Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder odelsløsning av gnr. 50, bnr. 2, 51 og 52 i Våler. Gnr. 50, bnr. 1, «Lund vestre», ble i 1866 ervervet av Oleane Gjerdrum. Gnr. 50, bnr.2, «Lund østre», ble i 1876 ervervet av Ole Trongaard, som var gift med Oleane Gjerdrum. Oleane Gjerdrum hadde en sønn fra tidligere, Arnt Lund, som giftet seg med Gustava Gjerdrum i 1883. De hadde felleseie. Samme år fikk de datteren Olga Lund. Partene er enige om at Olga Lund ervervet odelsrett til gnr. 50, bnr. 1 i 1886 og til gnr. 50, bnr. 2 i 1896. Etter at Arnt Lund var død giftet Gustava seg i 1895 med Ole Hoel. Ektefellene brakte med seg flere eiendommer og opprettet særeie. Gnr. 50, bnr. 1 og 2 omfattet Gustavas særeie. Ole Hoel og Gustava Lund fikk to barn, Borghild og Gustava. Den ankende part, Karl-Ole Halvorsen, er sønn av sistnevnte Gustava. Gustava Lund døde i 1899. På skifte etter henne samme år fikk Ole Hoel utlagt hennes faste eiendom, men skjøtet ble først utstedt og tinglyst i 1912. Ole Hoel giftet seg for annen gang i 1919. I dette ekteskap var det to barn, Olaug og Gunlaug Hoel. Ved overenskomst i 1923 fordelte Ole Hoel eiendommene mellom sine fire barn. Gnr. 50, bnr. 2 ble overtatt av Olaug og Gunlaug i 1924. Senere samme år fikk de overdratt gnr. 50, bnr. 51 og 52, som da ble fradelt gnr. 50, bnr. 1. Skjøtene er tinglyst 1. august 1924. Ved skjøte tinglyst 26. mars 1985 solgte Olaug og Gunlaug Hoel en rekke eiendommer til John og Berit Mytting. Karl-Ole Halvorsen reiste odelssak i 1985, men har senere erkjent ikke å ha odelsrett til de fleste av disse eiendommene. Han gjør imidlertid gjeldende at hans bestefar, Ole Hoel, hadde ervervet full eiendomsrett til gnr. 50, bnr. 1 og 2 i 1899 eller senest i 1902. Karl-Ole Halvorsen anser seg derfor nå best odelsberettiget til de eiendommer som er utskilt fra disse og solgt av Olaug og Gunlaug Hoel. De omtvistede eiendommer utgjør ca 40 dekar dyrket mark og 350 - 400 dekar skog. Solør herredsrett avsa dom i saken den 29. mars 1988 med slik slutning: «1. John Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting frifinnes. 2. Karl-Ole Halvorsen dømmes innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til John Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting med kr 39.650,- trettinitusensekshundreogfemti kroner». Om det nærmere saksforhold vises det til herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Karl-Ole Halvorsen har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik endelig påstand: «1. Jon Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting dømmes etter takst å utstede skjøte til Karl Ole Halvorsen på eiendommen gnr. 50 bnr. 2, Lund Østre, gnr. 50 bnr. 51 Nordre Granlundsteig og gnr. 50 bnr. 52 teig nr. 13 i Sørosen, alle i Våler kommune. 2. Jon Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten». John Mytting og Berit Nyhus Mytting har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand: «1. Solør herredsretts dom av 29. mars 1988 stadfestes. 2. Karl-Ole Halvorsen dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten». Ankeforhandling ble holdt i Åsnes rådhus den 13. september 1989. Partene, som møtte med prosessfullmektiger, avga ikke forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part, Karl-Ole Halvorsen, har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsrettens dom er gal både for så vidt angår bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er en feil når herredsretten har lagt til grunn at Ole Hoel ikke hadde full eiendomsrett til de nå omtvistede eiendommer før ved skjøteutstedelsen i 1912. Eiendomsretten er en sum av beføyelser. I nærværende sak må det legges til grunn at Ole Hoel under skiftet ervervet alle de beføyelser som var nødvendig for å si at han da hadde full eiendomsrett. Den dokumenterte protokoll fra skiftesamlingen den 23. november 1899 er et viktig dokument. Det