Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om inngrep i patentrettighet og om erstatning for slikt mulig inngrep. Oslo byrett avsa 27. januar 1988 dom med slik domsslutning: "I. I sak nr. 898/87: 1. Per H. Hystad frifinnes. II. I sak nr. 1072/87: 1. Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S forbys å utby og/eller bringe i omsetning tauepinnesett med låsedel som beskrevet i Norsk Patent nr. 153.527, herunder tauepinnesett med en låsedel som bringes i låsestilling ved dreining av tauepinner. 2. Ulstein Propeller A/S dømmes til å betale erstatning til Karmøy Winch A/S md et beløp stort kr. 2,5 mill. kronertomillionerfemhundretusen-. III. I begge saker: 1. I saksomkostninger til Per H. Hystad og Karmøy Winch A/S dømmes Ulstein Propeller A/S til å betale kr 88.000.-. 2. Oppfyllelsestiden settes til 2 to- uker fra forkynnelsen av denne dom." Sak nr. 898/87 var reist av Ulstein Propeller A/S mot Per H. Hystad med påstand om at Hystads patent nr. 153.527 ble kjent ugyldig (ugyldighetssaken). Sak nr. 1072/87 var reist av Per H. Hystad og Karmøy Winch A/S med påstand om at Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S forbys å utby og/eller bringe i omsetning tauepinnesett med låsedel som beskrevet i nevnte patent (inngrepssaken). Dommen i ugyldighetssaken er ikke påanket. Dommen i inngrepssaken er i rett tid påanket av Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S, (senere kalt Ulstein). De har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: "1. Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø kjennes berettiget til uten hinder av norsk patents nr. 153.527 å utby og/eller bringe i omsetning tauepinnesett med en låsdel som bringes i låsestilling ved dreining av tauepinnen i horisontal retning. 2. Ulstein Propeller A/S dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, maksimalt kroner 300.000,-. 3. Ulstein Propeller A/S og Ulstein A/S frifinnes for krav om betaling av saksomkostninger i inngrepssaken for byretten. 4. Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten." Per H. Hystad og Karmøy Winch A/S (senere kalt Karmøy) har motanket, og nedlagt denne påstand: "1. Byrettens dom. pkt. II. nr. 1, og pkt. III. nr. 1, stadfestes. 2. Ulstein Propeller A/S dømmes til å betale erstatning til Karmøy Winch A/S med et beløp stort kr. 4 mill. med tillegg av 18% årlig rente fra tidspunktet byrettens dom. 3. Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S betaler sakens omkostninger for lagmannsretten." Under ankeforhandlingen var partene representert ved prosessfullmektigene. På vegne av de ankende parter var til stede utviklingsleder i Ulstein Holding A/S, Olav Fure, og ga forklaring. Ankemotpart Per H. Hystad møtte og forklarte seg. Videre ble avhørt 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten, men likevel slik at det nå foreligger et noe fyldigere materiale til vurdering av det fremsatte erstatningskrav. Ulstein Propeller A/S og Ulstein Hatlø A/S har i det vesentlige gjort gjeldende: Etter patentloven §39 er patentvernets omfang bestemt av patentkravet, som patentsøkeren selv utformer. Av hensyn til 3. mann må patentkravet være klart fremstilt. Beskrivelsen som følger med er bare et hjelpemiddel. Man kan risikere at patentet blir mer begrenset enn det kunne vært, og det er tilfelle her. Hystad hadde en utmerket oppfinnelse som ikke er helt ut dekket av patentet. Patentinnehaveren skal ikke ha fordeler av uklarheter. I patentsøknaden av 23. august 