Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Angående saksforholdet henvises til Oslo byretts dom av 30. november 1933. Ved denne dom blev høiesterettsdommer A. Hazelands ligning for 1932/33 til Oslo kommune stadfestet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Høiesterettdommer Hazeland anket til Oslo overrett som ved dom av 20. desember 1934 stadfestet byrettens dom. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. En av dommerne stemte for at anken tas til følge. Med samtykke av Kjæremålsutvalget har høiesterettsdommer Hazeland innbragt saken for Høiesterett. Det anføres i ankeerklæringen at overrettens dom påankes i dens helhet, idet flertallet finnes å ha tatt feil: 1) når det synes å anse ligningsmyndighetenes praksis som en hevdvunnen fortolkning avgjørende til fordel for kommunen, 2) når det, når ikke leiegården er et driftsmiddel, heller ikke anser sanitæranlegget isolert sett for å være det, 3) når det finner støtte for sitt resultat i byrettsdommen i [[Rt-1926-923]]-24 og høiesterettsdommen sammesteds og i høiesterettsdom i [[Rt-1923-96]] flg., 4) når det i det foreliggende tilfelle ikke finner spesielle omstendigheter av noen art å være til stede, 5) når det uttaler at praksis ikke er i strid med loven, 6) når det antar at der er en betydelig forskjell med hensyn til slit mellem en leiegård for beboelse og en hotell- eller forretningsgård og finner dette av betydning for sakens avgjørelse. Den ankende part har påstått: «1. At den foretatte ligning for 1932/33 underkjennes. 2. At der i dommen gis anvisning på ny ligning, hvori blir å ta hensyn til skattyderens påstand om avskrivning for eiendommen Harbitz gate 2, subsidiært for sanitæraanlegget i samme gård, med det, henholdsvis de beløp ligningsmyndighetene bestemmer. 3. At saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Motparten, Oslo kommune har påstått at overrettens dom stadfestes og at den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for Høiesterett. Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og byretten. Hjemmelen for den skattepliktiges adgang til å trekke nødvendige amortisasjonsutgifter fra bruttoinntekten inneholdes i byskattelovens §38, 1ste punktum. Da der i paragrafens efterfølgende nærmere bestemmelse i bokstav c. ikke er gjort noen undtagelse for et driftsmiddel som en hotellbygning eller en forretningsgård, har Høiesterett i tidligere dommer avgjort at amortisasjonsfradrag her kan kreves. (Continentaldommen, Side:272 [[Rt-1920-886]], og Wattdommen, [[Rt-1926-714]]). At sådant fradrag ikke kan kreves for leiegårder fremgår indirekte, men dog tilstrekkelig tydelig av de tillegg som §38 fikk i 1921, foranlediget ved Bergensbranden, og da særlig av den bestemmelse som nu utgjør paragrafens fjerde ledd. Fra den herved hjemlede adgang til å amortisere overpris på «driftsmiddel av sådan art som omhandlet i bokstav c» er det nemlig gjort undtagelse for forretningsgårder og hoteller, derimot ikke for leiegårder eller andre våningshus. Når lovgiverne således ikke har funnet det nødvendig å la undtagelsen omfatte også leiegårder, må Høiesterett deri se et uttrykk for at en leiegård ikke er ment å skulle regnes som et «driftsmiddel av sådan art som omhandlet i bokstav c.». At dette er meningen støttes også av det annet tillegg - om fradrag for tap ved boligbygning - som §38 fikk i 1921. Forarbeidene til disse tilleggsbestemmelser viser også tydelig, at lovgiverne har hatt for øie og altså også uttrykkelig har knesatt den praksis, som ligningsmyndighetene - i tilslutning til uttalelser i skattelovkomitéens motiver - hadde fulgt. Se i det hele Ot. prp. 38 for 1920 side 72 og 74 flg., dok. 29 for 1920 side 34 og innst. O XIII A for 1920 side 34 ff., jfr. også side 20-21. Hvad påstanden om fradrag for sanitæranlegget angår, henholder Høiesterett sig til de tidligere retters domsgrunner. Saksomkostninger for Høiesterett finner man under omstendighetene ikke grunn til å tilkjenne. Dommer Klæstad, som har funnet saken meget tvilsom, er