Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om Norsk Hydro Produksjon AS (NHP) ved ligningen for 1986 kan kreve fradrag for forventet tap på en 5-års riggleiekontrakt som utløp i 1990. Tvistetemaet er om NHP har krav på fradrag for hele det forventede tapet i l986 eller om selskapet eventuelt bare kan kreve fradrag for de tap som blir konstatert ved utløpet av hvert enkelt inntektsår i den gjenværende leieperioden. Norsk Hydro Produksjon AS er et heleid datterselskap av Norsk Hydro AS. I september 1982 inngikk NHP avtale med Wilh. Wilhelmsen om leie av riggen Polar Pioneer. Riggen var da under bygging. Leiekontrakten ble inngått med NHP som leietaker og for selskapets egen regning. Den avtalte leietiden var 5 år, regnet fra overleveringen. Leieperioden begynte å løpe 17 oktober 1985. Avtalt dagsrate var USD 59581 fast med tillegg av et beløp som skulle kunne revideres etter nærmere regler hver 6. måned. Ved overleveringen var tilleggsbeløpet NOK 212000. På denne tiden drev NHP en omfattende virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Selskapet var deltaker i et stort antall samarbeidsavtaler/interessentskap og var på midten av 1980-tallet operatøransvarlig på et 20-talls produksjonslisenser. Operatøren opptrer på vegne av interessentskapene utad og er blant annet den som har til oppgave å skaffe borerigger. Siktemålet med innleien av Polar Pioneer var primært å leie den ut igjen på felt der selskapet var operatør. Da leiekontrakten ble inngått - i 1982 - var det fast praksis at operatøren leide ut riggene til sine samarbeidspartnere til samme rate som riggene ble innleid for. Kort tid etter at NHP overtok Polar Pioneer inntrådte det vesentlige endringer i markedet for borerigger. Dette førte til et sterkt press på leieratene. Det ble tvist om utleieratene for en annen av NHP's rigger, Treasure Scout. Samarbeidspartnerne gjorde gjeldende at NHP som operatør ikke hadde noe rettslig krav på å få den samme rate ved fremleie som selskapet selv betalte. Det ble anført at riggraten skulle fastsettes etter anbud. Denne tvisten ble brakt inn for en voldgiftsrett. Olje- og energidepartementet sluttet seg til de øvrige samarbeidspartneres syn. NHP aksepterte etter dette at fremleieraten skulle fastsettes etter anbudsprinsipp. Dette standpunkt - som ble tatt i 1987 - fikk også konsekvenser for utleien av NHP's øvrige rigger. Ved årsoppgjøret for 1986 vurderte NHP situasjonen slik at det var overveiende sannsynlig at leiekontrakten vedrørende Polar Pioneer ville påføre selskapet tap i årene fremover. Revisors vurdering var at tapet måtte kostnadsføres for at regnskapet skulle kunne godkjennes. På denne bakgrunn ble det i regnskapet for 1986 foretatt en avsetning på 310 millioner kroner, et samlet beregnet tap på leiekontrakten for den resterende leieperioden. Beløpet fremkommer som differansen mellom den daglige innleieraten - som var kjent - og forventet utleierate - som nødvendigvis måtte være basert på skjønn. Differansen ble så multiplisert med gjenstående dager av utleieperioden. Det faktiske tapet for NHP for den resterende leieperioden ble 476792485 kroner. I selvangivelsen for 1986 la NHP årsregnskapet til grunn og krevde fradrag for tapsavsetningen på 310 millioner kroner. Ved ligningsbehandlingen fikk NHP ikke fradrag for denne avsetningen. NHP påklaget ligningen. Klagen ble forkastet av klagenemnda for oljeskatt som 26 mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning: (3) Ligningen for 1986 fastholdes hva angår fradrag for tapsavsetning på flerårig leiekontrakt. Norsk Hydro Produksjon AS anla søksmål med stevning datert 26 september 1990. Oslo byrett avsa 11 oktober 1992 dom med slik domsslutning: 1. Klagenemnda for petroleumsskatts kjennelse av 26. mars 1990 vedrørende Norsk Hydro Produksjon a.s, slutningens pkt. 3, kjennes ugyldig. 2. Ved den nye ligningen legges til grunn at Norsk Hydro Produksjon a.s for inntektsåret 1986 har rett til inntektsfradrag for en avsetning stor kr 310 mill. -kronertrehundreogtimillioner. 3. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å erstatte Norsk Hydro Produksjon a.s saksomkostninger med kr 172706,- kroneretthundreogsyttitotusensyvhundreogseks-. Staten har i rett tid påanket byrettens dom. Norsk Hydro Produksjon AS har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo 21-23 februar 1995. Det ble avhørt 4 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Staten v/Finansdepartementet nedla slik påstand: 1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes. 2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten. Norsk Hydro Produksjon AS nedla slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Norsk Hydro Produksjon AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Den ankende part, Staten v/Finansdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er særlig fremholdt: Prinsipalt gjøres gjeldende at avsetningen på 310 millioner kroner ikke er et tap som NHP kan kreve fradrag for etter skatteloven bestemmelser. Fradragsretten reguleres av skatteloven §44, som statuerer tre vilkår som alle må være oppfylt for at en skattyter skal ha rett til fradrag ved ligningen. Det som kreves fradrag for må representere en oppofrelse på skattyters hånd, og denne oppofrelsen må ha ført til en reduksjon i skattyterens formuesstilling. Det oppofrede godet må være en fordel i skatteloven forstand. Dette innebærer et krav om økonomisk verdi. Oppofrelsen må også ha tilknytning til virksomhet. Det siste vilkåret er uproblematisk i denne saken. De to øvrige vilkår er derimot ikke oppfylt. NHP krever i realiteten fradrag for antatt bortfall av forventet inntekt i de kommende år. Skatteloven hjemler ikke rett til fradrag for verdinedgang i uopptjente, ikke-periodiserte inntekter. Avsetningen på 310 millioner kroner var i 1986 ingen utgift for NHP og representerte heller ikke et tap som ga rett til skattemessig fradrag. I relasjon til spørsmålet om bortfall av fremtidige inntekter står ikke NHP i noen særstilling i forhold til andre skattytere. Selskapet leiet riggen i eget navn og for egen regning. Det var ingen avtale mellom NHP og samarbeidspartnerne som sikret fremleie til samme vilkår. NHP sto rettslig sett i samme stilling som enhver annen riggeier i et svingende marked. Når etterspørselen etter rigger sank på midten av 80-tallet som følge av endringer i oljemarkedet, oppnådde NHP ikke lenger samme leierater som tidligere. Dette er ikke et tap som gir grunnlag for forskuttert fradrag. Den vinkling at inntektsbortfallet skal anses som tap, er egnet til å forlede tanken. Det påståtte tapet er en konstruksjon. I realiteten dreier dette seg om bortfall av en markedsforankret inntektsforventning og ikke om tap av fordel i skatteloven forstand. Underskudd på riggen vil kunne gi rett til fradrag, men først i de år hvor slikt tap er konstatert. Som selvstendig grunnlag for påstanden om frifinnelse gjøres gjeldende at skatteloven ikke åpner for fradrag knyttet til et enkelt driftsmiddel. Innleien og utleien av Polar Pioneer kan ikke sees isolert fra NHP's øvrige virksomhet. Det er ikke hjemmel for å operere med resultatberegninger for enkelte drifts-/anleggsmidler innenfor en større virksomhet. Polar Pioneer ble delvis leid ut til interessentskaper hvor Hydro selv var deltager. Selv om retten skulle komme til at det dreier seg om et fradragsberettiget tap, kan det under ingen omstendighet være hjemmel for å kreve skattemessig fradrag for de deler av tapet som refererer seg til NHP's egne deltaker-andeler. Subsidiært gjøres gjeldende at staten må frifinnes, også om retten legger reglene i skatteloven §50, annet ledd til grunn for sin avgjørelse. Etter denne bestemmelsen skal skattyterens årsregnskap legges til grunn ved inntektsansettelsen, forutsatt at dette er oppgjort i overensstemmelse med regler gitt i lov eller forskrift. Skatteloven §50, annet ledd gir - med henvisningen til god regnskapsskikk - en særregel om periodisering. Henvisningen til regnskapslovgivningen og prinsippene for god regnskapsskikk