Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder anke over Orkdal jordskifteretts kjennelse 6. oktober 1967 mellom Oppdal Bygdealmenning og 3 private grunneiere i Oppdal på den ene side, og på den annen side ialt 27 grunneiere i Tynset og Rennebu herreder, - tidligere grunneiere i Innset og Kvikne sogn av den tidligere Kvikne kommune, samt Statens skogvesen. Tvistefeltet ligger i området for herredsgrensen mellom Oppdal kommune og det tidligere Kvikne, nå Tynset, og Rennebu herreder. Grensen Oppdal-Tynset er tillike fylkesgrense mellom Sør-Trøndelag og Hedmark fylker. Feltet støter i sør mot Folldal statsalmenning i Hedmark fylke. Jordskifterettens kjennelse har denne slutning: «A. Grensa mellom private eiendommer i Oppdal, samt Oppdal almenning, på den ene side, og private eiendommer i Innset sogn (nå Rennebu kommune), samt private eiendommer i Kvikne (nå Tynset kommune) på den annen side, skal gå slik: Fra Gisna's samløp med Byna elv følger grensa sistnevnte elv oppover til et punkt hvor grensa i henhold til dom av 1823 støter i elva. Fra dette punkt går grensa i rett linje over det omforenede påstandspunkt A til et punkt beliggende ca. 150 m nord for ▵ Hostofjell. I dette punkt bøyer grensa mot sør og går i rett linje over ▵ Hostofjell til påstandspunkt C på vestsiden av Løvhaugene og ca. 200 m øst for nordre Grøntjønn. Fra dette punkt går grensa i rett linje til påstandspunkt L på aksla nord for lille Orkelhø, hvorfra den følger Kviknes påstand til ▵ Lille Orkelhø (påstandspunkt M). Grensa går så videre med retning på ▵ Høg-Gien (høyde 1640,9) inntil den skjærer grensa mot Folldal statsalmenning. Grensa er avlagt med rød strek på det opptatte kart, dok. nr. 13. Grensa vil bli avmerket og nærmere beskrevet senere. B. Verdien av det område som grensetvisten gjelder ansees å være over kr. 500,-. C. I medhold av jordskiftelovens §60, siste ledd, settes denne kjennelse til påanke straks. Ankefristen er 2 - to - måneder fra forkynnelse.» Oppdal Bygdealmenning har i rett tid erklært anke. Anken Side:126 gjaldt opprinnelig hele den grense som ble fastlagt av jordskifte retten. Også grunneierne i Kvikne og Innset (Tynset og Rennebu kommuner) har i rett tid erklært anke. Det er under saken oppnådd enighet mellom partene om den nordligste del av grensen, fra Gisnas samløp med Byna elv til påstandspunkt C på vestsiden av Løvhaugene og ca. 200 meter øst for Nordre Grønntjønn. Ankesaken er etter dette hevet i forholdet mellom Oppdal Bygdealmenning og Statens skogvesen. De gjenstående parter er således på den ene side Oppdal Bygdealmenning og på den annen side 27 eiere av bruk i Tynset og Rennebu, heri inkludert Staten v/Landbruksdepartementet. For Oppdal Bygdealmenning er for lagmannsretten nedlagt denne påstand: «1. Grensen tar til i nord fra Løvhaugen (pkt. C). Herfra vinkler den sydøst til nordligste kant av kartets store Elsåtjern (pkt. D). Herfra vinkler grensen svakt i sydøstlig retning og går i rett linje til høyeste punkt på Lille Orkelsjøtangen (pkt. E). Herfra vinkler den svakt syd-sydøst og går videre i rett linje mot høydepunkt 1459 på den nordlige utløper av Høg-Gia (pkt. G). Grensen stopper der hvor den skjærer den av Høyfjellskommisjonen fastsatte grenselinje mellom statsalmenningen i Folldal og grunneiendom i Oppdal hvor Folldal kommune støter til (pkt. F). De anførte bokstaver viser til kart fremlagt for jordskifteretten (dok. nr. 13). 