Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Berger: Denne sak er anlagt av Norges Tannteknikeres Landsforbund mot tannlæge Holm Holmsen fordi forbundet hevder at den tannteknikervirksomhet som Holmsen driver som næring er i strid med håndverksloven. Drammen byrett, som i henhold til domstollovens §21 tredje ledd, var satt med 3 dommere, avsa den 21. mars 1949 dom i saken Side:229 hvorved tannlæge Holmsen ble frifunnet og sakens omkostninger opphevet. Dommen var avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at Holmsen skulle kjennes uberettiget til uten håndverksbrev i tannteknikerfaget å utøve tannteknikervirksomhet for andre med leiet hjelp. Norges Tannteknikeres Landsforbund har påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har den 28. juli 1949 tillatt anke direkte til Høyesterett. Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «Tannlæge Holm Holmsen kjennes uberettiget til uten håndverksbrev i tannteknikerfaget å utøve tannteknikervirksomhet med leiet hjelp.» Motparten har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger. Sakens sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for byretten. Enkelte nye dokumenter som er fremlagt for Høyesterett finner jeg det unødvendig å referere her. Med hensyn til spørsmålet om en tannlæge i kraft av sin eksamen og sin licentia practicandi som tannlæge har rett til å drive tannteknikervirksomhet uten hensyn til håndverkslovens bestemmelser, henholder den ankende part seg til hva byretten enstemmig har anført mot dette. Den ankende part hevder at den tannteknikervirksomhet som tannlæge Holmsen har drevet fra før 1937, derved at han som praktiserende tannlæge i en viss utstrekning har utført tannteknikerarbeid for sine egne tannlægepasienter, ikke kan betraktes som næringsvirksomhet i tannteknikerfaget i håndverkslovens forstand. Den må sidestilles med virksomhet som omhandles i håndverkslovens §38, håndverksdrift til eget bruk. Og den gir ikke Holmsen noen rett til å fortsette som tanntekniker etter håndverkslovens §2, siste ledd. Motparten hevder prinsipalt at han i kraft av sin tannlægeeksamen og sin licentia practicandi som tannlæge er berettiget til å utøve næringsvirksomhet som tanntekniker, uten hensyn til at tannteknikerfaget ved resolusjon av 21. mai 1937 er underlagt håndverksloven, og begrunner dette med at tannteknikervirksomhet er en del av tannlægens yrke, og en disiplin hvori han avlegger eksamen og har større kunnskaper enn det kreves ved håndverksbrevet som tanntekniker. Subsidiært hevder han å ha rett til å fortsette sin virksomhet med hjemmel i håndverkslovens §2, siste ledd, og henholder seg for så vidt til den begrunnelse som byrettens flertall har gitt. Jeg er kommet til samme resultat som byretten men med en annen begrunnelse. Som det fremgår av den historiske utvikling - jeg kan for så vidt henvise til Ot. prp. nr. 27 for 1935 - utførte tannlægene opprinnelig selv alt tannteknisk arbeid. Utviklingen har ført med seg at tannlægene i stigende utstrekning har funnet det hensiktsmessig Side:230 å overlate en del av det rent tekniske arbeid til særskilte tannteknikere, som har utdannet seg med dette for øye, og som opprinnelig ble utdannet av tannlægene. For å bringe ordnede forhold i tannteknikerfaget har man lagt det inn under håndverkslovgivningen ved resolusjon av 21. mai 1937. Men fremdeles er det så at tannteknikk er en del av tannlægens arbeid, og utdannelse i tannteknikk hører med i fagkretsen ved Tannlægehøyskolen, og tannlægene avlegger eksamen i faget. Tannteknikk hører fremdeles inn under tannlægens virksomhet, og det er helt overlatt til tannlægen hvorvidt