Vis kilden til RG-1960-542



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett
|Dato=
1959-05-09
|Publisert=
RG-1960-542
|Sammendrag=

|Stikkord=
Grov uaktsomhet avvist
|Saksgang=
Dom 9. mai 1959 i ankesak nr. 165/1958
|Parter=
A/S Norske Alliance, Trondheim (overrettssakfører Johan P. Gudde) mot Marit Volden v/verge Oline Volden (overrettssakfører B. Schønning), ankesak nr. 166/1958: Hølonda Auto A/S (overrettssakfører Carl Flock) mot Marit Volden v/verge Oline Volden (overrettssakfører B. Schønning).
|Forfatter=
Lagdommerne E. Midelfart, Mats Stensrud, byrettsdommer H. Smith-Meyer med domsmenn
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1926-02-20-2/§30  Motorvognloven (1926) §30], [https://lovdata.no/lov/1926-02-20-2/  Motorvognloven (1926)]
}}
    
Saksforholdet fremgår av Strinda og Selbu herredsretts dom av 13. mai 1958 med slik slutning: 

«1. Hølonda Auto A/S og A/S Norske Alliance betaler en for alle og alle for en til Marit Volden ved verge Oline Volden 20 000 kroner med 4 prosent renter fra 18. august 1956 til betaling skjer. 

2. I tillegg hertil betaler Hølonda Auto A/S til Marit Volden ved verge Oline Volden 23 000 kroner med 4 prosent renter fra 17. august 1956 til betaling skjer. 

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 

4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av denne dom.» 

A/S Norske Alliance og Hølonda Auto A/S har påanket denne dom til Frostating lagmannsrett. 

Begge selskaper mener at herredsretten har tatt feil når den har funnet at skadelidte, Marit Volden, ikke har utvist grov uaktsomhet. Det er således uriktig når herredsretten i denne forbindelse har ansett som et unnskyldende moment at den grønne lastebilen plutselig dukket opp til høyre for sparkstøttingen, like før nedkjørselen til riksveien. Videre er herredsrettens oppfatning med hensyn til sparkens og bussens fart i tiden like før kollisjonen ikke riktig, og det er i ethvert fall uriktig når herredsretten antar at sparken har hatt mindre hastighet enn bussen. 

Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at den av herredsretten fastsatte erstatning er for høy. 

De ankende parter er for lagmannsretten som for 

Side:543 

herredsretten enige i, at Marit Voldens økonomiske tap fra ulykkesdagen og frem til hovedforhandlingen for herredsretten kan ansettes til kr. 8184, men de ankende parter bestrider at det kan bli tale om noe tap i fremtidig erverv. Den protese skadelidte har fått er tilfredsstillende, og det må antas at hun kan gjenoppta sitt tidligere arbeid. Hun er under enhver omstendighet så ung at hun kan velge et erverv hvor skaden ikke vil influere på hennes arbeidsevne. 

A/S Norske Alliance og Hølonda Auto A/S har begge lagt ned påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. 

Marit Volden, som også for lagmannsretten har erholdt Justisdepartementets bevilling til fri saksførsel med fritak for rettsgebyr, har henvist til herredsrettens premisser for så vidt angår dens avgjørelse om at det ikke foreligger grov uaktsomhet fra hennes side. 

For øvrig gjør hun gjeldende for lagmannsretten som for herredsretten at det foreligger feil fra bussførerens side. Han burde ha gitt signal forut for dette farlige veikryss, og han har også under de rådende forhold etter hennes oppfatning kjørt inn i krysset med for stor fart. 

Etter hennes oppfatning er det av herredsretten fastsatte erstatningsbeløp altfor lite, og hun har på dette punkt erklært motanke. 

Det dreier seg her om en omfattende livsvarig invaliditet, hvor det vil være naturlig å legge til grunn 50 pst. invaliditet, overensstemmende med Rikstrygdeverkets tabeller for en skade av denne art. I betraktning av at ulykken har ført til at Marit Volden sluttet sitt arbeid i den forretning hun den gang var ansatt, bør erstatningen baseres på en kapitalisering av et årlig inntektstap fastsatt på grunnlag av ovennevnte invaliditetsprosent og hennes lønn med fremtidige lønnsforhøyelser. 

Under enhver omstendighet har herredsretten ved fastsettelsen av erstatningen lagt for lite vekt på at protesen innebærer en psykisk belastning, som vil virke inn på hennes fremtidige ervervsevne, og at skaden vil være et handicap for henne i dårlige tider med arbeidsledighet. 

Marit Volden hevder også at protesen i den senere tid har vært mindre tilfredsstillende, og at hun for fremtiden må regne med atskillige utgifter ved reiser til, Oslo for å få protesen reparert og i sin tid fornyet. Hun gjør også gjeldende at hun i den senere tid har vært plaget av smerter i ryggen og hodet, og at disse må føres tilbake til ulykken. 

Marit Volden har lagt ned slik påstand: 

«Strinda og Selbu herredsretts dom av 13. mai 1958 stadfestes forsåvidt angår domsslutningens punkt 1. 