gjelder bare så langt ikke annet følger av skatteloven periodiseringsregler. Det er likevel ikke slik at fravær av positive skatteregler gir skattytere et ubetinget krav på skattemessig fradrag for avsetning for fremtidige utgifter, selv om slik avsetning måtte være korrekt etter regnskapsreglene. Skattemessig fradrag for avsetning for fremtidige utgifter/tap er betinget av at utgiften gjelder avsetningsårets virksomhet. Skatteloven §50, annet ledd må i denne henseende tolkes innskrenkende. Dette syn har støtte så vel i rettspraksis som i sentral juridisk teori. Avsetningen på 310 millioner kroner gjelder ikke NHP's virksomhet i 1986. Mulig tap kan først konstateres ved utløpet av hvert enkelt inntektsår, og NHP har derfor ikke krav på fradrag for avsetningen ved ligningen for 1986. Subsidiært anføres ytterligere at avsetningen på 310 millioner kroner ikke er i overensstemmelse med god regnskapsskikk. Fradragskravet er da uhjemlet. NHP har fokusert på den kvalitative siden - "god" - ved kravet til god regnskapsskikk. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Fradrag med hjemmel i god regnskapsskikk forutsetter også at avsetningen var i samsvar med en etablert regnskapsskikk. For at det skal være en "skikk" i lovens forstand, må det foreligge en praksis av et visst omfang. Oppfatninger hos teoretikere eller sakkyndige som ikke har nedfelt seg i praksis, tilfredsstiller ikke kravet til utbredelse. På 1980-tallet var det ikke vanlig at kontrakter var integrert i regnskapene. I noen utstrekning ble kontrakter omtalt i noter til regnskapet. NHP's avsetning for det antatt fremtidige tapet på riggkontrakten representerte i 1986 en nyskapning som ikke hadde forankring i etablert regnskapspraksis. Dette innebærer at årsoppgjøret for 1986 ikke er gjort opp i samsvar med de regler som følger av lov eller forskrift, jf skatteloven §50, annet ledd, og staten må frifinnes også på dette grunnlag. Ankemotparten, Norsk Hydro Produksjon AS, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Da riggmarkedet falt i 1986, hadde NHP nylig overtatt riggen Polar Pioneer på et langtidscerteparti. Frem til 1986 hadde operatørene bare hatt en beskjeftigelsesrisiko, men ingen markedsrisiko, for innleide rigger. Det var fast kontraktspraksis på kontinentalsokkelen at operatørene - som leide inn rigger, gjerne på langtidscertepartier - kunne kreve samme leie av deltagerne i letevirksomheten som de selv betalte i leie. Fallet i oljemarkedet førte til en ny faktisk situasjon. I 1986 fikk NHP, som operatør, også en markedsrisiko ved fremleie av de innleide riggene i tillegg til den beskjeftigelsesrisikoen selskapet tidligere hadde hatt. Den reduserte oljeprisen førte til store endringer i riggmarkedet. Operatørenes utleie av borerigger fikk et langt mer kommersielt preg enn tidligere. Denne nye faktiske situasjonen måtte hensyntas ved regnskapsavslutningen for 1986. NHP og selskapets revisor la til grunn at god regnskapsskikk krevde at det ble gjort fradrag i regnskapet for det forventede tapet på leiekontrakten. Tapet ble beregnet til 310 millioner kroner. Regnestykket er basert på et antatt forventet dagstap multiplisert med gjenværende antall dager. Tapet var vesentlig for NHP, og det ble kostnadsført i regnskapet for 1986. Utgiftsføringen av det beregnede tapet på denne riggkontrakten er i samsvar med god regnskapsskikk, jf reglene i regnskapsloven §4 og aksjeloven §11-4. Det var åpenbart at NHP ville lide tap på denne leiekontrakten, som selskapet var bundet av. Riggen var levert, og NHP var forpliktet til å betale leie ut hele leieperioden. Det følger av hovedprinsippene i god regnskapsskikk - transaksjonsprinsippet, sammenstillingsprinsippet og forsiktighetsprinsippet - at NHP var forpliktet til å bokføre det forventede tapet i regnskapet for 1986. Betalingstidspunktet er i denne sammenheng irrelevant. Ved regnskapsavslutningen for 1986 var det NHP's vurdering at selskapets utgifter til Polar Pioneer klart ville overstige inntektene for den gjenværende