Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Rode: Lyngen forhørsrett avsa den 15. februar 1962 dom med slik domsslutning: «A dømmes til fengsel i 120 dager for forbrytelser mot strl. §258, jfr. §257, jfr. §62, og mot strl. §122, jfr. §62, alt sammenholdt med strl. §62. Han tilpliktes med hjemmel i strl. §36 å tåle inndragning til fordel for statskassen av kr. 600.» Angående saksforholdet og domfeltes personalia viser jeg til domsgrunnene. Domfelte har anket over at han er idømt ubetinget straff. Jeg finner at straffen bør gjøres betinget. Etter den foretatte personundersøkelse og de opplysninger som foreligger om tiltaltes hittil uplettede vandel, må jeg anta at fullbyrdelse av straffen ikke er nødvendig for å avholde ham fra på ny å begå straffbare handlinger. På den annen side er de straffbare handlinger som han er dømt for, av alvorlig og samfunnsskadelig karakter, slik at generalpreventive hensyn med betydelig styrke taler for at det blir reagert med ubetinget straff. Når det gjelder vurderingen av om det her foreligger slike omstendigheter at det er berettiget å sette seg ut over disse hensyn, nevner jeg først at domfelte som følge av det straffbare forhold har søkt og fått avskjed fra postverket etter 9 års tjeneste. Han må forutsettes for godt å være avskåret fra det eneste arbeidsfelt hvor han har spesialutdannelse. Dette rammer ham hårdt, og jeg viser i denne forbindelse til at straffelovens §122 oppstiller tjenestens tap eller fengsel som straffealternativer, og således forutsetter at stillingstap kan være en etter omstendighetene tilstrekkelig reaksjon på overtredelse av denne bestemmelse. Videre viser jeg til det som er uttalt i høyesterettsdom i [[Rt-1958-32]]. Dommen gjelder et forhold som i faktisk henseende på de vesentlige punkter ligger nær opp til det her foreliggende. De sider ved handlingen og domfeltes personlige forhold som i dommen av 1958 er fremhevet i begrunnelsen for å gjøre straffen betinget, finner jeg etter de for Høyesterett foreliggende opplysninger - og for så vidt i motsetning til forhørsretten - stort sett svarer til det man finner i nærværende sak. Jeg nevner således at domfelte var ansatt i en relativt underordnet stilling i Postverket og har hustru og 2 barn, 10 og 5 år gamle. Selv om hustruen har kunnet tjene noe ved arbeid utenfor hjemmet, har domfelte hatt en anstrengt økonomi fordi han har måttet bygge for å skaffe sin familie tilfredsstillende boligforhold. De ca. 600 kroner som han har tilegnet seg, antas gått med i de ordinære utgifter til familiens husvær og underhold. Han har gått arbeidsledig fra han i september/oktober 1961 sluttet i Postverket og til han 29. januar 1962 kom inn i et arbeidsforhold som synes å kunne bli av en viss varighet. Side:594 Prøvetiden antar jeg bør settes til den etter loven alminnelige - to år. Tilsyn ansees ikke nødvendig. De straffbare handlinger som domfelte har begått, er av en så alvorlig karakter at jeg finner at en utsettelse av fullbyrdelsen må føre til en forhøyelse av den utmålte fengselsstraff. Jeg antar at den passende kan settes til 6 måneder, og stemmer for slik dom: A dømmes til fengsel i 6 - seks - måneder for forbrytelser mot straffelovens §258, jfr. §257, og mot straffelovens §122, alt sammenholdt med straffelovens §62. Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år. Han tilpliktes med hjemmel i straffelovens §36 å tåle inndragning til fordel for statskassen av 600 - seks hundre - kroner. Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Roll Matthiesen, Hiorthøy og Thrap: Likeså. Av forhørsrettens dom (sorenskriver Kaare Nerdrum): Siktede A er født xx.xx.1928 og bor X. Han er f. t. uten arbeid og inntekt, er gift og har 2 barn på 9 og 5 år. Han har ingen formue og er ikke straffet før. - - - Siktede ble i 1951 postbud ved Tromsø postkontor og fikk fast ansettelse i slik stilling i 1953. Han var elev ved Postskolens bud- og aspirantkurs i Tromsø visstnok i 1955. Kurset tok 1 år. Fra 1958 var han postsjåfør med fast ansettelse i stillingen fra 1. september 1961. Høsten 1960 var siktede angivelig kommet i pengemangel og begynte da å åpne brev for om mulig å finne penger der. Han ble grepet på fersk gjerning 16. september 1961 etterat man hadde fattet mistanke til ham, og der var lagt ut «fingerte» brev. Ved pågripelsen var siktede i besittelse av et av disse brev samt de 2 som er nevnt i post II ovenfor. Siktede utførte da vakttjeneste, og en av hans tjenstlige oppgaver var å delta i postsorteringen. Under sitt arbeid hermed stakk siktede til seg de 3 brev, som han åpnet, fordi han mente de inneholdt penger. Det gjorde de også, og siktede stjal ved denne anledning i alt kr. 65. Siktede var i gjerningsøyeblikket klar over at han handlet rettsstridig, og at disse brev var ham «i tjenestens medfør betrodd». Etter sin forklaring har siktede i alt tilegnet seg ca. 20 «pengebrev». De andre ca. 17 har han ved forskjellige anledninger tatt fra en åpen reol i budavdelingen. Brevene var om kvelden blitt sortert av postbudene og anbrakt i de respektive rom for utbringelse om morgenen. Siktede hadde tjenstlig intet å gjøre med disse brev. Han hadde adgang til budavdelingen, hvor han måtte hente sine «kasseskilt». Første posttømming er kl. 06,00, og enkelte dager, da siktede skulle «gå på» så tidlig gikk han inn i budavdelingen og undersøkte om det var brev, som kunne tenkes å inneholde penger. Undersøkelsen ble foretatt som en ren utvendig beføling. Siktede åpnet «mistenkelige» brev, og hvis han fant kontanter i dem stakk han disse til seg og brente vedkommende brev i kjelleren Side:595 hjemme. Det hendte ofte at brevene ikke inneholdt penger, og siktede klebet dem da igjen og la dem tilbake på plass i reolen. Han åpnet brevene ved å stikke fingeren inn i «sprekken». Han brukte ikke limbånd eller lim for å lukke igjen åpnede brev, men slikket bare på den gamle gummi. Siktede har ingen oversikt over hvor mange brev han i alt har åpnet, hvor mange er blit ødelagt og hvor mange penger han har tatt. Han anslår, at det kan dreie seg om 20 brev inneholdende et samlet beløp på ca. kr. 600, som han har tilegnet seg. Han forklarer selv at han ikke har ødelagt andre brev enn de som inneholdt penger. Det største beløp han fant i et enkelt brev var angivelig kr. 60. Siktede blir å dømme etter ovennevnte straffebestemmelser. Det er etter hans egen tilståelse på det rene, at siktede for så vidt angår de ca. 17 brev han stjal fra budavdelingen gjorde seg skyldig også i forbrytelse mot strl. §145 annet ledd. Han var klar over at det var rettsstridig av ham å åpne disse brev og han gjorde dette i tyvs hensikt. Det vites imidlertid ikke hvem de 17 brev var adressert til eller avsendt fra, så det foreligger ikke påtalebegjæring fra fornærmede. Da dette er vilkår for offentlig påtale etter strl. §145, vil siktedes forhold til de 17 brev han tok fra reolen i budavdelingen bare bli pådømt som grovt tyveri. - - - Ved straffutmålingen er i skjerpende retning lagt vekt på, at generalpreventive hensyn krever streng reaksjon i et tilfelle som dette. Siktede har grovt misbrukt den tillit man hadde lov til å vise ham i stillings medfør, og som er absolutt nødvendig for at Postverket skal kunne utføre sine funksjoner. Publikum må kunne stole på at deres brev kommer frem til adressaten. At vedkommende avsendere selv har gjort seg skyldig i straffbart forhold ved å legge småbeløp inn i brev som ble ekspedert for «vanlig» porto, kan selvsagt ikke