I tillegg hertil betaler Hølonda Auto A/S til Marit Volden en erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 60 000 med 4 pst. renter fra 17. august 1956 til betaling skjer. 

Side:544 

 

Hølonda Auto A/S og A/S Norske Alliance betaler in solidum til det offentlige saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» 

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten er det gitt partsforklaringer av Odin Gaustad, disponent og styremedlem i Hølonda Auto A/S, og av Marit Volden samt hennes verge, moren Oline Volden. Det er avhørt 11 vitner, hvorav 1 nytt for lagmannsretten, nemlig sjåfør Einar Einarsen som førte den lastebil som sparken passerte like før kollisjonen. 

Som sakkyndige har vært oppnevnt lederen av Bilkontrollen i Sør-Trøndelag, ingeniør Bjarne Falch, og overlege Peter Sundt. 

Ingeniør Falch, som i første rekke har uttalt seg om bussførerens kjøring, har gitt uttrykk for at det intet er å utsette på denne kjøring. 

Overlege Sundt har tidligere avgitt en sakkyndig erklæring som var fremlagt i herredsretten. Som følge av Marit Voldens uttalelser om mangler ved protesen, senere oppdukkende ryggsmerter m. m., er hun på nytt undersøkt av overlege Sundt om ettermiddagen den 5. mai 1959. 

Dr. Sundt har etter denne nye undersøkelse opplyst i retten at han hos skadelidte har konstatert en ganske lett skjevhet i ryggen som kan rettes ut ved en centimeters pålegg under protesefoten. Ellers mener han at alle bevegelser er myke og smertefri, og at de kan foregå i full utstrekning. Det er ingen stramning eller ømhet av muskulaturen eller selve ryggraden. 

Protesen passer godt hva angår lår- og leggehylse. Kneleddet sitter på rett plass og er støtt. I ankelleddet er derimot en lett vridningsmulighet som ikke skal være, og dette sjenerer noe under gangen. Protesen bør derfor repareres i ankelleddet på grunn av denne vridningstendens og hva smøremekanismen angår, og dette bør gjøres der hvor protesen er levert. Den sakkyndige finner det vanskelig å uttale noe bestemt om fremtidige utgifter ved reparasjon av protesen og mulig anskaffelse av ny protese, da dette i betydelig grad varierer fra protese til protese, fra pasient til pasient og er beroende på en rekke forhold. Han opplyser at frk. Voldens protese i det hele ser meget bra ut, og kan tenke seg at hun kan bruke den meget lenge med mindre reparasjoner. Vanligvis røyner det hardt på en underekstremitetsprotese. 

De ryggsmerter skadelidte klager over må settes i forbindelse med bruk av protesen, idet en slik bruk alltid medfører en viss forandring i de statiske forhold, men ryggsmertene kan sannsynligvis bedres ved den av ham anbefalte utligning av forkortelsen. Skadelidte bør gjennomføre hardt natteleie og drive lette oppmykningsøvelser av ryggen. 

Med hensyn til de hodesmerter som skadelidte klager over, er det ikke uvanlig at skadede pasienter har hodesmerter selv om hodet ikke er direkte skadet slik som i dette tilfellet. De smerter hun har er lite karakteristiske og kan etter den sakkyndiges skjønn ikke settes i direkte forbindelse med hennes 

Side:545 

benskade, men muligens indirekte. Den sakkyndige tør imidlertid ikke uttale seg mer bestemt om dette da han ikke er spesialkyndig på området. 

Den sakkyndige har for øvrig henvist til sin tidligere erklæring av 17. desember 1957. 

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten. 

Etter de forklaringer som er gitt av de 3 damer på sparken, går lagmannsretten ut fra at det er blitt bremset atskillig så vel nedover Pienebakken som på den videre strekning fremover mot riksveien. Retten går videre ut fra at det var en overraskelse for Marit Volden at Inger Hårstad, som styrte sparken, ikke stanset ved Aunes forretning, hva Marit Volden vanligvis selv pleiet å gjøre når hun brukte spark til Heimdal for å ta toget. Det er ikke godtgjort at Marit protesterte mot at de fortsatte videre på sparken, og farten på dette tidspunkt har neppe vært så stor at det har fremstillet seg for henne som farefullt å fortsette frem mot riksveien. Marit Volden måtte også kunne regne med at den som styrte sparken holdt god utkikk, og etter hva der er opplyst hadde også Inger Hårstad idet de nærmet seg riksveien, gitt uttrykk for at hun ikke kunne se noen trafikk på denne og hun spurte også de andre om de kunne se noe. 

Det er etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig å fastslå hva sparkens fart har vært i det øyeblikk sparken nærmet seg den såkalte Jomfrugaten - i virkeligheten ingen selvstendig gate, men det søndre utløp av Ringvålveien i riksveien, dannet som følge av den oppkastede snehaug rundt veiviseren i midten av veien. 