1983 omfatter patentkravet en låseanordning med enten 2 eller 1 låsepinne. Det endelige patentkrav av 28. november 1984 begrenser imidlertid kravet til å gjelde bare 2 låsepinner. Det står intet om at det bare skal kunne brukes 1 pinne. Endringen må ses i sammenheng med de 3 mothold Patentstyret gjorde i sitt brev av 28. februar 1984 (norsk patent nr. 120.718 og nr. 133.746. og U.S. patent nr. 2.949.279). I alle 3 tilfeller var det tale om låsedel på en taupinne. At beskrivelsen ikke ble endret på dette punkt ved Hystads siste patentkrav er ikke avgjørende. Patentkravet er å forstå i samsvar med sin ordlyd. Beskrivelsen sier at oppfinnelsen er definert ved kravene. Byretten har foretatt en utvidende fortolkning som det ikke er grunnlag for. Den har gitt dommen i [[Rt-1933-529]] for vid anvendelse. Denne dom gjaldt for øvrig en pioneroppfinnelse, hva det ikke er tale om her. Dommen i [[Rt-1965-894]] er en parallell til nærværende sak. - Bruk av 1 pinne er ikke en teknisk ekvivalent til 2 pinner. Dommen i [[Rt-1966-1270]] gir derfor ikke veiledning. De ankende parter har bl.a. vist til Betenkning angående nordisk patentlovgivning (1964) side 184, 2. spalte og side 186, 2. spalte. Ot.prp, nr. 36 1965-66 til Lov om patenter side 42, 1. spalte, Knoph: Åndsretten side 276 og høyesterettsdommer Schjelderups bokanmeldelse i [[Rt-1937-242]] flg.. Om erstatningsspørsmålet har de ankende parter gjort gjeldende: Det erkjennes erstatningsansvar for patentinngrep i de tilfelle hvor Ulstein har levert skip med slik låsanordning for tauepinner som går inn under Hystads patent. Ankemotpartenes krav for 14 tauepinnesett må reduseres med 2 sett, som Hystad ikke ville fått levert fordi det her gjaldt skip til Skottland, som ikke stiller krav til vertikal låseanordning. Heller ikke er det godtgjort at Hystad ville fått levere de øvrige 12 sett som han krever erstatning for. Ulsteinsgruppen er selvhjulpen og kunne ha utviklet sin egen låseanordning. Eventuelt kunne man gått til andre leverandører i markedet og skaffet andre låsesystemer (Seebeck, Triplex). 10 av de omhandlede tauepinnesett leverte Ulstein før kunngjøringen av søknadens utlegning, jfr. patentloven §60, slik at erstatning etter loven §58, annet ledd kan pålegges i den utstrekning det finnes rimelig. Kravet til aktsom god tro var oppfylt, idet det var forsvarlig av Ulstein å tro at Hystad ikke ville få patent. Etter patentstyrets negative svar til Hystad 28. februar 1984 kom det ikke flere henvendelser fra Hystad om patent. Byrettens salgsverdiansettelse til kr. 320.000,- pr. tauepinnesett er for høy. Prisene som ankemotpartene har fremlagt for lagmannsretten, med gjennomsnittspris ca. kr. 450.000.-, gjelder standardanlegg for nye skip og omfatter 2 pinner, 2 stoppere, med aggregat og styring innstøpt i en form. Ulstein kan bare være ansvarlig for tap på leveranse av "rene" tauepinner, som med grunnlag i kalkyle fra Hystad kan anslås til ca. kr. 200.000,- pr. sett. En dekningsprosent på 45 % som anført av Hystad er likeledes åpenbart for høy. Det er således ikke tatt med andel i generelle omkostninger, herunder patentomkostninger, frakt, nødvendig reisevirksomhet i forbindelse med leveransene m.v. Ankemotpartenes tap på kontraktene med Holming Verft vinteren 1987 var ikke så stort som påberopt. Hystad gikk mer ned i pris enn hensynet til konkurransen med Ulstein skulle tilsi. Hystads opprinnelige tilbud på kr. 1.505.000.