Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 gjelder i tvist om midlertidig ansettelse når arbeidsforholdet er bragt til opphør av arbeidsgiveren uten oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §58A nr 4 slik bestemmelsen lød etter endringer ved lov av 6 januar 1995, jf §57 nr 2. Saksforholdet er i hovedtrekk som følger: Munawar Hussain har hatt en rekke avtaler om vikararbeid som renholder i Oslo kommune i tidsrommet juni 1994 til februar 1996. Den 10 januar 1996 ble han tilskrevet av kommunen og bl a meddelt at han ikke ville bli "...engasjert som renholder ved kontraktens utløp 31/1-96." Kommunen fulgte ikke opp med oppsigelse etter reglene i arbeidsmiljøloven §57 nr 2. Den 31 mai 1996 tok Hussain ut stevning mot kommunen ved Oslo byrett, med krav om fastsettelsesdom for at han er fast ansatt i kommunen og at oppsigelsen er ugyldig. Han krevet dessuten fullbyrdelsesdom på erstatning etter rettens skjønn. Kommunen tok til gjenmæle. I prosesskrift til byretten den 28 november 1996 endret kommunen påstand, og krevet nå prinsipalt at saken avvises for de deler som omfattes av Hussains krav på fastsettelsesdom. Kommunen viste til bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58A nr 4 (som den lød etter lovendringen den 6 januar 1995) jf §61 nr 3. Etter kommunens syn utløp søksmålsfristen for disse deler av Hussains påstand den 27 mars 1996. Kommunen ba byretten om å ta stilling til avvisningskravet under saksforberedelsen. Hussain tok til gjenmæle og anførte at det for tilfellet ikke løper en slik søksmålsfrist som bestemt i arbeidsmiljøloven §61 nr 3. Byrettssaken ble stanset i påvente av Høyesteretts avgjørelse i ankesak over Eidsivating lagmannsretts kjennelse den 29 november 1996 i sak 9600381 A. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse den 15 april 1997 ble anken nektet fremmet for Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Oslo byrett avsa 13 november 1997 kjennelse med slik slutning: 1. Søksmålet avvises forsåvidt gjelder stevningens påstand nr. 1 og nr. 2. 2. Saksomkostningsspørsmålet utstår, jfr. tvistemålsloven §179. Munawar Hussain har i rett tid påkjært punkt 1 i byrettens kjennelse. Hans anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik: Slik lovgivningen var i januar/februar 1996 gjaldt ikke søksmålsfristene i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 når det midlertidige ansettelsesforholdet - som her - ble bragt til opphør uten formriktig oppsigelse, jf lovens §57 nr 2. Byretten har lagt utslagsgivende vekt på flertallssynet i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 29 november 1996, uten å foreta en selvstendig vurdering av kjennelsen eller av øvrige rettskilder. Det vises til Ot prp nr 50 (1993-94) side 237. Dersom departementet mente at det skulle gjøres unntak for midlertidige ansatte m h t søksmålsfrister, skulle det naturlig vært nevnt uttrykkelig. Sammenholdes disse forarbeidene med forarbeidene til endringsloven av 17 januar 1997, er det utvilsomt at departementet hele tiden har ment at det ikke gjelder en søksmålsfrist når formriktig oppsigelse mangler. Hussain viser til mindretallsuttalelsen i Eidsivating lagmannsretts kjennelse nevnt foran, til Lofoten herredsretts beslutning den 20 februar 1996 og til reelle hensyn. En arbeidstaker som har vært ulovlig midlertidig ansatt ville bli utsatt for en dobbelt urimelighet om hun også må reise søksmål innenfor en frist som ikke gjelder for fast ansatte som blir formløst oppsagt. Det har formodningen mot seg at rettstilstanden på området skulle være helt annerledes i perioden 1 februar 1995 til 17 januar 1997. Munawar Hussain har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: Saka fremmes også når det gjelder saksøkerens påstand post 1 og 2. Oslo kommune slutter seg til byrettens kjennelse, og har for lagmannsretten særlig anført: Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse den 15 april 1997 innebærer at Eidsivating lagmannsretts kjennelse er høyeste og nyeste rettskildefaktor i avvisningsspørsmålet. Det vil være uforenlig med grunnleggende rettskildeprinsipper om en lavere rettsinstans enn Høyesterett overprøver avvisningsspørsmålet i en tilsvarende sak. Etter kommunens syn bygger Eidsivating lagmannsretts kjennelse på en grundig tolkning av lovforarbeider, lovens ordlyd, rettspraksis og reelle hensyn. Oslo kommune har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: Kjæremålet forkastes. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Det bemerkes: Eidsivating lagmannsretts kjennelse den 29 november 1996 i ankesak nr 96-00381 A ble som nevnt foran påanket, og Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at anken skulle nektes fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. I kjæremålsutvalgets kjennelse ligger ikke annet enn at utvalget ikke fant det rimelig å prøve anken for Høyesterett. Noen realitetspøving av anken foretok utvalget ikke. Kommunens anførsel om at kun Høyesterett kan komme til et annet resultat enn det Eidsivating lagmannsrett kom til, kan ikke føre frem. Gjeldende rett før lovendringene den 6 januar 1995 var at tvister om lovligheten av midlertidige ansettelsesforhold likestilles med tvister om lovligheten av oppsigelser. Det må antas å følge av avgjørelsene i [[Rt-1990-1179]] og [[Rt-1992-272]], og innebærer at det for slik anlagte tvistemål ikke løp noen søksmålsfrist dersom arbeidsforholdet ble bragt til opphør uten iakttakelse av formreglene i lovens §57 nr 2 annet ledd, jf tredje ledd, jf henvisningen i §61 nr 3 første punktum. Ved lovendringene den 17 januar 1997 ble det på dette området innført et skille mellom tilfellene der slik tvist oppstår i bestående eller i avsluttede arbeidsforhold, jf §58A nr 5 sml §58A nr 4. Spørsmålet er om lovgiveren endret rettstilstanden ved loven den 6 januar 1995, der bestemmelsen i §58A ble innført som ny. Sentralt står bestemmelsens nr 4 første og særlig annet punktum, som lød slik: Ved tvist om det foreligger lovlig midlertidig tilsetting, får §61 og §62 tilsvarende anvendelse. Fristene for å kreve forhandlinger og reise søksmål regnes fra det aktuelle fratredelsestidspunktet. Bestemmelsen i annet punktum angir etter sin ordlyd ikke annet enn et skjæringstidspunkt for fristberegning, så langt det etter loven ellers løp en søksmålsfrist. Lagmannsretten ser det slik at dersom det var lovgivers mening at prinsippet i §57 nr 2 tredje ledd - som ikke var berørt av lovendringene - ikke lenger skulle anvendes tilsvarende ved tvist om lovligheten av midlertidige ansettelser, burde det naturlig få klart uttrykk i loven eller i dens forarbeider. En slik tilstrekkelig klargjøring kan ikke lagmannsretten se at følger av 1995-loven eller dens forarbeider, men spørsmålet er tvilsomt. Tvilen melder seg særlig som følge av departementets generelle uttalelser i Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 180 og dets særskilte bemerkninger til §58A på side 237. Det er her tilstrekkelig å vise til Eidsivating lagmannsretts - flertallets - vurdering omkring betydningen av disse uttalelser i kjennelsen som nevnt foran, men som etter denne lagmannsretts syn ikke kan være avgjørende. I den foreliggende situasjon må lovgivers mening og reelle hensyn tillegges vekt. Det må, slik lagmannsretten ser det, legges til grunn som lovgivers mening ved 1995-loven at regelen i §57 nr 2 tredje ledd skulle gjelde tilsvarende for tvist om lovligheten av midlertidige ansettelser, slik regelen var etablert ved rettspraksis. Det går frem av departementets uttalelser i Ot.prp.nr.49 (1995-1996) side 25 følger, særlig side 27, og i Innst.O.nr.6 (1996-1997) side 12. At det fortsatt ikke skulle løpe søksmålsfrist i slike tvister støttes også på hensynet til arbeidstakeren. I normaltilfellene ville ikke han få noe varsel fra arbeidsgiveren om at det eventuelt løp en søksmålsfrist. Kjæremålet har ført frem. Omkostningsspørsmålet i forbindelse med kjæremålssaken bør avgjøres, i det forholdene ikke ligger til rette for å utsette spørsmålet etter tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum. Men byrettens kjennelse punkt 2 er ikke påkjært, og lagmannsretten er bundet av det. Saken gjelder et tvilsomt rettsspørsmål. Lagmannsretten finner at omkostninger ikke bør tilkjennes for lagmannsretten. Det vises til tvistemålsloven §172 annet ledd jf §180 annet ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Saken fremmes for Oslo byrett også når det gjelder punkt 1 og 2 i påstanden i stevningen. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
