Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Gulating lagmannsrett avsa dom 18. februar 2000 hvorved B alene ble tilkjent foreldreansvaret for partenes felles barn, C, født *.*. 1989 og D, født *.*. 1991. Det ble videre avsagt dom for at begge barna skal bo fast hos mor. Barnas far, A, ble gitt nærmere spesifisert samværsrett med de to sønnene, dog slik at det ikke skulle være samvær mellom far og barna det første året etter lagmannsrettens dom. Lagmannsrettens dom er rettskraftig. Samværsordningen startet opp påsken 2000. Dette samværet ble gjennomført som forutsatt. Neste samvær fant sted sommeren 2001. Den eldste gutten ble da ikke tilbakelevert til mor etter samværet. Han ble hentet tilbake til Danmark ved hjelp av norske myndigheter. Mor motsatte seg samvær mellom far og barna i høstferien 2001. Den 5. desember 2001 fremmet A begjæring om tvangsfullbyrdelse av samværsretten i medhold av barneloven §48. Sunnhordland namsrett avsa den 17.desember 2001 kjennelse med slik slutning: «Krav om tvangsfullføring av samværsrett blir avvist.» Avvisningskjennelsen er begrunnet med at saken er reist ved feil domsstol idet B og barna bor i Danmark. A har rettidig påkjært namsrettens kjennelse og B har tatt til gjenmæle i tilsvar av 28. januar 2002. A har i det vesentlige anført: Kjæremålet gjelder namsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Når det gjelder saksbehandlingen vises det til at det av namsrettens kjennelse ikke fremgår når kravet ble reist for retten og heller ikke kjærende parts anførsler. Sorenskriver Knut Gramstad har ikke vurdert sin egen habilitet i saken. Nevnte dommer har tidligere fattet avgjørelse i strid med Cs interesse, og med tvang besluttet å tilbakelevere ham til Danmark høsten 2001. Dette var før kjæremål i saken var behandlet av Gulating lagmannsrett. I dette tilfelle var sorenskriver Knut Gramstad villig til å utsette C sin helse for fare, noe som er i strid med barneloven §30. Det foreligger rettskraftig dom for at far skal ha samvær med sine to barn. Dommen er tvangsgrunnlag for tvangsfullbyrdelse av samværsretten. Far trenger nå en kjennelse, jfr Haag-konvensjonens artikkel 15, med referanse til artikkel 3 og 21, for å kunne gå videre med saken til danske myndigheter. Danske myndigheter har ikke tidligere (i 1998) akseptert en rettskraftig avgjørelse vedrørende rett til foreldreansvar og samvær, og har krevd en avgjørelse i henhold til Haagkonvensjonen artikkel 15. Denne artikkel og konvensjonen viser at rett domsstol må være i Norge. Saken kan således ikke avvises slik Sunnhordland namsrett har gjort. Kjærende part har nedlagt slik påstand: «1. Sunnhordland namsretts slutning av 17. desember oppheves. 2. Gulating lagmannsretts dom datert 18. februar 2000 danner tvangsgrunnlag for at barna C og D sin samværsrett med sin far kan gjennomførast med tvang. 3. Jf. tvangsfullbyredelsesloven kap. 13 og kap. 4 krev far at retten fastsett ei tvangsbot for kvart samvær mor nektar barna sitt rettmessige samvær jf. Gulating lagmannsrett dom datert 18. februar 2000 ( LG-1998-00168) med sin far. Dette for å danne tvangsgrunnlag i Danmark for å få gjennomført samværsretten. 4. B tilbakebetaler kr 3600,- for fars utlegg til reiser og billetter til barnas haustferie 2001, då barna blei i strid med rettskraftig kjennelse tilbakeholdt i Danmark. 5. Saksomkostninger tilkjennes A.» B har i det vesentlige anført: Samværsordningen i henhold til Gulating lagmannsretts dom av 18. februar 2000 ( LG-1998-00168) startet opp påsken 2001. Dette samværet forløp etter avtale. Sommeren 2001 ble det gjennomført samvær mellom far og barna. D, som da var 10 år, ble satt alene på flyet tilbake til Danmark. C, som da var blitt 12 år, ble holdt tilbake i Norge. Etter halvannen måned ble han hentet tilbake til Danmark ved hjelp av norske myndigheter. På denne bakgrunn har kjæremotparten, i oktober 2001, fremmet begjæring om endring av samværet hos danske myndigheter. Saken er ennå ikke ferdig behandlet. Barna skulle ha vært på besøk hos deres far i høstferien. Det var gått litt over en måned etter at C ble hentet etter sommerferien. Hele episoden var opprivende for begge barna, og kjæremotparten fant det ikke forsvarlig å sende barna til Norge. Danske myndigheter er informert om beslutningen. Barna er bosatt i Danmark og en sak om samvær bør føres i Danmark. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: «1. Sunnhordland namsretts kjennelse av 17.12.2001 stadfestes. 2. Nærværende kjæremål avvises. 3. Under alle omstendigheter: Krav om tvangsmulgt og tilbakebetaling av fars utlegg tas ikke til følge. 4. Saksomkostninger tilkjennes B.» Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, og skal bemerke: Lagmannsrettens dom om samværsrett kan tvangsfullbyrdes ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap 13, jf §4-1 annet ledd pkt a, jf barneloven §48. Formålet med bestemmelsen i barneloven §48 om tvangsmulkt er å sikre oppfyllelse av samværsrett. Grunnvilkåret for fastsettelse av tvangsmulkt er at den av foreldrene som har barnet hos seg, i ord eller handling, har vist at hun eller han ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers ville vært mulig. Umulighet foreligger bl.a hvis samværsretten bare kan gjennomføres med psykiske skadevirkninger for barnet, jf [[Rt-1970-703]]. Det er på det rene at det ikke har vært samvær mellom far og barna etter samværet sommeren 2001, videre at mor nekter samvær under henvisning til at samværsrett for far er uheldig for barna. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på spørsmålet om det har vært umulig for kjæremotparten å oppfylle sine plikter som fastsatt i lagmannsrettens dom. Som namsretten er lagmannsretten kommet til at saken må avvises fra norske domstoler. Etter barneloven §48, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-3 tredje ledd er det namsretten hvor saksøkte har sitt hjemting som er kompetent namsmyndighet. Etter lovens §1-8 femte ledd har en fysisk person hjemting der vedkommende har sin bopel. Når krav om fullbyrdelse, som her, ikke gjelder et formusegode eller gjenstand, vil hjemtinget være det eneste alternativet. Kjæremotparten bor i Danmark sammen med de to barna. Etter tvangsfullbyrdelselsoven kan da norske namsmyndigheter ikke behandle begjæringen om tvangsmulkt. Det bemerkes forøvrig at reglene i barneloven §64 ikke gjelder avgjørelser om tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om barnefordeling m.v., jf kjennelse inntatt i [[Rt-1984-1475]]. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste da lagmannsretten ikke kan se at namsretten har bygget på noen uriktig lovforståelse. Etter lagmannsretten syn har namsretten heller ikke begått saksbehandlingsfeil. Under enhver omstendighet er det ikke begått feil som med noen grad av sannsynlighet kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Det skal særskilt bemerkes at lagmannsretten legger til grunn at kjærende part har fremmet inhabilitetsinnsigelsen mot sorenskriver Gramstad, selv om dette ikke er utrykkelig uttalt. Forholdet er at sorenskriver Gramstad tok avgjørelsen i sak høsten 2001 om at den eldste gutten skulle tilbakeleveres til moren. Etter lagmannsrettens syn kan ikke dette anses som en særegen omstendighet som er skikket til å svekke tillitten til hans habilitet i nærværende sak, jf domstolloven §108. Lagmannsretten ser forøvrig ingen grunn til å gå nærmere inn på den kjærende parts argumentasjon i tilknytning til Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 som ble transformert til norsk rett ved lov av 8. juli 1988 (barnebortføringskonvensjonen). Kjæremålet har ikke ført frem og den kjærende part skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger. Kjæremotparten, som er selvprosederende, har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Noe beløp er ikke oppgitt. Lagmannsretten finner at det arbeid som kjæremotparten har nedlagt i saken - utarbeidelse av et kortfattet tilsvar til kjæremålet - ikke er av et slikt omfang at arbeidet med dette kan kreves dekket av motparten. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt