Vis kilden til RG-1987-117



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett
|Dato=
1986-07-04
|Publisert=
RG-1987-117
|Sammendrag=

|Stikkord=
Voldgift
|Saksgang=
Overskjønn 4. juli 1986 i sak nr. 20/1985
|Parter=
Froland kommune v/ordføreren (advokat Haakon Fjalstad) mot Arne Reiersølmoen (advokat Gunnar Sætra).
|Forfatter=
Lagdommer John Årseth med skjønnsmenn
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§32  Skjønnsprosessloven (1917) §32], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§105  Grunnloven (1814) §105], [https://lovdata.no/lov/1911-10-09/§14 LOV-1911-10-09-§14], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§15  Tvistemålsloven (1915) §15], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§356 §356], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§358 §358], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/  Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§8  Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1984-04-06-17/  Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)]
}}
            
Ved begjæring av 16.4.84 til Nedenes herredsrett krevde h.r.advokat Haakon Fjalstad på vegne av Froland kommune avholdt skjønn til fastsettelse av erstatning til grunneiere og rettighetshavere som ble berørt av omlegging og utbedring av fylkesveg 317 fra Ovelandsdalen til Reiersøl i Froland kommune, i henhold til vegplan vedtatt av Aust-Agder fylkesting 10.12.79 og på grunnlag av avtaler med grunneierne. - - - 

For takst nr. 16 Arne Reiersølmoen har advokat Gunnar Sætra den 2.8.85 begjært overskjønn, idet saksøkte mener han burde vært tilkjent en betydelig erstatning for driftsulemper på grunn av at den nye fylkesvegen deler eiendommen. 

H.r.advokat Haakon Fjalstad har på vegne av Froland kommune imøtegått begjæringen, og har hevdet at kravet om verdigrense ikke er oppfylt og gjorde ellers gjeldende at den påberopte ulempe helt eller delvis oppveies av en særfordel ved at den nye veien er trukket bort fra hus og tun. Saksøkte oppga senere under saksforberedelsen sitt ulempeskrav til kr. 30 000,- - kr. 50 000,-. - - - 

Lagmannsrettens vurdering: 

Saksøkeren har påstått overskjønnet avvist fordi kravet om verdigrense i skjønnslovens §32, tredje ledd, ikke er oppfylt. 

Etter nevnte bestemmelse gjelder for fremme av overskjønn for lagmannsretten bestemmelsene i tvml. §356 første punktum, 358 og 359 tilsvarende så langt de passer. Etter dette gjelder for overskjønn for lagmannsretten en verdigrense på kr. 5000,-, jfr. tvml. §356, første punktum. Etter tvml. §358, siste ledd, kommer bestemmelsene i samme lovs §9, §10, §11, §13, §14 §15 til anvendelse, og slik at det er den ankende part som skal foreta de verdisettelser som §14 nevner. Ved overskjønn skal da verdisettelsen foretas av den som begjærer slikt skjønn. Etter tvml. §15 skal oppgaven legges til grunn såfremt retten ikke finner den uriktig, jfr. Alten: Tvistemålsloven, 3. utg. 341-345 og 24-30, samt Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973) 46-48. Jfr. også [[Rt-1930-315]] og 1158, samt [[Rt-1931-609]]. Det er saksøkte som har begjært overskjønn for så vidt gjelder krav om ulempeserstatning, 

Side:118 

som også ble fremmet for underskjønnet, og han har som nevnt foran under saksforberedelsen angitt erstatningskravet til kr. 30 000,- - kr. 50 000,-. Overskjønnsbegjæringen er begrunnet bl.a. i at underskjønnet, som ikke tilkjente saksøkte noen ulempeserstatning, har tatt feil når det har lagt til grunn at eiendommen også tidligere var delt, jfr. anførslene foran. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at saksøktes verdisettelse i forbindelse med overskjønnsbegjæringen må legges til grunn, idet den ikke kan sies å være uriktig eller urimelig. Hvilken erstatning han eventuelt vil få er et annet spørsmål som ikke er avgjørende for spørsmålet om fremme av overskjønnet, jfr. Bratholm/Hov 47. Påstanden om avvisning tas derfor ikke til følge. 

Overskjønnet gjelder bare saksøktes krav om ulempeserstatning, og ikke de øvrige erstatningskravene ved underskjønnet. Ved vurderingen av kravet om ulempeserstatning legger lagmannsretten til grunn at saksøktes eiendom etter veiomleggingen, i motsetning til tidligere, er blitt delt, og at dette medfører driftsulemper som han har krav på erstatning for, jfr. ekspropriasjonserstatningsl. §8. på den annen side har han ved veiomleggingen fått veien bort fra hus og tun og dette innebærer en særfordel som må komme til fradrag i ulempeserstatningen, jfr. erstatn.l. §9. 

Etter en samlet vurdering av forholdene fastsettes erstatningen til kr. 4 000,-. Det er da tatt hensyn til den tiden som er gått siden vegarbeidet ble utført (1979), slik at det ikke skal betales noe rente (avsavnsgodtgjørelse) av beløpet. Det er for øvrig heller ikke påstått. Lagmannsretten har ved erstatningsfastsettelsen lagt til grunn ekspropriasjonserstatningsloven av 6.4.84, sammenholdt med Grunnlovens §105, slik at saksøkte har fått full erstatning for ulemper han er påført ved veiarbeidene. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]