leieperioden. Tapet - som utvilsomt er tap i næring - ble som følge av dette kostnadsført. Regnskapsteknisk fremkommer posteringen som en avsetning. Statens anførsel om at dette ikke dreier seg om et tap, men om bortfall av inntekt, er ikke holdbar. Det avgjørende er at det er en utgift som etter en sannsynlighetsvurdering vil måtte kostnadsføres i de kommende år. At utgiftsføringen er i samsvar med god regnskapsskikk, har - foruten hos de sakkyndige vitnene - sterk støtte i forarbeidene til regnskapsloven og aksjeloven og i juridisk teori. Hovedregelen er at det som følger av god regnskapsskikk, jf skatteloven §50, annet ledd, også legges til grunn ved ligningen. Om dette vises til Innstilling til skatteloven, side 95 flg. Dette var også lovens hovedregel i 1986, da avsetningen ble gjennomført. Det samme gjaldt for nedskrivning av forventet tap på kontrakter. Når kontraktene ikke var regnskapsført - som ikke var vanlig for leiekontrakter av operativ karakter - måtte nedskrivningen regnskapsmessig behandles som en avsetning. Denne rettstilstanden ble senere noe endret. Hovedregelen er imidlertid fortsatt at skattyters regnskap legges til grunn for den tidsmessige plassering av inntekter og utgifter, når regnskapet er oppgjort i samsvar med god regnskapsskikk. Etter en lovendring i 1992 gjelder dette ikke lenger for avsetning for fremtidige utgifter. Etter skatteloven §50, femte ledd - slik bestemmelsen lyder etter lovendringen - kommer avsetning for forventede utgifter først til fradrag ved ligningen når utgiften faktisk er pådratt. Inntil denne lovendringen trådte i kraft i 1992, var imidlertid regelen at årsregnskapet ble lagt til grunn også når det gjaldt avsetning for forventede utgifter, med unntak for forventet tap på aksjer og avskrivning på goodwill. I rettspraksis er det lagt til grunn at den skattemessige periodisering av avsetninger for disse typetilfellene ble regulert av særregler som gikk foran den generelle regelen i skatteloven §50, annet ledd. Det vises til [[Rt-1990-1143]] og [[Rt-1983-979]]. I andre tilfeller følges hovedregelen om at den regnskapsmessige periodisering skal legges til grunn ved ligningen når regnskapet er gjort opp i samsvar med god regnskapsskikk. Dette følger av langvarig og fast rettspraksis, og er også det bærende syn i juridisk teori. For et tilfelle som det foreliggende har staten ikke kunnet påvise noen særskilte skatteregler - hverken i skatteloven, forskrifter, rettspraksis eller ligningspraksis - som skulle gå foran hovedregelen i §50, annet ledd. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker: Saken gjelder spørsmål om NHP's tap på leie av riggen Polar Pioneer skal komme til fradrag i ligningen i 1986 i form av avsetning for fremtidig forventet tap, eller om tapet først skal komme til fradrag suksessivt i de etterfølgende år, basert på de konkrete oppnådde resultater. Etter skatteloven §50, annet ledd skal skattyters årsregnskap som utgangspunkt legges til grunn ved ligningen, forutsatt at dette er oppgjort i samsvar med reglene for god regnskapsskikk. Bestemmelsen gir uttrykk for en hovedregel om at regnskapsrettens periodiseringsregler skal legges til grunn ved ligningen av skattytere som er regnskapspliktige, men disse periodiseringsreglene viker for eventuelle særskilte bestemmelser om periodisering i skattelovgivningen. Denne tolkingen er fastslått i rettspraksis, jf [[Rt-1983-979]] og [[Rt-1990-1143]]. Prinsippet om god regnskapsskikk er nedfelt i regnskapsloven §4 og aksjeloven §11-4. Lagmannsretten slutter seg til byrettens vurdering om at det ikke kan utledes krav om en så synlig etablert praksis som staten har anført for at det skal være en regnskapsskikk i regnskapslovgivningens forstand. Standarden "god regnskapsskikk" inneholder i prinsippet to dimensjoner - et krav om utbredelse og et krav om kvalitet. Slik lagmannsretten ser det, er det klar sammenheng mellom disse to aspektene. Lagmannsretten legger til grunn at kravet til utbredelse er oppfylt, dersom det er en fast