Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder utmåling av erstatning som følge av personskade etter bilulykke. A, født *.*. 1943, er i dag 59 år gammel. Han har juridisk embetseksamen og fikk advokatbevilling i 1983. Fra dette tidspunkt og frem til 1988 var han ansatt som amanuensis ved Sosialhøyskolen i Stavanger. Fra han fikk advokatbevilling drev han i tillegg til arbeidet på Sosialhøyskolen en beskjeden advokatpraksis inntil han sluttet ved skolen og begynte å praktisere som advokat på heltid i 1988. Hans advokatpraksis ble drevet fra lokaler i tilknytning til hjemmet. Han har i noen perioder hatt advokatfullmektig, men aldri ansatt kontorhjelp. I oktober 1990 ble det hos A påvist kronisk obstruktiv bronkitt (Kols), som i praksis innebærer en forsnevring av bronkiene som medfører pustebesvær. Han ble samtidig fortalt at han måtte slutte å røyke før han fikk problemer med vanlig daglig aktivitet. Han fikk medisinering for sin tilstand og ved ny undersøkelse 14. mars 1991 ble det konstatert at han hadde bedre pust, sov godt om natten og ikke hadde hatt alvorlige luftveisinfeksjoner denne vinteren. På grunnlag av spyrometriundersøkelse fant legen at han fortsatt var uttalt obstruktiv. Han ble på nytt sterkt anbefalt å slutte å røyke. Den 25. desember 1992 ble A utsatt for en trafikkulykke ved at han mistet kontrollen over bilen og kjørte av veien. Han ble innlagt på sykehus hvor det ble konstatert respirasjonsbesvær på grunn av brystsmerter, kutt i leppe og venstre kinn samt to ribbensbrudd og indre blødninger på grunn av leverrift. A var innlagt på sykehus til 21. januar 1993 og ble ved utskriving sykemeldt i en måned. I forbindelse med utskrivingen ble det notert at A bemerket at han hadde fått nedsatt syn på ett øye etter ulykken. Det er innhentet flere spesialisterklæringer etter ulykken. Dr. Fossdal, seksjonsoverlege og spesialist i generell kirurgi og karkirurgi, vurderte A to år etter skaden og avga 4. juni 1995 følgende vurdering: Pasienten er advokat, egen næringsdrivende med et ikke ubetydelig arbeidspress. Før skaden hadde han angivelig en arbeidsdag på 9 - 10 timer, en arbeidsdag som vel ikke er uvanlig i aktuelle yrke. Arbeidsdagens lengde begrenses nå av konsentrasjonsvansker, nedsatt syn på hø. øye, smerter i hø. del av brystet samt tung pust. Gjennomsnittlig daglig arbeidslengde er 5,5 timer. Jeg finner det rimelig at pasientens invaliditetsprosent er ca 35 - 40. I tillegg må en ta i betraktning psykiske plager pas. kan ha blitt påført, samt hans skjemmende arr og hovne ben. Fossdal ble bedt om å presisere innholdet i sin uttalelse og kom med en tilleggsvurdering 17. august 1995: Som det fremgår av erklæringen hadde pasienten multiple skader, og vil etter all sannsynlighet ha varige skader fra flere organsystem. Jeg forstår ikke helt forskjellen på den yrkesmessige invaliditetsgrad og den ervervsmessige invaliditet, men etter nøye vurdering er jeg kommet frem til at både den yrkesmessige invaliditetsgrad, den ervervsmessige invaliditet samt den varige medisinske invaliditet er den samme ca 35 - 40 %. Skaden ble meldt til As forsikringsselskap. Selskapet erkjente ansvar, men det var uenighet om erstatningsbeløpets størrelse. A ble innvilget 100 % uførepensjon med virkning fra 1. juni 1998. Han sluttet å røyke ca 1999/2000. As advokatpraksis ble avviklet pr. 31. desember 1999. 31. august 1999 tok A ut stevning for Oslo byrett. Oslo byrett avsa dom 1. juni 2001 med slik domsslutning: 1. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A menerstatning med 170.000 - etthundreogsyttitusen - kroner. 2. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A førerulykkeforsikring med 167.535 - etthundreogsekstisjutusenfemhundreigtrettifem - kroner. 3. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A erstatning for lidt inntektstap for - 1993 - 30.007 - trettitusenogsyv - kroner. - 1995 - 126.131 - etthundreogtjuesekstusenetthundreogtrettien - kroner - 1996 - 123.337 - etthundreogtjuetretusentrehundreogtrettisyv - kroner - 1999 - 102.918 - etthundreogtotusennihundreogatten - kroner - 2000 - 90.000 - nittitusen - kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven §3 første ledd første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 4. Til fradrag i erstatningsbeløpene nevnt i post 1, 2 og 3 går 635.668 - sekshundreogtrettifemtusensekshundreogsekstiåtte - kroner per 1. juli 2001. 5. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A erstatning for tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn begrenset oppad til 511.809 - femhundreogellevetusenåttehundreogni - kroner. 6. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for skatteulempe med 51.180 - femtientusenetthundreogåtti - kroner. 7. Oppfyllelsesfristen for postene 1-6 settes til 2 uker. 8. Saksomkostninger idømmes ikke. Det er påpekt at det er en feil i byrettens domsslutning pkt. 5, i det ordene «etter rettens skjønn begrenset oppad til» åpenbart skal gå ut. Partene er enige om dette. SpareBank 1 Skadeforsikring AS har foretatt oppgjør i henhold til byrettens dom. A har i rett tid påanket dommen. SpareBank 1 Skadeforsikring AS har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 25. og 26. april 2002. A møtte med sin prosessfullmektig. For Sparebank1 Skadeforsikring AS møtte prosessfullmektigen alene. A avga forklaring. Det ble ikke avhørt noen vitner. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken. Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Saken står for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten. A har i det vesentlige anført: Saken reiser ingen juridiske problemer. Det er byrettens bevisbedømmelse som er feil, særlig når det gjelder fastsettelsen av den medisinske invaliditet og den inntekt A ville hatt uten skaden. Medisinsk invaliditet Den medisinske invaliditet skal settes til 50 % og ikke til 35 - 40 % som byretten har gjort. Byretten har basert seg på dr. Fossdals vurdering som konkluderte med 35 - 40 % medisinsk invaliditet uten at han her tok i betraktning det som etter hvert er blitt As hovedplage, nemlig hovne ben på grunn av lymfeødem og påfølgende problem med gange. Det fremgår av dr. Fossdals uttalelse at hans vurdering ikke omfatter denne skaden. Overlege Sørenson sier i sin erklæring at ulykken har medført en betydelig forverring av lungefunksjonen, og at trafikkulykken står for 30 % av invaliditeten. I tillegg kommer synsskaden som er ansatt til 15 % varig medisinsk invaliditet. Menerstatning og førerulykkeforsikring Når det gjelder menerstatningen har byretten lagt seg på en matematisk beregning som er basert på dr. Fossdals invaliditetsfastsettelse på 35 - 40 %. Om lagmannsretten ikke finner å oppjustere den medisinske invaliditeten til minst 50 %, må den foreta et gruppeopprykk til gruppe 4 på bakgrunn av at dr. Fossdal ikke tok alle skader i betraktning. Rettspraksis har vært restriktiv når det gjelder plassering i gruppe der hvor den medisinske invaliditeten er fastslått med sikkerhet og forbeholdsløst. Det må vurderes annerledes i denne saken hvor en vesentlig skadefølge ikke er tatt i betraktning. Når det gjelder førerulykkeforsikringen, må den medisinske invaliditet også settes høyere og til minst 50 % . Inntektstapet Uten skaden ville A i 1992 og årene fremover vært i fullt arbeid som advokat. Lungesykdommen ble bedre som følge av medisinering og etter hvert også røykeslutt. Det videre forløpet av den obstruktive lungesykdommen ville ikke medført hel eller delvis uførhet. Han fikk sykdommen under kontroll da han ble medisinert tilfredsstillende. Det er tilleggsskadene han fikk ved bilulykken som er årsaken til at han nå er helt uføretrygdet og ute av stand til å arbeide. Uten disse ville A fortsatt hatt kontor i egen bolig med lave utgifter, og han ville mest sannsynlig hatt en advokatfullmektig og vært uten kontorhjelp. Med en naturlig inntektsutvikling som det lå an til, ville han hatt en årsinntekt i 2001 på ca 700.000 kroner og full drift av advokatvirksomheten frem til pensjonsalder. I det året han ble skadet hadde han en omsetning på nær 600.000 og en inntekt på 385.000 kroner. Disse tallene