Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist angående hvem av partene som skal ha den daglige omsorg for fellesbarnet C, født xx.xx.1989, samt en mindre uenighet knyttet til omfanget av samværsretten for den part som ikke skal ha daglig omsorg. B, født xx.xx.1950, og A, født xx.xx.1940, giftet seg i 1979. Foruten C har de barna D, født xx.xx.1979 og E, født xx.xx.1981. Familien har bodd på X, Y i Z kommune frem til mai 1996, da partene ble faktisk separert idet B flyttet fra hjemmet til tettstedet Z. Etter bruddet har C bodd hos sin far på X, mens B og sønnen har hatt samvær etter inngåtte avtaler. A tok ut stevning til Sunnfjord herredsrett med slik endelig påstand: "1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1989. 2. B skal ha samvær med C, fastsatt etter rettens skjønn. 3. B skal ha den daglige omsorgen for E, født xx.xx.1981. 4. A skal ha samvær med E, fastsatt etter rettens skjønn. 5. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger." B la ned slik påstand: "1. B får den daglige omsorgen for E, født xx.xx.1981 og C, født xx.xx.1989. 2. A får samværsrett med barna, fastsatt etter rettens skjønn. 3. Partene skal for øvrig ha felles foreldreansvar for barna. 4. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger." Sunnfjord herredsrett avsa dom i saken 27. november 1997 med slik domsslutning: "1. A og B har felles foreldreansvar for E, født xx.xx.1981 og C, født xx.xx.1989. 2. B skal ha den daglige omsorgen for E og C. 3. A gis rett til samvær med E hver tredje helg, 14 dager i sommerferien, annenhver jul og nyttårshelg og annenhver påske. 4. A gis rett til samvær med C en ettermiddag i uken, tre uker i sommerferien, annenhver høst- og vinterferie, annenhver jul og annenhver nyttårshelg og hver påske, likevel slik at C er hos mor deler av påsken. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke." A har i rett tid påanket herredsrettens dom. Etter de påstandsendringer som foreligger gjelder ankesaken domsslutningen pkt. 2 for så vidt angår C, samt pkt. 4 og 5. Det foreligger således rettskraftig avgjørelse om felles foreldreansvar for E og C. Når det gjelder E skal B ha daglig omsorg, og A skal ha den nærmere angitte samværsrett. I anketilsvaret fremmet B krav om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38, med slik påstand: "1. B skal ha den daglige omsorg for felles barn C født xx.xx.89, inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger. 2. B, eventuelt det offentlige tilkjennes sakens omkostninger." A motsatte seg dette krav og la ned slik påstand: "1. A skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.89 inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger. 2. A tilkjennes sakens omkostninger." Gulating lagmannsrett avsa 4. mars 1998 kjennelse med slik slutning: "1. A skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.89, inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger. 2. Spørsmålet om saksomkostninger utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum." Når det gjelder sakens nærmere sammenheng og de faktiske forhold frem til hovedforhandling i herredsretten 15. og 16. september 1997 vises til herredsrettens dom s. 9 - 12. Når det gjelder sakkyndig rapport av 4. august 1997 fra psykolog Thor Aage Egeland vises til herredsrettens dom s. 12 - 19, hvor sentrale deler av rapporten er gjengitt. Etter hovedforhandling i herredsretten i september 1997 har det skjedd en positiv utvikling for C, og disse endringer vil retten komme tilbake til senere. Det foreligger videre en sakkyndig tilleggsrapport fra psykolog Thor Aage Egeland, som også har vært oppnevnt for lagmannsretten. Denne rapport vil også bli omtalt senere. A har i det vesentlige anført: Det må være helt sentralt i rettens vurdering at A nå har hatt den daglige omsorg for C i 2 1/2 år etter bruddet mellom partene. Gutten har også hatt en meget positiv utvikling i det året som er gått siden saken var oppe for herredsretten. Det er vist til den sakkyndiges uttalelse, uttalelse fra skolen og bevisførselen for øvrig. Den positive utvikling må i stor grad tilskrives A og den omsorg han har gitt gutten, selv om moren også har bidradd positivt. A har gitt gutten god omsorg i et trygt og stabilt miljø med mange slektninger i nabolaget, og hvor gutten har nære venner og for øvrig har bodd hele sitt liv. Det er også et nært og godt forhold mellom A og gutten. A har tatt hensyn til signalene fra den sakkyndige og har trappet ytterligere ned når det gjelder entreprenørvirksomheten, og han har videre innrettet seg angående andre gjøremål - slik at han har hatt bedre tid til å ta seg av gutten. Det anføres at den gode utvikling for gutten må få fortsette under farens daglige omsorg. Det gjøres gjeldende at en overføring av den daglige omsorg til B vil innebære en fare for skjevutvikling. A har vist til de forhold og den risiko som den sakkyndige har påpekt og den konklusjon han har trukket. I tillegg anføres at B tidligere har vært ustabil, både i arbeidsforhold og personlig. Det er vist til dokumentasjon angående en rekke forskjellige arbeidsforhold på ulike steder før hun giftet seg, samt vitneførsel angående episoder og forhold under ekteskapet. Det er også vist til diagnose fra Modum Bad i 1986 med angivelsen "ustabil personlighetsforstyrrelse". Selve diagnosen er ikke avgjørende, men de faktiske forhold som er kommet frem tilsier at det foreligger en risiko som retten må vurdere og ta hensyn til. Når det gjelder omsorgskvaliteter er partene svært ulike, og gutten trenger det som begge kan tilføre. Den følelsesmessige tilknytning mellom gutten og foreldrene er omtrent likeverdig, men kanskje noe større mellom gutten og moren. Dette forhold vil imidlertid være godt ivaretatt gjennom samværsordningen. Det faren står for anføres å være viktigst for å trygge barnets oppvekst og utvikling. Det er blant annet gjort gjeldende at det faren står for vil tilrettelegge bedre for videre utdannelse og representerer åndelig stimulans. Risikoen ved et eventuelt miljøskifte må tillegges betydelig vekt. Det er vist til status quo-prinsippet. Man vet hva man har, mens en endring er usikker og risikofylt. Gutten lever nå i et trygt og godt miljø hvor han har bodd hele sitt liv. Foruten det faren representerer er vist til et mulig fremtidig ekteskap med F. Det er videre blant annet vist til guttens tilknytning til mange nære slektninger, kamerater, skole, fotballag og det gårdsbruk som faren driver. En overføring av barnet til moren vil innebære store forandringer i det daglige. Det hefter også usikkerhet ved B og hennes samboer i jobbsammenheng. Samboeren er for tiden uten arbeid og ved ansettelse vil det kunne være aktuelt med arbeid til sjøs eller arbeid med pendling - med lengre fravær fra hjemmet. Det er i denne sammenheng også anført å foreligge en viss usikkerhet når det gjelder om B og samboeren vil fortsette å bo i Z. Det er videre anført at C er så sårbar at det må kreves særlige grunner for å fravike status quo-prinsippet, og at slike grunner iallfall ikke foreligger. Spørsmålet om hvilken ordning som vil gi C størst mulig foreldrekontakt må tillegges stor vekt. Hvis B får den daglige omsorg er det klar risiko for at A vil miste eller få redusert samvær med gutten. Det er vist til Bs svært negative oppfatning av A - som hun betrakter som psykopat - og at hun ved sin impulsivitet og oppfatning kan stanse samværet. Det er også vist til at hun trekker barna inn i konflikten mellom partene og at hun har støttet E i bruddet med faren. For tiden har A intet samvær med E, selv om det foreligger dom for slikt samvær. Argumentasjonen knyttet til splitting av søsken må ha beskjeden vekt i foreliggende sak. Det er blant annet vist til at det foreligger stor aldersforskjell og at E bare tidvis bor hos sin mor, mens D går på skole i Æ og delvis bor hos faren. Herredsretten har lagt betydelig vekt på at gutten skal ha gitt uttrykk for et ønske om å bo hos moren. Etter herredsrettens dom er slike utsagn nå mer avdempet. Det er vist til den sakkyndiges tilleggsrapport hvor "tohusteknikken" er anvendt. Når gutten er hos far plasserer han faren og D i et hus, og moren med E og morens samboer i et annet, mens han om egen plassering sier at han "er på deling". Når han er hos mor sier han at han vil bo der. Det anføres at B - i motsetning til A - har trukket barna inn i konflikten, og at guttens ønske er fremkommet etter påvirkning av moren. Ønskene fremkommer også kun når moren er der, eller i kombinasjon med sosialsjefen og i tilknytning