De opplysninger som foreligger, gir ikke grunnlag for noen bestemt angivelse av sparkstøttingens fart. Etter rettens oppfatning er det ikke grunnlag for å fastslå at farten har vært så stor, at en tilstrekkelig avbremsning ned til riksveien ikke ville ha vært mulig. 

Når en slik avbremsning ikke ble foretatt i dette tilfelle, skyldes det den grønne lastebilen som dukket opp i Ringvålveiens søndre utløp nettopp i det øyeblikk sparken var kommet frem til dette. Det må antas at lastebilen har ruvet så meget mellom snekantene at den har tatt bort utsynet til riksveien, og dermed skjult den kommende buss. Videre har bilens plutselige tilsynekomst forskrekket Inger Hårstad, som har sluttet å bremse for å få sparken unna bilen. Derved er sparken kommet ut i riksveien med større fart enn hun hadde regnet med. 

Det er ikke ulovlig å ake på sparkstøtting i Ringvålveien, nedover Pienebakken, videre fremover til riksveien og over denne til stasjonen. Det gode sparkføret på ulykkesdagen, og den omstendighet at det var 3 voksne personer på sparken - én mer enn den er beregnet for - måtte føre til at sparken på denne strekning kunne få en betydelig fart, som sammen med nedsatt manøvreringsevne tilsa bremsing i god tid før sparken nådde riksveien med sin forkjørsrett og sin betydelige trafikk, 

Side:546 

ikke minst på det tidspunkt det her gjelder. Hertil kommer at oversikten nede ved Ringvålveiens utløp ved riksveien var sterkt redusert som følge av den oppkastede snehaug rundt veiskiltet nede i midten av utløpet, samt de høye snekanter på sidene av veien. Disse forhold tilsa stor forsiktighet og aktpågivenhet og sterk nedsettelse av farten foran innkjøringen i riksveien. 

Retten mener det var en uforsiktighet med 3, nesten voksne personer på sparken. Sparken ble dermed tyngre, fikk større fart og ble vanskeligere å styre. Selv om det var Inger Hårstad som «førte» sparken, jfr. dagjeldende trafikkreglers §1 post 2 b, ser man det slik at også Marit kan bebreides for at hun gikk med på å kjøre 3 på én spark. Forholdet kan etter rettens mening ikke karakteriseres som grovt uaktsomt. 

Den direkte årsak til kollisjonen var at sparken kom med for stor fart ut på riksveien. Hverken Marit eller Inger Hårstad ble oppmerksom på bussen som kom etter riksveien. Som det fremgår av foranstående, var oversikten i krysset denne morgen meget dårlig. På grunn av bebyggelsen er krysset i alminnelighet lite oversiktlig, og brøytekantene gjorde det denne dag enda vanskeligere. Ingen av pikene kjente betydningen av vikepliktskiltet som var plasert et stykke oppe i Ringvålveien, og ingen av dem kjente til at trafikk på riksveien hadde forkjørselsrett i begge retninger. Marit satt på setet på sparken. Hun hadde således den dårligste utsikt av de 3. 

Etter det opplyste legger retten til grunn at sparken var under avbremsning da den grønne lastebil dukket opp. Av pikene på sparken er det bare Inger Hårstad som har sett lastebilen. Lastebilen bremset opp for sparken. Inger Hårstad ble forvirret ved lastebilens tilsynekomst, hun mener å huske at hun gjorde en sving ut i veien for å unngå lastebilen, og hun sluttet å bremse. Lastebilen har tatt hele hennes oppmerksomhet, slik at hun ikke viste tilstrekkelig oppmerksomhet for trafikken på riksveien. Lastebilen dekket også meget av utsynet til riksveien sørover. Samtidig må lastebilens plutselige tilsynekomst ha øket kravene til Inger Hårstads oppmerksomhet i forbindelse med styringen av sparken. Fra det sted pikene passerte foran lastebilen til kollisjonsstedet i riksveien, er det ikke lenger enn 12-14 meter. 

Lastebilen skapte en temmelig komplisert situasjon for pikene på sparken. Det er denne situasjon de ikke har mestret. De unngikk lastebilen, men følgen av det var at de i forhold til bussen ikke fikk truffet foranstaltninger til å stanse eller svinge unna. Inger hadde styringen av sparken. Hun sto dessuten oppreist og hadde bedre utsyn enn de andre. Marit hadde en viss mulighet for å innvirke på sparkens fart ved å skrubbe, men som forholdene lå an, hadde Marit en betydelig mindre mulighet enn Inger for å innvirke på årsaksforløpet. 

Retten mener at det fremherskende trekk i bildet her er at det for pikene plutselig oppsto en trafikksituasjon av 

Side:547 

temmelig komplisert natur. Denne situasjon har de ikke greiet å mestre. Lastebilen har forvirret slik at oppmerksomheten ble for liten for trafikken på riksveien sørfra, og farten er blitt for stor. Retten finner ikke at Marits forhold i denne forbindelse kan betegnes som grovt uaktsomt. Det er her ikke nødvendig å ta standpunkt til karakteren av Inger Hårstads forhold, idet retten mener at hennes feil ikke uten videre kan overføres på Marit. Man er for så vidt i det vesentlige enig i de synspunkter professor Andenæs har fremholdt i T.f.R. 1943 361 flg., jfr. de avgjørelser i samme retning som er nevnt i Innstillingen fra motoransvarskomiteen av 1951 50. 