må være utgangspunktet for beregningen av inntektstapet. Byretten har lagt til grunn et for lavt inntektsanslag. Det er feil når byretten har basert seg på et gjennomsnitt av inntekten fra og med oppstart til og med det året A ble skadet. Det året A startet advokatkontoret var inntekten selvfølgelig lav, og han var fraværende i store perioder i 1990 og 1991 på grunn av alvorlig sykdom, og hadde tilsvarende lav inntjening og inntekt. Byretten har følgelig ved sin gjennomsnittsberegning fått med tre usedvanlige år med særlig lav inntekt. Dette gjør at det gjennomsnittlige inntektsanslaget blir for lavt i forhold til det som ville vært realiteten. Utgangspunktet må være situasjonen på skadetidspunktet, og en må legge til grunn en viss progresjon i årene etter dette. Inntekten må vurderes på bakgrunn av advokatforeningens inntektsundersøkelser som tilsier at As inntekt i 2001 ville vært ca 700.000 kroner med fullmektig og svært lave kostnader. Uten skaden må det legges til grunn at inntekten for A i 1993 ville vært 429.000 kroner og at inntekten deretter ville økt årlig med ca 33 000 kroner. Dette tallet er basert på stigningen i de offentlige salærsatser og at As praksis bestod av 75 % benefiserte saker, samt at han hadde lave kontoromkostninger. Skatteulempe Det er enighet om at skatteulempen skal settes til 10 %. Tapte pensjonspoeng Byretten ga et tillegg i fremtidstapet for tapte pensjonspoeng. Beløpet skulle imidlertid vært satt høyere enn 20 000 uten at det er mulig å konkretisere dette nærmere. Ekstrautgifter A har, som følge av skadene han ble påført ved ulykken, store utgifter til medisiner og egenandeler for så vidt gjelder medisinsk behandling. Det er på det rene at utgiftene beløper seg til minst kroner 4.000 per år, og det bør lagmannsretten akseptere selv om utgiftene ikke er dokumentert. På grunn av ulykken er A ikke i stand til å foreta vanlig vedlikehold på fritidseiendommen sin, men må leie inn hjelp til dette. Selv om det er et alminnelig prinsipp at skadelidte må sannsynliggjøre sitt krav og det i dette tilfellet ikke er fremlagt noen dokumentasjon, er det opp til retten etter en fri bevisvurdering å gi erstatning for påførte ekstrautgifter. Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand: 1. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A menerstatning med et beløp begrenset oppad til kroner 300.000. 2. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A førerulykkeforsikring med et beløp begrenset oppad til kroner 220.000. 3. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A erstatning for lidt inntektstap for årene 1993 til 2000 med et beløp begrenset oppad til kroner 1.781.185. 4. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for tap i fremtidige erverv begrenset oppad til kroner 1.682.500. 5. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler til A erstatning for påførte og fremtidige utgifter begrenset oppad til kroner 100.000. 6. SpareBank 1 Skadeforsikring AS betaler A erstatning for skatteulempe med kroner 168.000. 7. Til fradrag i erstatningsbeløpene kommer allerede utbetalt erstatning med kroner 1.372.917. 8. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. SpareBank 1 Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført: Menerstatning og ulykkesforsikring Dr. Fossdal har i sin skriftlige erklæring nr. 2 fastsatt den samlede medisinske invaliditeten til 35 - 40 %, hvorav middelverdien er 37,5 %. Han har da tatt i betraktning alle skader A fikk ved ulykken. Det er ikke dokumentert at det største problemet A har nå er bena og ikke lungene. Dette fremgår ikke av legejournaler og det er ikke fremlagt oppdaterte spesialisterklæringer. Det er ikke ført bevis for problemer som skulle tilsi noen høyere menerstatning eller ulykkesforsikring. Partene har dessuten bundet seg til en invaliditetsgrad på 37,5 %. Dette fremgår av stevningen og senere prosesskrift for byretten hvor den ankende part ba om at dr. Fossdals anslåtte skadebetingede medisinske invaliditet på 35 - 40 % legges til grunn i forbindelse med utmåling av menerstatning