og i hvilken utstrekning han vil overlate det tekniske arbeid til andre. Etter at tannteknikerfaget er blitt håndverk må tannlægene imidlertid overlate det til en håndverksmessig utdannet tanntekniker hvis han ikke vil gjøre det ved sitt kontor. Under disse forhold kan det ikke sies at en tannlæge driver håndverk når han utfører tannteknisk arbeid, han utfører da en del av det tannlægearbeid som han ved sin eksamen er kvalifisert for og ved sin licentia practicandi er berettiget til. Og dette må gjelde både om han utfører arbeid for sine egne pasienter og om han utfører det for andre tannlæger. Jeg stemmer for at byrettens dom stadfestes. Jeg mener at den ankende part må betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Tannteknikeres Landsforbund til tannlæge Holm Holmsen 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og kan i det vesentlige henhold meg til hans begrunnelse. Jeg skal tilføye: Det er på det rene i saken at tannteknikerarbeidet var en fri næring inntil det ved kgl. res. av 21. mai 1937 ble undergitt håndverkslovgivningen. Dette arbeid var heller ikke i henhold til lov om tannlægers rettigheter og plikter forbeholdt tannlægene som en enerett. Etter at resolusjonen av 21. mai 1937 ble gitt, må det være klart at alle som vil drive tannteknikeryrket som næring må ha håndverksbrev. Tannlægene står for så vidt ikke i noen annen stilling enn andre. I og med at tannteknikerarbeidet er blitt et håndverksfag, er det etter min mening på bindende måte fastslått at det er et fra tannlægeyrket forskjellig, selvstendig yrke som er beskyttet av håndverksloven. Det er ved resolusjonen av 1937 ikke gjort noe inngrep i en tannlæges rett til å utføre tannteknikerarbeid som ledd i sin virksomhet som tannlæge. Men slutter han som tannlæge og etablerer seg som tanntekniker, må han ha håndverksbrev for denne sin nye selvstendige næringsvirksomhet. Dette er den ordning resolusjonen av 1937 innførte, og det fremgår klart av forarbeidene at man har vært fullt oppmerksom på hele dette forhold. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på de forarbeider Side:231 som foreligger for den kongelige resolusjon. Jeg skal bare nevne at det endogså har vært drøftet å innføre en særskilt ordning ved Tannlægehøyskolen for de tannlægestudenter som ønsket å avlegge håndverksprøve som tannteknikere. Det har således ikke vært noen tvil om at håndverksprøve etter at resolusjonen av 21. mai 1937 ble gitt, var nødvendig og at licentia practicandi som tannlæge ikke gir rett til uten håndverksbrev å drive tannteknikeryrket som selvstendig næring. Jeg finner heller ikke at motparten kan gis medhold i henhold til håndverkslovens §2, siste ledd. Denne overgangsbestemmelse er gitt for å beskytte dem som når en virksomhet blir håndverk, før dette tidspunkt har drevet virksomheten som næring. Motparten har før 21. mai 1937 drevet virksomhet som tannlæge, men han har ikke drevet noen selvstendig virksomhet som tanntekniker. Det er riktig at tannteknikerarbeidet normalt går inn som et ledd i tannlægevirksomheten. Vi har også i andre næringsvirksomheter eksempler på at et håndverk går inn som et ledd i en annen næringsvirksomhet som ikke trenger håndverksbrev, f. eks. smedarbeid, malerarbeid, skredderarbeid i verkstedsdrift, båt og skipsbyggerivirksomhet og konfeksjonsdrift. Men det er forlengst fastslått at slik virksomhet ikke av den grunn kan påta seg arbeid som bare er smedarbeid, malerarbeid eller skredderarbeid. Det samme syn må legges til grunn i nærværende sak. Selv om tannteknikerarbeid er et ledd i tannlægevirksomheten kan det ikke sies at tannlægene utfører tannteknikerarbeid som næring. Håndverkslovens §2, siste ledd, har derfor etter min mening ingen anvendelse i denne sak. Jeg finner at den ankende parts påstand må bli å ta til følge. Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommer Dæhli og justitiarius Stang: Likeså. Av byrettens dom (byfogd Jakob A. Rivertz, sorenskriverne J. M. Cappelen og I. Arctander): - - - Saken gjelder følgende faktiske forhold: Saksøkte som ble uteksaminert fra Norges Tannlægehøyskole i 1929, har praktisert som tannlæge i Drammen fra 1930-31. Han drev opprinnelig alminnelig tannlægepraksis uten annen hjelp enn en kontordame. I 1945 ble han på grunn av sykdom (poliomyelitt) ute av stand til å utføre sitt arbeid, og hans tannlægepraksis ble derfor i ca. et år bestyrt av en vikar. Etter at saksøkte i 1947 var blitt tilstrekkelig frisk til at han igjen kunne begynne å arbeide og selv overtok den daglige ledelse av virksomheten, har denne måttet innskrenkes til utførelse av tanntekniske arbeider for kolleger. Saksøkte har sitt tanntekniske laboratorium i de samme rom, hvor han tidligere hadde sitt tannlægekontor m.v. Han beskjeftiger på laboratoriet en tanntekniker, som dog ikke har avlagt fagprøve som tanntekniker, men som har arbeidet i faget i ca. 20 år, og 2 assistenter. Saksøkeren har anlagt nærværende sak som et sivilt Side:232 fastsettelsessøksmål for å få fastslått at det er stridende mot håndverksloven, at saksøkte driver næringsvirksomhet med leiet hjelp som tanntekniker i Drammen, sammenlign høyesterettsdom i [[Rt-1914-419]] flg. og 1938 897 flg., jfr. også siste avsnitt i førstvoterendes votum i høyesterettsdom [[Rt-1939-599]] flg., og de i den førstnevnte dom siterte høyesterettsdommer [[Rt-1845-380]] flg. og 515 flg. og [[Rt-1846-724]] flg. (de to sistnevnte er også inntatt i Repertoriets 2. saml. b. I 490 flg. og 992 flg.). Det er på det rene, at tannlægevirksomhet før lov nr. 1 av 31. mai 1935 om tillegg til lov om tannlægers rettigheter og plikter av 29. april 1927 (se Ot. prp. nr. 27 for 1935), var en fri næring som kunne utøves av hvem som helst (når vedkommende ikke kom i strid med kvaksalverlovgivningen). Ved den nevnte lov fikk tannlægene enerett til å behandle sykdommer i tenner, tannkjøtt eller kjever, utføre tannfylling, tannuttrekning, tannregulering, innsetting og tilpassing av kunstige tenner. Tannteknikk fortsatte derimot å være en fri næring som kunne utøves av hvem som helst helt til denne næring ved kgl. res. 21. mai 1937 ble undergitt håndverksloven. Saksøkte har prinsipalt hevdet at tannteknikk ordinært er en del av tannlægenes arbeid. Selv om tannlægene etter den foran nevnte lov av 31. mai 1935 ikke har noen enerett til å utføre tannteknikk, kan det på den annen side ikke være følgen av at tannteknikk er lagt inn under håndverksloven, at det blir forbudt tannlægene å utføre dette arbeid som de i kraft av sin utdannelse og autorisasjon (licentia practicandi) har særlige forutsetninger for. Subsidiært har saksøkte gjort gjeldende at han som arbeidet som tannlæge og derigjennom også drev virksomhet som tanntekniker før tannteknikk ble lagt inn under håndverksloven ved kgl. res. av 21. mai 1937, etter håndverkslovens §2 siste avsnitt, har rett til uhindret å fortsette denne virksomhet. Retten anser det ved den vitneforklaring som er avgitt av 5. vitne, rektor ved Norges Tannlægehøyskole, professor Ivar Krohn, for bevist at de tannlæger som er uteksaminert fra tannlægehøyskolen, har avlagt prøver (eksamen) i tannteknikk som må ansees for å være like krevende som den fagprøve som er anordnet for håndverkere i tannteknikk ved den ovennevnte kgl. res. av 21. mai 1937. Retten må også anse det bevist ved de forklaringer som er avgitt av 2. vitne tannlæge Jacob Ramm, 4. vitne, generalsekretær i Den norske tannlægeforening, tannlæge Knut Gard, og 5. vitne, at tannteknikk er en nødvendig del av tannlægenes arbeid, og at enhver tannlæge også i dag må være i stand til selv å utføre det tanntekniske arbeid, og iallfall leilighetsvis også må utføre sådant arbeid, selv om tannlægene av rent praktiske grunner i stigende utstrekning - særlig i de større byer - er gått over til å la det tekniske arbeid utføre av særskilte tanntekniske laboratorier, sammenlign den dokumenterte Innstilling fra en komité til å utrede spørsmålet om en landsplan for offentlig tannrøkt (1947) 38. Det er på det rene at både de offentlige myndigheter og de interesserte organisasjoner Den norske tannlægeforening og saksøkeren i Side:233 nærværende sak Norges Tannteknikeres Landsforbund under forberedelsen av den nevnte kgl. res. 21. mai 1937 var oppmerksom på at det når tannteknikerfaget ble lagt inn under håndverksloven, kunne bli tvist om i hvilken utstrekning de autoriserte tannlæger, ville kunne drive virksomhet som tannteknikere uten å tilfredsstille håndverkslovens krav. Tannlægehøyskolen fremholdt således i skrivelser av 21. november 1933 og 34. mars 1936 til Sosialdepartementet at tannlægene i og med sin høyskoloeksamen og sin licentia practicandi måtte ha «de samme rettigheter i de tanntekniske fag som dem der har svennebrev som tanntekniker» (den første skrivelse er sitert og påberopt i den sistnevnte skrivelse som er dokumentert i saken), mens Sosialdepartementet i skrivelse av 24. februar 1937 til det daværende Handelsdepartement (nå Industridepartementet) uttalte at det antok at «licentia som tannlæge vedvarende bør gi rett til å utføre også tanntekniske arbeider, selv om tannteknikerfaget bringes inn under håndverksloven, og at det i så henseende ikke kan gjøre noen forskjell om arbeidet utføres for tannlægens egne pasienter eller for andre» (sitert og påberopt i saksøktes tilsvar under saksforberedelsen). Handelsdepartementet (nå Industridepartementet) uttalte derimot i det nevnte foredrag «at der ikke er noen hjemmel i håndverksloven for i forbindelse med et fags henleggelse under loven å treffe bestemmelse om at enkelte fag skal få drive håndverksnæring uten å oppfylle lovens betingelser herfor. Utstrekningen av tannlægenes (og lægenes) rett til å utføre tannteknikerarbeid etter at faget er blitt håndverk vil bero på en fortolkning av tannlægeloven og håndverksloven (siste punktum er sitert og påberopt i saksøktes ovennevnte tilsvar, første ledd er sitert etter Handelsdepartementets - nå Industridepartementets - foredrag til grunn for den nevnte kgl. res. 21. mai 1937, som har vært utlånt til retten). Uaktet det fra saksøktes side ikke er fremkommet noen innsigelse mot saksøkerens kompetanse til å anlegge dette søksmål, vil retten ex officio uttale: Som fremholdt i Høyesteretts kjennelse [[Rt-1914-417]] flg. kan saken ikke avvises, selv om saksøkeren mangler kompetanse til å innbringe den for retten. Dette må i tilfelle føre til at saksøkte frifinnes. Retten kan imidlertid heller ikke finne at saksøkte kan frifinnes på dette grunning. Som foran anført, har saksøkte ganske visst prinsipalt gjort gjeldende, at den virksomhet han utøver som tanntekniker i Drammen, går inn under den tannlægevirksomhet som han er berettiget til å utøve fordi han er autorisert som tannlæge overensstemmende med den foran nevnte lov av 29. april 1927 om tannlægers rettigheter og plikter (med tilleggslov) §1 nr. 1. Retten er oppmerksom på, at det etter den nevnte lovs §5 første