Etter det anførte mener man med herredsretten at Marit Volden etter motorvognlovens §30 har krav på full erstatning for den skade hun lider ved ulykken. 

Partene er som nevnt enige om at Marit Voldens økonomiske tap frem til mai 1958 utgjør kr. 8184. Dette beløp gjelder tap i inntekt den tid hun var sykemeldt. Hun ble friskmeldt i mai 1958 og tok så arbeid hos en fotograf i Oppdal. Her var hennes lønn kr. 375 pr. måned. Hun sluttet i dette arbeid for å begynne på Fredly Ungdomsskole. Hun sluttet på skolen til påske. Senere har hun ikke søkt arbeid. 

Ifølge R.T.V.s invaliditetsberegninger medfører hennes skade 50 pst. invaliditet. I den alminnelige ulykkesforsikring vurderes skaden noe lavere. I de alminnelige ulykkesforsikringsvilkår fra 1949 var tap av ett benn nedenfor kneleddet vurdert til 40 pst. invaliditet. I de nye vilkår av 1957 er invaliditetsgraden satt til fra 33% pst. til 50 pst. avhengig av protesefunksjonen. Marit Volden har fått protese som hun er godt fornøyet med. Den sakkyndige har som nevnt uttalt at protesen passer godt. Hun kan sykle, går bra og har også forsøkt seg på dansegulvet. Ved ulykken var hun 17 år. Hun hadde da fullført folkeskole, 2 års arbeid som hushjelp bak seg, og fra april 1955 til ulykken stilling som hjelpearbeiderske i fotografforretning med lønn ved ulykken kr. 238 pr. måned. Hennes lønn ville vært stigende. 

Retten legger til grunn at hennes muligheter for valg av yrke vil bli noe innsnevret som følge av skaden. Hun vil ikke godt kunne ha tyngre arbeid og arbeid som medfører megen gåing. Hun vil som husmor være noe handicapped i sitt arbeid. Selv har hun lyst til å bli husstellærerinne. Retten bygger på at hun vil være i stand til å skaffe seg arbeid som i det store og hele vil gi henne samme inntekter som hun kunne påregnet før ulykken, om hun tilkjennes en erstatning som gir henne anledning til å skaffe seg en utdannelse til et yrke hvor hennes skade ikke vil hemme henne. En viss vekt må det legges på at hennes yrkesmuligheter generelt sett vil være noe innskrenket. Hun må også i fremtiden regne med en del utgifter til vedlikehold og fornyelse av protesen. På bakgrunn av de betraktninger som her er anført, mener man at herredsretten har satt erstatningen noe for høyt. Lagmannsretten er kommet til at 

Side:548 

erstatningen passende bør settes til kr. 35 000 heri inkludert det omforenede beløp på kr. 8184. 

Da ingen av partene har fått medhold i sin anke og saken har budt på atskillig tvil, finner retten at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse bør ha sitt forblivende. 

Et mindretall, domsmann Bøgseth, er av den oppfatning at Marit Volden har utvist grov uaktsomhet derved 

a. at hun frivillig deltok i aketuren som hun under de rådende forhold måtte skjønne innebar fare for en ulykke, 

b. at hun måtte være klar over at 3 voksne personer på én spark - et kjøretøy beregnet for maks. 2 personer - måtte øke farten, redusere kjøretøyets manøvrerbarhet og redusere muligheten av å kunne stanse raskt nok til å kunne avverge en kollisjon, 

c. at hun ved Aunes forretning ikke viste tegn til å ville avslutte kjøreturen - slik hun vanligvis brukte når hun selv kjørte spark til stasjonen. En bygger her på vitnet Inger Hårstad Sundlis utsagn om at hverken Marit Volden eller hennes søster, som satt på Marits fang foran på sparken, hverken muntlig, ved skraping eller på annen måte ga uttrykk for at de ville stanse eller stå av. Her er veien så flat at en ville kunne ha stoppet uten vanskeligheter. Marit Volden ville her alene og på eget initiativ ha kunnet stanse kjøretøyet. Det må da vurderes som om hun positivt har akseptert at turen kunne fortsette helt frem til stasjonen. Hun har innrømmet at hun også tidligere har kjørt spark helt frem til stasjonen, og at hun var klar over at stasjonen var målet også for denne turen etter passeringen av Aunes forretning. Hun var vel kjent på stedet. Det må kunne kreves av henne også under hensyntagen til hennes alder, at hun var klar over den fare innfarten i krysset med riksvei 50 innebar, 

d. at hun tok sin søster på fanget foran på sparken og derved reduserte sin mulighet til overblikk over kjørebanen, og til å kunne avverge en fare ved å kaste seg av i tide eller på annen måte gripe inn i begivenhetene, 

e. at hun sammen med de 2 andre kjørte inn i det farlige veikrysset med vikeplikt for 2 veier (Jomfruveien og riksvei 50) med stor fart. Både vitnet Einarsen (som førte den grønne lastebilen) og vitnene Fjølstad og Lund har forklart at etter deres oppfatning var farten stor. 