- for anlegg på de to skip omfattet også 2 hekkruller, men disse må holdes utenfor kravet. Hystad oppnådde med sin reduserte pris det markedet ville betale. Ankemotpartene har ikke sannsynliggjort at Ulsteins leveranser har medført noen prisreduksjon for ankemotpartenes leveranser til markedet. Det er heller ikke sannsynliggjort noe tap av good-will eller tap i eksklusivitet. Det var på omhandlede tidspunkt andre leverandører av låsbare tauepinner i markedet, og ankemotpartene ville hatt konkurranse selv om Ulstein hadde avholdt seg fra produksjon og salg av slike pinner. Det er her ikke grunnlag for en særskilt erstatningspost. Ulsteins samlede erstatningsansvar kan maksimalt utgjøre kr. 300.000.-. Ulstein bør frifinnes for saksomkostninger i byretten, og tilkjennes omkostninger for lagmannsretten. Per H. Hystad og Karmøy Winch A/S har i det vesentlige gjort gjeldende: De endrede formuleringer som 28. november 1984 ble gjort i patentkravet i forhold til den opprinnelige form av 23. mars 1983, tilsiktet å klare av de mothold Patentstyret gjorde gjeldende mot det opprinnelig fremsatte patentkrav. Det fremgikk nå at dreining av tauepinner skiller oppfinnelsen fra Ulsteins patent nr. 120.718 og lås på tauepinner avvek fra Seebecks patent nr. 33.746. Beskrivelsen ble ikke endret, og forutsatte at både 1 og 2 tauepinner kunne benyttes. Ideen bak patentkravet - selve "det oppfinneriske" - er den samme hva enten 1 eller 2 pinner anvendes oppfinnerideen går ut på låsing ved dreining av tauepinne som har en fast påmontert låsedel. Det er ingen annen effekt av 1 låsedel enn av 2. Det er tale om en teknisk ekvivalent, idet samme oppgave løses med samme effekt om det brukes bare en låsedel. Ekvivalentprinsippet ble innført ved den nevnte høyesterettsdom i [[Rt-1933-529]], og er senere bekreftet, jfr. dom i [[Rt-1964-1217]], særlig side 1222. Patentkravet bygger på et ekvivalentsyn og ikke på bokstavfortolkning. Kravet med beskrivelse gir klar beskjed til 3. mann. Ved mulig fortolkningstvil bør det legges vekt på at det her ikke er tale om et uforskyldt inngrep i patentretten. Motpartene ble kjent med Hystads oppfinnelse på en salgsmesse høsten 1983, og fikk tilbud fra Hystad om leveranse og informasjon om patentkravet. Likevel foretok de en slavisk kopiering av Hystads oppfinnelse, og utstyrte i 1984-85 14 båter med låsemekanismer, med 2 tauepinner. Senere forsøkte Ulstein å komme klar av patentet ved å dreie låsepinnen først når pinnen var hevet til toppstilling. Det siste forsøk på å omgå patentet er bare å nytte en dreibar tauepinne med låsedel. Dette er en dårlig etterlikning, men er like fullt et patentinngrep. Erstatningskravet er begrunnet med at Ulstein i utnyttet Hystads oppfinnelse ved å benytte 13 sett vribare tauepinner i 9 byggenummer før patent ble gitt, og 1 sett tauepinner senere, i alt 14 sett. Det kan ikke gjøres fradrag for de to sett som ble installert i båter til et skotsk rederi, idet det avgjørende er at også disse ble levert med vertikallås, selv om dette ikke var noe krav etter de britiske forskrifter på området. Ankemotpartene måtte ha fått alle disse leveringene, idet Ulstein ikke hadde noe annet reelt alternativ. Sjøfartsdirektoratet hadde påbudt vertikallåseanordning. De andre aktuelle produsenter på markedet, Seebeck og Triplex var ikke konkurransedyktige. Det fremgår bl.a. av at alle norske skip idag bruker Hystads løsning, og Ulstein har holdt seg til denne. Ankemotpartenes tap på den enkelte leveranse man har gått glipp av, må beregnes med utgangspunkt i at Hystad ikke selger ribbede" tauepinner, men hele sikkerhetssystem, med tauepinner, stoppere, aggregat og fundament. Denne pakke er en integrert operativ enhet som selges som standardanlegg til nye båter. Ifølge dokumenterte fakturaer har gjennomsnittsprisen pr. pakke som nevnt ligget på ca. kr. 500.000.