unnskylde siktedes forbrytelser. Disse ble begått over et forholdsvis langt tidsrom, og hvis ikke siktede var blitt avsløret er det all grunn til å regne med, at han ville ha fortsatt sine brevåpninger og tyverier. Selvom siktede hadde en underordnet stilling og det stjålne beløp er forholdsvis ubetydelig, var hans handlinger av særlig samfunnsskadelig art, så han blir å dømme for grovt tyveri, jfr. [[Rt-1958-32]], og hans forhold rammes av det strengeste alternativ etter strl. §122. Da siktede begynte sin skammelige trafikk hadde han bak seg 9 års tjeneste i Postverket. Han måtte da forstå både alvoret og rekkevidden av det han innlot seg på, og han burde også være klar over, at hans arbeidskamerater uskyldig ble mistenkt inntil siktede ble grepet. Retten kan ikke finne noe særskilt å godskrive siktede i formildende retning ved straffutmålingen. Han var 32 år gammel da han begynte brevtyveriene. Fra før hadde siktede rent rulleblad, og han har avlagt full tilståelse. Hensett til at siktede ble tatt så å si på fersk gjerning, kunne han vanskelig nekte seg skyldig i de tidligere forhold som var under etterforskning ved Tromsø postkontor, og man må kunne vente av en offentlig tjenestemann at han ikke er straffet før. Det vil ramme både siktede og hans familie hårdt at han har mistet sin stilling, men den som innlater seg på slike forbrytelser må være forberedt på at dette vil skje, siktede forklarer selv sin handlemåte med at han var kommet i økonomiske vanskeligheter. Han hadde sammen med en annen bygget bolighus, som var ferdig høsten 1957. Eierne hadde sammen lån i Husbanken på kr. 71 200, hvorav rente- og avdragsfritt kr. 19 200. Videre hadde siktede Side:596 lån kr. 4 000 i Postsparebanken med panterett i hans halvdel av eiendommen. Han oppgir selv at det halvårlig skulle betales kr. 680 til renter og avdrag på pantegjelden. Videre hadde siktede i anledning av husbygget et kausjonslån på kr. 4 000 i Gisund Sparebank og et lån på kr. 1 100 fra en tante. Sistnevnte lån er ikke nedbetalt, men banklånet er nå på kr. 2 000 idet siktede har betalt renter og avdrag med ca. kr. 700 pr år. En innhentet oppgave fra Postverket viser at siktede i 1960 hadde nettolønn kr. 12 875,10, overtidsgodtgjørelse kr. 3 016,75 og søndagstillegg kr. 348,50 eller tils. kr. 16 240,35 foruten uniformsgodtgjørelse kr. 325. I 1961 hadde han frem til 19. oktober henholdsvis kr. 11 178,80, kr. 3 009,25 og kr. 250 eller tils. kr. 14 438,05 + uniformsgodtgjørelse kr. 243,75. Siktedes hustru hadde sommeren 1959 og 1960 vikarpost som ekspeditrise i Tromsø. Det var heldagspost, men siktede husker ikke hvilken lønn hun fikk eller hvor lang ansettelse det dreiet seg om. Ved flere anledninger hadde han av en postfunksjonær i Tromsø lånt beløp på kr. 150, 200 for å kunne dekke bankterminene. Disse private lån er tilbakebetalt. Hensett til hans forsørgelsesbyrde kan retten ikke forstå, at siktedes økonomiske stilling burde være så vanskelig som han selv mener. Retten finner ikke å kunne gi siktede betinget straff, da hensynet til den alminnelige lovlydighet taler mot dette. Det ville stride mot folks rettsbevissthet og svekke respekten for loven, hvis et så grovt tillitsbrudd ikke skulle medføre ubetinget fengselsstraff. Det verste ved siktedes forhold er ikke at han har stjålet et pengebeløp på i alt kr. 600, men at han ved å ødelegge brevene har voldt vedkommende avsendere og adressater annen skade og ulempe kanskje av alvorlig art. Retten er klar over at Høyesterett i det tilfelle som er gjengitt i [[Rt-1958-32]] ga betinget straff, men de formildende omstendigheter man der bygget på antas ikke å foreligge i nærværende sak. - - - Side:597 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