Når det gjelder Marit Voldens status på sparken kan hun vel ikke karakteriseres som passasjer på samme måte som en som følger med en bil, en sykkel eller annet kjøretøy. Den som sitter på en spark har en selvstendig mulighet til å bremse og stanse kjøretøyet, har videre mulighet til i en viss utstrekning å innvirke på kjøreretningen eller uten altfor stor risiko i moderat fart til å kunne hoppe av, slik som f. eks. på den relativt flate strekning i området ved Aunes forretning. 

Videre ble ifølge vitnet Inger Hårstad Sundli de 2 som satt 

Side:549 

foran av henne oppfor krysset spurt om de så noen trafikk, og til det svarte de benektende. Marit Volden har hatt muligheter til og har også derved til en viss grad tatt aktivt del i kjøringen på en måte, som gjør det vanskelig å akseptere hennes status som passasjer i vanlig forstand. 

I hvilken grad den grønne lastebilen i den såkalte Jomfruveien har hatt innflytelse på hendingsforløpet, blir uten avgjørende betydning for vurderingen av om de 3 kvinnene hver for seg og sammen har utvist grov uaktsomhet eller ei ved det felles arrangement av kjøreturen. Jomfruveien er en del av det 2-delte veikrysset med Ringvålveien-riksvei 50. Sparken hadde vikeplikt også for denne bil, og det var en tilfeldighet at kollisjonen ikke skjedde med lastebilen, men med bussen 10-15 meter lenger ned. En kollisjon med lastebilen ville gitt samme vurdering av saksøkerens aktsomhetsforhold. 

Saksøkeren må etter dette sies å ha vist en grad av uaktsomhet som under de foreliggende omstendigheter og under hensyntagen til hennes alder og lokalkjennskap må karakteriseres som grov. 

Med hensyn til bussførerens forhold mener mindretallet at han intet kan bebreides. 

Etter dette er mindretallet kommet til at A/S Norske Alliance og Hølonda Auto A/S må bli å frifinne. 

Mindretallet er enig i at det ikke bør tilkjennes omkostninger hverken for herredsrett eller for lagmannsrett. 

Det er enighet om at de 2 ankeparter vil være solidarisk ansvarlige for de første kr. 20 000 av erstatningsbeløpet. 

Etter det resultat flertallet er kommet til vil herredsrettens dom bli å stadfeste for så vidt angår dommens punkt 1. Ytterligere vil Hølonda Auto A/S måtte erstatte Marit Volden kr. 15 000. 

Hvor intet annet fremgår av dommen er denne enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Strinda og Selbu herredsretts dom av 13. mai 1958 stadfestes for så vidt angår dommens punkt 1. 

2. Hølonda Auto A/S betaler ytterligere til Marit Volden v/verge Oline Volden 15 000 - femten tusen - kroner med 4 - fire - prosent renter fra 17. august 1956 til betaling skjer. 

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen. 

4. Der tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. 

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Oddvar Ystgaard med domsmenn): 

Den 14. mars 1956 kl. 07.42 inntraff en trafikkulykke på riksvei 50 i krysset mellom denne og Ringvålveien ved Heimdal jernbanestasjon, 

Side:550 

idet en sparkstøtting ført av og tilhørende Inger Johanne Hårstad, nå gift Sundli (vitne nr. 3) med søstrene Ingrid Volden, nå gift Robertsen (vitne nr. 13) og Marit Volden som passasjerer, kom fra Pienebakken og etter Ringvålveien inn på riksveien og tørnet mot venstre forskjerm på en etter riksvei 50 nordgående forkjørselsberettiget rutebuss U-4538, på vei fra Hølonda til Trondheim, tilhørende Hølonda Auto A/S, Hølonda, ansvarsforsikret i A/S Norske Alliance, Oslo, og ført av Bjørnar Almås (vitne nr. 2). 

Da ulykken skjedde var det ca. 8 grader C., vindstille og klarvær. På riksvei 50 - som gjennom Heimdal har asfaltdekke og på ulykkesstedet har en meget svak helling mot nord - var det et tynt lag oppkjørt sne. Ringvålveien - som har grusdekke og kommer inn på riksvei 50 vestfra ved Heimdal jernbanestasjon - hadde denne dag en effektiv bredde på 6,3 m og et jevnt sne- og isdekke. Den deler seg i en nordre og en søndre arm (nedenfor kalt Jomfrugaten) før den kommer inn på riksveien. Mellom disse to armer av veien lå en trekantet snehaug ca. 1,2 m høy. Jomfrugatens effektive bredde i nordvestre del var ga. 3,4 m og den søndre snebarm var ca. 1,45 m høy. Ved trekanten var riksveiens effektive bredde ca. 7,5 m. På østsiden av riksveien rett overfor Ringvålveiens nordre arm er innkjøringen til Heimdal jernbanestasjon som hadde en effektiv bredde på ca. 8 m og smalnet av til ca. 6,5 m. 