2. Ankemotpartene tilpliktes å erstatte den ankende part saksomkostninger for lagmannsrett.» Eierne i Kvikne og Innset har påstått: «1. Grensen mellom Oppdal Bygdealmenning og de tilstøtende eiendommer i Rennebu og Tynset kommuner går fra pkt. C på jordskifterettens kart til Næringhø (pkt. K) og derfra til pkt. L (nord for Lille Orkelhø) - samt fra Lille Orkelhø (pkt. M) over Lille Orkelsjø til Orkelhøtangen (pkt. N) og videre til det punkt hvor Såttålsjøbekken krysser grensen for Statsalmenningen i Folldal (pkt. O). 2. Jordskifterettens kjennelse stadfestes forsåvidt angår grensen fra pkt. L (nord for Lille Orkelhø) og til pkt. M (Lille Orkelhø). 3. Oppdal Bygdealmenning dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.» Påstandslinjene tilsvarer fra begge sider de påstander som var nedlagt for jordskifteretten, dog med den korreksjon som følger av at det er oppnådd enighet om påstandspunkt C på vestsiden av Løvhaugene. Påstandslinjene for jordskifteretten er inntegnet med henholdsvis grønt og blått på det i saken fremlagte flyfotogrammetriske kart i målestokk 1:20.000 (jordskifterettens dok. nr. 13, dok. 44 i ankesakens dokumenter). For Oppdal Bygdealmenning gjøres gjeldende at almenningen i 1857 ble kjøpt av de bruksberettigede til Oppdals administrative grense. Den administrative grense i dette område er fastlagt ved grenseoppgangen etter Roskildefreden i 1658. Grensen er her Side:127 angitt å gå over det fjell som på rektangelkartet har navnet Lille Orkelsjø Tangen (1115). Dette grensepunkt gir seg ved en riktig tolkning av dokumentene fra 1658, det er lagt til grunn av Høyfjellskommisjonen i kjennelse 3. september 1938 i Folldalsforretningen av 8. felt, og i kommisjonens forslag til Justisdepartementet om herredsgrensen samme år. I sør må grensen ta sin begynnelse i kartets punkt F som av Høyfjellkommisjonen ved kjennelsen av 1938 og av Høyesterett, som i dom [[Rt-1959-388]] flg. stadfestet kjennelsen, er fastlagt som grense for Folldal statsalmenning i forhold til Oppdal Bygdealmenning. Nordover fra Lille Orkelsjøtangen må grensen trekkes over Store Elsåtjern og videre nordover til punkt C. Også dette grenseforløp er i samsvar med Høyfjellskommisjonens forslag til herredsgrense, og denne grense underbygges ved rådighetsutøvelse fra begge sider i området. I tillegg til bruksutøvelsen påberopes også en rekke rettslige disposisjoner som grunnlag for grensepåstanden. Det bestrides at det fra Kvikne-siden og Innset-siden gjennom bruk er ervervet rettigheter over den påståtte linje. Området på begge sider av linjen har i eldre tid vært almenning og bruken østfra er ikke av slik art at den kan begrunne eiendomshevd i disse områder. Det er uriktig når jordskifteretten har trukket grensen over Lille Orkelhø (1261 på rektangelkartet). Dette punkt har intet grunnlag i dokumentene fra 1658 og er heller ikke underbygget av bruksforholdene og rettslige disposisjoner. Eierne fra Innset-Kvikne gjør gjeldende at man i de områder det gjelder ikke har noen festnet administrativ grense. I saken er det spørsmål om privatrettslige eiendomsgrenser. Den grense som er beskrevet i 1658, bygger ikke på faste bruksgrenser. Grensen ble fastlagt som et kompromiss i strid med eldre grenser. Man har en rekke beskrivelser av de administrative grenser, således fra Oluf Buen og Even Bjørndalen i 1669, sorenskriver Krogs markerå fra midten av 1700-årene, fogd Lyngs almenningsbeskrivelse for Oppdal fra 1819. Ingen av de kjente