Vis kilden til RG-1987-957



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1987-03-20
|Publisert=
RG-1987-957
|Sammendrag=

|Stikkord=
Militærnektersak, Lov nr, 3 av 19
|Saksgang=
Dom 20. mars 1987 i sak nr. 520/86
|Parter=
Petter Thaulow (advokat Solveig Kristine Høgtun) mot Staten v/Justisdepartementet (Eidsivating Statsadvokatembeter v/statsadvokat Tor Aksel Busch).
|Forfatter=
Lagdommerne F Gripne, Carl Hugo Endresen, ekstraordinær lagdommer Eivind Hanssen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§373  Tvistemålsloven (1915) §373], [https://lovdata.no/lov/1965-03-19-3/§1  Militærnekterloven (1965) §1]
}}
    
Petter Thaulow, som er født xx.xx.1960, møtte på sesjon i 1979 og varslet da om at han ville søke fritaking. Han ble, antakelig i 1982 og 1984, innkalt til førstegangstjeneste i forsvaret, men ble etter søknad innvilget utsettelse. Da han 8.10.1985 møtte til førstegangstjeneste i Vatneleiren, søkte han om fritaking av overbevisningsgrunner. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet 17.2.1986. Da Thaulow etter at avgjørelsen var forkynt for ham ikke erklærte seg villig til å utføre sin militære tjenesteplikt, ble søksmål reist. Oslo byrett avsa dom i saken 14.10.1986. Domsslutningen lyder: 

«Vilkårene for fritaking av Petter Thaulow for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.» 

Petter Thaulow har i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik påstand: 

«Vilkårene for å frita Petter Thaulow for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er tilstede.» 

Staten v/Justisdepartementet har imøtegått anken og har nedlagt slik endelig påstand: 

«Byrettens dom stadfestes.» 

Ankeforhandling ble holdt 3.3.1987. Petter Thaulow avga forklaring. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. 

Den ankende part anfører at han ikke under noen omstendighet vil bære våpen i det norske forsvar. 

Opprinnelig var Thaulow pasifist. Erfaringer under reiser, bl.a. i India og Nicaragua, har imidlertid ført til endringer i synet på våpenbruk. Han har nå det syn at han i gitte situasjoner godtar bruk av våpen. Han sympatiserer med nicaraguanernes kamp for å forsvare seg mot stormaktsinteresser og aksepterer at det blir brukt våpen i denne kampen. Likeledes godtar Thaulow at det blir brukt våpen i kampen mot de sovjetrussiske inntrengere i Afganistan. 

Ved sitt medlemskap i NATO støtter Norge USA, som er den dominerende makt i alliansen. NATO er etter Thaulows mening ikke en forsvarsallianse, og Norge blir ved sitt medlemskap delaktig i og 

Side:959 

medansvarlig for USAs støtte til contras og overgrepene mot andre små land som USA ser på som en trusel fordi de søker å bygge opp sine egne demokratiske styresett. 

Etter Thaulows mening er Norge ikke militært selvstendig. Han identifiserer forsåvidt Norge med NATO og USA. Ved å gjøre tjeneste i det norske forsvar ville han følgelig bli medansvarlig både i USA's overgrep mot andre land, atomvåpenopprustningen og utviklingen av stjernekrigsvåpen. 

Thaulow mener at ønsket om å bevare friheten nok kan ha vært medvirkende til at Norge sluttet seg til NATO, men at hovedgrunnen var gjeldsforpliktelser overfor USA. Han innser at det er en sammenheng mellom dannelsen av blokker i øst og vest. Tross det behøver verden ikke å være delt i blokker. 

Hvis man kunne tenke seg at Norge - på samme måte som Sverige - stod utenfor NATO og var nøytralt, kunne Thaulow tenke seg å gjøre militærtjeneste for å forsvare landet og å delta i geriljavirksomhet om Norge ble okkupert. Så lenge Norge er medlem av NATO, kan han imidlertid ikke forestille seg situasjoner der han ville være villig til å gripe til våpen. Han kan heller ikke tenke seg å delta i overnasjonale militære styrker, som f.eks. FN-styrkene, eller å delta i frigjøringskamper i andre land. 

At Thaulow under visse forutsetninger og i visse situasjoner kan godta våpenbruk, er ikke til hinder for at han er motstander av våpenbruk. Han sympatiserer med freds- og nei til atomvåpenbevegelsene. 

Den overbevisning Thaulow er kommet frem til er fast og reservasjonsløs, og den kan ikke - selv med den vekt han legger på Norges medlemskap i NATO - anses som situasjonsbestemt. Etter Thaulows mening må Norges medlemskap i NATO anses som en permanent situasjon. Det har vart i nærmere 40 år, og de politiske partier som kan tenkes å få regjeringsmakt i Norge, er alle tilhengere av NATO-medlemskapet. At det eneste lille partiet som er NATO-motstander skal få regjeringsmakten, må anses utenkelig. I saker der NATO-medlemskapet ikke er godtatt som fritakingsgrunn har militærnekterne kunnet tenke seg at medlemskapet kunne opphøre. Det kan ikke Thaulow. Forholdet må derfor anses parallelt med det forhold som er behandlet i dommen i [[Rt-1984-1444]] der militærnekting på grunn av eksistensen av atomvåpen ble godtatt som fritakingsgrunn. Det vises også til kjennelsen i [[Rt-1970-1375]], der det fremgår at forbehold om muligheten for et endret syn i fremtiden ikke er til hinder for fritaking. Videre vises det til dommen i [[Rt-1950-917]] og NOU 1979:51 om verneplikt 5. 312. 

Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet hevder at byrettens dom er riktig. 

Thaulows nektelse av å gjøre militærtjeneste er situasjonsbetinget idet den er begrunnet med Norges medlemskap i NATO. Det er følgelig ikke tale om en slik reservasjonsløs nektelse av å delta i militær våpenbruk som militærnekterlovens §1 stiller som vilkår for fritaking. At militærnekting på grunn av Norges tilknytning til NATO ikke gir grunn til fritaking er fastslått i rettspraksis. Det vises i denne 

Side:960 

forbindelse til [[Rt-1963-1314]], og 1968 843 samt til NOU 1979:51 om verneplikt 273 og 289. 

Det er irrelevant i denne sak å trekke inn spørsmålet om standpunkt til nærliggende eller fjerntliggende situasjoner. Thaulow har tatt standpunkt til det han anser som en fjerntliggende situasjon, og han har gitt et ærlig uttrykk for det standpunkt han har tatt. 

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og slutter seg til dennes begrunnelse, men med noen tilføyelser på grunn av prosedyren. 

Thaulow har gjort gjeldende at han anser Norges NATO-medlemskap som permanent. Han mener derfor at saken står i samme stilling som den sak som er behandlet i [[Rt-1984-1444]]. Høyesterett fant der at det ikke var til hinder for fritaking at vedkommende militærnekter kunne være villig til å gjøre militærtjeneste dersom det kunne bli internasjonal enighet om å ødelegge alle eksisterende atomvåpen, og dette ble gjennomført. 

Etter lagmannsrettens mening er sammenligningen av de to sakene uinteressant idet synet på varigheten av Norges NATO-medlemskap er uten betydning. 

Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk bestemmes av demokratiske statsorganer. Den enkelte borger har ved sin frihet til politisk virksomhet og sin stemmerett mulighet til å øve innflytelse både på sammensetningen av disse organer og på deres beslutninger. De beslutninger de demokratiske organer treffer, må borgerne da i utgangspunktet bøye seg for. Det de som er uenige i beslutningene kan gjøre er å arbeide for en endring av de trufne beslutninger. 

Thaulows militærnekting må anses klart situasjonsbetinget idet hans standpunkt er begrunnet med uenighet i den utenriks- og sikkerhetspolitikk Norge fører. Blir denne politikk endret slik at den kan få Thaulows tilslutning, vil han være villig til å gjøre militærtjeneste. Selv om det ikke er grunn til å tvile på at Thaulows overbevisning er alvorlig, kan den ikke gi grunnlag for fritaking for den militære tjenesteplikt. 

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

Byrettens dom stadfestes. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]