Bussen er en 1953 modell Volvo diesel med 150 HK motor, tohjulsdrevet, tvillinghjul bak, firehjuls hydrauliske bremser, påmontert kjettinger på alle bakhjul og piggkjettinger på høyre forhjul. Største bredde 2,25 m og registrert for 38 personer inkl. fører. Den ble uvesentlig skadet. 

Alle på sparken ble mer eller mindre skadet, men verst gikk det utover Marit Volden, som ble overkjørt av bussen og skadet slik at venstre underben måtte amputeres omtrent midt på leggen. - - - 

Det er - foruten den foran nevnte dom ( [[Rt-1942-243]]) - vist til dommer inntatt i RG-1950-90 og [[Rt-1923-199]], [[Rt-1932-547]], [[Rt-1939-40]], [[Rt-1948-415]], [[Rt-1948-480]], [[Rt-1954-56]], [[Rt-1956-698]], [[Rt-1956-889]], [[Rt-1956-928]], [[Rt-1957-417]], Simonsens samlinger, del II, dommer nr. 197 og 289, og endelig er vist til komitéinnstillingen for revisjon av motorvognloven side 42. - - - 

Retten skal bemerke: 

Etter åstedsbefaring, forklaringer, fremlagte foto og fremlagt skisse av åstedet m.v. og øvrige foreliggende opplysninger, legger retten følgende faktiske forhold til grunn for sin avgjørelse: 

Ved Almås' (vitne nr. 2) forklaring finnes bevist at kollisjonen - slik som vist på fremlagt skisse - inntraff på riksvei 50 ca. i forlengelsen av midtlinjen på Ringvålveiens nordre arms på det tidspunkt effektive veibane, ca. 2,9 m fra riksveiens østre snebarm målt fra avrundingen mot innkjøringen til Heimdal jernbanestasjon, og ca. 4,4 m målt fra forlengelsen av riksveiens vestre veikant (overgang mellom snebarm og veibane) og ca. 11 m nordøst for veiviseren i krysset. 

Marit Volden gikk den 14. mars 1956 fra sitt hjem ca. kl. 07.20 for å reise med toget fra Heimdal stasjon kl. 07.44, slik hun pleiet å gjøre, til sitt arbeid i Trondheim. Det var ca. 2 km til stasjonen fra hennes 

Side:551 

hjem, og hun var klar over at hun var ca. 5 minutter senere ute enn vanlig. Visstnok nede i Korsen på Ustmyra i Ringvålveien nådde fru Sundli (vitne 3) - som kjørte sin egen spark og skulle til stasjonen for å reise med samme tog som saksøkeren - igjen saksøkeren. Da saksøkeren hadde dårlig tid, ble det til at hun sparket sammen med fru Sundli, og de nådde igjen saksøkerens søster (vitne nr. 13) som satte seg på - visstnok under noen tvil. Opp til Pienebakken gikk alle 3. På toppen av denne satte saksøkeren seg på sparkens sete og søsteren satte seg i hennes fang, mens fru Sundli sto bak og styrte, og hun kjørte på sin høyre side i veien østover mot riksveien, en strekning med rett vei. I Ringvålveien, ca. 100-120 m vest for riksveien, sto og står et skilt som tilkjennegir at trafikerende på Ringvålveien har vikeplikt for trafikk på kryssende forkjørsvei, riksveien, men de akende kjente ikke dette skilt og visste ikke hva det betydde. Vestenfor dette skilt har Ringvålveien en svak helling mot riksveien, men den bratte (bratteste) del av Pienebakken går ikke så langt øst. Retten finner ved vitnene nr. 3 og nr. 13 samt saksøkerens forklaring godtgjort, at de alle 3 - om enn ikke hele tiden - bremset med føttene frem til Jomfrugaten. I nærheten av Aunes forretning, ca. 50-60 m vest for riksveien, ble hastigheten - hvilket finnes bevist ved saksøkerens og hennes søsters forklaring - satt betraktelig ned, da søstrene hadde tenkt å gå av her for gå ned til stasjonen, idet de selv jevnlig pleiet å sette sin sparkstøtting, når de bruke den til toget, ved forretningen. De ble imidlertid med videre, og visste at de skulle kjøre Ringvålveiens nordre arm i krysset over riksvei 50 og frem til stasjonen. Utsikten mot riksveien var - særlig for søstrene som satt på sparken - meget hindret av de høye snebarmer og snehaugen i krysset. Ved vitne nr. 3 finnes godtgjort at hun, idet hun skulle til å kjøre over nordvestre del av Jomfrugaten, ca. 18-20 m fra kollisjonsstedet, overraskende fikk se en stor grønn lastebil like inn på sparkstøttingens høyre side. Bilen kom kjørende mot henne. For å unngå å kollidere, øket hun farten ved å slutte å bremse med føttene, og sannsynligvis ga hun et par fraspark. Hun svinget til venstre fra sin høyre side av veien, ut i ca. midten av Ringvålveiens nordre arm og fortsatte til kollisjonen inntraff. På grunn av hendelsen med lastebilen ble fru Sundlis oppmerksomhet mot trafikk på riksveien sterkt redusert, og hun mistet kontrollen over sparkstøttingen. Hverken saksøkeren eller hennes søster så lastebilen. 