blitt stående ved flertallets resultat og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som er gitt av overrettens flertall. Dommer Andersen er kommet til samme resultat som overrettens dissenterende medlem og slutter sig i det vesentlige til hans begrunnelse. Jeg fremhever spesielt at det for mig står som likefrem begrepsstridig å sondre mellem bortleie av en forretningsgård og bortleier av en større, moderne leiegård til beboelse, som det i nærværende sak dreier sig om. Den siste slags gårder må da like godt som den første sies å være «betydelig driftsmiddel i næring eller forretnings foretagende». Med dette utgangspunkt anser jeg Høiesteretts tidligere dommer - spesielt «Continentaldommen» og «Wattdommen», [[Rt-1920-884]] og [[Rt-1926-713]] - avgjørende også for nærværende sak. Den slutning flertallet trekker fra en eksempelvis foretatt opregning i et annet, utenfor §38c. liggende ledd i samme paragraf, gjeldende et annet forhold, forekommer mig ikke så umiddelbart sikkert, at jeg på dette indirekte grunnlag finer å kunne innfortolke i §38e. en sondring, der for mig står som helt irrasjonell. Når loven således efter min mening hjemler amortisasjonsfradrag også for leiegårder til beboelse av den i saken omhandlede art, finnes ligningsvesenets praksis i annen retning ikke å kunne bevirke ophevelsen av sådan rett. Jeg gjør opmerksom Side:273 på at spørsmålet om avskrivning for «våningshus» sees uttrykkelig å være holdt åpent i flere av de tidligere dommer - f.eks. «Wattdommen». Domsslutning: Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Av byrettens dom: Saken gjelder krav fra høiesterettsdommer Hazelands side om inntektsfradrag for avskrivning på sanitæranlegg. I 1930 blev i leiegården Harbitz gate 2, Oslo, innlagt 29 vannklosetter og 15 dusjbad samt i forbindelse hermed utført en del almindelig vedlikehold. De samlede omkostninger utgjorde ca. kr. 28,000, hvorav ca. kr. 8000 som efter Hazelands oplysning svarte til det nevnte vedlikehold, blev godkjent til inntektsfradrag i 1930. Resten ca. kr. 20,000 blev av Hazeland i selvangivelsen for 1931 forlangt godkjent til avskrivning med fradrag i inntekten stort kr. 2000 årlig i 10 år fra 1. januar 1931. Dette krav blev ikke godkjent, hvorefter Hazeland påklaget ligningen først til ligningsrådet og derefter til overligningsnevnden. Han anførte herunder at han intet hadde å bemerke ved at årsprocenten for avskrivningene eventuelt blev senket til 5-7 pct. overensstemmende med Riksskattestyrets veiledende regler for sanitære anlegg under post 14 (hoteller, pensjonater m.v.). I betraktning av sanitæranleggene var av husleienevnden bevilget leiepålegg til et samlet beløp kr. 3348, beregnet overensstemmende med nevndens regler efter dø medgåtte utgifter med tillegg av renter, idet anleggsbeløpet forutsattes amortisert i 10 år. Det bemerkes i denne forbindelse at der til anlegg av vannklosettene av kommunen var bevilget et rente fritt lån kr. 16,500 som likeledes var bestemt å skulle tilbakebetales i løpet av 10 år. Da klagene ikke førte til noe resultat, har Hazeland innbragt saken for nærværende rett. - - - Retten skal bemerke: Hovedreglen for inntektsbeskatning er at all inntekt skal beskattes og at fradrag ikke kan skje medmindre man har positiv hjemmel herfor. Spørsmålet blir da om hjemmel for fradrag kan finnes å være til stede i det foreliggende tilfelle. De av saksøkeren i den anledning anførte grunner vil bli behandlet punktvis. Ad 1. De i sanitæranlegget nedlagte utgifter finnes ikke å kunne henregnes til utgifter som er «pådratt til inntektens erhvervelse, sikrelse og likeholdelse» (lovens §38 I). Retten er enig med kommunen i at det her foreligger en kapitalanbringelse som supplement til den kapitalanbringelse der allerede har funnet sted ved gårdens kjøp - og med Påviselige ytterligere inntekter som resultat. Merinntektene ved sådanne anlegg må i almindelighet forutsettes å være såvidt rundelige at de ikke bare forrenter den i vedkommende anlegg nedlagte kapital, men også