og oppgjør av førerulykkeforsikringen. Det er ikke grunnlag for å ombestemme seg etter at partene under saksbehandlingen er blitt enige om dette. Overlege Sørensons spesialisterklæringer må ses i sammenheng. Sørenson uttalte i sin første spesialisterklæring at røykere med kols har et akselererende tap av lungefunksjonen. Når A før trafikkulykken hadde en medisinsk invaliditet på ca 20 % og etter ulykken en invaliditet på omkring 50 %, må det legges til grunn at kolsen har økt med 10 % til 30 %, og at skadene etter ulykken medfører 20 % invaliditet. Høyesterett har fastslått at menerstatning utmåles etter standardiserte regler, og at det skal atskillig til før man går nevneverdig utover det som følger av matematiske utregninger. En matematisk utregning av menerstatningen ga A kroner 165.000, mens byretten har avrundet beløpet oppover til kroner 175.000. Det er ikke grunnlag for noen ytterligere oppjustering eller et gruppeopprykk i denne saken. Lidt- og fremtidig inntektstap Når inntektstapet skal beregnes ved fast lønn er det riktig å legge til grunn størrelsen på inntekten året før ulykken. Når det gjelder næringsdrivende, herunder advokater, må man se inntekt og inntektsutvikling over flere år for å få et korrekt bilde, ettersom det normalt vil være variasjon i oppdrag, inntekter og kostnader. Byretten har gjort dette på riktig måte. Når det gjelder årene 1990 og 1991 var A syk i perioder, men det fremgår intet som dokumenterer langvarig sykdom over mange måneder. På bakgrunn av dokumentasjonen må det legges til grunn at han var sykmeldt i en måned og at han ble syk i slutten av 1990 og var svært mye bedre i mars 1991. Den store nedgangen i inntekt i disse to årene kan ikke forklares med angjeldende sykdom, men er antagelig en inntektsnedgang man må regne med i denne typen virksomhet. Inntekten veksler for mange advokater. Det er ikke utbetalt sykepenger eller attføringspenger i perioden, det foreligger bare en nedgang i inntekt. Advokatforeningens tall er gjennomsnittstall for advokaters inntekter. Det betyr at noen tjener mer og andre mindre. A tjente mindre. Det fremgår av inntektsoversikten for årene 1988 til 1992 når man legger til grunn at han arbeidet 9 - 10 timer per dag. Det er opplyst at han arbeidet 75 % av tiden med benefiserte saker og var alene på kontoret, bortsett fra enkelte perioder med fullmektig. Man må ha for øye at byretten har gitt en vesentlig høyere erstatning i 1994 og 1997 enn det som umiddelbart fremgår. Det er viktig å se at det er et samlet overskudd på ca 400.000 kroner som byretten i den store sammenhengen har sett bort fra. Det er et rent bevisspørsmål hvor mye A ville tjent uten skaden. As astma (kols) ville uansett medført en begrensning i hans arbeidskapasitet slik byretten har påpekt. Det skjer en automatisk forverring av kols når vedkommende røyker, noe A gjorde frem til 1999/2000. Det må foretas et skjønn basert på inntekten i årene før uhellet skjedde. Årene 1990 og 1991 kan ikke tas ut av beregningen, og det er ikke ført noe bevis som gjør at byrettens beregninger skal endres. Tapte pensjonspoeng Tapte pensjonspoeng lar seg beregne, men det er komplisert. I Skoland-dommen satte Høyesterett erstatningen for tapte pensjonspoeng til kroner 10.000. Byretten satte beløpet til kroner 20.000 og selskapet har ikke anket over det, men lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å fravike beløpet byretten fastsatte når motparten ikke har påvist feil i byrettens utregning. Ekstrautgifter Det må antas at egenandelen ville blitt fylt opp også ved 30 % invaliditet som As opprinnelige lungesykdom må antas å innebære. Et lidt tap må sannsynliggjøres gjennom dokumentasjon. Selskapet har gjentatte ganger bedt om at utgiftene til medisin og behandling dokumenteres, og det er gjentatte ganger lovet at det skal fremlegges uten at dette har skjedd. Da må selskapet frifinnes. Det har vært krevet erstatning for påførte utgifter i forbindelse med vedlikehold av hus og fritidsbolig. Det viser seg nå at ikke har oppstått enda. Når det gjelder fritidsboligen er det særlig fremhevet at det er maling det trengs hjelp til fordi A ikke kan utføre dette selv, da astmaen gjør at han ikke tåler maling. Dette problemet er ikke skaderelatert, da det ville eksistert uavhengig av trafikkuhellet. Når det gjelder annet vedlikeholdsarbeid må det legges til grunn at A nå er fullt uføretrygdet og følgelig kan drive med diverse vedlikeholdsarbeid på småbruket over tid. Skaden har ikke påført ham noe tap i denne sammenheng. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: - SpareBank1 Skadeforsikring AS frifinnes. - SpareBank1 Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter i samsvar med forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens premisser. Dommen er etter lagmannsrettens oppfatning meget grundig. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Det er ikke fremlagt ny dokumentasjon eller foretatt oppdatering av spesialisterklæringer. Partene er enige om at byrettens juridiske vurderinger og matematiske erstatningsberegninger er korrekte. Den ankende part mener imidlertid at byretten har lagt til grunn en for lav medisinsk invaliditet, og at menerstatningen og førerulykkeforsikringen som følge av det er utmålt med for lavt beløp. I alle fall mener den ankende part at det burde vært gitt gruppeopprykk for så vidt gjelder menerstatningen i dette tilfellet. Videre er den ankende part av den oppfatning at byretten har satt hans antatte inntekt uten skaden for lavt, og at det skulle vært gitt dekning for ekstrautgifter med høyere beløp. Medisinsk invaliditet Når det gjelder As skadebetingede medisinske invaliditet har byretten bygget på de fremlagte legeerklæringer, og særlig på dr Fossdal som fastsatte denne til 35-40%. Lagmannsretten er enig med byretten i at dr Fossdals skriftlige erklæringer må forstås slik at alle As skader er tatt i betraktning ved fastleggelsen av den prosentvise invaliditeten. Dette fremgår etter lagmannsretten syn klart av hans erklæring nr. 2 av 17. august 1985. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at verken dr. Sørensons angivelser av invaliditetsprosenten når det gjelder lungesykdommen og lungeskaden, eller de ulike spirometriske målinger av As lungefunksjon, endrer oppfatningen av den skadebetingede invaliditetsprosenten, slik den ble fastslått av dr. Fossdal. Det har ikke fremkommet nye opplysninger for lagmannsretten som gir grunnlag for å sette invaliditetsprosenten høyere enn byretten har gjort. Menerstatning - gruppeopprykk Når det gjelder menerstatningen har den ankende part anført at det i hvert fall er grunnlag for gruppeopprykk i dette tilfellet hvor en vesentlig skadefølge, benplagene, ikke er tatt i betraktning. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger en skadefølge som ikke er tatt i betraktning av dr. Fossdal. Det er ikke fremlagt noen dokumentasjon for at det har oppstått en ny situasjon for så vidt gjelder skaderelaterte helseproblemer. Lagmannsretten er enig med byretten i at det i dette tilfellet ikke er grunnlag for noe skjønnsmessig gruppeopprykk. Det er fastslått i rettspraksis at menerstatning utmåles etter standardiserte regler, og at det skal adskillig til før man går nevneverdig utover det som følger av en matematisk utregning, jf [[Rt-2000-441]]. Inntektstapet Den ankende part hevder at byretten har vurdert hans sannsynlige inntekt uten skaden altfor lavt, og at det ikke skal foretas en gjennomsnittsberegning. Inntekten i skadeåret bør etter ankende parts mening legges til grunn. Lagmannsretten er enig med byretten i at inntektstapet for en advokat, og andre næringsdrivende, må fastslås basert på et gjennomsnitt av de siste års omsetning og inntekt for å unngå at fastsettelsen blir vilkårlig. Advokaters inntekt varierer ofte fra det ene året til det andre, basert på oppdragsmengde og oppdragstype, og en fastsettelse basert på inntekten på skadetidspunktet kan følgelig gi et lite representativt og tilfeldig resultat. Lagmannsretten er også av den oppfatning at oppstartsåret 1989 i dette tilfellet ikke kan anses å ha vært et spesielt dårlig