Ved vitne nr. 2 finnes godtgjort at en lastebil - som retten legger til grunn er den samme som den før nevnte, da vitnet har forklart at det mellom bussen og lastebilen ikke var andre nordgående motorkjøretøy gjennom Heimdal - kjørte foran bussen fra Klætkrysset i Leinstrand og frem til Jomfrugaten i Heimdal, og for det vesentligste var kommet inn i denne gaten da bussen var 50-60 m lenger sør i riksveien i nærheten av apoteket på Heimdal, eller 65-75 m sør for det sted kollisjonen inntraff. Det legges til grunn ved nevnte vitnes forklaring, at det var en vanlig, kanskje litt stor, lastebil. Den vanlige lengde på slike lastebiler er 7-8 m. Retten legger til grunn at lastebilens forende like etter ovennevnte tidspunkt, ca. 1/2-1 sek., ble sett av fru Sundli. 

Side:552 

 

Vesentlig ved vitne nr. 2 og vitne nr. 11, som var passasjer på bussen, finnes godtgjort at bussen (U-4538) gikk med en fart av ca. 30 km/t., eller ca. 8,3 m/sek., gjennom Heimdal før og i det øyeblikk vitne nr. 2 oppdaget sparkstøttingen, som han da så komme ut i riksveien bak (nord for) noen fotgjengere. Så vidt forståes måtte de akende etter dette på det tidspunkt være 5-6 m fra det sted kollisjonen inntraff. Ved forklaring fra vitne nr. 2, også under åstedsbefaringen, finnes godtgjort at bussen i samme øyeblikk var 15 m fra det sted kollisjonen skjedde. Bussens fører reagerte da med å svinge til høyre og muligens bremse, i den utstrekning tiden inntil kollisjonen (ca. 2 sek.) tillot det, for å unngå ulykken, som imidlertid hendte. 

Hva dernest gjelder identifikasjonsspørsmålet, finner retten ved de akendes forklaringer godtgjort at sparkstøttingens hastighet ved Aunes forretning ikke var større enn at de som satt på, og saksøkeren alene, kunne ha stoppet den og gått av om de ville. Saksøkeren var klar over hvor fru Sundli skulle og hvor hun skulle kjøre, og hun ble frivillig med mot riksveien - og den videre ferd. Den skyld fru Sundli har utvist blir derfor også å tillegge saksøkeren. Saksøkeren hadde dessuten en selvstendig mulighet for å iaktta trafikk på riksveien og å utøve betydelig innflytelse på sparkens hastighet. Særlig gjelder dette etter at de var passert Jomfrugaten. I den utstrekning det kan bli spørsmål om at saksøkerens handlemåte vil kunne sies å være mindre aktsom enn fru Sundlis, må også saksøkerens skyld bedømmes. 

Hva gjelder spørsmålet om grov uaktsomhet foreligger, må det sies at det vel ikke var aktsomt å kjøre 3 personer på en sparkstøtting ned Ringvålveien fra toppen av Pienebakken på så godt føre som det var der ulykkesdagen. Det gjorde - som anført av saksøkte nr. 1 sparkstøttingen mindre manøvrerbar enn et slikt kjøretøy bør være hvilket både fru Sundli og saksøkeren burde forstått. Det var heller ikke aktsomt av saksøkeren å sette seg på sparkstøttingen og ta søsteren i fanget fordi hun da fratok seg den bevegelsesfrihet og oversikt over veien og trafikken som hun burde forstått var nødvendig for å ake. 

At de akende hadde knapp tid for å nå toget, unnskylder ikke deres handlemåte. 

Det må også være på det rene at fru Sundli - og de øvrige akende burde visst at trafikerende på riksvei 50 har forkjørsrett, men hun og passasjerene - var klar over - da de er fra stedet - at det kryss de skulle kjøre over for å komme til jernbanestasjonen ikke var ufarlig på grunn av den store trafikken på riksveien. I samsvar med dette handlet da også fru Sundli, saksøkeren og hennes søster, idet de bremset med føttene for å holde hastigheten på et kontrollerbart nivå. Det fremgår av det tidligere anførte at mens sparkstøttingen gikk de siste 18-20 m før kollisjonen, kjørte bussen 57 71 m, hvilket godtgjør at sparkstøttingens gjennomsnittlige hastighet, i hvert fall på denne strekning, ikke oversteg 1/3 av bussens eller ca. 10 km/t. Før de akende nådde Jomfrugaten, må den hastighet de hadde ha vært mindre, se det som foran er anført. Det er rimelig at sparkstøttingen det siste stykket før kollisjonen gikk 6 m, mens bussen bare gikk 