beskrivelser samsvarer. Dog må Lille Orkelhø, slik jordskifteretten har anført, være et sikkert punkt i grensen. Det avgjørende for grensefastsettelsen må være bruksutøvelsen fra de respektive sider. Jordskifteretten har både i Innerdalen, Flommenområdet, herunder Kviknelien, og i Leiranområdet ikke tatt tilbørlig hensyn til bruksutøvelsen som fra de nevnte områder har strukket seg meget lenger mot vest enn jordskifteretten antar. I Leiranområdet underbygges bruksutøvelsen med grensebeskrivelser og juridiske disposisjoner. Spesielt anføres om Aalbuseteren i Orkelkroken at bruken her er uttrykk for en urettmessig fremtrengen fra Oppdal-siden. Utnyttelsen av området rundt Aalbuseteren (anlagt ca. 1880) har vært omtvistet så langt tilbake som fra 1866. Fra Oppdals side foreligger intet hevdserverv over den påståtte grense. For det første er bruken ikke tilstrekkelig til å begrunne hevd, og for det annet har oppsitterne fra Oppdal ikke vært i god tro, idet de har trengt inn på notoriske Kvikne-områder. Det av Høyfjellskommisjonen fastlagte skjæringspunkt F Side:128 er fastlagt som et punkt i Folldal statsalmenningsgrense. Denne fastsettelse er ikke bindende i den foreliggende tvist om private grenser mellom eiere i Oppdal og Kvikne. Subsidiært er det fra Innset-Kvikne-siden gjort gjeldende at grensen må fastlegges på grunnlag av den mest dominerende bruk fra de respektive bygdelags side. En slik grense bør i tilfelle trekkes etter vassdragene således: Fra Lille Orkelhø til midt på Lille Orkelsjø, langs Lille Orkla elv til dens utløp i Store Orkla, oppover Store Orkla til Såttålbekkens utløp, langs Såttålbekken til grensen for Folldal statsalmenning. For lagmannsretten er dokumentert omfattende deler av Høyfjellskommisjonens dom 7. mars 1919 i sak: Landbruksdepartementet mot Oppdal almenningsstyre, Høyfjellskommisjonens kjennelse 10. august 1936 i forretningen Kviknes Vestfjell av 8. felt, Høyfjellskommisjonens kjennelse av 3. september 1938, Folldalsforretningen av 8. felt og Høyfjellskommisjonens kjennelse 5. august 1940, Kviknes Østfjell av 8. felt. Videre er dokumentert betydelige utdrag av Oppdal storskiftekommisjons protokoll 1905 -1910. Som nytt for lagmannsretten foreligger en del vitneforklaringer opptatt ved bevisopptakelse. Lagmannsretten har videre fått en rekke partsforklaringer og forklaring av 13 vitner, alt vesentlig av dokumentarisk materiale og kartmateriale har foreligget for jordskifteretten. Lagmannsretten har foretatt en befaring av området fra Innerdalen over Næringhø-Lille Orkelhø-Orkelsjøsetrene over Bjørndalseter til Såttåliseter. Lagmannsretten skal bemerke: Opplysningene i saken tyder på at alle de områder det nå tvistes om, i gammel tid var statsalmenning, til Oppdal, til Folldal eller til Kvikne. Nå er situasjonen at det på Folldal-siden er statsalmenning til grensene mot Oppdal og Kvikne. All grunn i området på Oppdal-siden er fra 1857 bygdealmenning. Dette er fastslått av Høyfjellskommisjonen ved før nevnte dom 7/3 1919. På Innset-Kvikne siden er all grunn til grensen mot Oppdal privat eiendom. Dette er fastslått av Høyfjellskommisjonen i kjennelsen 10. august 1936. Grensene i tvisteområdet har vært omtvistet i allefall tilbake til 1819 hva almenningsbeskrivelsen for Oppdal almenning av 30. august 1819 viser. Ting kan tyde på at grenseuklarheten ligger så langt tilbake som til 1600-årene. I samsvar med forslag fra 1819 ble Oppdal almenning i 1857 solgt til de bruksberettigede. Skog og lavereliggende deler ble utskiftet og fjellområdene ble fra 1860-årene administrert av kommunebestyrelsen. Allerede i 1863 søkte Oppdal sogneselskap Kongen om nedsettelse av en dømmende kommisjon til regulering av fjellområdene og deres bruk. Dette var det første initiativ til nedsettelse av Oppdal Storskiftekommisjon, som trådte i virksomhet fra 1905. Storskiftekommisjonens arbeid pågikk til omkring 1910, da arbeidet ble overtatt av Høyfjellskommisjonen. Dennes arbeid i dette område ble avsluttet i 1938 med den kjennelse som er stadfestet i Rt-1959- Side:129 side 388. Foreliggende grensegangssak ble innledet i 1964 foranlediget ved et hyttebygg ved Lille Orkelsjø. Grenseuklarheten og grensetvistighetene går således hundrevis av år tilbake i tiden. De områder det gjelder, har vært gjenstand for «landnåm» i allfall fra første halvdel av 1700-årene. Fremtrengen til området er skjedd såvel fra Oppdal, Innset og Kvikne som fra Folldal. Tvisten ligger i kollisjonsområdet mellom det sønnenfjeldske og det nordenfjeldske, hvor nå herreds- og fylkesgrenser ligger, i eldre tid amts- og fogderigrenser og før 1660 lensgrensen mellom Trondhjem og Akershus len. Det foreligger i saken et omfattende bevismateriale. I det skriftlige materiale inngår administrative grensebeskrivelser som går tilbake til 1504, det foreligger en rekke skyldsetningsforretninger og en rekke dokumenter som gir uttrykk for privatrettslige disposisjoner, videre vedtak fra de tilstøtende kommuner og endelig siden århundreskiftet et vell av korrespondanse og prosessinnlegg i forbindelse med behandlingen av de pågående tvistigheter. Om bruken i områdene foreligger et lagdelt materiale. Man har dokumenter som belyser bruksutøvelse iallfall fra tiden kort før år 1800, man har i storskiftekommisjonens protokoller en lang rekke vitneforklaringer som belyser bruken fra 1840-årene og fremover. Et nytt lag danner de vitneforklaringer som er opptatt ved Høyfjellskommisjonen, og endelig har de vitner og parter som har gitt forklaring i saken for lagmannsretten belyst bruksforholdene i de seneste årtier. Kartmaterialet i området går ikke lenger tilbake enn 1825 da kaptein Ramm utarbeidet det kart over Hedemarkens amt i dette område, som ble utgitt i 1829, et arbeid som ligger til grunn for kartmaterialet helt til den seneste tid. Det flyfotogrammetriske kart over området og lagmannsrettens befaring viser at de gamle kart i en viss grad er beheftet med unøyaktigheter. Det alt vesentlige av det forannevnte bevismateriale har foreligget for Høyfjellskommisjonen i forbindelse med de saker som foran er nevnt. Lagmannsretten har inngående gjennomgått og vurdert dette materiale. Man finner ikke her grunn til i sin alminnelighet å gjengi hele dette bevismateriale, men viser til Høyfjellskommisjonens kjennelser. Endel av materialet vil nedenfor bli nevnt i spesielle tilknytninger. Høyfjellskommisjonen (Høyesterett) har med rettskraftvirkning avgjort grensen for Folldal statsalmenning mot Oppdal frem til punkt F på jordskifterettens kart. Under denne avgjørelse har kommisjonen gitt uttrykk for sin mening også om grensen mellom Oppdal og Kvikne-Innset. I dette forhold har den ikke truffet noen avgjørelse, men har til Det kgl. justis- og politidepartement gitt forslag til herredsgrense, og kommisjonens overveielser om denne grense inngår som ledd i resonnementet over Folldal-Oppdal grense. Det sentrale punkt i