Vis kilden til RG-2000-1420



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-04-04
|Publisert=
RG-2000-1420 (202-2000)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Familierett, Samboerforhold og vederlagskrav
|Saksgang=
Valdres herredsrett nr 99-110 A - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00051 A.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Nissen Granlund). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd Bang).
|Forfatter=
Lagdommer Reidar Vigen. Lagdommer Bernt Krohg. Ekstraordinær lagdommer Håkon Wiker
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§49  Odelsloven (1974) §49]
}}
     
Saken gjelder vederlagskrav ved opphør av samboerforhold. 

B, født *.*. 1967 og A, født *.*. 1961, ble samboere høsten 1984. Den 1. januar 1988 overtok A eiendommen Y, gnr. 7, bnr. 2 i Z fra sin far C. Siden 1986 og frem til samboerforholdet opphørte våren 1997 har samboerene bodd på gården. 

A arbeidet som mekaniker inntil han overtok gården. Etter overtagelsen har han i hovedsak hatt sitt arbeid på gården, og han har dessuten påtatt seg noe arbeid for andre. 

B begynte i arbeid i 1986. Først var hun i ca 1 år ansatt på restaurant. Siden 1987 har hun vært ansatt ved Telenors opplysningssentral på Fagernes. Hun var i full stilling frem til sønnen D ble født xx.xx.1990. Deretter hadde hun 1 års permisjon. Dessuten hadde hun 1 års permisjon etter at sønnen E ble født xx.xx.1992. Hun begynte i arbeid igjen i januar 1994, først i 50% stilling frem til høsten 1994, deretter i 84% stilling slik at hun arbeidet 4 dager i uken fra kl. 09.00 til kl. 16.00 og hadde helgevakt ca en gang i måneden. 

B har hele tiden deltatt i arbeidet på gården, særlig i fjøset. På gården er det 8 melkekyr og for tiden 14 ungdyr. Det er uenighet mellom partene om omfanget av B' arbeid utover hennes arbeid i Telenor. 

Mens samboerforholdet besto, har A ved egen arbeidsinnsats og ved leiet hjelp samt noe dugnadsinnsats av andre bl.a modernisert fjøset på gården og satt opp nytt fjøs på stølen. 

Ved stevning av 28. juni 1999 til Valdres herredsrett har B reist søksmål mot A. Søksmålet gjaldt vederlagskrav ved samboerforholdets opphør, samt eiendomsretten til en snøscooter. 

Valdres herredsrett avsa den 1. oktober 1999 dom i saken med slik domsslutning: 

«1. B er eier av snøscooter Yamaha VK 540. 

2. A dømmes til å utbetale til B kr 110.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 1. januar 1998 til betaling skjer. 

3. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til B med kr 26.560,-, med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. 

4. A tilpliktes å betale omkostninger til meddommere etter rettens oppgave.» 

A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett forsåvidt gjelder vederlagskravet, og B har tatt til motmæle. Eiendomsforholdet til snøscooteren er rettskraftig avgjort. 

Hovedforhandling ble avholdt på Fagernes den 28. mars 2000. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 

A har i hovedsak anført følgende: 

Det har vært en naturlig fordeling av arbeidsoppgaver og utgifter mellom samboerene under samlivet. B' arbeidsinnsats har ikke vært ekstraordinær hverken når det gjelder arbeid i hjemmet eller arbeid på gården. Uansett har hennes arbeidsinnsats ikke nedfelt seg i varige verdier på eiendommen. De ombyggings- og vedlikeholds-arbeider som har funnet sted, ville blitt utført uavhengig av B' innsats. Både ombyggingen av fjøset hjemme på gården og oppføringen av nytt fjøs på stølen var nødvendig for å kunne drive melkeproduksjon. Mye av arbeidet ble foretatt ved hjelp av innleid arbeidskraft, og finansieringen fant sted med tilskudd fra det offentlige på kr 152.000,-, samt ved låneopptak. Da han overtok gården, hadde han en gjeld på kr 521.000,-, mens han ved utløpet av 1996 hadde en gjeld på kr 827.850,-. 

Alle utgifter vedrørende gårdsdriften, herunder utgiftene tilknyttet partenes felles bolig, ble betalt av ham. Han dekket også alle utgiftene til bilhold. Dessuten ble slakt som ble tilbakekjøpt fra slakteriet, samt melk belastet ham. 

Det har ikke vært noen standardheving på gården utover fjøsene, og det foreligger ikke noen slik formuesøkning som ankemotparten har gjort gjeldende. Regnskapstall og tall fra selvangivelsene de enkelte år er ikke avgjørende i denne forbindelse. Verdsettelsen av eiendommen må skje på grunnlag av prinsippene i odelsloven §49. 

Det bestrides at B har utført så mye arbeid på gården som hun har anført. A har hatt ansvaret for fjøsstellet, og han og moren har utført mesteparten av dette. 

Hverken alminnelige restitusjons- og berikelsesprinsipper eller rimelighetsbetraktninger tilsier at B skal tilkjennes vederlag. 

A har nedlagt slik påstand: 

1. A frifinnes for vederlagskravet. 

2. A tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett. Det svares 12% rente p.a. av tilkjente saksomkostninger regnet fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. 