til morens hjem. Barn vil i slike situasjoner også naturlig gi uttrykk for hva de forstår blir forventet av dem. Det anføres å være rettsstridig når barn påvirkes av foreldre, og at man må tenke preventivt i slik sammenheng. Under enhver omstendighet er det her spørsmål om ønsker fra en gutt som bare er vel 9 år, og som ikke kan ha oversikt eller kan vurdere alle forhold som er av betydning. De grunner som ellers taler for at A skal ha daglig omsorg er så sterke at et ønske av den karakter som her foreligger ikke kan være avgjørende. Det er sluttelig anført at det må legges stor vekt på den sakkyndiges uttalelse, og at han i sin forklaring for retten har gitt uttrykk for at det klart ikke vil være til barnets beste at moren har den daglige omsorg. Når det gjelder samværsrett for B er vist til nedlagt påstand. Bortsett fra at høst- og vinterferier bør deles likt mellom partene er A enig i Bs subsidiære påstand. A har lagt ned slik påstand: "Prinsipalt: 1. A skal ha daglig omsorg for C, født xx.xx.89. 2. B gis rett til samvær med C en ettermiddag i uken, annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, fire uker i sommerferien, annenhver høst- og vinterferie, annenhver jul og annenhver nyttårshelg og annenhver påske. Subsidiært: A gis rett til samvær med C en ettermiddag i uken, annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, fire uker i sommerferien, annenhver høst- og vinterferie, annenhver jul og nyttårshelg og annenhver påske. I begge tilfeller: A tilkjennes sakens omkostninger." B har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og har også vist til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse. Hun har i hovedsak anført: Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Det må skje en konkret vurdering utfra de enkelte relevante momenter. Når det gjelder miljøskifte og skifte av daglig omsorg er det ikke bevismessig grunnlag for at dette skulle føre til skjevutvikling eller være uheldig for gutten. Som påpekt av den sakkyndige har gutten nå en positiv utvikling, og det er viktig at denne utvikling ikke blir brutt. Det er imidlertid intet som tilsier at denne utvikling ikke skulle fortsette i minst samme utstrekning om moren får den daglige omsorg. Guttens positive utvikling kan i stor grad tilskrives B og det gode samarbeid hun har hatt med sosialetat/barnevernet - mens A motsetter seg slikt samarbeid. Flytting til Z tettsted vil bare i meget beskjeden grad representere skifte av ytre miljø. Det er relativt kort avstand og reisetid til X på Y, og C vil fortsatt ha meget god kontakt med miljøet der ved den omfattende samværsrett som faren bør ha i overensstemmelse med nedlagt påstand. Det er vist til at C har funnet seg godt til rette i morens miljø, og har fått flere gode venner der, samt at han har et meget godt forhold til morens samboer G. At gutten må bytte skole vil ikke by på nevneverdige problemer. Det må også ses hen til at når C skal begynne på ungdomsskolen ligger den der moren bor. Det er videre tatt avstand fra at B er ustabil i arbeid, eller på annen måte. Hun gjennomgår nå et AMO-opplegg og tar sikte på fast arbeid i Z. Det er således intet grunnlag for de antydninger som er fremkommet om at hun og samboeren skulle flytte fra Z. Denne anførsel må det ses helt bort fra. Skifte av omsorgsperson for C vil være gunstig for gutten. Det var moren som hadde hovedomsorgen for C frem til bruddet, og hun har hatt mye samvær med gutten senere. Selv om gutten også er knyttet til faren, er det et spesielt godt og nært forhold mellom B og sønnen. Dette kommer også til uttrykk i guttens ønske om å bo hos moren. Det anføres videre at C vil få best samlet foreldrekontakt hvis B får den daglige omsorg. Hun viser til at hennes påstand om samvær for A går lenger enn tilsvarende påstand fra hans side. Det er intet grunnlag for anførselen om at hun i praksis vil nekte samvær, eller begrense det samvær retten kommer frem til. Det er særlig vist til at hun har fulgt de inngåtte avtaler til punkt og prikke, bortsett fra et helt spesielt tilfelle som det er redegjort nærmere for. For øvrig har også A holdt tilbake barnet ved en anledning. Når det er vist til bruddet mellom A og datteren E er dette uten betydning i relasjon til gjennomføringen