ledd, tilligger Kongen eller den han bemyndiger, å gi «bestemmelser om en tannlæges virksomhet». Det er imidlertid - så vidt retten bekjent - ikke truffet noen annen bestemmelse herom enn de ved kgl. res. 17. februar 1928 fastsatte alminnelige bestemmelser om tannlægers forskrivning og anvendelse av lægemidler. Det skal i alminnelighet meget til for at man vil nekte en saksøker adgangen til gjennom et søksmål å få domstelenes avgjørelse av omfanget av en rett, når han har en påviselig rettslig interesse av sakens Side:234 utfall, sammenlign Augdahl: Civilproces kap. 11 I (s. 73-74). Selv om det formentlig bare er det offentlige som kan reise sak mot en autorisert tannlægs for å få ham fradømt retten til overhodet å drive virksomhet som tannlæge overensstemmende med lovens §9, og selv om retten som foran nevnt har gått ut fra at tannteknikk er en nødvendig del av tannlægenes arbeid, kan dette ikke avskjære saksøkeren fra å søke domstolenes avgjørelse av om saksøkte er berettiget til også å utøve denne virksomhet i et omfang som strider mot håndverksloven. Retten henviser i denne forbindelse også til de foran siterte rettsavgjørelser angående enkelte håndverkeres - eller håndverkerforeningers - adgang til gjennom fastsettelsessøksmål å kreve domstolens avgjørelse av om en person utøver håndverksvirksomhet i strid med håndverksloven, jfr. også Augdahl l. c. kap. 11 II (s. 77-78). For så vidt angår sakens realitet har retten funnet, at hverken tannlægenes utdannelse eller den autorisasjon (licentia practicandi) som de har fått av Sosialdepartementet, kan gi tannlægene noen rett til å drive håndverksvirksomhet i strid med håndverksloven. Man må på den ene side holde seg for øye, at den ovennevnte kgl. res. 21. mai 1937 var et utslag av delegert lovgivningsmyndighet, den har samme virkning som om det ved en særskilt lov var bestemt at tannteknikk skulle gå inn under håndverkslovgivningen, mens på den annen side tannteknikk før denne resolusjon var en fri næring som kunne utøves av hvem som helst. Selv om de uteksaminerte og autoriserte tannlæger utvilsomt hadde andre kvalifikasjoner for å utøve denne virksomhet enn legmenn, var dette bare et faktisk, ikke et rettslig forhold. Tannlægene hadde ingen særrett til å drive tannteknikk, de gjorde det bare med samme rett som enhver annen, og det er sikker norsk rett, at lovgivningen kan regulere adgangen til å utøve en tidligere fri næring, se Castberg: Norges Statsforfatning II b, 5. del, kap. I §4, V 307 (utg. 1935) og de der siterte rettsavgjørelser, samt høyesterettsdom [[Rt-1937-723]] flg., 728 flg. og 731 flg. At en sådan regulering kan avskjære personer fra å drive en næring til tross for at de har de samme - kanskje endog bedre - faglige kvalifikasjoner, som de av loven begunstigede, er ikke noe særegent for uteksaminerte tannlæger i forhold til tannteknikere. Som eksempel kan nevnes at en person som har den beste tannlægeutdannelse som verden kan gi utenfor Norge, han kan f. eks. ha en doktorgrad i denne vitenskap fra det mest ansette universitet eller høyskole utenfor Norge, ikke kan utøve tannlægevirksomhet i Norge uten særskilt tillatelse, en tillatelse som han for øvrig bare i rene unntagelsestilfelle vil kunne få, sml. Ot. prp. nr. 27 for 1935 3. I denne forbindelse vil retten ikke unnlate å nevne, at en håndverksborger også er bokførselspliktig og at håndverksloven derfor til håndverksborgerskap ikke bare krever tilstrekkelig øvelse (arbeidstid) og ferdighet (bevist ved fagprøver) i faget, men også regnskapskyndighet. Selv om uteksaminerte og autoriserte tannlæger ikke kan drive virksomhet som tanntekniker i strid