fremgår herav at Hoel fremsatte et tilbud om å overta boets faste eiendommer og løsøre, samt alle dets forpliktelser. Avdødes særkullsbarn, Olga Lund, var representert ved verge. Overformynderiet var til stede. Skifteskjøtet av 13. mai 1912 bruker - med referanse til forannevnte protokoll - uttrykket «...solgtes Boets faste Eiendomme..». Hvis man i 1912 ikke oppfattet forliket (beslutningen) av 1899 derhen at det innebar et reelt salg, ville man ha brukt andre ord ved henvisningen til beslutningen, som for eksempel at Hoel fikk seg eiendommen utlagt, eventuelt utlagt til bruk o.l. At Hoel ervervet full eiendomsrett i 1899, bekreftes også av det forhold at han opptrådte utad som eier. Dette fremgår av den dokumenterte utskrift av ekstratinget av 2. juli 1900. Ole Hoel er her i realiteten ført opp som hjemmelsinnehaver til gnr. 50, bnr. 1 og 2. Det er videre på det rene at han pantsatte eiendommene, selv om det i den første tiden ble anmerket at han manglet hjemmel. Det er her vist til utskrift av pantebok for gnr. 50, bnr. 1 vedrørende obligasjon tinglyst 22. januar 1902. Til motpartens anførsel om at det faktum at skjøtet først ble utstedt i 1912, taler mot et reelt salg i 1899, har den ankende part fremhevet at det kan være mange grunner til dette. Ved salg er selve avtalen avgjørende for partene og deres arvinger, ikke den formelle tinglysning som ofte foretas flere år etter at kjøperen har fått den fulle eiendomsrett. Det kan rett og slett være at Ole Hoel ikke hadde behov for det formelle hjemmelsdokument før i 1912. Han begjærte da skylddeling i forbindelse med et makeskifte. Det er også mulig at det var først da han trengte hjemmel for å løse ut særkullsbarnet Olga, som hadde tinglyst skifteutlegg. Det blir derfor nærmest spekulasjoner om man skal prøve å gi et svar på hvorfor tinglysning først fant sted i 1912. Den ankende part har imøtegått motpartens anførsel knyttet til et brev av 1. november 1894 som Gustava Lund mottok fra overrettssakfører Norgrenn. Det er uklart om brevet gir et riktig bilde av sorenskriverens syn på saken, som det i brevet er referert til. Selv om Ole Hoel skulle være kjent med brevet og den oppfatning som motparten gjør gjeldende, står det eventuelt bare for Hoels subjektive oppfatning, som må vike for odelsrettens regler på området. Det må derfor legges til grunn at Ole Hoel ervervet full eiendomsrett i 1899, som et resultat av det forlik som ble akseptert av Olga Lund, hennes verge og overformynderiet. Det følger av rettspraksis etter den gamle odelslov, nå stadfestet i ny odelslovs §19, at hun som selger da ikke har løsningsrett mot kjøper eller kjøpers rettsetterfølger. Etter reglene om hjemmelsansvar, var Olga Lund derfor avskåret fra å gå til løsningssak etter 1899. Til motpartens subsidiære anførsel vedrørende den gamle odelsloven §16, annet ledd, er det anført: Bestemmelsen gjelder bare under forutsetning av at Gustava og Ole hadde felleseie. Det hadde de ikke. Formålet med bestemmelsen var å beskytte gjenlevende ektefelle mot å bli fordrevet av et odelsberettiget barn. Derfor er det i felleseietilfellene gitt lengstlevende en bruksrett, men med en latent utløsningsrett for den odelsberettige så lenge bruksretten består. At bestemmelsen ikke gjelder når ektefellene hadde særeie, fremgår indirekte av den nye lovs §35, jfr. §34, som klart begrenser ordningen til felleseietilfellene. Den nye loven må antas å stadfeste gjeldende rett på dette området. Olga Lund måtte ha gjort sin løsningsrett gjeldende innen tre år (etter den gamle lov), d.v.s. innen utgangen av 1902. Ole Hoel ervervet derfor selvstendig odelsrett senest i 1922. Det er her vist til: Skeie: Odels- og åsetesretten, side 219 - 220. Voss: Lovgivningen om Odelsretten og Åsetesretten, side 88. Falkanger: Odels- og åsetesretten, side 297. Falkanger: Lov og rett 1974 9 - 72. Rygh og Skarpnes: Odelsretten, side 139. Nygaard: Lov og rett 1975 7. [[Rt-1937-7]], [[Rt-1961-288]] og [[Rt-1987-936]]. Ankemotpartene, John Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting, har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsrettens dom er riktig i resultatet. Saken var mer komplisert i første instans fordi man ikke var enige under forberedelsen om at Olga Lund hadde ervervet odelsrett. Dessuten omfattet saken flere eiendommer, som senere er frafalt, senest under forberedelsen for lagmannsretten. Bortsett fra dette står saken i samme stilling som for herredsretten. En samlet bevisvurdering tilsier at man legger tinglysningstidspunktet til grunn for når Ole Hoel ervervet full eiendomsrett. Den faktiske situasjonen i 1899 tilsier dette. Ole Hoel satt da igjen med to små barn samt en stedatter på ca 16 år. Han hadde bidratt til den økonomiske utvikling mellom ektefellene, og det var da naturlig at han fikk fortsette driften samtidig som han holdt hjemmet samlet. Til dette formål var det imidlertid tilstrekkelig at han fikk en bruksrett inntil videre. Noe annet hadde han heller ikke krav på, idet stedatteren hadde odelsrett. Det må forutsettes at Ole Hoel var klar over dette, blant annet gjennom brev til Gustava Lund fra overrettssakføreren Norgrenn i november 1894. Dette brev har utvilsomt tatt sikte på å avklare situasjonen under det forestående ekteskap med Hoel. Han må derfor ha vært kjent med innholdet som i korthet ga uttrykk for at Olga Lund ikke kunne fordrive foreldrene før hun inngikk ekteskap. Det fremgår klart av brevet at inntil da kunne Gustava og den nye ektemannen utøve en bruksrett. Det er all grunn til å tro at man har oppfattet situasjonen på samme måte under skiftesamlingen i 1899. Selv om den etterfølgende utlodning viser at det ble foretatt en avregning mot en gjeld som Hoel overtok, er dette ikke noe bevis for at han fikk mer enn en bruksrett ved oppgjøret. Dersom man tok sikte på et reelt salg, ville det ha gjort det nødvendig å vurdere Olgas muligheter for å benytte odelsretten. Tidspunktet var meget ugunstig. I hennes unge alder manglet hun de fleste forutsetninger for å innløse eiendommen. En overtakelse i perioden 1899 - 1902 ville påført henne en økonomisk byrde, som hun vanskelig kunne oppfylle. Dette ville særlig gjøre seg gjeldende dersom hun ikke kunne gjøre fradrag i kjøpesummen for stefarens bruksrett. Det er her vist til Falkanger: Lov og rett 1974 2. Det må derfor antas å ha vært i overensstemmelse med vanlig praksis og partenes eget ønske når Hoel bare fikk utlagt eiendommen til bruk, og med en latent løsningsrett for stedatteren. Dette må antas å ha vært grunnen til at skjøtet ikke ble utstedt. Man kunne riktignok - uten følger for løsningsretten - ha utlagt eiendommen til Hoel til midlertidig eie. Dette ville imidlertid ikke ha vært noen praktisk løsning, som dessuten ville ha påført partene utgifter. Det er her vist til Voss: Lovgivningen om Odelsretten og Åsetesretten, side 88 med henvisninger. Ankemotparten har imøtegått anførselen om at Ole Hoel utad opptrådte som eier. De disposisjoner han traff, var en naturlig følge av hans omfattende bruksrett. Det var praktisk å inngå makeskifteavtaler og utstede panteobligasjoner, men dette forutsatte at medkontrahenten aksepterte at Hoel foreløpig ikke hadde hjemmel. At dette må ha vært upraktisk på mange måter, er derfor egentlig en indikasjon på at Hoel ikke betraktet seg som reell eier. Hadde han gjort det, ville han henvendt seg til skifteretten før 1912 og ordnet hjemmelsspørsmålet. Motparten har også bestridt at det kan trekkes noen slutning av den dokumenterte utskrift av ekstratinget av 2. juli 1900. Utskriften gir bare en fortegnelse over aktuelle brukere, ikke eiere. Endelig har motparten imøtegått den ankende parts anførsler vedrørende forståelsen av den gamle odelslovs §16, annet ledd. Det er her gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For