Rediger Høyesterett: Rt-1967-124

Fritekst:

Dommerne Berger, Gaarder og Hiorthøy. Chas. Pfizer og Co. Inc, er innehaver av norsk patent nr. 83.832, som gjelder en fremgangsmåte til fremstilling av et antibiotikum, Oxytetracyklin. Etter begjæring av dette firma samt Pfizer A/S, Oslo, om midlertidig forføyning avsa Oslo namsrett 18. januar 1966 kjennelse med slik slutning: «Mot en sikkerhetsstillelse på 300 000 - trehundretusen kroner - fra Chas. Pfizer & Co. Inc, og Pfizer A/S forbys A/S Dumex å importere og selge Oxy-Dumocyklin i Norge inntil avgjørelse foreligger i inngreps- erstatningssak mellom partene. For det tilfelle at stevning ikke skulle være uttatt senest 15. februar 1966, faller virkningene av forføyningen bort.» A/S Dumex påkjærte kjennelsen og Oslo namsrett ga ved kjennelse av 28. januar 1966 kjæremålet oppsettende virkning mot sikkerhetsstillelse på kr. 50 000,-. Eidsivating lagmannsrett avgjorde kjæremålet ved kjennelse av 28. november 1966 med slik slutning: «1. Namsrettens kjennelse stadfestes, men slik at forføyningen faller bort fra 9. mars 1967. 2. A/S Dumex erstatter Chas. Pfizer & Co. Inc, og Pfizer A/S saksomkostningene for lagmannsretten med tilsammen 3500 - tretusenfemhundre - kroner. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra lagmannsrettens kjennelse er forkynt.» Lagmannsretten uttalte bl.a.: «Norsk patent nr. 83832 gjelder en framgangsmåte for framstilling av oxytetracyklin, som da patentkravet ble inngitt, var et nytt stoff. Det er på det rene at det er det samme stoffet A/S Dumex, uten patenthaverens samtykke, innfører og forhandler i Norge under betegnelsen Oxy-Dumocyklin. Forholdet rammes derfor av §41 i patentloven, slik at produktet som A/S Dumex forhandler, skal holdes for å være framstilt etter den framgangsmåte som patentet verner, så lenge ikke annet er godtgjort. Selv Side:125 om en ikke tar uttrykket «så lenge» bokstavelig, er det dermed iallfall klart at forhandlingen av produktet er i strid med §5 i patentloven, hvis det ikke blir godtgjort at det er framstilt etter en annen framgangsmåte. Retten antar at forbud mot fortsatt forhandling av produktet vil kunne besluttes etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven om midlertidige forføyninger. Ett av vilkårene er at patenthaveren sannsynliggjør sitt krav, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §248 og §268, det vil si sitt krav på at A/S Dumex ikke skal forhandle produktet, eller med andre ord sin enerett etter §5 i patentloven. A/S Dumex viser til dette vilkåret og hevder at §41 i patentloven ikke kan tillegges avgjørende vekt i sak om midlertidig forføyning, da en slik rettsforståelse ville gi en patentinnehaver et årelangt stoffpatent om den ble lagt til grunn. Lagmannsretten er ikke enig i dette synet. Bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §248 om at kravet må gjøres sannsynlig innebærer etter rettens mening ikke at saksøkeren bevismessig må prestere mer enn han må gjøre for å få dom for sitt krav. Tvert om vil det i så henseende som regel kreves mindre av saksøkeren som vilkår for å få arrest eller annen midlertidig forføyning, enn for at han skal få selve kravet godkjent ved bindende rettsavgjørelse. Er situasjonen bevismessig her slik at en dom i saken nå ville gi kjæremålsmotpartene medhold i deres krav, må de derfor også sies å ha sannsynliggjort kravet i relasjon til tvfl. §248. Kravet må med andre ord anses sannsynliggjort, med mindre det er godtgjort at det produkt som den kjærende part forhandler, er framstilt etter en annen framgangsmåte enn den patenterte. Når en antar at reglene om midlertidig forføyning gjelder også ved tvist om inngrep i en patentvernet framgangsmåte til framstilling av et nytt stoff (jfr. patentlovens §41), vil det etter dette innebære at patenthaveren ved midlertidig forføyning kan hindre