Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom: I erstatningssøksmål reist av Mette og Rune Mathisen ved stevning av 22. april 1988 mot Oslo kommune, begrunnet i saksbehandlingsfeil ved behandlingen av en byggesak, avsa Oslo Oslo byrett 19. januar 1989 dom med slik domsslutning: Oslo kommune dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til Mette og Rune Mathisen med kr. 50.000,- femtitusen kroner samt saksomkostninger kr. 15.470,- hvorav til dekning av utlegg kr. 1.470,-. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Av byrettsdommen 1 - 6, som omhandler sakens bakgrunn, fremgår at Mathisens var blant de søkere som av Oslo kommune i 1984 fikk tildelt byggetomt på selvbyggerfeltene på Klemetsrud. Etter at Oslo bygningskontroll hadde godkjent planene for bebyggelsen på feltene, anmeldte noen av eierne av nabotomtene til Mathisens tomt endringer for sine planlagte hus, (sløyfing av kjellere). Bygningskontrollen godkjente endringene, uten å påse at Mathisens og andre hadde fått nabovarsel i tide og fått anledning til å uttale seg. Mathisens gjorde ansvar gjeldende mot kommunen for den verdiforringelse deres eiendom er påført. I byrettsdommen er inntatt bygningskontrollens korrespondanse for så vidt den belyser saken. Oslo kommune har ved ankeerklæring av 16. mars 1989 påanket byrettens dom til lagmannsrett. Mette og Rune Mathisen har tatt til motmæle ved anketilsvar av 27. april 1989 og samtidig erklært motanke. Oslo kommune har i begge anker nedlagt slik påstand: 1. Oslo kommune frifinnes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. Mette og Rune Mathisen har i begge anker nedlagt denne påstand: I: Prinsipalt: 1. Oslo kommune dømmes til å betale erstatning til Mette og Rune Mathisen etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 200.000,-. 2. For øvrig stadfestes Oslo byretts dom. II: Subsidiært: Oslo byretts dom stadfestes i sin helhet. III: I begge tilfeller: Mette og Rune Mathisen tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen var kommunen representert ved kommuneadvokaten v/advokat Torbjørn Breistrand og organisasjonssjef Finn Tybring-Petersen ved Oslo bygningskontroll. Mette og Rune Mathisen møtte med sin prosessfullmektig advokat Tom Medalen, og gav forklaring. Det ble avhørt et vitne, overarkitekt Odd Hanche-Olsen ved Oslo bygningskontroll, som behandlet angjeldende byggesak. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det ble foretatt åstedsbefaring. Oslo kommune har i det vesentlige anført: Det er primært byggherrens ansvar å sende nabovarsel. Kommunens feil ved å approbere endringsmeldingene for husene på felt A3 ble gjenopprettet ved at approbasjonen ble trukket tilbake og nabovarsel ble sendt vedkommende, samtidig som det ble bebudet ny behandling av approbasjonsspørsmålet. Mathisens reagerte ikke på nabovarselet, og kan ikke høres med at de ikke mottok varselet. Bygningskontrollen fant ved sin nye avgjørelse av 11. mars 1986 ikke grunn til å kreve arbeidet på A3-husene omgjort og approberte således endringsmeldingen. Det hefter ingen saksbehandlingsfeil ved dette vedtak, og det er ikke påklaget. Vedtaket bygger på en totalvurdering hvor hensyn også ble tatt til Mathisens og de andre huseiere på A2-feltet på grunnlag av deres tidligere protest. Hensynet til naboene blir alltid vurdert ved behandlingen av byggemeldinger. Det ble likevel lagt avgjørende vekt på byggherrenes interesse i å få bebygge sine tomter etter eget behov, et hensyn som alltid tillegges stor vekt. Det bestrides at det var avgjørende at husene allerede var oppført med den større mønehøyde. Mathisens må sannsynliggjøre at resultatet ville blitt et annet om nabovarsel var blitt sendt i tide. Det er ikke nok å fastslå, som byretten har gjort, at det kan tenkes at resultatet ville blitt annerledes. Det er ingen årsakssammenheng mellom bygningskontrollens forsømmelse og skaden. Å påse at nabovarsel er sendt, er en kontroll/tilsynsfunksjon for bygningskontrollen, idet plikten til å sende nabovarsel påligger byggherren. Både den tidligere bygningslov og den någjeldende plan- og bygningslov nedtoner kommunens erstatningsansvar for feil ved slike funksjoner. At kommunen må være fri for ansvar, følger også av vanlige erstatningsrettslige prinsipper om hovedansvar og adekvans. Byggherrene er de ansvarlige, og bygnings-kontrollen har hatt en perifer rolle. Det vises også til erstatningsloven §2-1. Mathisens skulle ha gjort ansvaret gjeldende mot huseierne med hjemmel i granneloven, som gir adgang til retting og erstatning. Denne lov gir hjemmel for eventuell erstatning, selv om det foreligger byggetillatelse for bygget, jf. RG-1983-394 og RG-1984-658. Mathisens har ikke godtgjort at de eventuelt kunne ha flyttet huset til et annet sted på tomten. De satte igang arbeidet på sin tomt bare på grunnlag av en oversiktsplan for husene på A3 feltet uten å skaffe seg kjennskap til høyden på de angjeldende nabohus. Erstatningsansvar for kommunen må i tilfelle vurderes ut fra granneloven bestemmelser om tålegrensen. Kommunen kan ikke påføres større ansvar enn det huseierne på A3 ville blitt ansvarlig for etter granneloven. Hvis den nye mønehøyde er i strid med tålegrensen, er det bare den økte ulempe med forhøyelse av takhøyden som kan begrunne erstatning. Den faktiske økning av mønehøyden var 1,10 m og ikke 2,70 m som Mathisens gikk ut fra da de protesterte. Mathisens og de andre som protesterte, hadde ikke skaffet seg kjennskap fra detaljtegninger til hvilken mønehøyde det var tale om etter de opprinnelige tegninger. En økning på 1,10 m er i dette tilfelle for lite til at tålegrensen er overskredet. Bygningskontrollen approberte bare endringsmelding for husene nr. 4 og nr. 5. For nr. 3 forelå ikke endringsmelding, og grunneiernes mulige erstatningsansvar gjelder ikke ulemper fra den økte mønehøyde på dette hus. Den endrede mønehøyde som ble approbert, var i strid med arkitektens bebyggelsesplan, men ikke med reguleringsplanen. Om rettspraksis angående saksbehandlingsfeil i byggesaker, er vist til [[Rt-1910-229]] og 1932 782, hvor kommunen ikke er pålagt ansvar. I [[Rt-1967-1248]] og RG-1977-411, er ansvar pålagt; sistnevnte dom gjaldt kvalifisert grad av uaktsomhet. Mette og Rune Mathisen har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse, og har i det vesentlige anført det samme som for byretten, jf. byrettsdommen 6 - 8. Kommunen er erstatningsansvarlig pga. grove feil i saksbehandlingen. Bygningskontrollen sørget ikke for at nabovarsel var gitt før endringsmeldingen ble approbert. Da husene ble oppført, og Mathisens sammen med andre protesterte og forlangte arbeidet stanset, ble kravet ikke tatt til følge. Overarkitekt Hanche-Olsen uttalte at det var for sent å gjøre noe etter at husene var oppført. Det feilaktige vedtak fikk avgjørende betydning, først gjennom nevnte muntlige uttalelse, og deretter gjennom det formelle, skriftlige vedtak av 11. mars 1986. Det er også bekreftet ved Hanche-Olsens vitneprov. Det fremgår også av bygningskontrollens brev av 18. august 1987, som i realiteten er en ren ansvarserkjennelse i premissene, men har en uriktig konklusjon. At det senere ble sendt nabovarsel, hadde formelle grunner, men førte ikke til ny behandling, og var i realiteten et slag i luften. Bygningskontrollen tok bare hensyn til seg selv. Saksbehandlingen skulle vært overlatt til bygningsrådet. Bygningskontrollens saksbehandling var i strid med alminnelig forvaltningspraksis. Mathisens gjorde hva det kunne forventes av dem. Når de etter protesten fikk beskjed om at