Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommerne Bendiksby, Leivestad og Roll Matthiesen. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 31. mai 1948 ble A dømt for forbrytelser mot strl. §86, jfr. landssviklovens §60, og strl. §62 til tvangsarbeid i 10 år med fradrag av 1120 dager for utholdt varetektsfengsel, samt til tap av de i landssviklovens §10 nr. 1, 2, 4, 5 og 6 nevnte rettigheter i 10 år. Side:698 I medhold av strl. §36 ble det inndradd hos ham kr. 42 000. I saksomkostninger ble han dømt til å betale kr. 500. Domfeltes anke over dommen ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 24. september 1948. Erstatningskravet ble i medhold av strpl. §441 ikke tatt under behandling av lagmannsretten, og dette krav ble fremmet ved Oslo byrett. Ved byrettens dom av 3. desember 1949 ble A i medhold av landssviklovens §22 dømt til å betale erstatning til Staten v/Erstatningsdirektoratet med kr. 500 000. Videre ble han dømt til å betale saksomkostninger med kr. 5000. Domfelte påanket byrettens dom til Høyesterett, og ved Høyesteretts dom av 25. oktober 1951 ble erstatningsbeløpet satt ned til kr. 400 000. Domfelte begjærte så den 16. november 1951 «lagmannsrettssaken og den derav følgende inndragning og erstatning» gjenopptatt. Begjæringen ble forkastet ved Eidsivating lagmannsretts beslutning av 10. juli 1958. Denne beslutning ble av domfelte påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 13. november 1958 ble kjæremålet forkastet. A har nå sendt inn til kjæremålsutvalget «Begjæring om gjenopptagelse» datert 14. januar 1959. Hva begjæringen gjelder fremgår av innledningen som lyder slik: «Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 13. november 1958, mottatt 1. desember 1958, i anledning begjæring om gjenopptagelse av straffesak pådømt av Eidsivating Lagmannsrett den 31. mai 1948 og den derav følgende inndragning og erstatning begjæres herved gjenopptatt. For Kjæremålsutvalget gjaldt spørsmålet også om anke av samme sak for Høyesterett. Saken bedes ved nærværende også utvidet til gjenopptagelse for Høyesterett av høyesterettsdom av 25. oktober 1951.» A har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: At anken tillates fremmet. Subsidiært: At gjenopptagelse tillates for lagmannsrettsdom av 31. mai 1948 mot A. Subsidiært hertil: At gjenopptagelse tillates for høyesterettsdom av 25. oktober 1951 mot A, eventuelt ved at behandlingen av den nevnte lagmannsrettssak og den nevnte høyesterettssak kumuleres.» Som begrunnelse for begjæringen har A bl.a. påberopt seg uttalelser i Trygve Lies bok «Hjemover» og andre dokumenter. Han har redegjort nærmere for de påståtte nye opplysninger i en fremstilling «Trygve Lies siste bok og annen sensasjonell dokumentasjon», som han har utarbeidet og vedlagt begjæringen som bilag. I et senere prosesskrift av 21. mars 1959 og en vedheftet utredning «Sannheten om krigsdeltagelsen og landssvikoppgjøret» datert mars 1959, samt i et prosesskrift av 8. mai 1959, har han ytterligere presisert sine synspunkter. Han Side:699 har også med disse prosesskrifter fremlagt en rekke bilag, således P. Harsems bok «Utrolig men sant», fotostatkopi av en gjenpart i norsk tekst av kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940 og en oversettelse av den tyske tekst til kapitulasjonsoverenskomstens §1. Han hevder bl.a. at de nye opplysninger viser at det ikke hersket krigstilstand i Norge etter kapitulasjonen i Nord-Norge den 10. juni 1940, og at derfor så vel lagmannsrettens dom i straffesaken av 31. mai 1948 som Høyesteretts dom av 25. oktober 1951 i erstatningssaken er bygget på et uriktig grunnlag. Han anfører at avgjørelsene i landssviksakene, således avgjørelsen i [[Rt-1948-164]], er bygget på en uriktig forståelse av kapitulasjonsoverenskomstens tyske tekst, og at det videre er uriktig når Høyesterett i den nevnte dom har antatt at det i mai 1941 ble inngått en militæravtale med Storbritannia som i seg selv skulle innebære at Norge var i krig. Subsidiært har han gjort gjeldende at han ikke har forstått at det hersket krigstilstand etter 10. juni 1940 og at hans bistand til tyskerne ikke har vært av den art at den er straffbar. Begjæringen har vært forelagt statsadvokaten i Oslo som har påstått den forkastet. Før man går inn på gjenopptagelsesspørsmålet, bemerkes at A har fremsatt følgende ugildhetsinnsigelse: «Inhabilitetsinnsigelsen gjøres i henhold til domstollovens §116 annet ledd, gjeldende allerede nå ved den forestående avgjørelse i nærværende gjenopptagelsessak skjønt jeg jo ikke kjenner til hvilke dommere blir oppnevnt». Innsigelsen er rettet mot alle dommere som «har vært deltagende i landssviksakene som dommere, lovgivere aktorer eller liknende». Innsigelsen er begrunnet med at det for dommere som tidligere har tatt standpunkt til spørsmålet om det var krigstilstand i Norge etter kapitulasjonen den 10. juni 1940, foreligger særlige omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten til deres uhildethet. I utredningen «Trygve Lies siste bok og annen sensasjonell dokumentasjon» har A således anført: «Situasjonen er imidlertid prekær fordi så mange dommere i lagmannsretter og i Høyesterett er inhabile etter domstollovens §108. Der foreligger «omstendigheter, som er skikket til å svekke tilliden til - uhildethet», idet ny dom istedetfor den på uriktig tekst og uriktige opplysninger om militæravtale fattede Five-dom kan befryktes å plasere dem selv som ansvarlige for justismord mot massevis av medborgere. Justismord som betegnelse ikke bare ved dødsdommer, men ved uriktige straffedommer, det blir prestisje og egeninteresse, som hindrer dem fra å se at titusenvis av mennesker med barn, slekt og venner er en så stor faktor i et samfund at kravet på høyesterettsdom må høres - hvordan den enn blir - i en sak som vitterlig er påvist tidligere er bygget på feilaktige faktiske opplysninger.» A krever derfor «ny høyesterettsdom av jurister, som ikke før har dømt i landssviksaker, som ikke er belastet Side:700 med prestisjehensyn og egeninteresse og dermed inhabile etter domstollovens §108». Kjæremålsutvalget kan ikke se at det her dreier seg om en ugildhetsinnsigelse etter domstollovens §108, jfr. §116 første ledd. Man har her å gjøre med en innsigelse som er helt generell for så vidt som den er rettet mot alle jurister som tidligere, i en hvilken som helst egenskap, har hatt befatning med landssvikoppgjøret. Innsigelsen vil omfatte samtlige Høyesteretts dommere og de fleste embetsdommere i landet. Innsigelsen er bare begrunnet med at dommerne tidligere har hatt befatning med landssviksaker; det er ikke påpekt eller antydet bestemte forhold eller handlinger som skulle begrunne ugildheten for de enkeltes vedkommende. Innsigelsen ville i virkeligheten innebære at As sak ikke skulle avgjøres av de vanlige domstoler slik som de andre landssviksaker. Et slikt krav er det ingen hjemmel for i loven. Og spørsmålet om en anførsel, som blir betegnet som en inhabilitetsinnsigelse også er det, og derfor skal behandles etter lovens regler om prøving av ugildhet, må vurderes av kjæremålsutvalget selv. På denne avgjørelse kommer reglene i domstollovens §116 første ledd, således ikke til anvendelse. Når det dernest gjelder realiteten, skal utvalget bemerke: Så vidt man forstår går begjæringen ut på følgende: 1. Gjenopptagelse overfor kjæremålsutvalgets foran nevnte kjennelse av 13. november 1958. 2. Gjenopptagelse av erstatningssaken som ble avsluttet ved Høyesteretts dom av 25. oktober 1951. 3. Omgjøring av kjæremålsutvalgets beslutning av 24. september 1948 om avvisning av As anke over lagmannsrettens dom av 31. mai 1948 i straffesaken. Etter strpl. §413 er det ikke adgang til gjenopptagelse overfor kjæremålsutvalgets kjennelse av 13. november 1958, og begjæringen må for dette punkts vedkommende forkastes allerede av denne grunn. Man har i straffeprosessloven ingen bestemmelse svarende til bestemmelsen i tvistemålslovens §415. Dersom begjæringen er ment som en begjæring om gjenopptagelse av selve straffesaken, som ble avgjort ved lagmannsrettens dom av 31. mai 1948, skulle begjæringen i tilfelle ha vært rettet til lagmannsretten. Begjæringen om gjenopptagelse av Høyesteretts dom av 25. oktober 1951 i erstatningssaken blir i medhold av bestemmelsen i strpl. §449 annet ledd, jfr. §3, å behandle etter tvistemålslovens regler om gjenopptagelse, jfr. kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1950-514]]. Bestemmelsen i tvistemålslovens §408, 2. ledd, vil da komme til anvendelse, og adgangen til gjenopptagelse er følgelig avskåret, idet det er gått mer enn 5 år etter avsigelsen av Høyesteretts dom. Selv om gjenopptagelsesbegjæringen således må forkastes av formelle grunner, finner utvalget å burde tilføye at det ikke kan sees å foreligge nye opplysninger av en slik art, at de kunne Side:701 begrunne gjenopptagelse av straffesaken eller erstatningssaken. Man vil spesielt peke på at det fremgår av As prosessskrift av 8. mai 1959 at så vel kapitulasjonsoverenskomstens «riktige tyske tekst» som den norske tekst, som A mener er den riktige, forelå i den foran nevnte sak i [[Rt-1948-164]]. Man tilføyer at A i prosesskrift av 8. mai 1959 har provosert statsadvokaten til å legge frem det dokument, som danner grunnlaget for Høyesteretts uttalelse i den nevnte avgjørelse i [[Rt-1948-164]] om at det forelå militæravtale med Storbritannia. Den avtale det her siktes til er åpenbart norsk-britisk avtale om norske væpnede styrker i Storbritannia av 28. mai 1941. Statsadvokaten har ikke etterkommet provokasjonen, og da den nevnte avtale er inntatt i Overenskomster med fremmede stater i årene 1940-45 side 15 med engelsk og norsk tekst, finner utvalget ingen grunn til å begjære provokasjonen etterkommet, og da heller ikke til å avvente merknader i den anledning. I anledning av As begjæring om omgjøring av kjæremålsutvalgets beslutning av 24. september 1948 om avvisning av As anke i straffesaken bemerkes, at det ikke kan sees å være fremkommet noe som gir grunnlag for å endre denne avgjørelse. Beslutningen er enstemmig. Slutning: Begjæringen om gjenopptagelse forkastes. Beslutningen om å avvise As anke over Eidsivating lagmannsretts dom av 31. mai 1948 fastholdes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