- i vedkommende tidsperiode. Dekningsgraden er meget høy, bl.a. fordi faste omkostninger belaster lite, som følge av at ca. 70 % av produksjonen av enkeltelementene i pakken foregår utenfor bedriften, hos underleverandører. Med en dekningsgrad på 45% blir tapet på leveransene kr. 1.350.000.-. Ankemotpartene hadde et særskilt tap for så vidt gjaldt leveransen av 2 anlegg til Holming Verft i mars 1987. Ankemotpartene måtte redusere sitt tilbud på kr. 1.505.000,- med kr. 400.000,- pr. båt, som følge av at Ulstein hadde inngitt tilbud på 1.080.000,-, omfattende bare en dreibar tauepinne med vertikallås. Det var av avgjørende betydning for ankemotpartene å få denne leveransen, for å kunne innarbeide seg på det russiske marked. Uten Ulsteins tilbud, som var en utnyttelse av Hystads patent, ville Holming ha godtatt ankemotpartenes opprinnelige tilbud. Ulstein etterkom ikke Hystads sterke oppfordring om å trekke sitt tilbud tilbake. For øvrig har ankemotpartene lidd særskilt tap i good-will, og har som følge av at bedriften ikke har kunnet nyttiggjøre seg oppfinnelsen eksklusivt, med de fordeler det ville gitt bedriften generelt i markedet. Lagmannsretten er i inngrepsspørsmålet kommet til samme resultat som byretten, og tiltrer i det vesentlige også byrettens begrunnelse, i dommen side 15 flg. I tillegg bemerkes: Hystads patent (nr. 153.527) meddelt 9. april 1986 er inntatt i byrettens dom side 3. Etter ordlyden er det tale om en låseinnretning som knytter seg til anvendelse av 2 tauepinner, jfr. uttrykkene ...tauepinnen er anbragt ... i par... (pkt. 1), "...hver tauepinne..." (pkt. 1 og pkt. 2), og "...for de to tauepinner..." (pkt. 3). Ifølge byrettsdommen side 15 har Ulstein tidligere gjort gjeldende to versjoner (I og II) av låseinnretninger som er hevdet ikke å være inngrep i Hystads patent. Den første skilte seg fra Hystads patent ved at dreiningen og låsingen av tauepinnene skjer uavhengig av heve- og senkebevegelsen, (og pinnene roterte i samme retning, mens Hystads pinner dreies hver sin vei). Byretten fant at denne løsning åpenbart var et inngrep i Hystads patent, og dommen er påanket for så vidt. Ulsteins versjon nr. II er den som ankesaken gjelder og hvor bare en av tauepinnene i et tauepinnesett er utstyrt med en låsedel, og hvor denne pinne dreies til låsestilling. Også denne løsning hadde opprinnelig som krav at dreiningen kunne skje uavhengig av heve- og senkebevegelsen, men dette er ikke opprettholdt for lagmannsretten, jfr. påstanden. Ankesaken er således for inngrepsspørsmålets vedkommende begrenset til avgjøre om Hystads patentvern gjelder også for bruk av en tauepinne som er beskrevet i patentet. For forståelsen av patentets rekkevidde kan det søkes veiledning i beskrivelsen av oppfinnelsen, jfr patentloven §34, likesom behandlingen av patentsøknaden kan kaste lys over spørsmålet. Den opprinnelige utforming av patentkravet av 17. august 1983 ga uomtvistet uttrykk for at patentet også skulle omfatte bruk av en tauepinne med låsinnretning. Det heter i kravet at "...minst en tauepinne er forsynt med lås...". I beskrivelsen etter det (pkt. 35) tauepinnene står i par ved