av samvær mellom C og faren. Bruddet knytter seg til en splittelse og konflikt som går 12 år tilbake i tid, og det er vist til forklaringer i den sammenheng. En del av de gjengitte anførsler er nærmere utdypet og det er særlig lagt vekt på den kjærlighet og nærhet som bare B kan gi gutten. Dette forhold må veie tungt i totalvurderingen. Problemstillingen vil også være hvem av partene som kan tilby den beste fremtidige omsorgssituasjon for gutten. Det er i den sammenheng ikke grunnlag for å trekke slutninger ut fra hendelser og diagnoser som knytter seg til et meget konfliktfylt ekteskap gjennom mesteparten av tiden. Som følge av alle motsetningene og konfliktene var B fullstendig nedkjørt i 1996. Hun er en helt annen person i dag og lever i et trygt og godt forhold med sin samboer. Hun er også blitt langt flinkere til å håndtere konfliktene mellom partene. Når det gjelder at hun før ekteskapet hadde en del forskjellige jobber hadde dette naturlige og relevante årsaker, som det er redegjort nærmere for. Det er videre vist til den sakkyndiges generelle uttalelse om at det ikke er belegg for å trekke slutninger mellom psykiske problemer og omsorgsevne. Skal man trekke inn oppholdet som partene og barna hadde på Modum Bad i 1986, er det en del av helhetsbildet at A fikk følgende diagnose: "Narcissistisk personlighetsforstyrrelse". Et helt sentralt spørsmål er hvem barnet ønsker å bo hos. Etter barneloven skal det legges vekt på hva barnet mener. Det gjelder her et barn som er over 9 år, og hans ønske må tillegges vesentlig vekt. At C ønsker å bo hos moren fremgår av den sakkyndiges rapporter, samt at dette ønsket er fremkommet til moren og til sosialsjefen. Det er vist til forklaringer. Til støtte for dette syn er også anført at gutten ved enkelte anledninger har vegret seg for å dra tilbake til faren og sier at han har vondt i magen o.l. Det er videre anført at daglig omsorg hos A vil innebære deling av en søskenflokk. Slik situasjonen er i dag, med brudd mellom E og faren, er det kun hos moren alle barna kan være samlet. Samvær mellom E og faren vil også lettere kunne etableres, hvis dette kan koordineres med det samvær C skal ha med faren. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer at det også kan legges vekt på andre forhold. Det er i den sammenheng anført at moren er den som personlig vil lide størst tap ved ikke å få den daglige omsorg, jfr [[Rt-1985-179]]. Det er også anført at partenes alder må være av en viss betydning. A og F er begge født i 1940, mens B og hennes samboer er født i 1950. B har lagt ned slik påstand: "1. Herredsrettens dom i saknr. 96-463 A stadfestes så langt den er påanket, dog med følgende endring i dommens slutning punkt 4: A gis rett til samvær med C en ettermiddag i uken, annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, fire uker i sommerferien, hver høst og vinterferie, annenhver jul og annenhver nyttårshelg og annenhver påske. Subsidiært: B gis rett til samvær med C tilsvarende det ovenfor skisserte. 2. B evt. det offentlige tilkjennes sakens omkostninger." For lagmannsretten har partene avgitt forklaring og det er avhørt 7 vitner. Den oppnevnte sakkyndige, psykolog Thor Aage Egeland, har avgitt forklaring, og det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i en noe annen stilling enn for herredsretten, og lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten deler i det vesentlige de vurderinger den sakkyndige har gitt uttrykk for i sin tilleggsrapport av 27. september 1998 når det gjelder hva som vil være best for barnet, og er enig i hans konklusjon. Fra den sakkyndiges omfattende tilleggsrapport hitsettes en del fra det som gjelder "det sakkyndige arbeid", videre fra "opplysninger fra C - 9 år", samt det meste av "vurderinger" og i sin helhet oppsummeringen under "konklusjon". Fra "det sakkyndige arbeidet": "Som det framgår av ovennevnte, er den herværende rapporten en ajourføring ogrevurdering av det sakkyndigh etsarbeidet som ble gjort for herredsrett en. .......... .......... Det er ca 1 år siden jeg gjorde mitt sakkyndige arbeid for herredsretten. Hovedinntrykket er at dette har vært et godt år for både C, mor og far. Først og fremst framstår C som en mer moden - og aldersadekvat - gutt. Han virker tryggere