og Loms respektive påstander angående herredsgrensen ved Smådøla gjengitt. 

«Hvad grensespørsmålet angår,» heter det videre i dommen, «finner retten ikke på grunnlag av det foreliggende materiale å kunne innlate seg på dette, om den enn finner at det foreliggende materiale gjør det sannsynlig at den fra Loms side påståtte grense er den riktige.» 

Nærværende rett finner på grunnlag av det foran anførte å måtte legge til grunn, at herreds- og almenningsgrensen ved Smådøla i alle fall fra året 1800 av, og formodentlig også tidligere, har fulgt elvens sydlige og østlige bredd, slik at Smådøla i sin helhet har ligget i Lom. 

Herav følger at bare de almenningsberettigede i Vårdalens statsalmenning har hatt og fremdeles har bruksrett i elven, med mindre 

Side:366 

de saksøkte finnes å ha ført bevis for tilstedeværelsen av det annet rettsgrunnlag - alders tids bruk - som de har bygget sin påståtte fiskerett på. 

3. For at en bruksutøvelse som har foregått i alders tid skal kunne godtas som grunnlag for tilstedeværelsen av en rett, må utøvelsen ha funnet sted som en rett, - ikke bare som en tilstått villighet. Og utøvelsen må ha skjedd ikke bare som den alminnelige utøvelse av egen rett, innenfor eget rettsområde - men som en positiv innskrenkning i annenmanns rett, enten som rettsutøvelse mot en annen eller som en særrett. (Kfr. Platou: Privatrett, side 428.) 

Retten er kommet til det resultat, at de forellggende bevisligheter angående de alminnelige vågåværingenes utøvelse av stangfiske i Smådøla før grensetvisten for alvor ble reist i begynnelsen av 1920-årene, i alle fall ikke tilfredsstiller de krav til bevis for en virkelig rettsutøvelse som etter det foran anførte må stilles. 

Det ansees godtgjort at vågåværinger i forbindelse med utøvelse av bruksrettigheter (moseplukking o. a.) i deres egen almenning rundt sydenden av Tessevatn, overnattet i Larsbui og i Grevrustbui et stykke syd for Smådølas utløp i Tesse, og at de da i noen utstrekning skaffet seg kokefisk ved å fiske med stang i søndre kvilten. Annet regelmessig fiske fra vågåværingenes side finnes ikke bevist. 

I det tidsrom det her er spørsmål om, hadde lomværene sine sleoer i nordre og midtre kvilten, og de vedlikeholdt av den grunn Flådammen, så den i større eller mindre grad hindret vannet fra å renne ned i søndre kvilten, - hvor det altså ikke var noen sleoer. Under disse omstendigheter har det formodningene for seg, at det forholder seg som av saksøkerne anført, at lomværene ikke anså sin fiskerett gått for nær ved vågåværingenes stangfiske i søndre kvilten. 

Samtidig synes lomværenes gjennom årrekker upåtalte benyttelse av Flådammen å vise, at vågåværingene ikke kan ha ment å ha noen virkelig rett til stangfiske i søndre kvilten. I og med at vågåværingene fant seg i at deres mulighet for å få fisk i søndre kvilten ble regulert av lomværene, kan det neppe for alvor snakkes om en rettsutøvelse fra vågåværingenes side. 

Retten finner det etter dette unødvendig å ta standpunkt til partenes øvrige anførsler i forbindelse med spørsmålet om tilstedeværelsen av alders tids bruk. Retten vil dog nevne, at den henvendelse om fredning av fisket i Smådøla, som en del gårdbrukere av Garmo sogn i Lom i 1900 rettet til bestyrelsen for Stordalen og Langmorkens statsalmenning i Vågå, ikke kan godtas som bevis for, at lomværene mente at vågåværingene hadde en alminnelig rett til stangfiske i søndre kvilten. 

På grunnlag av det som er fremholdt i avsnittene 2 og 3 i rettens bemerkninger, vil retten måtte ta til følge punkt 1 i saksøkernes påstand - unntagen for Ola Kvarbergs vedkommende, hvorom henvises til etterfølgende avsnitt. 

4. Det stangfiske som fra Ola Kvarbergs seter på Fugleseter har vært utøvet i Smådøla, er etter de foreliggende bevisligheter av en helt annen art enn de øvrige vågåværingers fiske. 

Side:367 

 

For det første finner retten det ved Ola Kvarbergs partsforkla ring og Torkjell Kvarbergs vitneprov bevist, at Fugleseter-folkenes stangfiske så langt tilbake man kan minnes og har overleveringer fra, har vært drevet ikke bare i søndre kvilten, men - når det ikke var vann der - også i de andre kvilter, og dessuten oppover i elven ovenfor Flådammen så langt som til Grotåis utløp i Smådøla. Og dette fiske har foregått i hele setertiden, - altså i atskillig lengre tid og mer kontinuerlig enn mosetagernes fiske, som vesentlig fant sted på høstparten. 

Retten finner det videre godtgjort at dette fiske ikke har møtt noen innsigelse fra lomværingenes side, skjønt det altså var mer omfattende enn de alminnelige vågåværingers fiske - og dette har etter det foreliggende hatt sin spesielle grunn: 

I et under saken fremlagt brev, datert 25. oktober 1923 til Ola Kvarberg, skriver daværende overrettsassessor K. Quigstad, som tidligere som sorenskriver hadde vært bosittende på Lyen i Vågå og da brukt denne gårds seter på Fugleseter, blant annet følgende: 

«Som jeg tidligere har uttalt er jeg av den oppfatning at eierne av Fuglesetrene fra alders tid har rett til å fiske i Smådøla, dog ikke til noen som helst fortrengsel for sleofisket. - - - Når man kjenner forholdet mellom Fuglesetrene og Nåversetrene fra gammel tid av, faller det ganske naturlig at Fuglesetrene har hatt fiskerett i Smådøla. Heromhandlede setre har jo felles havnegang på begge sider av Smådøla og tidligere brukte de også almenningsskogen i fellesskap, inntil skogsaken ble ordnet ved forlik i 1862 eller 1863.» 

Retten anser det etter dette bevist, at det fra Ola Kvarbergs seter på Fugleseter i alders tid har vært drevet stangfiske i Smådøla fra Grotåis utløp i elven til elvens utløp i Tessevatn, - og at dette fiske har vært et ledd i den fellesutnyttelse av det omkringliggende almenningsområde, som fra gammelt har funnet sted av Fuglesetrene i Vågå og Nåversetrene i Lom. Fugleseter-eiernes fiske har med andre ord vært utøvet som en særrett. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]