gir midler til amortisasjon i anleggenes levetid. Ellers vilde jo anleggene ordinært ikke bli foretatt. - - - Ad 2. Efter den hittil gjeldende praksis har almindelige leiegårder ikke vært antatt å kunne komme inn mider §38c som «lignende betydelige driftsmidler der er bestemt til varig bruk». Hvorvidt denne praksis Side:274 allerede er så sterkt festnet at den kan sies å være blitt gjeldende sedvanerett finnes ufornødent å avgjøre, idet nevnte praksis efter rettens opfatning må antas å være overensstemmende med loven således som denne er utformet. Det bemerkes i denne forbindelse at lovens §37 ikke henregner leiegårder som vesentlig er bestemt til beboelse, til nærings- eller forretningsforetagende hvor gevinst ved salg blir å beskatte. Man er enig med kommunen i at det av denne bestemmelse må sluttes analogisk og ikke antitetisk til bestemmelsen i §38c. I motsatt fall vilde nemlig eieren av en leiegård ved avskrivninger efter §38c kunne oparbeide en formue skattefritt og dermed en ekstra skattefri gevinst efter §37, mens eieren av en forretningsgård ved salg av sin eiendom vilde måtte betale skatt av sine helt tilsvarende avskrivninger. Men et sådant resultat kan ikke uten utvetydig bestemmelse i loven oprettholdes av domstolen. Også skattelovens forarbeider synes å støtte den her anførte forståelse av loven. Det henvises bl.a. til skattelovkomitéens innstilling av 1911 side 126 og Odelstings-innstilling XIII A for 1920 side 18. Ad 3. Retten kan heller ikke være enig med saksøkeren i at sanitæranlegget kan tilkomme avskrivning som selvstendig «anlegg» efter §38c. Et sanitæranlegg må formentlig ansees som en integrerende del av den faste eiendom i likhet med centralvarmeanlegg, badeanlegg og andre til en moderne gård hørende egenartede anlegg. De fleste av disse vil visstnok ha kortere levetid enn selve gården, men de er allikevel ikke i praksis såvidt vites - hittil blitt særskilt amortisert i gårder som bortleies, når undtas de før nevnte elektriske stigeledninger. For disse siste synes det imidlertid kun å foreligge en i særlige hensyn begrunnet innrømmelse i en enkelt kommune (Oslo) uten at det dermed er avgjort noe om plikt efter skatteloven til denne eller tilsvarende avskrivninger. Det kan også nevnes at man ved å gi regel om særskilt amortisasjon for sanitæranlegg m.v. dermed vilde sterkt uthule reglen om at leiegårder ikke som enhet skal amortiseres. Retten er såledess kommet til det resultat at saksøkerens krav på inntektsfradrag i den omhandlede ligning ikke kan gis medhold og at ligningen derfor må oprettholdes. - - - Andreas Mohr. Av overrettens dom: - - - Overretten (dommer Ubberud og justitiarius Soldan) skal bemerke: Byretten har behandlet tvistspørsmålet under tre poster: 1. Foreligger der utgifter som er pådratt til inntektens erhvervelse osv., byskattelovens §38 i begynnelsen? 2. Går almindelige leiegårder inn under «lignende betydelige driftsmidler» i §38 c?. 3. Er sanitæranlegget et «anlegg» i dette lovsteds forstand? Forholdet er imidlertid at saken gjelder spørsmålet om adgang til inntektsfradrag for avskrivning for verdiforringelse ved slit og foreldelse. At en sådan verdiforringelse er å anse som en utgift til inntektens erhvervelse osv. når det gjelder «betydelige driftsmidler», fremgår av selve loven. Men spørsmålet er om enten sanitæranlegget alene eller gården i dens helhet må ansees som et betydelig driftsmiddel. Spørsmålet om gården i dens helhet var ikke fremme under ligningsbehandlingen, men er av begge parter tatt med under rettssaken. Side:275 Overretten kommer til samme resultat som byretten. Det synes visstnok å være en nærliggende konsekvens av dommene i Continental-saken ( [[Rt-1920-884]]) og Watt-saken ( [[Rt-1926-713]]) at også en leiegård som eieren driver som sin næringsvei, må bli å anse som et betydelig driftsmiddel. Om leiegården er utstyrt med vannklosetter og bad må antas å være uten betydning for spørsmålet, og er ikke leiegården bedriftsmiddel, antas heller ikke sanitæranlegget isolert