Høyfjellskommisjonens grenseoppfatning er «Lille Ørkelshougen» (Lille Ørkelszhougen, Lille Orkelszhøgh, Lille Orkelhøy), fra Side:130 dokumentene vedrørende grenseoppgangen i 1658. Kommisjonen bygger på at dette punkt er høyeste punkt i Vesle Orkeltangen, rektangelkartets Lille Orkelsjø Tangen (1115). Jordskifteretten har erklært seg uenig i denne oppfatning og mener at punktet tilsvarer Lille Orkelhø, på rektangelkartet (1261). De her nevnte oppfatninger om den administrative grense har vært utslagsgivende for de respektive grensetrekninger. Resonnementene bygger også på topografiske forhold og på plassering av andre grensepunkter i og utenfor tvisteområdet. Resonnementet bygger videre på visse generelle synspunkter om grenseforløp og grensebeskrivelse i gammel tid. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig for den foreliggende sak å innlate seg på en utførlig vurdering av det her nevnte grensespørsmål. Til avgjørelse foreligger spørsmål om den privatrettslige grense mellom bygdealmenningen og oppsitterne i Innset-Kvikne. Det er enighet om at den administrative grense går i tvisteområdet. Ved fastsettelsen av den privatrettslige grensen finner retten at man i detaljene må falle tilbake på bruksutøvelsen. Det som kan sies om de respektive grenseoppfatninger i Høyfjellskommisjonen og jordskifteretten er at ingen av dem er sikre. Lagmannsretten mener imidlertid at de beste grunner taler for Høyfjellskommisjonens oppfatning: Lille Orkelsjøtangen. Man nevner i denne forbindelse at meget tyder på at betegnelsen Lille Orkelhø er av nyere dato. Navnet Lille Orkelhø finnes ikke på de eldre amtskart. På den første utgave av nordlige blad av Hedemarkens amt (1829) er dette fjellparti og Næringhø benevnt Nærings Hd og på en senere utgave har fjellpartiet fått navnet Kviknehø. Man vil så drøfte det omtvistede grenseforløp. 1. Innerdalen - Næringdalen. Det er nå enighet om punkt C vest for Løvhaugene. Jordskifteretten trekker grensen til punkt L (1158,5) på nordre del av Lille Orkelhø. Innset-oppsitterne påstår grensen trukket over punkt K, høyeste punkt på kartets Næringhø. Oppdal Bygdealmenning påstår et østligere forløp over Store Elsåtjern (jordskifterettens punkt D). Lagmannsretten er enig i jordskifterettens grensefastsettelse på strekningen C til L. Innerdalen er tatt i bruk fra Innset iallfall fra tidlig på 1600-tallet. Det har vært rydningsplass, gård og seter der siden. I slutten av 1800-årene er all skog utskiftet. Fra Oppdalsiden er nærmeste seter Halsetseteren, anlagt ca. 1842. Denne seter har senere vært i upåtalt bruk. Antakelig i 1830-årene, kanskje noe før, ble det fra Oppdal-siden i Næringdalen nedenfor Halsetseteren opptatt en ny seter, Stueseteren. Tuftene for denne seter ligger like øst for Oppdals påstandslinje. Opplysningene for Storskiftekommisjonen viser at det i dette område har stått strid om grenseforholdene. Stueseteren ble så vidt sees regulært avsvidd av Innsetingene omkring 1840 og har senere vært gjenopptatt en kortere tid inntil ca. 1850. Her har man altså hatt et klart Side:131 konfliktområde hvor bruken fra Oppdal har vært slått tilbake. Oppdalsgrensen er i almenningsbeskrivelsen 1819 fra Oppdals side angitt å gå til Innerdalen. Gamle grensetradisjoner fra Oppdal i muntlig overlevering har nevnt «Bustad Vad» som grense. Dette siste punkt ligger helt nede i Inna elv. Lagmannsretten mener at jordskifteretten på den nevnte strekning har trukket en grense som er rimelig begrunnet ut fra bruksforholdene i Innerdalen og Oppdalingenes seterdrift i øvre del av Næringdal. Linjen faller også rimelig sammen med eiendomspåstandene fra eieren av Trondseter i Innerdalen. Høyeste punkt av Næringhø har ingen tradisjoner i grensen, og en grensetrekning over dette punkt kan ikke forankres i bruksutøvelse fra Innerdalsiden. 