Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om skattemessig avskrivning på ankemotpartens hytte, beliggende ca 3 km fra tettstedet Krampenes i Vadsø kommune og 2 mil fra Vadsø by. Iver Per Smuk er reindriftsutøver innenfor reinbeitedistrikt nr 6 på Varangerhalvøya i Finnmark. Han har sin bolig i Varangerbotn, ca 7,5 mil fra Krampenes, og har samboer og to barn. I 1989 kjøpte han ovennevnte hytte, som ligger ca 2 km fra distriktets faste slakte- og skilleplass. Den ble utbygd i 1991 med to soverom og utvidelse av vaskerom. Til hytta er det utskilt en 4,6 mål stor selveiertomt. Den ligger sentralt i reinbeitedistriktet innenfor beiteområdet. Hytta er mellom 55-60 m2 og inneholder kombinert oppholdsrom og kjøkken, to soverom og vaskerom/wc. I tillegg er det oppført 2 uthus, hvorav det ene inneholder badstu. Hytta har ikke innlagt strøm, men det benyttes solcellepanel for lys o.l. og oljekamin til oppvarming. Det er innlagt vann via egen slange fra bekk. Vannet pumpes opp fra grunnen ved hjelp av aggregat. Smuk har hovedsakelig benyttet hytta i forbindelse med vår- og sommerbeite, slakteperioden i september, og samling av rein til vinterbeite etter slaktingen. Totalt dreier det seg om et opphold på gjennomsnittlig 10 uker pr år, i perioden april/mai til oktober/november. Når hytta er i bruk bebos den av Iver Per Smuk selv og hans familie, samt tidvis innleid hjelp til reindriften. I denne perioden er det mulig å ta seg frem til hytta med bil. Det er også flere andre hytter i distriktet som eies av reineiere og brukes i tilknytning til reindriften. I forbindelse med investeringen mottok Smuk et tilskott på kr 50.000,- fra Reindriftsadministrasjonen for kjøp av gjeterhytte. Han ble innrømmet avskrivninger på hytta for årene 1989 og 1990. For inntektsåret 1991 ble avskrivning nektet. Ligningsnemndas vedtak ble påklaget til overligningsnemnda, som besluttet at hytta skulle godkjennes som avskrivningsgrunnlag. Saken ble deretter brakt inn for fylkesskattenemnda, som omgjorde vedtaket. Fylkesskattenemndas avgjørelse ble stadfestet av Riksskattenemnda den 29.11.94 Smuk gikk deretter til søksmål mot fylkesskattekontoret i Finnmark. Tana og Varanger herredsrett avsa 3. oktober 1995 dom med slik slutning: 1. Iver Per Smuk gis rett til skattemessig avskrivning for sin næringshytte i Krampenesområdet. 2. Finnmark fylkesskattekontor tilpliktes å erstatte Iver Per Smuks saksomkostninger med kr 63.050, - kronersekstitretusenogfemti-. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Om saksforholdet og anførslene for herredsretten, vises til herredsrettens dom. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor har i rett tid påanket dommen. Ved Hålogaland lagmannsretts beslutning av 19. januar 1996, ble det gitt særskilt tillatelse til å fremme anken uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Anken gjelder både lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Iver Per Smuk har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Vadsø 18. og 19. september 1996. Det ble avgitt partsforklaringer og avhørt 1 vitne. Ligningssjef Stein Østmo møtte som partsrepresentant for staten. Det ble også foretatt åstedsbefaring. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor har i det vesentlige anført: Avgjørelsen beror på en tolkning av skattereglene for avskrivbare driftsmidler i skatteloven §44 første ledd c). Det stilles krav om et betydelig driftsmiddel som verdiforringes. Retten skal legge vekt på de fakta som forelå for ligningsmyndighetene da de tok sin avgjørelse. Retten må i likhet med Riksskattenemnda ta utganspunkt i skattelovens alminnelige regler. Både kravet til inntektstilknytning og verdiforringelse må være oppfylt. Saldogruppene i skatteloven §44 A-2, må ses i sammenheng med §44 første ledd c). Det er ikke tale om et produksjons-, lager- eller forretningsbygg, men et bygg som nyttes til beboelse. Ifølge sikker rett er ikke boliger avskrivbare, selvom om bygget er anskaffet av hensyn til utøvelsen av et yrke, jfr pendlerboliger. Begrunnelsen er at slike bygg ikke er gjenstand for verdiforringelse utover det som kan kompenseres ved forsvarlig vedlikehold. Man må derfor vurdere om dette bygget forringes i mindre eller større utstrekning enn andre hyttebygg. Standard, beliggenhet, omsettelighet m.v. er hjelpekriterier som nettopp går på verdien, og belyser om det kan antas at bygget vil ha en annen verdiutvikling enn andre lignende bygg. Med utgangspunkt i skattereglene for tilsvarende boliger må man altså se på om noen av unntakene kan komme til anvendelse. Se f.eks. Utv 1988 191 flg. I denne saken innebærer anvendelsen av regelen at bygget ikke er utsatt for en verdiforringelse som går utover det som andre fritidsbygg er utsatt for. Huset fremstår som et hyttebygg og holder god standard, jfr Vileids takst. Det adskiller seg dermed ikke fra andre hyttebygg i området, verken med hensyn til standard, beliggenhet eller adkomst. Videre ligger det andre fritidsboliger i området, og det er regulert til fritidsareal på begge sider i rimelig nærhet. Hytta anvendes til bolig i den tiden den brukes i forbindelse med næringen. Klausulen tilknyttet tilskuddet som er gitt, er ikke til hinder for omsetning. Det er uklart i hvilken utstrekning man vil få disposisjon ved et eventuelt salg. Dersom tilskuddet tilbakebetales, vil man i alle tilfelle gå klar av klausulen. Bygget adskiller seg således ikke fra andre tilsvarende bygg som er egnet til beboelse, og som ikke er avskrivbare. Det skal svært mye til for at unntaket for arbeider- og funksjonærboliger skal komme til anvendelse. Bl.a. er det et krav at boligen i det vesentlige benyttes av andre enn eieren selv. I dette tilfellet er eieren hovedbruker. Videre er det heller ikke ført bevis for at hytta vil være uten verdi dersom reindriften skulle opphøre, se [[Rt-1972-874]]. Ligningsmyndighetene har tatt initiativ for å kontrollere at ligningen av disse byggene skjer i samsvar med skattelovens bestemmelser. Når faktum har endret seg p.g.a. en utvikling av standard, kan man ikke legge til grunn noen bindende ligningspraksis. En fast ligningspraksis må knytte seg til statiske problemstillinger hvor faktum er det samme hele tiden. Skattemyndighetene har rett til å følge med og stoppe praksis p.g.a. endrede faktiske forhold. Se Utv 1974 705. For at det skal være tale om en fast, entydig praksis på et område, må den også bygge på en konkret vurdering av spørsmålet. I dette tilfellet er det ikke dokumentert noen bindende ligningspraksis som kan gi Smuk rettskrav på avskrivning for sitt bygg. Stikkordet "gjeterhytte" i Lignings-ABC gir heller ikke noen veiledning. Her forutsettes det som skal bevises i denne saken, nemlig at det er en gjeterhytte. Anførselen om usaklig forskjellsbehandling kan heller ikke føre fram. Når man står overfor skjønnsmessige vurderinger vil alltid noen falle innenfor og andre utenfor de kriterier som er trukket opp. Etter rettspraksis skal det mye til før man kan statuere usaklig forskjellsbehandling, se f.eks. Utv 1996 507. De parametre som er satt opp, er valgt ut fra sakens hovedtema. Det har ingen betydning hva Reindriftsadministrasjonen måtte mene om bygget. Hvis standarden øker kan bygget skifte karakter fra avskrivbar til ikke-avskrivbar. Staten v/Fylkesskattekontoret i Finnmark har lagt ned slik påstand: 1. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor frifinnes. 2. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Iver Per Smuk har i det vesentligste anført: Det har skjedd en bevisst eller ubevisst underminering av reglene for avskrivning i reindrift og jordbruk, slik at området for avskrivning av gjeterhytter er i ferd med å bli eliminert. Ut fra rettssaker ligningsmyndighetene vinner, endres praksis på et uklart grunnlag. På den tid dommen i Ragnar Smuk-saken kom, var det en entydig praksis i rein- og skogsdriften. Det var avskrivningsrett dersom det ikke var tale om en sekundærbolig. Man kan se en tilsvarende sondring hos Skattedirektoratet, se f.eks. direktoratets brev av 4. februar 1987. En sondring mellom tettbebyggelse og områder som faller utenfor, er også gjennomgående i hele Ragnar Smuk-dommen. Når en gjeterhytte ligger utenfor tettbebyggelsen, foretas det ikke noen konkret vurdering av verdiforringelse. Fordi Ragnar Smuks hytte lå innenfor tettstedet Krampenes slo ikke presumpsjonen om verdiforringelse til. Verdiforringelsen måtte vurderes konkret. Det har derfor stor betydning om man er utenfor eller innenfor beiteområdet. Rekkevidden av dommen er begrenset, fordi den er avgrenset til tettbygde strøk. Hvis skattemyndighetenes kriterier for avskrivning av gjeterhytter skal legges til grunn, vil det ikke kunne gis tilskudd fordi standarden blir for lav. Boligstandard er sentral i det regelverk som er utviklet, og som også er tatt inn i vurderingen av gjeterhytter. Ligningsmyndighetene legger lite vekt på bruken, mens det legges stor vekt på byggets beskaffenhet. Man har gjort området til et hytteområde, til tross for at det er et næringsområde. Det kan ikke leses av skatteloven §44 første ledd c) at det skal foretas en konkret vurdering av verdiforringelse i den enkelte sak. Tvert i mot viser bestemmelsen til sjablonreglene i §44A. Når disse regler anvendes i ligningen, er det ikke tale om noen konkret vurdering. Kriteriene er oppstilt for å ta hensyn til verdiforringelse. I uttalelsen fra Finansdepartementet av 19. september 1994, sies det heller ingenting om en konkret og individuell vurdering av verdiforringelse i den enkelte sak. Det er bruken som skal dominere ved vurderingen. Dette kriteriet er fastlagt nettopp for å se om den er av en slik art at presumpsjonen om verdiforringelse slår til. Bygg som brukes til gjeterhytte kan derfor avskrives. Dersom Smuks hytte ikke er avskrivbar, blir det ingenting igjen av anvendelsesområdet for avskrivningsadgangen. Finansdepartementet forutsetter at det finnes gjeterhytter som kan avskrives. Landbruksdepartementet har satt minste standardkrav til gjeterhytter, mens Arbeidsdepartementet setter krav etter arbeidsmiljøloven. Det er hele tiden den samme stat som utformer regler og gir påbud. Skattemyndighetene godtar bare avskrivning på hytter som ikke godkjennes av de andre departementene. Man må se regelverket i sammenheng, og ikke på grunnlag av skatteloven motvirke det andre fagdepartementer tilstreber å oppnå - nemlig standardheving i reindriften. Man må også kunne hente tolkningsmomenter fra andre fagdepartementers vurdering av begrepene. Disse må ha betydelig vekt. Bygningen fremstår klart som en gjeterhytte i beiteområde. At andre har tilsvarende hytter i nærheten til fritidsformål kan ikke være avgjørende. Det er bruken som avgjør, og den er uomtvistelig. Standard og areal må vurderes under hensyn til bruken. Dvs. om hytta ut fra disse kriterier er egnet til nærings- eller fritidsbruk. Beliggenheten er svært sentral for distrikt nr 6. Ved endring av ligningen til ugunst for skattyter burde man ha gått lenger opp i systemet for å innhente retningslinjer. Det må en mere grundig behandling til for å legge om praksis, særlig når man toner ned det kriteriet Finansdepartementet bruker, jfr legalitetsprinsippet. Man må videre legge til grunn påregnelighet ved vurderingen av om hytta er omsettelig. Det er helt klart upåregnelig at Smuk vil nedlegge reindriften og at hytta vil bli solgt ut av næringen. Tomme boliger etter bureisere i området blir stort sett overtatt av reindriftsutøvere. Markedet for boliger i området svinger derfor ikke med markedet for omsetning av boliger i Krampenes, men det svinger med reindriften. Konklusjonen må bli at dette er et avskrivbart bygg under gruppen bygg og anlegg. Det er ingen større grunn til å godkjenne Oddvar Smuks hytte, verken når det gjelder standard eller beliggenhet. At et driftsmiddel er nødvendig for næringen er et moment av stor vekt. Dersom man finner at dette er en pendlerbolig, er denne boligen utsatt for en særlig verdiforringelse sammenlignet med andre