fartøyets akterende og i henhold til oppfinnelsen skal i det minste en av tauepinnene være forsynt med en lås som oventil automatisk kan lukke åpningen mellom tauepinnene ved fjernstyring fra en kommandoplass, men en fordelaktigere løsning er at hver tauepinne har en halvdel av låsen for slepewiren, og at heve- og senkebevegelsen av tauepinnene også utnyttes til en dreining. f.eks. over 90° ved den siste, øvre del av hevebevegelsen". De mothold som patentstyret gjorde gjeldende i brev av 28. februar 1984 - U.S. patent nr. 2.949.279. NO patent nr. 120.718 og nr. 133.746 - førte til at Hystad omformulerte patentkravene den form som er nevnt foran. Men den tidligere beskrivelse ble ikke endret, og krav om endring for så vidt gjaldt antall tauepinner ble heller ikke fremsatt fra Patentstyrets side under behandlingen av saken. Beskrivelsen gir klart til kjenne at oppfinnelsen kan gjelde bruk av bare en svingbar tauepinne med låsedel, men at den beste praktiske løsning er bruk av 2 slike pinner. I likhet med byretten ser lagmannsretten det slik at det nye og karakteristiske ved Hystads oppfinnelse er at det oppnås vertikallåsing ved dreining av en låsepinne som har påmontert en fast horisontal låsedel ("flap"). Lukning av mellomrommet mellom de to tauepinner kan oppnås ved bruk av en eller to slike pinner, som nærmere angitt i beskrivelsen. Selv om patentkravene etter det endelige ordvalg bare gjelder bruk av 2 tauepinner, kan ikke vernet begrenses bare til denne praktiske utførselsform, men må også gjelde bruk av 1 slik tauepinne i kombinasjon med en vanlig tauepinne. Prinsippet for å oppnå vertikallåsing er det samme i begge tilfeller, hva enten låsing oppnås ved 1 eller 2 låsedeler. Lagmannsretten finner særlig støtte for sitt syn i dommene i [[Rt-1933-529]], spesielt side 532, og [[Rt-1964-1217]], spesielt side 1222. Som i sistnevnte dom er det også i nærværende sak tale om at samme oppgave løses ved hjelp av samme ide. Ulsteins bruk av bare en av de omhandlede spesielle tauepinner må ses som en variant i utførelsesmåten, som er beskyttet av patentet. Ulstein kan etter dette ikke gis medhold i patentspørsmålet. Når det gjelder erstatningsspørsmålet foreligger det anke og motanke over byrettens erstatningsfastsettelse. Lagmannsretten behandler de to anker under ett. Det er for det første spørsmål om hvilket tap Karmøy har lidt ved at Ulstein i tiden fra juni 1984 til oktober 1986 fremstilte og solgte som utstyr på 12 båter ialt 14 tauepinnesett som inngikk under Hystads patent. Spørsmålet er om Karmøy ville fått leveransene på disse tauepinnesett dersom Ulstein hadde respektert Hystads oppfinnelse og avholdt seg fra å fremstille produktet selv. Av de 14 tauepinnesett gjaldt 2 sett installasjon på båter til et skotsk rederi. Disse leveransene står i en særstilling for så vidt som det britiske regelverk, i motsetning til det norske, ikke krever installasjon av vertikal låseanordning. Når Ulstein likevel leverte disse båter med den omhandlede tauepinnelås skyldtes det at båtene inngikk i serieproduksjon, og at låseanordningen, når den ble fremstilt i serieproduksjon innen Ulsteinkonsernet, bare innebar lave merkostnader. Lagmannsretten antar at spørsmålet ville stilt seg annerledes dersom tauepinnesettet skulle kjøpes utenfra og kan ikke bygge på at Karmøy i så fall ville fått leveranse til disse båter. For disse 2 setts vedkommende har Karmøy derfor ikke sannsynliggjort noe inntektstap. Når det gjelder de øvrige