det var for sent å gjøre noe med mønehøyden, fant de ingen grunn til videre klage. Utfallet av en eventuell klage var klart. Kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Hvis nabovarsel var blitt gitt og protesten kommet i tide, ville ikke endringsmeldingen blitt godkjent, og endringsarbeidene ikke blitt utført. Det ville vært mulighet for mellomløsninger, f.eks. senking av bygget. Det er også en alminnelig erfaring at det er vesentlig vanskeligere å få gjennomført en endring når arbeidet er utført. Om årsakssammenheng anføres subsidiært at Mathisens mistet muligheten til å få endret sin egen bebyggelse som var påbegynt før husene på A3 var reist. De kunne eventuelt ha flyttet eller løftet huset på tomten og spart sprengningsarbeider mv. Krav til kommunen om erstatningstomt førte ikke til noe. Granneloven er ikke av betydning i saken. Det var ikke feil av Mathisens ikke å gå fram etter denne lov. De ønsket ikke å ødelegge forholdet til vedkommende huseiere. Det er ikke grunnlag for å holde hus nr. 3 utenfor erstatningsspørsmålet. Approbasjonen omfatter forhøyelsen på 1,10 m også på dette hus, ifølge Hanche-Olsens forklaring for byretten. Rettspraksis viser at kommuner er blitt pålagt erstatningsplikt på klart svakere grunnlag enn i denne sak. Det er vist til [[Rt-1951-883]] og 1967 1248, samt RG-1967-239. Erstatningen må fastsettes skjønnsmessig ut fra den alvorlige ulempe som er påført Mathisens eiendom, og med utgangspunkt i taksten av 28. februar 1987 fra ingeniør Øhre, som anslår verdiforringelsen til kr. 100.000 - kr. 200.000,-. Det er ikke avgjørende at bebyggelsen på forhånd var tett. Deres eiendom ble påført enda større ulempe enn de på forhånd kunne tenkt seg. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Byrkjeland og ekstraordinær lagdommer Smedsrud, finner at anken må tas til følge, idet de ikke kan se at Oslo kommune er ansvarlig for den økonomiske skade Mathisens har lidt. Erstatningskravet gjelder verdiforringelse av Mathisens eiendom, som følge av at de 3 omhandlede hus på det tilstøtende nabofelt ble oppført - med bygningskontrollens approbasjon - med en mønehøyde på 1,10 m over det som fremgikk av de tidligere godkjente planer for husene. Kommunen hevdes å være ansvarlig for verdiforringelsen, fordi bygningskontrollen gav approbasjon på endringsmeldingen om husendringen, uten å påse at det var gitt nabovarsel til Mathisens og de andre berørte. Flertallet finner at det ikke foreligger den nødvendige årsakssammenheng mellom denne saksbehandlingsfeil og skadene, for at erstatningsansvar kan inntre. Det ses ikke sannsynliggjort at et rettidig utsendt nabovarsel ville ført til at approbasjon hadde blitt nektet, slik at skadene ikke ville inntrådt. Som det fremgår sørget bygningskontrollen for at det foreskrevne nabovarsel med frist for uttalelse ble sendt til de berørte, da det ble klart at dette var blitt forsømt tidligere. Saken ble etter fristens utløp vurdert på ny med samme resultat som første gang, jf bygningskontrollens brev av 11. mars 1986. I den forbindelse bemerker flertallet med foranledning av ankemotpartens anførsler at bygningskontrollens saksbehandling for så vidt ikke kan ses stridende mot forvaltningsloven. Bygningskontrollen rettet opp saksbehandlingsfeilen, og hadde også adgang til å omgjøre sitt vedtak. Det nye vedtak grep ikke inn i adgangen for Mathisens og de andre berørte til å påklage vedtaket til overordnet myndighet. At resultatet etter den nye behandling ble det samme som før, taler for at det manglende varsel ved den første behandling ikke hadde avgjørende betydning. Ankemotparten har imidlertid fremhevet at den nye behandling ikke var reell, idet byggearbeidet nå faktisk var gjennomført; bygningskontrollen var i realiteten bundet av sitt