forekommende praksis, særlig blant kvalifiserte regnskapsfolk. Det vises til forarbeider til regnskapslovgivningen og aksjeloven, Innstilling om revisjon av regnskapslovgivningen avgitt i 1962 3, Ot.prp.nr.46 (1975-76) om regnskapsloven, side 15-16, Ot.prp.nr.19 (1974-75) om aksjeselskapsloven, side 154, og til vitneforklaringene fra de statsautoriserte revisorene Finn Berg-Jacobsen, Tronnd Tømta og Ingebret G. Hisdal som er tilknyttet tre av de største revisjonsselskapene her i landet. De har alle sentrale posisjoner i regnskaps- og revisjonsfaglige organer, herunder Norsk Regnskapsstiftelse. God regnskapsskikk er en standard som består av flere grunnleggende prinsipper. De mest sentrale er transaksjonsprinsippet, sammenstillingsprinsippet og forsiktighetsprinsippet. Transaksjonsprinsippet innebærer at inntekten registreres når transaksjonen er gjennomført. Resultatet for en periode fremkommer ved å sammenstille inntekt med tilhørende kostnad. Dette prinsippet er motstykket til kontantprinsippet, hvor innbetalinger og utbetalinger er grunnlaget for resultatmålingen. Sammenstillingsprinsippet innebærer at kostnader knyttet til en inntektskapende aktivitet skal føres i samme periode som inntekten bokføres. De sakkyndige vitnene har imidlertid fremholdt at dette prinsippet ikke kan anvendes, hvis det rent faktisk innebærer at et tap vil bli overført fra en periode til en annen. Grunnelementene i forsiktighetsprinsippet er - i tillegg til det såkalte laveste verdis prinsipp - at inntekter først registreres i regnskapet når de er sikre, men at utgifter registreres når de er overveiende sannsynlige. Forsiktighetsprinsippet fører til asymmetrisk behandling i regnskapssammenheng. På grunnlag av forklaringene fra de sakkyndige vitnene legger lagmannsretten til grunn at god regnskapsskikk tilsier at forsiktighetsprinsippet anvendes som et overordnet korrektiv dersom anvendelsen av sammenstillingsprinsippet vil innebære en regnskapsmessig forskyvning av individualiserbare og konstaterbare tap/utgifter. Det er omstridt om dette også skal legges til grunn ved forventet tap på langsiktige kontrakter og certepartier som ikke er balanseført i selskapets regnskaper. Lagmannsretten legger til grunn at ikke-finansielle leiekontrakter som den store hovedregel ikke balanseføres, og at nedskrivningsproblematikken derfor ikke er aktuell i denne saken. Det sentrale spørsmålet er om det i 1986 var i samsvar med god regnskapsskikk å utgiftsføre fremtidig forventet tap på den langsiktige kontrakten om leie av Polar Pioneer. Slik utgiftsføring vil fremkomme i regnskapet i form av en avsetning. De sakkyndige vitnene har alle gitt uttrykk for at god regnskapsskikk krever - og krevde - at forventet tap på slike kontrakter må kostnadsføres i den perioden tapet er konstaterbart og at kriteriet for dette er om det er mer sannsynlig at tap vil oppstå enn at det ikke vil oppstå. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike denne samstemmige oppfatning fra sakkyndig hold. Leiekontrakten for Polar Pioneer var uoppsigelig. Hovedkomponenten i innleieraten var fast. Utviklingen i oljemarkedet førte til at utleie-ratene sank. NHP's vurdering i 1986 var at denne endringen i utleievilkårene ville være varig. På grunnlag av bevisførselen legger lagmannsretten - som byretten - til grunn at dette var en forsvarlig vurdering, basert på de faktiske forhold som den gang forelå. Lagmannsretten er enig med byretten i at avsetningen for det fremtidige tapet på Polar Pioneer var i samsvar med god regnskapsskikk, og at det ville innebære en tilsidesettelse av sentrale regnskapsmessige prinsipper å utsette kostnadsføringen av tapet til senere inntektsår. Det beregnede tapet på 310 millioner kroner er basert på en enkel sjablon. Det er blant annet ikke tatt hensyn til det forhold at NHP, ikke bare var operatør, men også deltaker med en viss prosent - varierende fra 5 til 30 - på leietakersiden. Slik lagmannsretten ser det, er dette ikke en avgjørende innvending mot en slik enkel måte å