og mer avslappet. Dette inntrykket bekreftes av begge foreldrene og av skolen. Både A og B synes å ha det bedre i sine liv. Det er fremdeles et betydelig agg som ligger mellom A og B. De er opptatt av hva den andre har sagt og gjort, og hvordan den andre er som person (og i negativ forstand). Likevel aner jeg noe mer forsonende holdninger hos dem begge. Før jeg begynte på mitt sakkyndige arbeid, ga mor beskjed om at C ikke ville snakke med meg. Dette fordi han var skuffet over at jeg ikke hadde hørt på hans ønske om å bo hos mor da jeg gjorde mitt arbeid for herredsretten. Denne uviljen kom ikke fram da jeg møtte gutten. C er 9 år gammel, og jeg finner det ikke riktig å spørre ham direkte ut om familieforhold. I utgangspunktet har jeg brukt den enkle og anvendelige "tohusteknikken". Dette er en metode for å få informasjon om barns oppfatning av familiesammensetningen. Den kan også si noe om barns opplevelse av tilhørighet i familien. Metoden kombinerer lek, tegning og samtale. I tillegg har C gitt spontane uttrykk om sin egen situasjon, og disse er selvfølgelig tatt med i rapporten. Partene har tatt vel imot den sakkyndige, og de praktiske sidene ved mitt arbeid har vært uproblematiske. Jeg har tatt med den informasjonen jeg har sett som relevant for å kunne svare på mandatet." Fra "opplysninger fra C - 9 år": "Jeg møter C først hos far. Han kommer fra skolen, og virker noe reservert med en gang han kommer inn. Gutten tør imidlertid fort opp, og han virker da avslappet og fornøyd. Faren har laget mat som han spiser uten dikkedarer. C viser fram skolebøkene og leksene sine. Han demonstrerer leseferdigheter. Han forteller om turen (med faren) til Dyreparken i Kristiansand. Han bruker ord som "kult" og "rått". Han så Julius og kaptein Sabeltann - han var i Kardemomme by. C forteller - ikke uten en viss stolthet - at han nå spiller fotball på Y IL. Dessuten har han blitt Manchester United fan. Han har fotballspill på Play Station - og demonstrerer sine (utvilsomme) ferdigheter for den sakkyndige. C forteller at han har venner både på Y (H) og i Z (I). Når vi gjør tohusteknikken, plasserer C pappa og D i ett hus, mens han plasserer mamma, E og G i et annet. Denne gangen vil han ikke plassere seg selv - han sier at han "er på deling". - - - - - - - - Når jeg møter C igjen hos mor, setter han seg inntil G i sofaen. Han virker avslappet og trygg i situasjonen, jeg får være med ham på rommet hans, uten at det synes å være vanskelig på noen måte. C spiller et bilspill på Play Station mens vi snakker sammen. C ramser opp ting han synes er kjekke å gjøre hos mor: spille med Play Station - sykle med G - være med venner - bake skillingsboller Det er også mange kjekke ting å gjøre hos far: spille med Play Station - spille fotball - være med venner - tur med båten - leke med pappa - turer på fjellet Det som er kjedelig hos mamma, er å se på TV. Hos pappa er det kjedelig at han må legge seg tidlig; dvs. klokka 22.00. Dessuten liker han ikke at faren tar hardt i ham. Det hender også at han får kjeft av faren. Han husker faren ble sint en gang han ba om mat. C sier at det er kjekt på X, men det er tydelig at han helst ikke vil si noe om F. Han skryter av G - han liker han godt. På skolen liker C friminuttene best. C sier uoppfordret at han vil bo hos mora. Hans hovedgrunn er at han får kjeft av faren. Når jeg spør om det er noe annet som gjør at han mener dette, svarer han "veit ikkje". Jeg følger ikke opp spørsmålet ut over dette." Fra "vurderinger": "For ordens skyld: Både mor og far gjør så godt de kan, de er glad i C og ønsker ham et godt liv. Gutten er glad i både mora og faren og viser det vi kan kalle "adevkvat tilknytning" til begge. Foreldrene gir C ulike omsorgskvaliteter (selv om her selvfølgelig er overlapp). Jeg skrev følgene i min forrige rapport: "Hos faren vil C gå inn i en familie og en kultur der det ligger klare føringer, forventninger og grenser." "Hos mor vil C møte forståelse, aksept og nærhet, men han vil også møte uklare grenser og en frihet som ikke er bare enkel..." Gutten trenger begge deler, han trenger struktur og han trenger nærhet. Selv om han ikke kan få det hos samme forelderen. I forhold til de bekymringene jeg gjorde meg i sakkyndig rapport datert 04.08.97, har