l2 tauepinnesett må lagmannsretten bygge på at dette var leveranser som Karmøy ville ha fått. I henhold til det nevnte direktiv fra Sjøfartsdirektoratet måtte Ulstein utstyre båtene med vertikallås, og det finnes overveiende sannsynlig at Karmøys produkt ville blitt valgt. Dette må antas å ha vært det beste som var på markedet, hvilket også bekreftes av at Ulstein valgte dette produkt som mønster for sin egen fremstilling. Lagmannsretten finner at ankemotpartene må gis medhold også i spørsmålet om omfanget av den enkelte tauepinneleveranse. Karmøy leverer tauepinner med vertikallås som del av en pakke som også omfatter stoppere, aggregat, styring og fundament. Dette ville Ulstein i likhet med andre kjøpere ha måttet godta. Tauepinnelåsen sto så sterk i markedet at Karmøy måtte kunne velge den for seg mest fordelaktige måte å markedsføre den på, og da som del av en pakke. Pakkeløsningen hadde dessuten en sikkerhetsmessig begrunnelse, idet de enkelte elementer da ville få den riktige tilpasning til hverandre. Ulstein kan etter dette ikke høres med at Karmøys tap bare begrenser seg til å ha mistet leveranser av "ribbede" pinner. Grunnlaget for erstatningsberegningen er således at Karmøy ved Ulsteins inngrep har tapt leveranse av l2 tauepinnesett. Etter den oppgave som er fremlagt var salgsprisen for et tauepinnesett i de omhandlede år gjennomsnittlig a. kr. 500.000,- pr. sett. som lagmannsretten legger til grunn. Dette antas å gi et sikrere grunnlag for tapsberegningen enn de kalkyler byretten har bygget på. Hvilken fortjeneste bedriften ville ha hatt lar seg etter bevisførselen ikke sikkert fastslå, og som anført av byretten må tapet bli å ansette skjønnsmessig. Det er ikke sannsynliggjort en så høy dekningsprosent som Karmøy har påberopt. Om erstatningsgrunnlaget bemerkes at det bare for de to tauepinnesett til byggenummer 198 i oktober 1986 foreligger patentinngrep som omhandlet i patentloven §58. Hystad hadde fått innvilget sin patentsøknad 9. april 1986. For de øvrige 10 leveranser foreligger det utnyttelse av en patentsøkt oppfinnelse, hvor søknaden førte til patent, og for disse tilfeller får §58 tilsvarende anvendelse i henhold til loven §60. Kunngjøringstidspunktet for søknadens utlegning, 30. desember 1985, kan ikke ses å ha betydning, da Ulstein allerede fra høsten 1983/vinteren 1984 var blitt informert om oppfinnelsen og patentsøknaden. Til spørsmålet om å anvende lempingsregelen i §58, første ledd i.f. og om Ulstein har opptrådt i aktsom god tro, jfr. §58. annet ledd, bemerkes: Hystad hadde gitt Ulstein informasjon om oppfinnelsen, og også om patentsøknaden, allerede på en salgsmesse 1. november 1983, med sikte på å få avsetning til Ulstein for sitt produkt. Ved telex 12. januar 1984 ga Karmøy, etter forespørsel fra Ulstein, et tilbud på ett sett av sine tauepinnesystemer, med detaljerte opplysninger om produktet. Det fremgår av nytt telex av 9. februar 1984 at Hystad var blitt kjent med at Ulstein nå hadde under produksjon et tauepinnesystem med vertikal låsing ved dreiende tauepinner, og Hystads anmodning da om at Ulstein måtte vente med sin produksjon til Hystads patentsak var avgjort, ble ikke etterkommet. Når Ulstein utførte tauepinnesettene og leverte dem som utstyr til sine båter, tok man bevisst sjansen på at Hystad ikke ville få patent og at man fritt kunne utnytte hans oppfinnelse. Selv om Patentstyret i sitt brev av 28. februar 1984 stilte seg negativt til patentsøknaden og fremsatte