2. Strekningen nordre utløper av Lille Orkelhø (punkt L) - Store Elsåtjern - Kviknetjern - Kviknehen. Som før nevnt trekker jordskifteretten grensen over Lille Orkelhø og derfra videre over Lille Orkelsjø. Fra Innset-Kvikne godtas grensen over Lille Orkelhø, punkt M. Den påstås videre trukket til Store Orkelhø Tangen, punkt N. Grensen får derved et enda vestligere forløp over Lille Orkelsjø. Fra Oppdal påstås grensen trukket over Store Elsåtjern, punkt D, og derfra til høyeste punkt på Lille Orkelsjø Tangen, punkt E. Om grensen i dette område skal lagmannsretten bemerke: Som før nevnt er man uenig i jordskifterettens fastsettelse av Lille Orkelhø som et grensepunkt fra 1658. Dette er det sentrale punkt i jordskifterettens grensefastsettelse i det her behandlede område. Lagmannsretten mener at grensen må trekkes på grunnlag av bruksutøvelsen fra Kviknesiden i Kviknelien, fra setrene i øvre Innerdalen og fra Oppdalsiden fra Lille Orkelsjøsetrene. Bruken fra setrene i Innerdalen, Flommenområdet, går tilbake til begynnelsen av 1600-årene. Setrene har vært skyldsatt fra begynnelsen av 1700-årene og ble i 1727 ved Kongeskjøte solgt til private. Setrene ved Lille Orkelsjøen er anlagt fra Oppdal. De har vært i bruk iallfall fra 1780-årene, og det er Kongeskjøte på dem fra 1831. Disse setre er matrikulert til Oppdal. Det dreier seg således om gammel bruksutøvelse fra begge sider. Opplysningene viser at bruken i Kviknelien fra de to sider har gått over i hverandre. En grense trukket over Kviknetjern, har meget gamle tradisjoner i dette område. Første gang Kviknetjern nevnes som punkt i grensen er i 1969 i Buen og Bjørndalens beretning. Denne beretning refererer seg til tiden mellom 1634 og 1645. Her nevnes Kviknetjønn som merkepunkt. Bevisførselen for Storskiftekommisjonen viser at det i slutten av forrige århundre blant brukerne var tradisjon om Kviknetjern som grensepunkt, men det var den gang som nå strid om hva som var Kviknetjern. Fra Oppdal ble det hevdet at Kviknetjern var Store Elsåtjern, mens Kvikneoppsitterne hevdet at det var kartets Kviknetjern. Begge tjern er avlagt på kaptein Ramms kart fra 1825, og begge tjern inngår i den senere nevnte skyldsetning for Leiran i 1853. Det har vært omtvistet om Kviknetjern opprinnelig var noe punkt i Side:132 grensen mellom Oppdal og Kvikne, idet man har vært tilbøyelig til å anta at det har vært grensepunkt mellom Oppdal og Dovre. Det har også vært antatt at Kviknetjern har vært et eldre grensepunkt som ble fraveket ved grensefastleggingen i 1658. Navnet har imidlertid figurert i lokale grenseregler og i 1882 var kartets Kviknetjern et regulært påstandspunkt fra Kviknesiden under grenseforhandlinger med Oppdal. Ut fra det syn at bruken fra Oppdalsiden har vært dominerende i øvre del av Kviknelien, har Høyfjellskommisjonen foreslått grensen lagt over Store Elsåtjern. Uten at man tar standpunkt til den nevnte strid, er lagmannsretten blitt stående ved at grensen fra punkt L (jordskifterettens kart 1158.5 på Lille Orkelhø) bør trekkes over Kviknetjønn på jordskifterettens kart. Man