første vedtak, og ønsket ikke å endre det. Lagmannsretten kan ikke legge avgjørende vekt på muntlige uttalelser som måtte ha vært gitt fra bygningskontrollens side om utsiktene til at approbasjon kunne bli nektet, og om betydningen av at arbeidet allerede var utført mv. Som det også fremgår av bygningskontrollens brev av 13. desember 1985, ville saken etter at nabovarsel var gitt, bli behandlet på vanlig måte "selv om arbeidet allerede er utført". Lagmannsretten har ikke grunnlag for å anta annet enn at saken også faktisk ble behandlet på slik korrekt måte, og at resultatet fremkom etter en saklig vurdering. At Mathisens ikke hadde reagert på nabovarselet, slik at bygningskontrollen måtte holde seg til den tidligere fremsatte protest, kan i denne forbindelse ikke tillegges vekt. Bygningskontrollen hadde adgang til å nekte approbasjon også etter at husene var oppført. For øvrig viser flertallet til at Mathisens ikke benyttet adgangen til å påklage vedtaket til overordnet myndighet, og viser også til adgangen til eventuelt å få prøvet gyldigheten av forvaltningsvedtaket ved domstolene. Under enhver omstendighet kan flertallet ikke se at Mathisens ved sine angrep på bygningskontrollens saksbehandling og vedtak, eller på annen måte, har sannsynliggjort at et rettidig utsendt nabovarsel ville ført til at bygningskontrollen hadde nektet approbasjon på endringsmeldingen. Det er ikke tilstrekkelig til å fastslå årsakssammenheng at utfallet kunne tenkes å ville bli nektelse, jf. byrettens uttalelse 12. Bygningskontrollen måtte ha foretatt den samme avveining av vedkommende byggherrers interesse i å bygge etter eget ønske, mot naboenes interesse i at hushøyden ikke ble øket. Etter det inntrykk flertallet fikk under befaringen dreier det seg om en forholdsvis moderat høydeøkning i et på forhånd sterkt fortettet boligområde, og man kan ikke gå ut fra at bygningskontrollen ville funnet de ekstra ulemper for naboene så fremtredende at byggherrenes interesse hadde måttet vike. - Endringen i hushøyden lå etter det opplyste innenfor reguleringsplanen. Lagmannsrettens flertall kan ikke se at det hadde noen erstatningsrettslig betydning at bygningskontrollen ikke etterkom anmodningen om å stoppe byggearbeidene. Som nevnt foran, var det forhold at arbeidet var utført, ikke av avgjørende betydning for spørsmålet om approbasjon. Mathisens kan heller ikke få medhold i kravet om erstatning på det grunnlag at de hadde innrettet seg etter de opprinnelige planer for nabohusene med hensyn til plasseringen av sitt eget hus på tomten, utgravningsarbeider mv. Flertallet er enig med kommunen i at tomtestørrelsen gav liten mulighet for alternativ plassering av huset. Det er videre på det rene at de planla sitt eget hus uten å ha skaffet seg kjennskap til høyden på de omhandlede nabohus, og den innvirkning den ville ha for deres egen eiendom. Under enhver omstendighet hadde ikke Mathisens noe rettskrav overfor kommunen på at nabobebyggelsen skulle være uforandret i fremtiden i forhold til hva den var da de planla og bygget sitt hus. Lagmannsrettens flertall finner etter dette at vilkårene for å pålegge Oslo kommune erstatningsplikt ikke er oppfylt. Kommunen blir å frifinne, idet man ikke finner grunn til å gå inn på erstatningsvilkårene for øvrig. Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Olsen, er med hensyn til ansvarsforholdet kommet til samme resultat som byretten og bemerker: Oslo bygningskontroll gjorde den feil å gi tillatelse til endringer til tross for at naboer og gjenboere ikke var varslet og således ikke hadde fått anledning til å fremkomme med sine innsigelser. Bygningskontrollen gjorde samtidig den feil å gi tillatelsen uten å oppdage, og således uten å vurdere, at endringene bl.a. gjaldt økning av mønehøydene med ca 1,10 m. Som byretten riktig bemerker i sin dom: "Dette fremgikk selvsagt av tegningene og burde vært oppdaget av fagfolkene i bygningskontrollen, men det var ytterst villedende når oversendelsesbrevet bare nevnte kjelleren som ble sløyfet, og ikke den heving av loftet som kom i stedet." Sistnevnte feil ble innrømmet i byretten og fremgår også av korrespondansen. Vitnet, overarkitekt Odd Hanche-Olsen, forklarte for lagmannsretten at det var han som behandlet saken, og at han i alminnelighet pleide å se nøye på tegningene. Mindretallet har ikke funnet å kunne legge noen vekt på denne opplysning. Hvis de ovennevnte feil ikke hadde blitt gjort, ville tillatelsen etter mindretallets mening ikke blitt gitt. Da ville naboer og gjenboere ha kommet med massive, berettigede protester og innsigelser med henvisning til de spesielle forhold som knyttet seg til kommunens salg av tomtene og kommunens vilkår i den forbindelse med hensyn til bebyggelsesplanen, boligtettheten og kravet om at byggemeldingene skulle samarbeides og ekspederes sammen. Det bemerkes her at Mathisens ikke planla sitt hus uten å ha kjennskap til høyden på nabohusene etc. Byggefeltet var et forsøksprosjekt hvor det skulle tas særlig hensyn. Kommunens samlede befatning med prosjektet og dets utvikling tilsa at det ikke ble gitt tillatelser som brøt med prøveprosjektets ide og formål. Det var en selvfølge at det ikke skulle gis særfordeler til noen av tomtekjøperne ved å tillate vesentlige endringer som var til sjenanse og ulemper for andre. Kommunen har ikke anført noe om de vurderinger som skulle vært gjort hvis saken hadde vært riktig behandlet. Søknaden om endringene inneholder ingen begrunnelse, og det er ikke ført eller tilbudt noen bevis om den eller de begrunnelser/momenter som eventuelt kunne ha kommet til vurdering og som kunne ha talt for å gi tillatelsen. Det er fra kommunens side ikke anført at det fantes noen konkrete momenter som talte for å gi tillatelsen. Det nettopp anførte er formentlig nok til å kunne fastslå at resultatet/vedtaket verken kunne eller ville ha blitt det samme om feilene ikke var gjort. Det er klarligvis slik at bygningsmyndighetene ikke ville ha tillatt endringer som myndighetene ikke hadde fått påvist - og heller ikke senere har funnet påvist - noen fordeler ved for søkerne, mens myndighetene selv har påpekt at endringene var vesentlige og påførte naboene sjenanse og ulemper og var i strid med bebyggelsesplanen. Dertil kommer at det må være kommunen som har bevisbyrden når den, i strid med det som er nevnt, likevel hevder at vedtaket ville blitt det samme. Mindretallet henviser til prinsippet i forvaltningsloven §41 og peker på at det var kommunen som måtte ha brakt frem det som eventuelt gav grunn til å regne med at feilene ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Men noe slikt har kommunen i det hele tatt ikke brakt frem. Det er da klart at vedtaket var ugyldig. Spørsmålet om vedtaket også var erstatningsbetingende beror på hvilke følger det fikk, og på spørsmålet om det forårsaket skade. I brevet av 18. august 1987 skrev kommunen at bygningssjefen ikke var "innstilt på å innrømme at saksbehandlingsfeilen er erstatningsbetingende da det ikke kan fastslås at feilen har hatt virkning for godkjennelsesvedtaket." Det som mindretallet har understreket, er feil rettsanvendelse. Den umiddelbare virkning av feilene ble at ankemotpartens naboer bygget i overensstemmelse med nevnte tillatelser. De rammede naboer fikk ikke rede på hva som foregikk før de ved selvsyn kunne konstatere at reisverkene gikk opp i høyde og utførelse i strid med de opprinnelige byggemeldinger. Det er på det rene at de da straks innleverte skriftlig protest og samtidig fremsatte muntlig krav om at bygningskontrollen