sett å være det. For overretten stiller det sig imidlertid som særlig tvilsomt om ikke skattelovene av 1911 har fått en hevdvunnen fortolkning i den retning at leiegårder ikke går inn under bestemmelsen i byskattelovens §38c. Visstnok er spørsmålet såvidt vites ikke tidligere direkte løst av domstolene, men den i praksis gjengse opfatning synes dog i enkelte dommer å være forutsatt som gjeldende rett. Man vil således nevne at førstvoterende i den i [[Rt-1926-923]]-924 refererte byrettsdom har uttalt at våningshus visstnok under «særlige forhold» kan komme inn under begrepet driftsmiddel. Høiesterett som uttrykkelig tok avstand fra en annen uttalelse av nevnte førstvoterende, bemerket ikke noe ved at der kreves særlige forhold hvis beboelseshus skal bli driftsmiddel i skattelovens forstand. Men spesielt henviser man til uttalelsen av førstvoterende i Sulitjelma-saken ( [[Rt-1923-96]]) hvor han legger særlig vekt på at der i det omhandlede tilfelle foreligger sådanne spesielle forhold at beboelseshusene må bli å regne for driftsmidler. I det for nærværende overrett foreliggende tilfelle kan det ikke sees å være spesielle omstendigheter av noen art. Overretten mener at den ufravikelige måte loven i et så langt tidsrum har vært praktisert på, og som også de dømmende myndigheter synes ved enkelte anledninger å ha gitt sin tilslutning, må tillegges vekt ved spørsmålets løsning når praksis ikke er i strid med loven. Sluttelig vil man bemerke at med hensyn til slit vil det vel være en betydelig forskjell i en leiegård for beboelse og en hotell- eller forretningsgård. Overretten finner derfor ikke dommene i Continental- eller Watt-sakene avgjørende. - Bestemmelsen i aksjelovens §47 kan man heller ikke finne har noen betydning av vekt. - - - Dommer Winsnes bemerker: Forsåvidt angår spørsmålet om fradrag vedkommende sanitæranlegget alene er jeg enig med byretten i at et sanitæranlegg i en leiegård ikke kan betraktes som et selvstendig «anlegg», men er en integrerende del av gården. Hvad det annet punkt angår kommer jeg til et annet resultat enn byretten. Opregningen av «betydelige driftsmidler» er ikke uttømmende. Ved den av flertallet nevnte høiesterettsdom av 1920 er det avgjort at en hotell- og restaurasjonsbygning er et driftsmiddel på hvilket fradragsreglen finner anvendelse. Ved dommen av 1926 side 713 blev det avgjort at en gård som var bortleiet til butikker, kontorer, hotell og verksted, likeledes gikk inn under §38c. Disse dommer synes konsekvent å måtte føre til at også en allmindelig leiegård - et våningshus til utleie - ansees som «et betydelig driftsmiddel». Spesielt gjelder dette den siste dom. Det kan ikke skjønnes å gjøre noen begrepsmessig forskjell i heromhandlede henseende enten en gård er bortleiet til forretninger eller til privat beboelse. I begge tilfeller dreier det sig om næring eller virksomhet, nemlig utleiervirksomhet med en gård som gjenstand. Når man tenker på en større moderne leiegård med dens kostbare utstyr, synes også opfatningen av den som et Side:276 driftsmiddel ganske naturlig. Der kunde måskje være spørsmål om en grense - jfr. betydelig driftsmiddel, men dette spørsmål foreligger ikke her, likesålitt som hvad der skal gjelde for hus utelukkende til eierens eget bruk. - Den praksis i motsatt retning kan jeg ikke tillegge avgjørende betydning. Av byretten er nevnt som en spesiell grunn til å nekte avskrivningsfradrag for leiegårder vesentlig bestemt til beboelse at lovens §37 ikke henregner drift av sådanne til nærings- eller forretningsforetagende med derav følgende beskatning av gevinst ved avhendelse. Overretten finner imidlertid at der ikke kan trekkes noen slutning fra denne bestemmelse til §38c. For øvrig er det jo som av den ankende part påpekt, å bemerke at loven bestemmer avskrivningsfradrag vedkommende de for driften av gårdsbruk nødvendige hus, uaktet almindelige gårdsbruk i §37 er sidestillet med leiegårder med hensyn til beskatning ved avhendelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