mothold, kunne ikke Ulstein gå ut fra at patent ikke ville bli gitt. Ulstein var ikke i aktsom god tro, og bedriften må ta de økonomiske følger av sin feilvurdering. Det ses ikke å være grunnlag for å anvende de nevnte særregler i loven §58 til å fravike hovedregelen om full erstatning. Når det gjelder fastsettelsen av Karmøys tap vises til byrettens uttalelse når det gjelder usikkerheten ved den skjønnsmessige vurdering av tapet. Lagmannsretten legger til grunn, etter de nye opplysninger under ankeforhandlingen, at Karmøys tap for de enkelte leveranser man gikk glipp av, var noe større enn byretten har bygget på. Når det videre tas hensyn til det økte rentetap siden byrettens dom, settes erstatningen for de tapte leveranser til 2,5 millioner kroner. Lagmannsretten finner det godtgjort at Karmøy vinteren 1987 led et tap på leveranser av 2 tauepinnesett til Holming Verft, ved at man i konkurranse med Ulstein måtte redusere sin pris for å oppnå kontrakten. Ulsteins tilbud gjaldt tauepinnesett med dreibar låseinnretning på bare 1 tauepinne, dvs. den samme løsning som Ulstein i saken påstår må falle utenfor Hystads patent. Lagmannsretten finner at det knytter seg betydelig sikkerhet til tapets størrelse, bl.a. fordi Karmøys opprinnelig tilbudspris kr. 1.505.000.- også omfattet hekkruller, mens Ulsteins tilbud bare gjaldt selve låsesystemet. Hekkrullene må holdes utenfor tapsberegningen, og deres verdi er ikke blitt fullt klarlagt. Lagmannsretten finner at det påståtte tap på kr. 400.000,- pr. båt ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, og at det må reduseres skjønnsmessig. Når det gjelder tap av good-will og eksklusivitet, bemerkes at ankemotpartene vil ha hatt fordeler av at låseanordningen ble bragt ut på markedet, selv om det har skjedd etter Ulsteins produksjon. Når man ser prisreduksjonen på Holming-kontrakten, og tap i good-will og eksklusivitet under ett, foreligger det likevel som påpekt av byretten et tap av betydelig størrelse. Lagmannsretten er blitt stående ved det samme beløp som byretten, 1 million kroner, idet det da er medregnet renter fram til lagmannsrettens dom. Den samlede erstatning som Ulstein tilpliktes å betale settes etter dette til 3,5 millioner kroner. Etter dette har hovedanken ikke ført fram, og byrettens dom punkt II nr. 1 og punkt III nr. 1, blir å stadfeste, idet man også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse i medhold av tvistemålsloven §172, første ledd. Det ses ikke å være grunnlag for å frita Ulstein for erstatningsplikt i inngrepssaken etter §172, annet ledd. Karmøy tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven 180, første ledd. Motanken har ført fram og de motankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §172, første ledd. Advokat Nitter har fremlagt omkostningsoppgave med samlet beløp for begge anker på kr. 125.310,-, hvorav kr. 91.000,- er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Omkostningene antas å fordele seg med 1/2 på hver av ankene. Dommen er enstemmig. Domsslutning: I hovedanken og motanken: 1. Byrettens dom punkt II nr. 1 og punkt III nr. 1 stadfestes. 2. Ulstein Propeller A/S dømmes til å betale erstatning til Karmøy Winch A/S med beløp 3.500.000,- -tremillionerfemhundretuen- kroner. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ulstein Propeller A/S til Per H. Hystad og Karmøy Winch A/S 125.310 -etthundreogtjuefemtusentrehundreogti- kroner. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