Side:553 

15 m, idet sparken som ovenfor anført da var gitt øket hastighet på grunn av den grønne lastebilen, mens bussen tok av farten. Med disse fakta finner retten ikke å kunne legge til grunn den hastighet for sparken som er antydet under vitneforklaringer, men anser godtgjort at sparkstøttingens hastighet like vest for Jomfrugaten ikke oversteg 10 km/t., og således ikke større enn at de akende når som helst kunne ha stoppet. Samtidig er det på det rene at fru Sundli og saksøkeren foretok, riktignok mindre grundige undersøkelser, ved å forhøre seg hos hverandre om eventuelle oppdukkende trafikkenheter som kunne være farlige for deres ferd. Det kan nok med en viss rett her sies at de heller burde sett enn talt. 

Alt i alt er en, også hensyn tatt til flere andre momenter som er av for liten betydning til å bli behandlet særskilt av retten, riktignok under tvil, blitt stående ved at fru Sundlis og saksøkerens forholdende inntil fru Sundli fikk se den grønne lastebilen i Jomfrugaten, ikke kan ansees grovt uaktsomt. 

Retten ser det slik at fru Sundli var avskåret fra å svinge sørover Jomfrugaten da lastebilen kom, da den ved å kjøre midt i veien antas å ta så stor plass av den fri veibanen som der bare var 3,4 m at hun ikke kunne passere. Denne forstyrrende trafikkenhet, som så brått kom like innpå sparkens høyre side, gjorde at fru Sundli ble redd, konsentrerte seg om å unngå kollisjon og det med de følger som foran beskrevet. Videre med den følge at hun ikke lenger var i stand til å reagere hurtig nok etterat hun hadde kommet forbi lastebilen, og derfor fortsatte midt etter Ringvålveiens nordre arm og ikke stoppet eller avtok farten for å la U-4538 passere, før hun kjørte inn på riksveien. På grunn av sjokk og andre skader som de akende pådro seg ved ulykken, husker de lite av det som foregikk like før kollisjonen. Retten finner å måtte legge til grunn at den økende hastighet fru Sundli ga sparkstøttingen kom helt umotivert og overraskende på saksøkeren, som ikke så lastebilen. Den økede hastighet var upåregnelig for henne. Saksøkeren hadde tvert imot, med den dårlige oversikt som var på grunn av snebarmene og snehaugen i trekanten, berettiget grunn til å tro at hastigheten skulle avta inn mot og over riksveien. Selv om hastigheten ikke var større enn at sparkstøttingen kunne vært stoppet av saksøkeren, kom hun seg, på grunn av den umotiverte øking av farten, ikke til å gjøre det. Av samme grunn kom hun seg heller ikke til å hoppe av eller bremse kraftig. 

Alle forhold tatt i betraktning er retten ved samlet vurdering under tvil kommet til, at hverken føreren av sparken eller saksøkeren kan finnes godtgjort å ha medvirket til kollisjonen og skaden ved grovt uaktsomt forhold, men det ansees på det rene at det er vist mangel på aktsomhet. Den tvil retten har vært i på grunn av at føreren av den grønne lastebilen ikke er ført som vitne, hvilket etter det som ble opplyst under åstedsbefaringen hadde vært mulig, må komme saksøkeren til gode. 

Saksøkeren blir etter dette å tilkjenne erstatning i samsvar med motorvognlovens §30 første ledd. 

Saksøkeren er født xx.xx.1938, uformuende, f. t. uten inntekt, ugift, uten forsørgelsesbyrde og bor hjemme hos sin mor i Tiller. Hun 

Side:554 

har ikke annen skoleutdannelse enn folkeskolen, og var hushjelp i ca. 11/2 års tid før hun 1. april 1955 begynte som hjelpearbeiderske i fotografiforretningen Simon Engen A/S, Trondheim, hvor hennes arbeid vesentlig besto i å glanse og beskjære bilder og krevet forholdsvis megen ståing. Hun var ansatt der også da ulykken skjedde og ville ha oppebåret lønn som hevdet av saksøkeren, se foran, i tiden etter 14. mars 1956. 

Saksøkerens venstre underben ble knust ved ulykken den 14. mars 1956 og benet er nå amputert 19 cm nedenfor kneet. Ved den foreliggende erklæring av 17. februar 1957 og forklaring i retten fra den oppnevnte sakkyndige, overlege Peter Sundt, Trondheim er godtgjort at det er full funksjon i venstre hofte og kne, at saksøkeren går meget pent og støtt med en proteste som hun er fornøyet med, samt at hun ved ulykken ikke ble påført andre skader som har medført mén enn nevnt. Ut fra nevnte sakkyndiges forklaring i retten legger retten til grunn, at saksøkerens invaliditet utgjør 50 pst. med utsikt til litt bedring etter hvert som saksøkeren venner seg til protesen. Da ulykken inntraff, hadde saksøkeren ikke endelig valgt yrke. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]