legger da vekt på at Kviknetjønn fra meget gammel tid finnes nevnt som grensepunkt i dette område. Opp gjennom forrige århundre har Kviknetjønn tradisjonsmessig hatt tilknytning til grenseforløpet blant dem som har utøvet bruk i området. På de offisielle karter har grensen fra 1829 vært trukket over Kviknetjønn. Kviknetjønn foreligger så langt tilbake som man har kart, som betegnelse ved siden av Store Elsåtjønn. Man legger vesentlig vekt på at Kviknetjønn vil gi et grenseforløp som tar rimelig hensyn til bruksutøvelsen fra Lille Orkelsjø-setrene. Grensen går gjennom et område hvor det har vært overlapping i bruken, slik at det ikke lar seg gjøre på grunnlag av den dominerende bruk å trekke noen bestemt grense. Fastsettelsen vil i alle tilfeller innebære et visst skjønn. Man har grunnlag for å mene at en grense over Kviknetjønn iallfall ikke kommer for langt mot øst i dette område. 3. Området Kviknetjønn - Folldal grense, Leiranområdet. Jordskifteretten har trukket grensen fra Lille Orkelhø i rett linje etter et siktepunkt på nordre del av Høg-Gien (høyde 1640,9). Fra Kvikne påståes grensen trukket fra punkt N på Orkelhø Tangen (Store) til punkt O hvor Såttelsjøbekken kryser Foldalsgrensen. Oppdal påstår grensen trukket fra Lille Orkelsjø Tangen, punkt E, til punkt F i grensen for Folldal. Grensetrekningen i dette område frembyr betydelig tvil. Det gjelder et område hvor det for store områder foreligger en klar overlapping i rettslige disposisjoner fra Kvikne og Oppdals side, og hvor det nok også i atskillig utstrekning foreligger klar overlapping i bruken fra de nevnte bygdelag og fra Folldal. Vi har således fra 1735 fra Kviknesiden bygsel på begge sider av Orkla fra Orkelbogen opp til Orkelsjøen. Vi har fra Oppdalsiden bygsel på Såtteldalen fra 1763 fra Såttelsjøbekkens utfall i Orkla til bygdemerket mot det sønnenfjeldske. Såttellisetrene og Ålbuseteren er matrikulert til Oppdal, mens setrene i Leiran-området er matrikulert til Kvikne Sistnevnte matrikulering fant sted i 1853 og omfatter etter grensebeskrivelsen blant annet områdene ved Skjørstad- og Bjørndalseter over Lille Orkelsjøen. Fra begge bygdelags side foreligger et betydelig antall juridiske disposisjoner over områdene. Opprinnelig har det i områdene hvor Side:133 setrene nå har ligget i omtrent 100 år, vært driftebeiting. Den samme overlapping i bruk og disposisjoner gjorde seg gjeldende for deler av de områder som Høyfjellskommisjonen i 1938 la til Folldal statsalmenning. I saken har det vært prosedert på hevd i disse områder. Fra Kviknesiden er det gjort gjeldende at hevd fra Oppdal-siden er avskåret på grunn av ond tro. Det er nok riktig at mere sentrale områder rundt setrene på begge sider må ansees hevdet til eiendom, men hevdsynspunktet gir etter lagmannsrettens mening ikke noen nøkkel til løsningen av grensespørsmålet i de områder det her gjelder. Dertil har bruken alt for meget gått over i hverandre. Noe grunnlag for å fastslå ond tro fra noen side finner man ikke. Det er på det rene at det gjelder områder hvor de forskjellige bygdelag har trengt frem, og man har lite grunnlag for å ha noen bestemt mening om prioriteten. Kjøpet av Oppdalsalmenningen i 1857 førte til en fastere og mere effektiv administrasjon av Oppdalsalmenningen på alle kanter, også i det her omtvistede område. Under de foreliggende omstendigheter mener lagmannsretten at det må fastsettes en grense, som så langt det er mulig, bygger på den