Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Endresen: Ragna Sand sitter i uskiftet bo etter sin mann Jul Sand sammen med mannens søsken, deriblant broren Olaf Sand. Uskifteboet omfatter også eiendommen Sand g.nr. 58 b.nr. 1 og Slaattbraaten g.nr. 97 b.nr. 5 i Lunner som Jul Sand og hans søsken, men ikke gjenlevende ektefelle har odelsrett til, og odelslovens §16 femte ledd får derfor anvendelse. Som følge av at gjenlevende ektefelle har solgt en parsell av gården til Telegrafverket og det også er blitt aktuelt med ekspropriasjon av en parsell til tomt for kommunehus, har Olaf Sand som nærmeste odelsberettigede reist søksmål mot Ragna Sand for å få fastslått at hun ikke har rett til å avhende tomter av gården. Hadeland og Land herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 23. november 1962 dom med denne domsslutning: «Ragna Sand frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens domsgrunner. Olaf Sand har påanket dommen, og anken er med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett. I tillegg til hva den ankende part har anført for herredsretten, har han for Høyesterett gjort gjeldende at reglene i odelslovens §16 i det hele har sitt grunnlag i en interesseaveiing som på den ene side tilsikter å hindre at gjenlevende ektefelle rives ut av tilvante forhold, på den annen å sikre at den odelsberettigede ikke påføres tap ved at gjenlevende forringer eiendommen i ventetiden. Det siste har også fått uttrykk i §16 tredje ledd som etter den ankende parts mening må sees som utslag av et generelt prinsipp. I samsvar med dette må det - hevder den ankende part videre - også legges til grunn at gjenlevende ektefelle ikke kan forringe eiendommen ved å selge tomter, idet et slikt salg innebærer en varig forringelse av det som er gårdens substans, nemlig jorden. Hverken lovtekst eller lovforarbeider gir holdepunkt for at gjenlevende ektefelle kan fraselge eiendommen tomter, eller for at en gjenlevende som har vern etter §16 femte ledd, for så vidt står i en annen stilling enn dem som går inn under noen av bestemmelsene i §16, 1. til fjerde ledd. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «1. Ragna Sand dømmes i forhold til Olaf Sand uberettiget til å Side:3 selge tomter av eiendommen Sand g.nr. 58 b.nr. 1 og Slaattbraaten g.nr. 97 b.nr. 5 i Lunner. 2. Ragna Sand dømmes til å erstatte Olaf Sand sakens omkostninger for herredsretten og for Høyesterett.» Ragna Sand har tatt til gjenmæle. På samme måte som for herredsretten har hun for Høyesterett gjort gjeldende at det følger av rettspraksis at en gjenlevende ektefelle som under vern av odelslovens §16 femte ledd sitter i uskifte, er eier og har vanlig eierrådighet over odelseiendommen, herunder rett til å selge tomter av eiendommen. Foruten til Noddeland-dommen i [[Rt-1956-1141]] flg. er det i denne forbindelse vist til uttalelser i høyesterettsdommer gjengitt i [[Rt-1949-967]] flg. og [[Rt-1958-702]] flg. Denne rådighet er undergitt de samme begrensninger som gjelder for enhver eier, særlig bestemmelsene i jordlovens §54 og §55, og disse bestemmelser er også tilstrekkelige til å hindre driftsøkonomisk uforsvarlige salg. Odelslovens §16 femte ledd er en selvstendig bestemmelse som må tolkes uavhengig av de foregående ledd i paragrafen. Bestemmelsen i §16 tredje ledd kan således ikke gis anvendelse på tilfelle som omhandlet i paragrafens 1. og enda mindre på tilfelle som går inn under femte ledd, og ankemotparten nevner i denne forbindelse også at bestemmelsen i §16, 1. ledd ikke får anvendelse på tilfelle som omhandlet i paragrafens 5. ledd. Ragna Sand har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Herredsrettens dom stadfestes. Subsidiært: Fru Ragna Sand kjennes berettiget til å selge tomter av eiendommen Sand g.nr. 58 b.nr. 1 og g.nr. 57 b.nr. 5 i Lunner til ekspropriasjonsberettigede formål. I begge tilfeller: Olaf Sand tilpliktes å erstatte Ragna Sand saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er det 17. april 1963 holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett, hvor Olaf Sand har avgitt partsforklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gjøre nærmere rede for. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Når en gjenlevende ektefelle sitter i uskifte, gir uskiftelovens §7 lengstlevende en eiers rådighet over boets midler, herunder rett til å avhende fast eiendom med de begrensninger loven av hensyn til førstavdødes arvinger setter. Odelslovens §16 femte ledd gir i et tilfelle som det foreliggende ytterligere den gjenlevende ektefelle vern mot å bli fratatt eiendommen på odel. Jeg kan derimot ikke finne holdepunkt for å inntolke i denne bestemmelse noen innskrenkning i gjenlevendes rådighetsrett når det gjelder tomtesalg, til vern for odelsberettigede som kanskje aldri kommer til å gjøre sin odelsrett gjeldende. Som fremhevet av herredsretten vil et vesentlig vern for de odelsberettigede ligge i at de har adgang til å løse Side:4 frasolgte tomter på odel, jfr. I denne forbindelse høyesterettsdommen i [[Rt-1949-967]] flg. hvor løsning ble foretatt i et tilfelle hvor tomtekjøperne hadde oppført bolighus på de kjøpte parseller. Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostninger. Etter resultatet finner jeg at Ragna Sand må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olaf Sand til Ragna Sand 1500 - et tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Eckhoff, Helgesen og Berger: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Anders Ringnes): - - - Gårdbruker Jul Sand døde 31. mars 1953 og gjenlevende ektefelle, saksøkte Ragna Sand, sitter med fellesboet uskiftet med mannens 4 søsken etter lov om uskiftet bo §1 - i henhold til høyesterettsdom av 20. juni 1958 jfr. [[Rt-1958-649]]. Til fellesboet hører de faste eiendommer Sand g.nr. 58, b.nr. 1 og Slaatbraaten, g.nr. 97 b.nr. 5 i Lunner på tilsammen ca. 100 da., hvorav ca. 90 da. dyrket. Beste odelsrett til de faste eiendommer har Jul Sands eldste bror, saksøkeren Olaf Sand. Saksøkte har ikke odelsrett til eiendommen. Foranledningen til denne sak er at Ragna Sand har fraskilt en parsell på ca. 1,7 da. av de faste eiendommer og i 1961 skjøtet denne til Telegrafverket, likesom det har vært tale om at ca. 17 da. vil bli avstått, eventuelt under ekspropriasjons tvang, til nytt kommunelokale. Saksøkeren hevder at gjenlevende ektefelle bare har en bruksrett til de faste eiendommer så lenge odelssøksmål er avskåret etter odelslovens §16 femte ledd. Selv om hun etter Noddeland-dommen i [[Rt-1956-1141]] har vanlig eierrådighet over eiendommen, omfatter ikke dette retten til å selge tomter. Herredsretten i den nevnte sak (se [[Rt-1956-1141]] på side 1148) synes å forutsette at de odelsberettigede kan forhindre tomtesalg, og Høyesterett har ikke tatt avstand fra denne oppfatning. De teoretiske fremstillinger av odelsretten går i retning av å begrense den gjenlevendes rådighet. Skeie: Odelsretten og åsetesretten side 232 jfr. side 222-23, og Voss: Lovgivningen om odelsretten og åsetesretten 7. utg. side 78 flg. Høyesteretts begrunnelse i Noddeland-dommen for å avskjære den odelsberettigede løsningsadgang kan ikke utelukkende tas til inntekt for gjenlevende ektefelle, idet Høyesterett tok hensyn til at en løsningsrett med bibehold av ektefellens bruksrett ville kunne skape praktiske vanskeligheter, ikke minst for odelsløseren. Begrunnelsen for bestemmelsen i odelslovens §16 femte ledd var å sikre Side:5 lengstlevende en bruksrett og kan ikke anvendes som hjemmel til å gi henne en videregående rett, så som å selge tomter. Selv om saksøkte har rett til å løse tomtene etter hvert som de selges, er dette økonomisk sett helt uholdbart for ham, ettersom det kan gå mange år før han får overta eiendommen i sin helhet. Avgjørelsen av det subsidiære krav i Noddeland-dommen om ubegrenset hugstrett for lengstlevende er ikke avgjørende for denne sak. Høyesterett reserverer seg uttrykkelig mot å ta stiling til hvorvidt den odelsberettigede kan gripe inn mot f. eks. skamhugst, og en slik reservasjon må gjelde enn mer her hvor det er tale om en fullstendig ødeleggelse av eiendommen, noe en utstrakt utparsellering vil bety for den odelsberettigede. Saksøkte kan ikke få medhold i sin subsidiære påstand om at salg i ethvert fall er tillatelig til ekspropriasjonsberettiget formål. De odelsberettigede kan ikke overlate til lengstlevende å avgjøre hva som er ekspropriasjonsberettiget. Eksproprianten må eventuelt reise sak mot både lengstlevende og de odelsberettigede og la domstolene avgjøre spørsmålet. - - - Saksøkte gjør gjeldende at lengstlevende ektefelle som sitter med odelseiendommen under beskyttelse av odelslovens §16 femte ledd, etter Noddeland-dommen sitter som eier og har vanlig eierrådighet over odelsgodset. Denne rådighet må også omfatte retten til å selge tomter. Dersom saksøkerens påstand skulle føre frem, ville dette ha til følge at han, og