beregne tapet på. Det dreier seg om beregning av et fremtidig tap hvor resultatet nødvendigvis vil være beheftet med usikkerhet uansett hvilken beregningsmodell som velges. Ved slike beregninger må det være rom for skjønn. I relasjon til kravet om god regnskapsskikk er det sentralt at skjønnet er forsvarlig. Statsautorisert revisor Hisdal ga uttrykk for at han som revisor var bekymret for avsetningens størrelse fordi han vurderte estimatet på 310 millioner kroner som meget forsiktig og sannsynligvis lavt. Det reelle tapet ble også langt større. Lagmannsretten legger til grunn at det beregnede tapet var av en slik størrelsesorden i forhold til selskapets samlede resultat at det også av den grunn var riktig at det ble reflektert i regnskapet det år tapet fremsto som sannsynlig. I tilknytning til statens subsidiære anførsel vedrørende tapets størrelse bemerkes at den delen av avsetningen som refererer seg til Hydros andel på fremleietakersiden, må antas å være oppveiet av at heller ikke liggedager for riggen er tatt i betraktning ved beregningen av tapet. Lagmannsrettens vurdering er at tapsavsetningen er i overensstemmelse med god regnskapsskikk og at selve beregningen er forsvarlig, jf [[Rt-1987-1184]]. Spørsmålet blir så om avsetningen også skal legges til grunn ved ligningen. Hovedregelen er at regnskapsrettens periodiseringsregler skal legges til grunn ved ligningen, med mindre annet følger av skattelovgivningen eller av etablert ligningspraksis. Retten legger til grunn at dette også gjaldt for avsetninger foretatt i samsvar med god regnskapsskikk frem til skattelovsreformen i 1992. Rettspraksis gir etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for en annen tolkning. I Norse Petroleum-dommen, [[Rt-1990-1143]], var det spørsmål om fradrag for avsetning til dekning av tap på fordring til heleiet datterselskap. Høyesterett uttalte at spørsmålet om fradrag ved inntektsligningen for tap på slik fordring måtte avgjøres etter reglene i skatteloven §44, første ledd bokstav d, og ikke etter skatteloven §50, annet ledd. Fradrag kunne da ikkke kreves før tap var endelig konstatert. Denne dommen viser at skatteloven periodiseringsregler går foran regnskapslovgivningen så langt de rekker, men kan for øvrig ikke sees å være noe prejudikat for vår sak, idet det her ikke er spørsmål om tap på fordring eller andre verdipapirer. Lagmannsretten er ikke enig med staten i at skatteloven §44, første ledd må tolkes som en periodiseringsregel som skal ha forrang for den periodisering som følger av regnskapsretten. En slik tolkning har etter lagmannsrettens syn ikke forankring i rettspraksis. Her er imidlertid slått fast at regnskapsrettens periodiseringsregler må vike for en fast og etablert ligningspraksis som - på konkrete områder - kan gi anvisning på en annen periodisering. En slik praksis vil i denne henseende ha status som en særskilt skatteregel som etter skatteloven §50 da har forrang. Om dette vises til [[Rt-1983-979]]. Noen slik ligningspraksis er imidlertid ikke påvist i denne saken. Lagmannsretten er således enig med byretten i at Norsk Hydro Produksjon AS har krav på fradrag for avsetningen på 310 millioner kroner. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves. Staten tilpliktes å dekke saksomkostningene til Norsk Hydro Produksjon AS for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten, jf tvistemålsloven §180, første ledd. Advokat Sverre E. Koch har fremlagt omkostningsoppgave med et samlet krav på kr 187450. Av dette utgjør kr 164200 salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til omkostningskravet. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn og fastsetter saksomkostninger for lagmannsretten til kr 187450. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Oslo byretts dom stadfestes. 2. Staten v/Finansdepartementet betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Norsk Hydro Produksjon AS med 187450 - ethundreogåttisyvtusenfirehundreogfemti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