lagmannsretten er det foretatt en omfattende henvisning til nyere teori og rettspraksis. Det er fremhevet at verken loven ordlyd eller forarbeidene tilsier en innskrenkende fortolkning til felleseietilfellene. Selv om det ennå ikke foreligger et klart prejudikat, synes rettspraksis å være på gli. Det må nå antas å være adgang til å foreta en konkret vurdering av gjenlevende ektefelles behov for å bli sittende med en bruksrett. Det er her vist til [[Rt-1961-288]] og RG-1967-195. Den dom som er påberopt av den ankende part i motsatt retning, [[Rt-1937-7]], er også bygget på en helt konkret vurdering. Det er videre vist til en rekke forfattere, blant annet Nygaard: Odelsrett og ekteskap, særlig side 103 - 104. Lagmannsretten er under noen tvil kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke: Ved vurderingen av spørsmålet om Ole Hoel ervervet full eiendomsrett i 1899, er det flere momenter som i noen grad peker i hver sin retning. Som et utgangspunkt kan det nevnes at det i loven (den gamle odelslov), §6, er gitt en anvisning på å bruke tinglysningstidspunktet som utgangspunkt for hevdstiden. Det er imidlertid helt på det rene at det i rettspraksis er akseptert at det etter en konkret bevisvurdering kan legges til grunn et tidligere tidspunkt. Ved den konkrete vurdering som lagmannsretten har foretatt, er det særlig lagt vekt på følgende momenter: Skifteforhandlingsprotokoll nr. 6 (1895 - 1900) viser at alle de personer var til stede den 23. november 1899 som måtte ha deltatt, dersom det var meningen å treffe beslutning om salg av boets faste eiendom. Dette gjelder foruten rettens medlemmer og arvingene, vergene og de to overformynderne. Av samme protokoll side 3 fremgår det at Ole Hoel fremsatte et forlikstilbud om at han «...overtager boets faste eiendomme og løsøre samt alle boets påhvilende forpliktelser...». Bakgrunnen for tilbudet gir heller ikke særlig veiledning om det ble avtalt salg eller bruksrett. Av protokollen kan det se ut som om rent praktiske hensyn har spilt inn ved fremsettelsen av tilbudet. Det siktes her til de i protokollen omtalte vanskeligheter «...med hensyn til regnskabets opgjør og boets forhold i det hele...». Det er heller ikke mulig å trekke sikre slutninger av selve ordvalget, jfr. «overtager» i ovenstående sitat. Uttrykket dekker nok først og fremst salg (full eiendomsrett), men kan også omfatte en bruksrett, som etter forholdene måtte bli meget omfattende. Heller ikke i skifteutlodningsprotokoll nr. 7 (1896 - 1901) er det en klar formulering. Det er her brukt det samme ord i formen «overtages». Formuleringen i skjøtet av 13. mai 1912 er imidlertid klarere. Det refereres her til beslutningen av 23. november 1899 hvorved «...solgtes Boets faste Eiendomme...». Denne formulering skulle tyde på at det var et reelt salg og ikke bare en bruksrett som ble stiftet i 1899. Det må imidlertid her legges noe vekt på at det ligger hele 13 år mellom de to disposisjoner. Man vet heller ikke om den dommer som skrev ut skjøtet kjente situasjonen i 1899. Mest sannsynlig har vedkommende festet seg ved at det av beslutningen fremgår at det ble foretatt oppgjør med avregning for en kjøpesum på kr. 42.000,- mv. Dette kunne tyde på et reelt salg. Dersom vedkommende dommer hadde full innsikt i situasjonen, kan det på den annen side være at han var klar over at den bruksrett som eventuelt ble ervervet i 1899, var gått over til full eiendomsrett i 1907 - 1910, og at dette har preget formuleringen. Som delvis berørt foran, taler oppgjørsformen i 1899 for et reelt salg. Kjøpesummen ble gjort opp ved at Ole Hoel overtok boets gjeld med ca kr. 21.000,-. Resten av kjøpesummen ble gjort opp ved panteutlegg til alle barna, samt en rest til Hoel som arv. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at dette taler for at Hoel ervervet full eiendomsrett ved utlodningen. På den annen side må man se hen til den faktiske situasjon, samt til Hoels og de tilstedeværendes kunnskaper om de bakenforliggende forhold. Retten sikter her særlig til følgende: Det må forutsettes at Hoel var kjent med den redegjørelse som Gustava Lund hadde innhentet fra advokat Norgrenn den 1. november 1894, d.v.s. like før de giftet seg. Hoel må da ha regnet med at stedatteren hadde odelsrett inntil hun giftet seg og en viss tid deretter (løsningsfristen). Før det var avklart om hun ville komme til å benytte denne rett, var det en viss usikkerhet forbundet med et reelt salg til Hoel. På den annen side må man anta at Hoel har forutsatt at han ifølge overrettssakfører Norgrenn, hadde en bruksrett som stedatteren ikke kunne ta fra han før hun giftet seg. Dette også fordi det i brevet er referert til konferanse med sorenskriveren. Om dette var den samme sorenskriver som senere styrte skiftesamlingen, vites ikke. At det nå i ettertid er et meget omtvistet spørsmål om en eventuell bruksrett kunne ha vært påberopt i den aktuelle særeiesituasjon, har liten eller ingen betydning når man skal prøve å klarlegge Hoels oppfatning den gang. På denne bakgrunn er det sannsynlig at man ville begrense seg til å gi Hoel en bruksrett, om enn meget omfattende. At det ble foretatt en avregning i oppgjøret som kunne tyde på salg, var nødvendig for å få boet sluttet. På den annen side løp ikke Hoel noen stor risiko ved å «forskuttere» oppgjøret. Bare dersom Olga Lund giftet seg og brukte løsningsretten, måtte det skje et etteroppgjør, noe som senere ikke ble aktuelt. Som påpekt av ankemotparten, er det også grunn til å legge vekt på at det ved oppgjøret i 1899 ikke var noe godt alternativ til å la Hoel få en bruksrett. Alternativet måtte være å gi han en midlertidig eiendomsrett eller la Olga overta i kraft av sin odelsrett. Som påpekt av ankemotparten, ville dette neppe ha vært noen heldig løsning for noen av partene. Lagmannsretten legger også noe vekt på at dersom det ved inngåelsen av forliket i 1899 var meningen å gi avkall på Olgas odelsrett, er det grunn til å tro at en så viktig beslutning ville ha kommet klarere til uttrykk enn hva tilfellet er i ovennevnte protokoll. Endelig vil lagmannsretten si seg enig i herredsrettens vurdering av den utøvelse av visse eierfunksjoner som Ole Hoel utviste i de første årene. I den spesielle situasjon som forelå, var dette naturlig og nødvendig for driften og vedlikeholdet av eiendommene. Det må imidlertid har budt på praktiske problemer for Hoel å mangle grunnbokshjemmel. Som påpekt av ankemotparten, er det derfor grunn til å tro at han ville ha skaffet seg nødvendig hjemmel på et tidligere tidspunkt, dersom han hadde ment at han hadde adgang til det. Lagmannsretten finner derfor etter en samlet vurdering at Ole Hoel ikke ervervet full eiendomsrett før ved skjøteutstedelsen i 1912. Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør derfor etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er lagt frem omkostningsoppgave på kr. 20.380,-, hvorav salær utgjør kr. 20.000,-. Oppgaven legges til grunn, jfr. tvistemålsloven §176. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten, må dette vurderes på grunnlag av den avgjørelse og den bevisvurdering som lagmannsretten bygger på. Som det fremgår av denne, har lagmannsretten vært i noen tvil. Det synes derfor å være grunnlag for å hevde at saken var så tvilsom, at den ankende part hadde fyldestgjørende grunn for å bringe den inn for herredsretten. Partene bør derfor bære hver sine omkostninger for herredsretten. Dommen er enstemmig. Slutning: I Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1. II Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsretten. III I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Karl-Ole Halvorsen til John Martin Mytting og Berit Nyhus Mytting 20.380 - tyvetusentrehundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