boliger. Alternativt må unntaket for funksjonærboliger komme til anvendelse. Iver Per Smuk la ned slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Den ankende part pålegges å betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker: Problemstillingen i saken er hvorvidt Iver Per Smuk har krav på fradrag i sin skattbare inntekt for avskrivninger på bygning, beliggende ved Krampenes i reinbeitedistrikt nr 6. Lagmannsretten skal prøve om Riksskattenemndas vedtak bygger på en riktig rettsanvendelse og et korrekt faktisk grunnlag. Vedtaket refererer seg til inntektsåret 1991, og gjelder et beløp stort kr 3.720,-. Utgangspunktet for den rettslige vurderingen er skatteloven §44 første ledd c), hvoretter skattyter i sin inntekt kan trekke fra utgifter som pådras til inntektens ervervelse, som bl.a. "avskrivninger for verdiforringelse ved slit og elde på betydelige driftsmidler" etter bestemmelsene i §44A. Skatteloven §44A inneholder reglene om saldoavskrivninger, og spørsmålet er om den aktuelle hytta omfattes av saldogruppe g) "bygg og anlegg" i §44A-2. Det er enighet mellom partene om at hytta utelukkende brukes i tilknytning til reindriftsnæringen, og at den ble anskaffet til dette formål. Videre legger lagmannsretten til grunn at det også er nødvendig for Smuk å ha et husvære i dette området av hensyn til reindriften. Det gjelder bl.a. gjeting av reinen i forbindelse med vår- og sommerbeitet, samt opphold under slakteperioden. Med utgangspunkt i motivene til skatteloven er det etablert en fast rettspraksis for at boliger ikke er avskrivbare, selv om de alminnelige vilkår er til stede. Bakgrunnen er at slike bygg ved forsvarlig vedlikehold ikke antas å være utsatt for verdiforringelse ved slit og elde. Selve bygningen fremstår som et hyttebygg, med alminnelig god standard. Det vises i den forbindelse til uttalelse av 29. august 1995 fra ingeniør Vileid, som har vurdert bygget å være av "vanlig, god hyttestandard". I likhet med Riksskattenemnda er også lagmannsretten av den oppfatning at hytta med hensyn til konstruksjon og standard ikke adskiller seg fra andre ordinære fritidsbygg. Det er heller ikke dokumentert at hytta er utsatt for noen ekstraordinær verdiforringelse som går ut over det som er vanlig for tilsvarende hyttebygg, og som kan gjenopprettes ved forsvarlig vedlikehold. Det er på det rene at den i all hovedsak benyttes til beboelse når den er i bruk. Når det gjelder brukshyppighet og mulighet for tilsyn med hytta, kan ikke lagmannsretten se at Smuk står i noen annen stilling enn det som regelmessig vil være situasjonen for andre som har hytte i området til fritidsformål. Hytta ligger som nevnt sentralt i sommerbeiteområdet, og det er dessuten flere andre reineiere som har skaffet seg tilsvarende hytter i distriktet. Det er likevel et faktum at det også ligger fritidsboliger i relativt kort avstand fra Smuks hytte, og at det er regulert til hyttebebyggelse på begge sider i rimelig nærhet. På denne bakgrunn kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke i seg selv være avgjørende for avskrivningsretten om man er utenfor eller innenfor beiteområdet. Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at eiendommens omsettelighet er begrenset, i den forstand at Smuk er avskåret fra å selge hytta ut av reindriftsnæringen. Smuk kjøpte den opprinnelige bygningen av et dødsbo, og den tidligere eier hadde brukt hytta i forbindelse jordbruksvirksomhet i utmark. I følge de opplysninger skattemyndighetene mottok fra grunnboken i forbindelse med eiendomsoverdragelsen, er det ikke registrert noen formelle hindringer for omsetning av eiendommen. Den benevnt som en fritt omsettelig fritidseiendom av type eiertomt. Det er opplyst at det er knyttet en klausul til det tilskudd Smuk mottok fra Reindriftsadministrasjonen i forbindelse med ervervet, hvor det heter at overdragelse til andre enn reineiere ikke kan skje uten områdestyrets godkjennelse. Retten kan ikke ut fra bevisførselen finne holdepunkter for at klausulen vil