dominerende bruksutøvelse slik den er utøvet fra setrene. Man er blitt stående ved at grensen bør trekkes i rett linje fra Kviknetjønn til punkt F. Dette vil gi et grenseforløp nær Lille Orklas utløp i Store Orkla. Et slikt forløp må ansees begrunnet ut fra bruken fra Aalbuseteren. Denne seter er anlagt fra Oppdal i slutten av 1870-årene eller omkring 1880. Seteren ligger i Orkelkroken, som fra 1863 var bortbygslet fra Oppdal, hvorfra det senere kontinuerlig har vært disponert over området. Allerede i 1866 brygget det opp til strid. Det ble uttatt forliksklage fra Oppdalsiden. Inntrengeren var fra Folldal. Saken ble henvist til retten, idet innklagede ikke møtte. Om saken foreligger ikke ytterligere opplysninger. Senere har området vært disponert fra Oppdal til setring og driftsbeiting på grunnlag av bygsel. Under Storskiftekommisjonens behandling var det protester mot seteranlegget, både mot denne og andre Oppdal-setre, således Lille Orkelsjøseteren. Den linje Høyfjellskommisjonen har trukket som grense for Folldal statsalmenning, innebærer i forhold til bruken og foreliggende privatrettslige disposisjoner en positiv fastsettelse fra Digerkampen (1497) til punkt F på jordskifterettens kart. Høyfjellskommisjonen har her stått foran problemer helt tilsvarende dem som foreligger i denne sak. Selv om kommisjonens fastsettelse ikke er rettslig bindende i denne sak, mener Lagmannsretten at grensen bør trekkes i rett linje fra Kviknetjønn til punkt F. Dette gir en rimelig sammenheng i grenseforløpet i dette omtvistede område, og det må hensett til områdenes karakter som høytliggende fjellområder, ansees ubetenkelig å velge dette punkt. Den innvending som kan rettes mot lagmannsrettens grensetrekning knytter seg til fiske fra Leiransetrene, særlig Fjellægersetrene, i Orkelsjøen og Lille Orkla. Det er ikke tvilsomt at det herfra har vært utøvet et visst fiske i Lille Orkelsjø og Lille Orkla elv. Side:134 Imidlertid er forholdet at fisket etter de opplysninger som foreligger for Storskiftekommisjonen i stor utstrekning har vært ansett fritt i disse fjellområder. Opplysningene om fiske i Lille Orkelsjø og Lille Orkla skriver seg vesentlig fra dette århundre. Fra begynnelsen av dette århundre har det fra Oppdalsiden vært drevet fiskepleie i sjøen på grunnlag av bygsel. Man har etter en samlet vurdering ikke funnet å burde tillegge opplysningene om fisket avgjørende betydning for fastlegging av eiendomsgrensen. Etter det anførte fastsettes grensen i det omtvistede område å gå fra punkt C på jordskifterettens kart på vestsiden av Løvhaugen til punkt L på nordre utløper av Lille Orkelhø (1158,5 på jordskifterettens kart), derfra i rett linje til midt på Kviknetjønn (1021 på jordskifterettens kart), derfra i rett linje til Folldals grense i punkt F på jordskifterettens kart. Saken er så tvilsom og uklar at hver part bør bære sine omkostninger. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Gensen mellom Oppdal Bygdealmenning på vestre side og private eiere i Rennebu og Tynset (tidligere Innset og Kvikne) på østre side, kjennes å gå fra punkt C på jordskifterettens kart vest for Løvhaugene i rett linje til punkt L på nordre utløper av Lille Orkelhø (1158,5), derfra i rett linje til midt på Kviknetjern (1021), derfra i rett linje til ovennevnte karts punkt F i grensen for Folldal statsalmenning. Hver part bærer sine saksomkostninger for lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