med håndverksloven og den nevnte kgl. res. 21. mai 1937, vil de ikke dermed være avskåret fra å utføre tannteknikerarbeid. Utenfor de kommuner hvor håndverksloven er gjeldende, dvs. kjøpsteder, de fleste ladesteder og et mindre antall herreder (således Side:235 ikke Drammens naboherred, Lier), vil tannteknikk fremdeles være en fri næring, åpen for tannlæger som for enhver annen. I de nevnte kommuner vil tannlægene ha full adgang til å drive som frihåndverkere overensstemmende med håndverkslovens §13, dvs. til å utføre arbeidet selv uten hjelp av andre enn hustru, hjemmeværende barn og håndlangere. Overensstemmende med håndverkslovens §38 må en tannlæge formentlig ha rett til å benytte hjelpere også til den del av arbeidet som krever fagkunnskap, når det gjelder tanntekniske arbeider til tannlægens egne pasienter, som tannlægen selv har foreskrevet. Det eneste som vil være forbudt - for uteksaminerte tannlæger som for enhver annen som ikke oppfyller håndverkslovens krav - er å utføre tannteknikerarbeid a) som næring i en av de kommuner som omfattes av loven, b) for andre, og c) med andre hjelpere til den del av arbeidet som krever kunnskap i tannteknikk enn hustru og hjemmeværende barn. Rettens flertall, byfogd Rivertz og sorenskriver Cappelen, antar imidlertid, «at håndverkslovens §2, siste ledd, gir saksøkte i denne sak rett til å fortsette sin virksomhet som tanntekniker. Flertallet legger i så henseende vekt på at det som foran nevnt, anser det bevist, at tannteknikk ordinært er et nødvendig ledd i enhver tannlæges arbeid, og at saksøkte drev vanlig tannlægepraksis - og i forbindelse dermed virksomhet som tanntekniker - i Drammen, da tannteknikk ble lagt inn under håndverksloven». Etter høyesterettsdom [[Rt-1947-644]] flg. er det ikke nødvendig for at en som tidligere har utøvet håndverket, skal beholde rett til å fortsette virksomheten, at håndverket tidligere har vært hans eneste næring eller hovednæring, og retten går derfor ut fra at den tannteknikervirksomhet saksøkte har utøvet tidligere i forbindelse med vanlig tannlægepraksis, selv om den bare har utgjort en mindre del av hans samlede virksomhet, og selv om den bare har omfattet tannteknikerarbeid for hans egne tannlægepasienter og har vært utført uten hjelpere med «håndverkskunnskap», dog har vært tilstrekkelig til å gi ham rett til å fortsette denne virksomhet. I denne forbindelse vil flertallet tilføye at det i den foreliggende rettspraksis med hensyn til forståelsen av håndverkslovens §2, siste ledd, stadig er gitt uttrykk for at det hverken i lovens ordlyd eller i dens forarbeider er noe grunnlag for en innskrenkende fortolkning av loven, jfr. den flere ganger påberopte uttalelse i Ot. prp. nr. 9 for 1911 17 og 20: «Med hensyn til utstrækningen av den ret, som således forbeholdes de tidligere utøvere av håndverk, antar departementet, at de må bli at likestille med dem, som driver håndverk med hjemmel av næringsbrev», og den der nevnte skrivelse 12. mars 1903 (i Lovtidende). Flertallet henviser for så vidt foruten til den ovennevnte høyesterettsdom [[Rt-1947-644]] flg. til høyesterettsdommer [[Rt-1915-238]] flg., 1931 1177 flg. og 1934 564 flg. Flertallet er oppmerksom på at denne lovbestemmelse i høyesterettsdommer [[Rt-1916-35]] flg. og 1934 994 flg., heller ikke er blitt fortolket utvidende, men flertallet kan ikke finne at noen av disse rettsavgjørelser står i strid med den forståelse av håndverkslovens §2, siste ledd, som flertallet har lagt til grunn i nærværende sak. Mindretallet, sorenskriver Arctander, er ikke enig med flertallet. Side:236 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