B har i hovedsak gjort gjeldende: 

I den perioden samboerforholdet besto, ble det foretatt en arbeidsinnsats såvel fra B som fra A. Til sammen har de tilført eiendommen Y en betydelig verdiøkning. B' arbeidsinnsats på gården, særlig med fjøsstellet, i hjemmet og i forbindelse med hennes ansettelsesforhold hos Telenor, har vært et vesentlig bidrag til familiens underhold og har i særlig grad frigjort As muligheter til å utføre arbeid på gården slik at han for en stor del selv har kunnet foreta de arbeider som har ført til verdiøkningen. B må kunne kreve vederlag for en del av denne verdiøkning etter 12 års samboerskap. 

I denne perioden er fjøset på gården modernisert og det er oppført et redskapshus på gården. Videre er det oppført et nytt fjøs på stølen, og A har kjøpt en hytte hvor tomten tidligere lå under eiendommen på stølen. Dessuten er det foretatt betydelige investeringer i maskiner og utstyr. 

I alt er det foretatt investeringer på eiendommen som etter fradrag av et tilskudd på kr 75.000,- i 1996, utgjør kr 1.758.095,-. Av dette er det foretatt investeringer i fast eiendom, bygninger og tilbehør med i alt kr 986.668,-, samt kr 771.427,- i maskiner og utstyr. 

Ut fra partenes selvangivelser fremgår det at B i perioden 1988-1996 hadde en nettoinntekt korrigert for foreldrefradrag som var ca kr 600.000,- mer enn As inntekt for samme periode. 

Av selvangivelsene fremgår det videre at A har hatt en formuesøkning i samboerperioden på kr 514.799,-, mens B har hatt en nedgang i formuen på kr 84.00,-, det vil si en formuesforskyvning mellom partene på kr 598.800,-. For øvrig må det legges til grunn at eiendommen har en høyere verdi enn det som fremgår av selvangivelsene og regnskapene for øvrig. 

B' arbeidsinnsats utenfor hjemmet har medført at hun gjennom sin inntekt har betalt det vesentligste av familiens underhold når det gjelder mat og klær. Hun kjøpte klær til alle, også til Kåre. 

Det gjøres videre gjeldende at B hadde hovedansvaret for fjøsstellet, og at hun var i fjøset hver ettermiddag samt at hun hadde morgenstellet i fjøset 3-4 dager i uken. For øvrig deltok hun noe i gårdsarbeidet med å pakke rundballer m.v., i tillegg til arbeidet i huset og stell av barna. 

B' arbeidsinnsats har gått langt ut over det som er normalt, og hennes innsats har medvirket til at det var mulig for A å forøke verdien av eiendommen. 

Ut fra alminnelige berikelsesprinsipper og restitusjonsprinsipper og ut fra rimelighetshensyn må B kunne kreve vederlag for en del av den varige verdiøkning som har funnet sted på eiendommen mens samboerforholdet besto. Hun har begrenset sitt krav til kr 110.000,-. 

B har nedlagt slik påstand: 

1. Valdres herredsretts dom av 1. oktober 1999 pkt. 2, 3 og 4 stadfestes. 

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett. Av saksomkostningene svares 12% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og betaling skjer. 

Lagmannsretten vil bemerke følgende: 

Utgangspunktet ved oppløsning av samboerforhold er at hver part tar det han eller hun selv eier og at de deler verdien av det de eier sammen. Om den ene etter et slikt oppgjør blir sittende igjen med store verdier, mens den andre kommer ut med ingenting, gir dette i seg selv ikke grunnlag for noe krav på vederlag. 

Hvis verdien av den ene samboerens eiendeler er økt vesentlig under samlivet, og verdiøkningen, direkte eller indirekte, kan spores tilbake til innsats fra den annen samboers side som ledd i noe partene har vært sammen om, er det likevel mulig at den andre parten kan ha krav på et visst vederlag. Grunnlaget for kravet vil i så fall være alminnelige rettsprinsipper om restitusjon av uberettiget vinning, og utmålingen må foretas ut fra mer skjønnsmessige rimelighetsbetraktninger. Dette går fram av [[Rt-1984-497]]. 

Her er det på det rene at partene, i hvert fall over en periode på 9 - 10 år fram til samlivsbruddet i 1997, har vært sammen om gården og barna. Hver har bidratt med sitt. Arbeidsfordelingen har vært tradisjonell, ved at mannen har utført utearbeidet stort sett alene, mens kvinnen har hatt hovedansvaret for hjemmet og barna og en stor del av ansvaret for fjøsstellet. I tillegg har begge, i den grad det har vært mulighet for det, hatt inntektsgivende arbeid utenfor bruket. Kvinnens inntekter er i sin helhet gått med til å dekke løpende utgifter til mat og klær, og - mot slutten av samlivet - til å betjene avbetalingsgjeld som knytter seg til møbler hun kjøpte og senere tok med seg ut av samboerforholdet. Hans inntekter, både fra gårdsdriften og arbeid utenom, er gått med til investeringer og vedlikehold og til å betjene gjeld knyttet til bruket. Investeringene er dels foretatt i selve eiendommen, dels i maskiner og utstyr til bruk både i gårdsdriften og hans maskinkjørervirksomhet utenom. 