utviklingen i denne saken vært overraskende positiv. C har utvilsomt hatt et godt år; det ser jeg på ham, det sier mor, det sier far, det sier skolen. Det viktigste tegnet på guttens framgang, er at han blir mer sosialt aktiv og i større grad finner seg tilrette i jevnaldringsmiljøet. Dette betyr at han er på vei inn i en mer normal psykososiale utviklingen. Det går an å ha flere hypoteser om årsaken til en slik utvikling. Noe handler om en naturlig utvikling og modning knyttet til at C er blitt et år eldre. Det er også min antagelse at foreldrene - i mindre grad enn tidligere - har involvert C i voksenkonflikten. Jeg vil likevel tro at hovedgrunnen er at foreldrene har klart å være lojale i forhold til en inngått samværsavtale. Etter min mening har det også fungert bra med en såpass omfattende samværsordning. Med en god samværsordning og en noe dempet foreldrekonflikt har man i vesentlig grad roet ned hverdagen for C. Følelsen av å stå i en håpløs lojalitetskonflikten er sannsynligvis ikke like sterk som for et år siden. Begge foreldrene skal krediteres for det som har skjedd. Dessverre kan de gi hverandre liten - om noen - ære. Begges forståelse forblir unyansert og i sorthvitt: Det som går bra skyldes aldri den andre. Den utviklingen vi ser hos C betyr selvfølgelig ikke at det kompliserte og bekymringsfulle bakteppet jeg tegnet i den forrige rapporten har forsvunnet. Grunnleggende utrygghet og umodenhet forsvinner ikke som dugg for sola etter et godt år, og jeg er fremdeles bekymret for Cs videre utvikling. Han er i en sårbar alder og i årene som kommer vil han i økende og smertefull grad bli klar over egen familiesituasjonen. Lojalitetskonflikt og skyldfølelse vil bli aksentuert. For C blir det viktigste nå at foreldrekonflikten ikke revitaliseres og at den nåværende situasjonen konsolideres og stabiliseres. Den positive utviklingen må få fortsette. Det er en gylden regel at man ikke skal gjøre forandringer når ting går bra. Og det har gått bra med C dette siste året. Noe som i seg selv er et tungt argument for at nåværende omsorgssituasjon bør vare ved. Det er imidlertid et vanskelig dilemma i forhold til en slik vurdering: C sier - om enn ikke like tydelig som sist - at han vil bo hos mor. Selv om han - ut fra sin alder - ikke kan ha fullstendig oversikt over egen familiesituasjon og selv om han fremdeles står under et betydelig krysspress mellom foreldrene, er det min oppfatning at dette er guttens reelle ønske. Særlig tror jeg han savner den typen nærhet som mor kan gi mer av og bedre enn far. Det kan hende at C på et senere tidspunkt velger å flytte til mor, selv om det formelt sett er far som har den daglige omsorgen. Hva gjelder guttens videre utvikling vil jeg - pr. i dag - ikke se spesielt negativ på dette dersom vi tenker oss 3-5 år fram i tid og med en fortsatt positiv utvikling for gutten. - - - - - - -" Fra "konklusjon": "Ut fra mine vurderinger er det ingen av foreldrene som framstår som en klart bedre omsorgsperson for C enn den andre. De gir gutten ulike omsorgskvaliteter som i beste fall utfyller hverandre. Jeg nærer fremdeles en bekymring for hva som kan skje med samværsavtalen dersom mor får daglig omsorg, men bekymringen er ikke like sterk som for et år siden. Begge foreldrene har vist at de kan være lojale mot inngåtte avtaler. Jeg nærer fremdeles en bekymring for at far ikke klarer å gi C nok av tid og nærhet, selv om han har omprioritert i arbeidsoppgavene sine. Selv om C ikke er like sterk i uttrykkene sine om hvor han vil bo, tror jeg likevel det er hans klare ønske at det må bli hos mor. Dess eldre han blir, dess mer hensyn må man ta til dette ønsket - og dette gjør konklusjonen i denne saken vanskelig. Når jeg velger å konkludere som jeg gjorde sistgang, så ligger de samme argumentene som da i bunnen. Likevel er det som i sterkest grad understøtter denne vurderingen at den praksisen som er gjennomført siste året har vært så positiv for gutten. I denne saken har man faktisk fått se hva som fungerer godt (uten at det logisk sett utelukker at andre ordninger også kunne ha fungert likedan). Foreldrene har hatt en heldig hånd med utformingen av samværsavtalen. Disse overgangene via skolen har gitt en positiv "buffereffekt" for C og dempet spenningen