ikke saksøkte, ville få den økonomiske gevinst av aktuelle tomtesalg. En slik fordel har ikke den odelsberettigede krav på. Han får nøye seg med at tomtesalgene vil føre til en tilsvarende lavere takst når løsningen eventuelt blir aktuell. Subsidiært hevdes det at det iallfall ikke er noen begrensning i adgangen til salg av tomter til ekspropriasjonsberettigede formål. Det kan ikke kreves at den ekspropriasjonsberettigede skal måtte gå veien om rettslig skjønn når hjemmelen for avståelse er på det rene og det er enighet om prisen. - - - Rettens bemerkninger: Gjenlevende odelsløse ektefelle er i odelslovens §16 tilsagt en bruksrett til odelseiendommen vis å vis de odelsberettigede. I de tilfelle der eiendommen blir utlagt til den odelsberettigede på skifte, er det klart at gjenlevendes disposisjonsadgang er begrenset, han vil for øvrig mangle legitimasjon til å foreta rettslige forføyninger over eiendommen. Men det har i teorien vært hevdet at også hvor gjenlevende blir sittende i uskifte eller får utlagt eiendommen til seg, har han bare en midlertidig bruksrett, som i forhold til odelsarvingen ikke gir rett til f. eks. salg av odelsgodset. (Skeie: side 222-224 og 232 og Voss: side 78-79, 84 og 96). Den tidligere nevnte Noddeland-dommen omhandler først og fremst spørsmålet om gjenlevende odelsløse ektefelles rett etter odelsl. §16, 5. ledd til å motsette seg løsning fra den odelsberettigede når eiendommen er utlagt gjenlevende eller han sitter i uskifte, et spørsmål som besvares bekreftende. Men det slåes i dommen også fast at gjenlevende «så lenge hun sitter som eier av odelsgodset - beskyttet av odelslovens §16, 5. ledd - har vanlig eierrådighet over eiendommen, og at - - - (den odelsberettigede) ikke har noe rettskrav på at hennes rådighetsrett, Side:6 enten det gjelder hele eiendommen eller - som her - eiendommens skog, blir begrenset av hensyn til den mulighet at han i fremtiden kan komme til å ta eiendommen på odel». Høyesterett reserverer seg imidlertid mot å ha uttalt noe om hvorvidt den odelsberettigede kan gripe inn mot vanskjøtsel av eiendommen. Retten kan være enig med saksøkeren i at salg av tomter fra den odelsberettigedes synspunkt, kan bety et større inngrep i eiendommen enn å forringe eiendommen ved vanskjøtsel, men det må likevel antas at den odelsberettigede ikke kan motsette seg tomtesalg fra lengstlevendes side. Når det gjelder vanskjøtsel, er lengstlevendes utøvelse begrenset så vel av reglene om uskifte som av andre rettsregler, slik at en reservasjon her var mer naturlig. Det må med gis at den oppfatning saksøkte hevder, og som retten tiltrer, innebærer et betydelig skår i rettsstillingen til den eller de odelsberettigede som er interessert i å løse eiendommen. Men de blir ikke stående uten beskyttelse. I de tilfelle de er arvinger kan de som nevnt bl.a. holde seg til reglene om uskifte. Salg av tomter vil dessuten gi seg utslag i lavere takst ved eventuell løsning, og det er på det rene at det kan reises løsningssak mot de enkelte tomtekjøpere etter hvert som tomtene fraskilles, jfr. [[Rt-1949-967]]. I denne dommen (side 970) synes det for øvrig å være forutsatt at lengstlevende ikke bare er legitimert til, men også har rett til å fraselge eiendommen parseller. Det må også legges vekt på at en regel som påstått av saksøkeren i flere tilfelle vil kunne lede til urimelige og uheldige resultater og skape vanskelige konfliktsituasjoner, som det ikke foreligger lovregler til løsning av. Særlig i de tilfelle, som er langt fra upraktiske, der lengstlevende blir sittende med eiendommen i et lengre tidsrom, vil det virke urimelig at han skulle være avskåret fra å foreta disposisjoner som innebærer den rasjonelle utnyttelse av eiendommen, (f. eks. utparsellering av tomter når et jordbruksstrøk etter hvert omdannes til et bolig- og industristrøk). Lengstlevende har for øvrig ingen garanti for at eiendommen virkelig blir løst på odel når betingelsene for dette inntrer, og det ville da være lite rimelig om han i mellomtiden skal være bundet i sin disposisjonsadgang over eiendommen. Etter det resultat retten er kommet til er det ikke nødvendig å drøfte saksøktes subsidiære anførsel om gjenlevendes rett til å selge tomter til ekspropriasjonsberettigede formål. Det spørsmål saken har reist kan ikke sies å ha vært forelagt domstolene tidligere, og saken har for øvrig frembudt slike tvil at det har vært fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
