Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning av 28. september 1987 reiste Raymond John Ancock sak ved Stavanger byrett med påstand om at han er å anse som ansatt i Esso Norge A/S, at Esso Norge A/S' oppsigelse er ugyldig samt at det avsies kjennelse for at R.J. Ancock skal stå i stillingen mens saken varer. Etter skriftlig og muntlig saksforberedelse avsa Stavanger byrett kjennelse med slik slutning: "1. Raymond John Ancock har ikke rett til å ha stilling i Esso Norge A/S mens saken pågår. 2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til dommen i hovedanken." Raymond John Ancock påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 25. februar 1988 kjennelse med slik slutning: "Stavanger byretts kjennelse stadfestes." Saksforholdet for øvrig fremgår av de avsagte kjennelser. Raymond John Ancock har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking. Etter en presisering av sakens faktum gjør den kjærende part gjeldende at det er særlig viktig for Ancock å få stå i sin stilling mens saken verserer. Det vises til at han på grunn av utestengning fra arbeidet er blitt tvunget til å arbeide i England mens ektefelle og to mindreårige barn bor i Stavanger. Den kjærende part har videre anført at det med hensyn til den såkalte "Bowlin-saken" som nå er avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg med lnr 159K/1988 foreligger en del forskjeller. Ancock har vært ansatt i det norske selskapet helt siden februar 1979. Ancock har videre aldri arbeidet for Esso noe annet sted enn i Stavanger. Det pekes også på at det av den inngåtte kontrakt fremgår at Ancock er ansatt i Stavanger på ubestemt tid og at avtalen er inngått på vegne av den norske arbeidsgiver. Den kjærende part viser til anførsler i kjæremål av 23. februar 1988 til Høyesteretts kjæremålsutvalg i "Bowlin-saken" idet disse hevdes å ha relevans vedrørende lagmannsrettens prejudisielle drøftelse av Ancocks tilsettingsforhold. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens forståelse av stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven er feil. Den kjærende part anfører at det er tvilsomt om det er inngått noen arbeidsavtale mellom Ancock og det engelske selskap. Det må imidlertid være uten betydning for saken, også om man kaller denne avtale for "primærarbeidsforholdet". Poenget er at det eksisterer, som lagmannsretten har lagt til grunn, et arbeidsforhold mellom Ancock og Esso Norge A/S. Et arbeidsforhold som Esso Norge A/S har bragt til opphør ved fysisk å stenge Ancock ute fra sitt arbeidssted. Det hevdes at det er dette opphøret - en faktisk oppsigelse - som retten må avgjøre gyldigheten av og sakligheten i. Videre må innholdet i arbeidsavtalen mellom partene drøftes i lys av den faktiske oppsigelse og i lys av stillingsvernsreglene i arbeidsmiljøloven kap XII. Dersom innholdet i avtalen mellom Ancock og Esso Norge A/S strider mot nevnte preseptoriske regler, må avtalen vike på disse punkt for loven tvingende bestemmelser. Det vises til at norsk arbeidsrett forutsetter at arbeidsavtale inngås på ubestemt tid og kontraktsrettslig kun kan bringes til opphør ved oppsigelse. Det eneste unntak fra denne hovedregel fremgår av arbeidsmiljøloven §58 nr 7. Det er fra Esso Norges side ikke hevdet at arbeidskontrakten mellom selskapet og Ancock er bortfalt i henhold til denne bestemmelse, jfr også kjennelsen i [[Rt-1984-398]] som nevnes av lagmannsretten. Den kjærende part viser til Fanebust: "Oppsigelse i arbeidsforhold" s 16 og Evju:" Arbeidsrettslige emner" s 226-229 og s 243 flg. og peker på at arbeidsforholdet mellom Esso Norge A/S og Ancock kun kan opphøre ved oppsigelse fra en av partene. Den kjærende part anfører videre at det ikke kan sees at lagmannsretten tilstrekkelig har drøftet om den kontrakt som er fremlagt (dok 1 ad 1) overhodet gir hjemmel for repatriering eller beordring. Det hevdes at det heller ikke kan sees at det er tatt tilstrekkelig hensyn til den omstendighet at dette er Esso Norge A/S tredje forsøk på å avslutte arbeidsforholdet med Ancock. Det anføres også at lagmannsretten i sin kjennelse opererer med tre begrep som direkte tillegges rettslig vekt uten at disse begrep er kjent fra arbeidsmiljøloven eller norsk arbeidsrett for øvrig. Lagmannsretten benytter ord som "primærarbeidsgiver", "nasjonal arbeidsgiver" og "expatriate særvilkår" og gir disse nærmest rettsutløsende virkning. Det sentrale begrep er "expatriate" som av lagmannsretten tillegges følgende innhold: "Altså som utplassert av Esso Exploration and Production U.K. for arbeid i Norge." Den kjærende part kan ikke se at ordet "expatriate" kan tillegges slik vekt. Ancock er ikke utplassert for arbeid i Norge. Det fremgår av kontrakten at begrepet "expatriate" kun relateres til lønn og økonomisk kompensasjon. Det hevdes videre at heller ikke bruken av ordet "primærarbeidsgiver" i motsetning til "nasjonal arbeidsgiver" gjør at arbeidsforholdet mellom Ancock og Esso Norge A/S lovgyldig endrer karakter slik at det opphører uten oppsigelse. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 22. november 1985 i sak Lnr 398K/1985 (Exploration logging-saken). Den kjærende part har også gjort gjeldende at lagmannsrettens lovfortolking slik denne kommer til uttrykk i den prejudisielle drøfting av sakens realitet vil innebære at alle som er ansatt på såkalte "expatriate" vilkår i praksis vil miste sitt oppsigelsesvern i Norge. Uansett grunnlaget vil en arbeidstaker bli forhindret i å bringe en oppsigelsessak eller avskjedssak inn for retten og få denne prøvet materielt etter reglene i arbeidsmiljøloven kap XII fordi arbeidsgiver vil kunne skjule oppsigelsen/avskjeden ved en beordring. Det vises også til at motparten i prosesskriv både til lagmannsretten og Stavanger byrett begge datert 24. februar 1988, har krevet at saken avvises fordi: "Det foreligger følgelig ingen oppsigelse og ingen hjemmel for å anlegge søksmål etter aml. Kap. XII." Den kjærende part har endelig gjort gjeldende at det må antas at den lovforståelse som Gulating lagmannsrett prejudisielt har lagt til grunn også strider mot folkerettslige regler Norge er bundet av. Det vises til Den Europeiske Sosialpakt artikkel 19 nr 4 og nr 7. Videre vises det til ILO-konvensjon nr 143 (om utenlandske arbeidstakere), særlig dens artikkel 12 (g). Det hevdes at bestemmelsen må leses i lys av artikkel 8 nr 2. I artikkel 12 (G) forplikter landet seg til å garantere "nasjonal behandling" også for utenlandske arbeidstakere med hensyn til arbeidsvilkår. Etter den kjærende parts mening må "Arbeidsvilkår", sett i sammenheng med art. 8, leses slik at Norge er forpliktet til å gi utenlandske statsborgere samme stillingsvern uansett "særlige vilkår de måtte være underlagt i forbindelse med tilsetting." Det vises også til artikkel 11 nr 2 (e) som er det eneste unntak fra vern etter artikkel 12. Den kjærende part har endelig vist til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon art. 13. Det er avslutningsvis gjort gjeldende at det nettopp for utenlandske arbeidstakere er særlig viktig at reglene i §61 nr 4 følges. Dette gjelder særlig i foreliggende sak, det tap Ancock har ved ikke å få stå i sin stilling er langt større enn hva som er vanlig i oppsigelsessaker. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "1. R. John Ancock skal stå i sin stilling hos Esso Norge A/S så lenge tvisten varer. 2. R. John Ancock tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandling i Gulating lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5.000,-" Esso Norge A/S har i tilsvar vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs begrensede kompetanse idet det kun er tolkingen av lovforskriftene som kan prøves, jfr tvistemålsloven §404 punkt 3. Det anføres at kjæremålet angriper dels de faktiske forhold som lagmannsretten bygger på, dels rettens konkrete anvendelse av lovforskrifter på disse faktiske forhold. Kjæremålsmotparten har prinsipalt anført at Høyesteretts kjæremålsutvalg er avskåret fra å overprøve lagmannsrettens kjennelse. Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og det henvises til lagmannsrettens begrunnelse. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "1. Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes. 2. Esso Norge a.s tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsbehandlingen i Byretten, Lagmannsretten og Kjæremålsutvalget med kr. 11.000,-." Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke: Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Lagmannsretten har hatt det samme rettslige utgangspunkt her som i kjennelse 9. februar 1988 i sak mellom Conoco Norway Inc og Benjamin Bowlin. Bowlings kjæremål i denne saken ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 21. april 1988 (lnr 159 K/1988, jnr 70/1988). Det foreligger således ingen feil lovtolking. Lagmannsrettens tolking av den kjærende parts avtale med Esso Exploration and Production U. K., og spørsmålet om senere endringer i denne avtalen, kan utvalget ikke prøve. Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til avgjørelse i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