rundt til- og frareisene. Samværene bør også være utvidet i forhold til ferier - gjerne med 4 uker om sommeren og deling av både jule-, vinter-, påske og høstferier. En slik ordning forutsetter den lojaliteten foreldrene nå har vist samværsordningen. Dersom konflikten revitaliseres, vil en omfattende samværsordning kunne virke negativt for C. I denne saken er det overordnet viktig at C får fortsette den positive utviklingen vi har sett. Med dette utgangspunktet og med stor vekt på de erfaringene som er gjort siste året, vil jeg konkludere som følger: (1) A får daglig omsorg for sønnen C, født xx.xx.89. (2) C får samvær med sin mor B tilsvarende det han har pr. i dag." Avgjørelsen angående hvem som skal ha daglig omsorg for C skal først og fremst rette seg etter hva som er best for gutten etter en totalvurdering. Det naturlige utgangspunkt vil være at det er faren som etter det endelige brudd mellom partene nå har hatt daglig omsorg for gutten i ca 2 1/2 år. Man står overfor en sårbar gutt som har hatt vanskelig med å finne sin plass mellom stridende foreldre - som knapt har hatt evne til å se noe positivt hos den annen part. Gutten har også i en viss utstrekning vært trukket inn i foreldrekonflikten og striden om daglig omsorg og samvær. Etter bevisførselen legges til grunn at C nå har maktet å tilpasse seg den faktisk foreliggende situasjon. C har et godt forhold til sin far og omsorgen foregår i et trygt og stabilt miljø, hvor gutten har bodd hele sitt liv. Samværet med moren, som han er enda nærmere knyttet til følelsesmessig, har også fungert godt. Det må legges særlig vekt på at C det siste året har hatt en relativt betydelig positiv utvikling. Dette er kommet til uttrykk i flere forklaringer, og den sakkyndige har betegnet utviklingen som "overraskende positiv". Partene har vært uenige om årsaken til denne utvikling - om den er utslag av en modningsprosess hos gutten, om det foreligger utslag av bedre omsorg hos faren eller er knyttet til morens rolle. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det er først og fremst de faktiske forhold som her er vesentlig. Det synes imidlertid klart at partene i noen grad har evnet til å moderere seg angående konfliktene, og bl.a. tatt hensyn til signaler fra den sakkyndige - slik at det er skapt større ro og stabilitet omkring gutten. Etter lagmannsrettens mening må det utvises forsiktighet med å foreta så vidt radikale endringer som overføring av daglig omsorg innebærer, når den etablerte ordning fungerer godt. Det videre spørsmål blir da om det er anført grunner som tilsier at det vil være best for gutten at moren overtar daglig omsorg. Når det gjelder partene som omsorgspersoner er de svært forskjellige og representerer ulike omsorgskvaliteter, som i en viss utstrekning utfyller hverandre - og som gutten trenger. Det vises til den sakkyndiges beskrivelse av partenes omsorgskvaliteter. Det er vanskelig å foreta en sammenlignende vurdering av så ulike kvaliteter, og retten er enig med den sakkyndige når han konkluderer med at ingen av foreldrene fremstår som en klart bedre omsorgsperson enn den andre. Guttens nære tilknytning til et godt miljø på X når det gjelder familie, venner, skole, gårdsbruk og en rekke forskjellige aktiviteter taler mot å gjøre endringer. Denne tilknytning har fungert godt og det kan være uheldig for gutten å bryte eller redusere slike relasjoner. Iallefall representerer en overføring av omsorgen en risiko i denne sammenheng. Etter lagmannsrettens oppfatning vil opprettholdelse av dagens ordning gi størst sikkerhet for at gutten har best mulig kontakt med begge foreldre. Det er intet som tyder på at det skulle oppstå problemer ved gjennomføring av samvær for B. Etter rettens vurdering hefter det en viss usikkerhet når det gjelder gjennomføring av tilsvarende samvær for A. Selv om B har oppfylt inngåtte avtaler - med ett unntak - har hun en meget negativ grunnholdning til A, som kan gi seg utslag. Det vises også til at hun støtter E når det gjelder å nekte A samvær. Selv om det her gjelder en konflikt som går langt tilbake i tid, foreligger det dom for samvær, og B har da plikt til å forsøke å bidra til at samvær blir etablert. Anførselen om splittet søskenflokk har i foreliggende sak beskjeden vekt. Det