år, hensett til at A allerede hadde startet sin praksis mens han arbeidet ved Sosialhøyskolen. Årsoverskuddet i 1989 var i underkant av 350.000 kroner. I de to påfølgende årene falt overskuddet ganske betydelig. Det er på det rene at A hadde lungebetennelse i 1990 og at han var sykemeldt i en måned. Sykefravær utover dette er ikke dokumentert. Sykdommen skyldtes kols, noe han fikk påvist noen måneder senere. Han fikk nye medisiner og i mars 1991 er det i legejournalen opplyst at han følte seg i brukbar form. Selv om han sterkt ble anbefalt å slutte å røyke gjorde han ikke det før i 1999/2000. På bakgrunn av de medisinske opplysningene som foreligger, er lagmannsretten enig med byretten i at lungesykdommen antagelig påvirket hans arbeidsinnsats både i de første årene han drev advokatpraksis og senere. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det må legges til grunn at den ankende parts advokatforretning var beskjeden. Han arbeidet stort sett med benefiserte saker og hadde ikke kontorhjelp. Det siste gjør nok at utgiftene holdes nede, men på den annen side betyr det at advokaten må gjøre alt selv, og benytte advokattid til kontorarbeid som ikke kan faktureres. I forhold til norske advokaters gjennomsnittsinntekt må det antas at A ville ligge under gjennomsnittet. Dette bekreftes også av at As driftsinntekter i 1994 lå under gjennomsnittet i Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse dette året, samtidig som inntekten lå vesentlig over hans inntekt de øvrige inntektsår. Videre er lagmannsretten enig med byretten i at lungesykdommens utvikling sannsynligvis ville innebåret en reell begrensning i As arbeidskapasitet og dermed inntjening. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for å endre den erstatningsberegning byretten har foretatt av lidt tap og fremtidig tap i inntekt. Tapte pensjonspoeng Byretten ga et tillegg i fremtidstapet med kr 20.000 for tapte pensjonspoeng. Det er ikke påvist nye omstendigheter eller feil som gjør at lagmannsretten finner grunn til å endre byrettens fastsettelse. Ekstrautgifter Den ankende part har ikke fremlagt noen dokumentasjon for de ekstrautgifter det kreves dekning for, på tross av at ankemotparten gjentatte ganger har bedt om det. For så vidt gjelder egenandelen ved legebehandling er dette en utgift svært mange har. I As tilfelle må det legges til grunn at hans lungesykdom alene ville medført at egenandelen ble oppbrukt. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at A i fremtiden vil ha skadebetingede ekstrautgifter til medisiner, medisinsk utstyr og lignende som ikke dekkes av trygden. Den ankende part har for lagmannsretten frafalt sitt opprinnelige krav om erstatning for tap av evne til arbeid i hjemmet. Han har imidlertid fastholdt sitt krav om erstatning for hjelp til arbeid med maling og vedlikehold av et småbruk han eier. For så vidt gjelder malingsarbeidet, legger lagmannsretten til grunn at han ikke kan utføre dette selv pga sin astma. Dette er ikke et skaderelatert problem, og ville vært tilstede uavhengig av bilulykken. Når det gjelder det øvrige vedlikeholdsarbeidet, er lagmannsretten enig med byretten i at det sannsynligvis ikke vil være skadebetingede årsaker til at A ikke kan utføre dette. Han er nå på 100 % uføretrygd og vil kunne utføre en god del arbeid over tid. En del begrensninger vil foreligge, men de ville kommet som følge av hans lungesykdom som også tidligere innebar begrensninger ved anstrengelser, og alderen. Etter dette blir byrettens dom å stadfeste idet lagmannsretten heller ikke har bemerkninger til saksomkostningsavgjørelsen. Saksomkostninger I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den ankende part å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 35.340, hvorav kr 28.500 er salær, ekskl. mva. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Oslo byretts dom stadfestes. 2. A betaler saksomkostninger for lagmannsretten med 35.340 - trettifemtusentrehundreogførti - kroner til SpareBank1 Skadeforsikring AS innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