skulle stanse byggearbeidene. Hanche-Olsen svarte dem da at byggearbeidene var kommet så langt at det i praksis var for sent - umulig - å gjøre noe med saken. Dette skjedde den 26. oktober 1985 på kommunens kontor. Mindretallet legger her til grunn Mette Mathisens partsforklaring. Den er for øvrig ikke bestridt. Det som skjedde den 26. oktober 1985, beviser at de ovennevnte feil fikk betydning. Det som videre skjedde, er etter mindretallets mening av mindre betydning for saken. Ca. 4 uker senere, den 22. november 1985, skrev bygningskontrollen til byggherrenes arkitekt bl.a. at nabovarsel ikke var sendt og at: "Man finner derfor ikke å kunne godkjenne takoppløft mot øst før nabovarsel er sendt og eventuelle protester vurdert." Men bygningskontrollen stanset ikke byggearbeidene og vurderte ikke den protest som forelå. Dette til tross for at bygningskontrollen da var fullt oppmerksom på hva som hadde skjedd. Det var Hanche-Olsen selv som behandlet saken. Etter mindretallets mening var det under de nevnte omstendigheter tom formalisme å etterlyse nabovarsler. Det samme gjelder bygningskontrollens brev av 13. desember 1985, som er referert i byrettens dom. Kommunen kan ikke høres med at disse manøvrer innebar rettelse eller reparasjon av de feil som var gjort. Til syvende og sist fikk det selvfølgelig avgjørende betydning at husene var helt ferdig bygget da bygningskontrollen/bygningssjefen sendte ankemotparten brevet av 11. mars 1986. Det er også referert i byrettens dom. Det man da tok standpunkt til var ikke en tilleggsanmeldelse, men et spørsmål om bygningsmyndighetene skulle kreve arbeidene omgjort, - hvilket naturligvis er noe helt annet. Mindretallets synspunkt angående de forhold som hittil er berørt, kan sammenfattes på følgende måte: Bygningsmyndighetenes feil ble årsak til bygging av hus med vesentlige endringer som ikke ville blitt tillatt hvis feilene ikke hadde blitt gjort. Bygningsmyndighetene har skriftlig innrømmet at endringene var vesentlige, at de var i strid med den godkjente bebyggelsesplan og at de var til ulempe for de omkringliggende naboer, jf. brevet av 11. mars 1986 og bygningskontrollens brev av 18. august 1987, som også er referert i byrettens dom. Mindretallet finner at kommunen ikke kan høres med at erstatningssøksmålet rettelig skulle ha vært anlagt mot naboene. Kommunen kan heller ikke høres med at granneloven bestemmelser om tålegrense medfører begrensning i kommunens erstatningsansvar. Mindretallet vurderer som sagt ansvarsforholdene på samme måte som byretten. Etter omstendighetene må det være tilstrekkelig å henvise til byrettens bemerkninger om disse forhold. Mindretallet er imidlertid kommet til at ankemotpartens tap skjønnsmessig må vurderes til kr. 150.000,-. Det vises til den fremlagte takst og til tvistemålsloven §192. Til slutt bemerkes at ankemotparten etter mindretallets mening måtte ha vært tilkjent fulle saksomkostninger for lagmannsretten hvis mindretallets syn på saken hadde vunnet frem, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Dom blir å avsi i overensstemmelse med flertallets syn på både erstatningskravet og kravet om saksomkostninger. Anken har ført fram, og Mette og Rune Mathisen tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. Etter fremlagte omkostningsoppgaver krever kommunen omkostninger for byretten med kr. 11.000, alt salær, og for lagmannsretten med kr. 38.674,- hvorav kr. 30.000,- i salær, tilsammen kr. 49.674,-. Oppgavene legges til grunn. Dommen er avsagt under foranstående dissens. Domsslutning: 1. Oslo kommune frifinnes. 2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Mette og Rune Mathisen til Oslo kommune 49.674,- -firtinitusensekshundredeogsyttifire kroner- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