vises til stor aldersforskjell og at guttens søstre i stor grad bor/oppholder seg andre steder enn hos moren. A har anført at B er ustabil og har bl.a. vist til en diagnose fra 1986, samt bevisførsel i saken. Retten er enig med den sakkyndige i at det generelt ikke er belegg for å trekke slutninger fra slike diagnoser til vedkommendes omsorgsevne. Det gjelder her også en diagnose langt tilbake i tid og knyttet til alvorlige konflikter mellom partene. Enkelte forhold og episoder og Bs opptreden og reaksjoner i den sammenheng må først og fremst sees som utslag av konflikter i ekteskapet, og kan neppe representere risiko av betydning for omsorgsevnen. En slik eventuell risiko måtte i alle tilfeller vurderes i relasjon til den diagnose som også A fikk i tilknytning til oppholdet ved Modum Bad. Når det gjelder skifte av arbeid lang tid tilbake, hadde dette naturlige og rimelige grunner. Det er heller ikke holdepunkter for at B vil flytte fra Z. Det som kan tale mest for en overføring av omsorgen knytter seg til at gutten har et noe tettere forhold til moren, og at han har gitt uttrykk for et ønske om å bo hos moren. Det vises i den sammenheng til forklaringer fra B og sosialsjefen, samt den sakkyndiges rapport. Selv om det må legges til grunn at gutten uoppfordret har gitt uttrykk for et slikt ønske, så hefter det tvil ved hvor sikkert hans ønske er. Partene har ikke ønsket at retten skulle ha samtale med gutten, og retten har sagt seg enig i at slik samtale ville være belastende. Retten må bygge på det som er kommet frem på annen måte. Det må legges til grunn at guttens ønske om å bo hos moren nå er mer avdempet enn da saken ble behandlet høsten 1997. Det vises til den sakkyndiges tilleggsrapport og den tohusteknikken som ble anvendt. Da han var hos far plasserte han ikke seg selv verken hos mor eller hos far, men ga uttrykk for at han var "på deling", mens han hos mor uoppfordret ga uttrykk for å ville bo hos henne. Etter det som er kommet frem har B involvert barna i konflikten mellom partene, og det må også legges til grunn at gutten har vært under påvirkning av moren når det gjelder hvor han skal bo. A har på sin side vært mer tilbakeholden og søkt å skjerme C. Guttens ønske må sees i sammenheng med disse faktiske forhold. Det vil her være spørsmål om ønske fra en gutt på vel 9 år, som ikke kan ha oversikt eller evne til å vurdere alle forhold som er av betydning. Det han selv sier som begrunnelse er vel ikke mer enn hva man kan forvente av en 9-åring. Det som særlig kan trekkes ut av det gutten har sagt til den sakkyndige er at han får kjeft av faren som er streng og setter grenser, mens han har det friere hos moren. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at det vil være best for barnet at den etablerte ordning blir opprettholdt. Det er påberopt at B vil lide størst tap hvis hun ikke får den daglige omsorg. Det er sannsynlig at det forholder seg slik, men dette kan ikke tillegges vekt når retten i sin vurdering er kommet til at det vil være best for barnet at faren har daglig omsorg. Når det gjelder samværsrett for B er partenes påstander i stor grad sammenfallende. Retten er enig i at Bs samværsrett bør være mer omfattende enn "vanlig samværsrett". Slik lagmannsretten ser det bør imidlertid ikke A være avskåret fra samvær med gutten i høst- og vinterferier. Også disse ferier bør deles mellom partene. Det forutsettes imidlertid at partene tar hensyn til guttens egne ønsker i denne sammenheng. Anken har ført frem. Saken har budt på tvil og saksomkostninger blir ikke tilkjent, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd, jfr. §180, annet ledd. Dette gjelder også omkostningene knyttet til den midlertidige avgjørelse. På samme grunnlag blir det heller ikke idømt saksomkostninger for herredsretten. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. A skal ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.1989. 2. B skal ha samvær med C en ettermiddag i uken, annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, fire uker i sommerferien, annenhver høst- og vinterferie, annenhver jul og annenhver nyttårshelg og annenhver påske. 3. Saksomkostninger blir ikke tilkjent, verken for herredsrett eller lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