Det er ingen tvil om at omsetningsverdien av den faste eiendommen er økt vesentlig i løpet av samboerperioden. Lagmannsretten peker her særlig på at det er bygget et helt nytt fjøs på stølen og at innredningen i fjøset på gården er modernisert for å tilfredsstille dagens krav. Det er bygget et nytt redskapshus på gården og mannen har også kjøpt tilbake en hytteiendom som tidligere var fraskilt stølen. En betydelig del av arbeidet med fjøsbyggingen på stølen har mannen utført selv, og han har også lagt ned et stort arbeid på fjøs og andre bygninger på bruket. Imidlertid har utgifter i forbindelse med blant annet disse tiltakene også gjort det nødvendig å ta opp lån, slik at mannens gjeldsbyrde i samme periode er økt med rundt 300.000 kroner. 

Ved vurderingen av om verdiøkningen på mannens eiendeler overstiger gjeldsøkningen er det uten videre klart at verdiøkningen ikke kan stipuleres ved å legge sammen tall fra næringsoppgavene som viser foretatte investeringer. Hvis et fjøs blir modernisert for et visst antall kroner, innebærer ikke det at omsetningsverdien eller for den saks skyld bruksverdien øker tilsvarende. Det betyr at de oppstillinger ankemotparten har foretatt for å vise formuesforskyvninger mellom partene, ikke gir noe dekkende bilde. 

Ut fra de konkrete resultater som foreligger i form av nytt fjøs, modernisert fjøsinnredning, tilkjøpt hytteeiendom osv., er likevel ikke lagmannsretten i tvil om at verdien av bruket må være økt betydelig i løpet av den perioden partene har bodd og arbeidet der sammen, og at økningen i vesentlig grad overstiger den gjeldsøkningen som har funnet sted over den samme perioden. En stor del av dette overskuddet skyldes åpenbart en meget viktig og verdifull egeninnsats fra mannens side. Lagmannsretten viser her som eksempel til hans egen forklaring om arbeidet med å sette opp nytt fjøs på stølen. En annen viktig årsak til at bruket har økt i verdi, er at inntektene fra gårdsdriften og fra mannens øvrige virksomhet i stor grad er pløyd tilbake til bruket både i form av nyinvesteringer og mer vedlikeholdspregete tiltak. 

Verken egeninnsatsen eller tilbakepløyingen av inntekter til verdiøkende tiltak ville imidlertid latt seg gjennomføre i samme grad, om ikke også samboeren hadde ytet full innsats for fellesskapet. Både gjennom arbeid i hjemmet, med barna og i fjøset har hun bidratt til å frigjøre arbeidstid for mannen. Det er blant annet denne frigjorte arbeidstiden som har gjort det mulig for ham å øke verdien av sine egne eiendeler, jf. ovenfor. At kvinnen i vesentlig grad, gjennom arbeid utenfor hjemmet, også har skaffet løpende inntekter til dekning av utgifter til mat og klær, har dessuten gjort det mulig å benytte en tilsvarende større del av mannens inntekter til tiltak som har økt verdien av bruket. 

En del av den verdiøkningen mannen nå sitter igjen med er derfor, slik lagmannsretten ser det, en ugrunnet berikelse på hans hånd, fordi den - indirekte - er skapt gjennom samboerens arbeid til felles beste. Derfor er det i dette tilfellet grunnlag for et vederlagskrav. 

Størrelsen av vederlagskravet må fastsettes skjønnsmessig, basert på konkret rimelighet. Beløpet i påstanden for herredsretten var på 110.000 kroner, som herredsretten også tilkjente. Grunnen til det litt ukurante tallet er at samboeren, som skylder mannen 10.000 kroner i en annen forbindelse, mener at hun i alle fall bør komme ut av det hele med en «netto» på 100.000 kroner, og at 110.000 ligger godt innenfor hva hun rettslig sett har krav på. 

Lagmannsretten er noe i tvil med hensyn til de 10.000 kronene, men er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er grunn til å justere den avgjørelsen herredsretten har kommet til. Uansett er det tale om et skjønnsmessig fastsatt vederlag. Herredsretten har i tillegg tilkjent 12 % renter av beløpet fra 1. januar 1998. Rentekravet er det ikke reist innsigelser mot. 

På denne bakgrunn blir herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 2, å stadfeste. Det samme gjelder herredsrettens saksomkostningsavgjørelse som går fram av domslutningens pkt. 3 og 4, idet ingen av unntaktsgrunnene i tvistemålsloven §172 annet ledd bør få anvendelse. Siden anken har vært forgjeves skal dessuten spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten legger hovedregelen til grunn. Det innebærer at den ankende part også må betale ankemotpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Disse fastsettes i tråd med advokat Bangs omkostningsoppgave til 16.700 kroner, hvorav 16.500 kroner er salær. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2, 3 og 4, stadfestes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 16.700 - sekstentusensyvhundre - kroner, med tillegg av 12 - tolv - % årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]