være et vesentlig hinder for salg av eiendommen til andre enn reindriftsutøvere. Smuk vil i alle tilfelle kunne komme fri fra klausulen ved å tilbakebetale tilskuddet. Smuk har anført at reindriftsloven §10 annet ledd uansett begrenser hans muligheter til fritt salg av hytta. Etter denne bestemmelse kreves det tillatelse fra bl.a. reindriftsmyndighetene for å overdra hytta til andre enn reindriftsutøvere. Lagmannsretten er ikke enig i dette synspunkt. Lovens §10 andre ledd gjelder bl.a. tomt til bolig som er tatt i bruk eller utvist med hjemmel i §10 første ledd nr 2. Sistnevnte bestemmelse gir en reindriftsutøver adgang til mot vederlag "å få utvist tomt til bolig dersom reindriftsutøveren ikke på annen måte kan skaffe seg bolig som er nødvendig av hensyn til en rasjonell utøvelse av reindriften" Det er i realiteten tale om en ekspropriasjonsadgang som kan gjøres gjeldende overfor private grunneiere eller staten. Reindriftsloven §10 andre ledd gir bestemmelse om innskrenkninger i adgangen til å disponere over grunn som er ervervet med hjemmel i denne særskilte rett som tilligger reindriftsutøvere. Se Ot.prp.nr.9 (1976-77), side 56 og 57. I Smuks tilfelle har det skjedd et ordinært kjøp av gr unneiendom med påstående bygning, og han vil derfor ikke rammes av denne regelen. Eiendommen er da heller ikke påheftet noen klausul i henhold til denne bestemmelse. Ut fra standard, beliggenhet og omsettelighet må det derfor legges til grunn at hytta vil følge verdiutviklingen for andre tilsvarende hyttebygg i området, uavhengig av om den brukes i reindriftsnæringen eller ikke. Unntaksreglene for arbeider- og funksjonærboliger er etter rettens oppfatning ikke anvendelige i dette tilfellet. At bygningen er et nødvendig driftsmiddel i skattyterens næring er i seg selv en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for avskrivningsrett. Spørsmålet er om boligen etter en samlet vurdering er så nær knyttet til reindriften at den naturlig kan likestilles med egentlige driftsbygninger, jfr [[Rt-1972-874]]. Et moment ved denne vurderingen vil være om hytta vil synke vesentlig i verdi dersom Smuk opphører med reindriften, eller flytter til et annet distrikt. Retten finner det under henvisning til ovenstående klart at så ikke vil være tilfelle. Hvorvidt det er påregnelig at Smuk noen gang vil nedlegge reindriften, finner ikke retten grunnlag for å trekke inn i vurderingen. Lagmannsretten er enig med staten i at det ikke uten videre kan trekkes skatterettslige konsekvenser av andre offentlige myndigheters klassifisering av- eller standardkrav til bygget. Disse regelsett ivaretar helt forskjellige hensyn. Etter rettens oppfatning kommer ikke reindriftsnæringen i en annen eller dårligere stilling enn andre næringer, der man f.eks. på grunn av endringer i de faktiske forhold kommer i en annen skattemessig posisjon. Hyttene er verdibestandige og avskrivning kan dermed ikke gis. Vedlikeholdsutgifier vil fortsatt komme til fradrag i næringsinntekten. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger en slik klar, entydig, etablert, omfattende og gjennomtenkt ligningspraksis med hensyn til gjeterhytter, at den må anses bindende for domstolene. Likeledes finner retten ikke holdepunkter for at det har skjedd en usaklig forskjellsbehandling i Smuks disfavør. Som fremholdt av den ankende part, står man overfor en skjønnsmessig vurdering der noen skattytere vil komme inn under regelen og andre vil falle utenfor. Anken har ført frem. Ligningspraksis på dette området har imidlertid ikke vært entydig, noe som i denne saken har vist seg ved at Smuk fikk medhold i overligningsnemnda og i herredsretten. Uklar praksis er en årsak til søksmålet, og lagmannsretten er derfor blitt stående ved at saksomkostninger ikke bør idømmes. Det vises til tvistemålsloven §172 annet ledd, særlig 3. alternativ. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Staten v/Finnmark fylkesskattekontor frifinnes. 2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