forhandling av samme eller liknende stoff, så lenge det ikke er godtgjort at dette stoffet er framstilt etter en annen framgangsmåte enn den patenterte. For så vidt er det riktig at bevismessige vansker for motparten vil kunne føre til at patenthaveren får et årelangt stoffpatent. Men en kan ikke se at dette bryter med patentlovens ordning. Det er en klar legalpresumsjon loven inneholder i §41, og bestemmelsen henger sammen med at det for stoffer som nevnt i §1, annet ledd, bokstav b, ikke kan oppnåes direkte patentvern, men bare såkalt indirekte produktvern, jfr. §5, annet ledd. Spørsmålet blir så om det er godtgjort at framgangsmåten ved framstillingen av Oxy-Dumocyklin er en annen enn den patenterte. Etter prosedyren gjelder spørsmålet nærmere bestemt bare om det er godtgjort at mikroorganismen Streptomyces capuensis er en annen art enn Streptomyces rimosus og heller ikke er en mutant av S. rimosus som faller inn under beskyttelsesområdet for norsk patent nr. 83832. - - - Side:126 Lagmannsretten er blitt stående ved at de til dels motstridende erklæringer og uttalelser som er framlagt i kjæremålssaker, etter en samlet vurdering ikke gir retten tilstrekkelig sikkert grunnlag for å anse det godtgjort at S. capuensis er en annen art enn S. rimosus. - - -» Videre uttalte lagmannsretten bl.a. følgende: «Det neste vilkår for midlertidig forføyning er at en grunn som loven godtar, er gjort sannsynlig. Det er gjort gjeldende at fortsatt salg i strid med patenthaverens sannsynliggjorte enerett vil føre til vesentlig skade eller ulempe for patenthaveren, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 2. Lagmannsretten er som namsretten kommet til at også dette er sannsynliggjort, selv om det nå ikke er så lenge igjen før patentet går ut. Retten finner at det for å avverge ytterligere skade eller ulempe er nødvendig at salget stanses. At skaden er av økonomisk art og vil kunne kreves erstattet antas ikke å medføre at den ikke kan kreves avverget ved midlertidig forføyning. - - -» Den midlertidige forføyning ble iverksatt 6. desember 1966. Patent nr. 83.832 utløper 9. mars 1967. A/S Dumex påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og hevdet at kjennelsen på to punkter bygget på uriktig lovtolkning. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte bl.a.: «Kjæremålsutvalget er kommet til det resultat at lagmannsrettens kjennelse må bli å stadfeste. Utvalget kan ikke finne at lagmannsretten ved behandlingen og avgjørelsen av saken har bygget på noen uriktig tolking av en lovforskrift, jfr. tvml. §404 nr. 3. Når det gjelder den innsigelse fra den kjærende parts side at patentlovens §41 ikke får anvendelse under en forfølgning som den foreliggende, antar Utvalget at den ikke kan føre frem. For så vidt mulig å komme frem til en midlertidig ordning i samsvar med et eventuelt fremtidig domsutslag synes det klart at namsretten (lagmannsretten) må vurdere patentinnehaverens krav på bakgrunn av de spesielle bevisregler som patentloven oppstiller. Overensstemmende hermed må patentinnehaverens krav anses tilstrekkelig sannsynliggjort i forhold til bestemmelsene i tvangsl. §262, jfr. §268 §248 når retten har funnet at motparten ikke har godtgjort at det ved fremstillingen er fulgt en annen fremgangsmåte enn den vernede. Den kjærende part har videre gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsl. §262 uriktig når denne er antatt å hjemle anvendelse av midlertidig forføyning selv om det bare gjelder økonomisk skade og den annen part er søkegod. Utvalget finner det klart at denne innsigelse ikke kan gis medhold og kan innskrenke seg til å vise til lagmannsrettens bemerkninger. Etter utfallet i kjæremålssaken vil den kjærende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen er enstemmig.» Side:127 [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt