Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Bendiksby: Under offentlig skiftebehandling av Ole Andreas Olsen Ramleths og gjenlevende hustru Marthes fellesbo ble det den 6. juli 1918 inngått en overenskomst mellom loddeierne i boet. Ved overenskomsten ble boets eiendommer Ramleth, gnr. 60 bnr. 1, med fradrag av et skogstykke, men med tillegg av et innmarkstykke, og Plassen og Setane, gnr. 61 bnr. 21, overdratt til Ole Andreas Olsen Ramleths eneste sønn i hans annet ekteskap, Ole Olsen Ramleth. Eiendommen Ramleth, gnr. 60 bnr. 2, ble med tillegg av det nevnte skogstykke, men med fradrag av det nevnte innmarkstykke overdratt til sønnen Knut fra Ole Andreas Olsens tredje ekteskap med Marthe Ramleth. Ole Olsen Ramleth døde barnløs i 1934. Hans enke, Johanne Ramleth, ble sittende med gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 61 bnr. 21 til hun ved skjøte av 31. desember 1965 overdrog eiendommene til den ankende part Thorvild Ramleth som er sønn av Knut Ramleth, eieren av gnr. 60 bnr. 2. Torjus Skjerkholt som er sønn av Ole Andreas Olsen og Marthe Ramleths datter Ingebjørg, anla deretter sak ved Holt herredsrett mot Thorvild Ramleth til odelsløsning av gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 61 bnr. 21. Ved herredsrettens dom av 7. august 196 ble Thorvild Ramleth frifunnet. Saksomkostninger ble ikke idømt. Torjus Skjerkholt påanket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 15. mars 1968 dom med slik domsslutning: «1. Thorvild Ramleth tilpliktes å utstede skjøte til Torjus Skjerkholt på Ramleth gnr. 60 bnr. 1 og Plassen og Setane gnr. 61 bnr. 21 Holt i Tvedestrand og fravike og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1969 mot utbetaling av løsningssummen kr. 133.000,- overensstemmende med skjønnsprosesslovens regler. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» Thorvild Ramleth har - med bevilling til fri sakførsel - påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at det er riktig når lagmannsretten har funnet at gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 60 bnr. 2 ved delingen i 1918 var én eiendom, og at odelslovens §12 derfor ikke kommer til anvendelse. Han har på dette punkt i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse og har ytterligere anført at det Side:1002 forhold at et skogstykke i 1918 ble overført fra bnr. 1 til bnr. 2 og et innmarkstykke fra bnr. 2 til bnr. 1 viser at det ikke var en fordeling av selvstendige eiendommer etter odelslovens §12 som fant sted. I forbindelse med spørsmålet om odelslovens §12 kommer til anvendelse, har han dessuten gjort gjeldende at gnr. 61 bnr. 21, som er kommet fra gården Valle, under enhver omstendighet er en selvstendig eiendom som Torjus Skjerkholts mor, Ingebjørg, kunne ha valgt å få utlagt til seg ved fordelingen i 1918. Når hun ikke gjorde det, må hun og hennes linje stå tilbake for Knut Ramleth og hans linje, herunder Thorvild Ramleth. Thorvild Ramleth har videre gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har funnet at odelslovens §14 har anvendelse i dette tilfelle. Etter odelslovens §14 må det foreligge en bestemmelse fra arvelateren om deling. I dette tilfelle forelå det ingen slik bestemmelse, således heller ikke fra den gjenlevende enke slik tilfelle var i dommen i [[Rt-1949-248]] som lagmannsretten har følt seg bundet av. Det faktiske saksforhold var i det hele tatt annerledes i den nevnte dom enn i denne sak. I saken fra 1949 var det en odelsløs enke som med støtte i en «vitneseddel» fra sin avdøde mann fullbyrdet delingen mellom sønnene slik som mannen hadde ønsket den foretatt. Hun anførte dessuten i skjøtene til sønnene uttrykkelig at overdragelsen fant sted etter mannens bestemmelse. På denne bakgrunn og med henvisning til at det forelå en godkjennelse fra eldste sønns side fastslo Høyesterett at det hadde funnet sted en deling som tilfredsstilte kravene i §14. I den foreliggende sak var bakgrunnen for delingen et motsetningsforhold mellom arvelaterens eldste sønn (enkens stesønn), Ole Olsen, som var den som hadde begjært skiftet og altså tatt initiativet, og enken som krevde hele eiendommen - alle bruksnummer - utlagt til seg. Det som skjedde ved forliket, var at Ole Olsen fikk det han kunne kreve - det han var best odelsberettiget til - og at enken, eller Knut, gav fra seg det de måtte avgi. Når delingen har denne bakgrunn og ble gjennomført slik som her skjedd, kommer odelslovens §14 ikke til anvendelse. - Det er uriktig når lagmannsretten har lagt vekt på at Ole Olsen ikke har løst gnr. 60 bnr. 2 fra Knut. Det er her bl.a. pekt på at Knut var bedre odelsberettiget enn Ole til bnr. 2. Thorvild Ramleth har nedlagt påstand om frifinnelse og om at Torjus Skjerkholt blir dømt til å betale saksomkostninger til ham for herredsretten og lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett. Torjus Skjerkholt har tatt til motmæle. Han har på samme måte som for de tidligere retter prinsipalt gjort gjeldende at bnr. 1 og 2 ved skiftet i 1918 var to gårder i odelslovens forstand og at det ved skifteoverenskomsten skjedde en fordeling etter odelslovens §12. Han har på dette punkt i det vesentlige henholdt seg til sine anførsler for lagmannsretten. Det forhold at et skogstykke ble overført fra bnr. 1 til bnr. 2 og et innmarkstykke fra bnr. 2 til bnr. 1, medfører ikke at odelslovens §12 ikke kommer Side:1003 til anvendelse. De to markstykker var ganske små, og overføringen var nærmest å anse som en naturlig og rimelig arrondering av grensene. Det er i denne forbindelse også vist til odelslovens §7. Gnr. 61 bnr. 21 er ved fordelingen ikke blitt ansett som en egen «gård» i den betydning dette uttrykk er brukt i odelslovens §12, og den er heller ikke noen selvstendig gård. Eiendommen er naturlig å se som en del av, eller et underbruk til, gnr. 60 bnr. 1. Ingebjørg kunne da ikke på skiftet ha valgt denne eiendom, og hun har ikke forspilt retten for seg og sin linje til å overta gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 61 bnr. 21. Subsidiært har Torjus Skjerkholt gjort gjeldende at odelslovens §14 kommer til anvendelse og har for så vidt henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Han er dog enig i at Knut hadde bedre odelsrett enn sin halvbror Ole til gnr. 60 bnr. 2, og at det derfor er uriktig når lagmannsretten har lagt vekt på at Ole ikke gikk til løsningssak mot Knut. Det avgjørende er at den ordning som ble truffet i 1918 ble godtatt av alle interesserte. Forholdet i saken er i alt vesentlig likeartet med det saksforhold som forelå i dommen i [[Rt-1949-248]], og det er treffende når lagmannsretten har sagt at den har følt seg bundet av denne dom. Torjus Skjerkholt har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at Thorvild Ramleth blir dømt til å betale saksomkostninger for alle retter. Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Holt herredsrett til avhøring av vitnene Ingebjørg Skjerkholt, Torjus Skjerkholts mor, og Karl Ramleth. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke regner opp. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse. Jeg er blitt stående ved at den fordeling av Ramleth-eiendommene som fant sted ved overenskomsten av 6. juli 1918 må bedømmes som en fordeling av åseter etter odelslovens §12. Innledningsvis nevner jeg at det for Høyesterett er opplyst at Ole Olsen Ramleths mor - Ole Andreas Olsen Ramleths annen hustru, Ellen - døde i 1893. På det tidspunkt var Ole Andreas Olsen Ramleth enda ikke blitt eier av de eiendommer saken gjelder. Han fikk dem overdratt fra sin far, Ole Thorsen Valle, i 1895. Ole Andreas Olsen fullførte odelshevden til gnr. 60 bnr. 2 i 1898, dvs. etter at han hadde inngått sitt ekteskap med Knut Ramleths mor, Marthe (hans tredje ekteskap). Så vidt jeg har oppfattet det, er partene enige om at Knut Ramleth og hans helsøsken etter bestemmelsene i odelslovens §5, annet ledd, hadde bedre odelsrett til gnr. 60 bnr. 2 enn Ole Olsen Ramleth. Det er på det rene at overenskomsten av 6. juli 1918 ble sluttet under, og var et ledd i, skiftet mellom avdøde Ole Andreas Olsen Ramleths enke Marthe og arvingene etter ham, og at vilkårene etter odelslovens §12 for så vidt er til stede. Det spørsmål som volder tvil, er om de tre bruksnumre saken gjelder, ved skiftet i Side:1004 1918 var å anse som én «gård» i lovens forstand, eller om de var to - eller eventuelt tre - gårder. Jeg kommer senere tilbake til gnr. 61 bnr. 21 og innskrenker foreløpig drøftelsen til å gjelde gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 60 bnr. 2 (Ramleth-eiendommene). Herredsretten har redegjort inngående for disse eiendommer og eierforholdene til dem. Jeg viser til denne fremstilling. Det er uten videre klart at Ramleth-brukene var to gårder så lenge de var på forskjellige eieres hender, altså fra 1852 til 1878. I 1878 hadde Ole Thorsen Valle samlet begge eiendommene på sin hånd. Hvordan bruken har artet seg i resten av Ole Thorsen Valles eiertid - fram til 1895 - har man ingen positive opplysninger om. Det man vet og som etter mitt syn er av interesse - er at Ole Thorsen Valle også eide eiendommen Valle, gnr. 61 bnr. 10, som er opplyst å være en stor eiendom. Det er mulig og kanskje sannsynlig - at Ramleth-eiendommene i denne tid har vært brukt sammen med Valle-eiendommen. I så fall kan man vanskelig si at bruken i denne tid entydig utpekte Ramleth-eiendommene som bare en gård. Derimot må jeg etter opplysningene i saken gå ut fra at eiendommene i Ole Andreas Olsen Ramleths og hans gjenlevende hustru Marthes eiertid fra - 1895 til 1918 - har vært brukt under ett. Dette var den naturlige ordning i betraktning av at eiendommene grenset opp til hverandre og at det ikke var hus på bnr. 2. Jeg viser ellers til lagmannsrettens bemerkninger om dette. Grensen mellom eiendommene var imidlertid hele tiden på det rene; det er i overenskomsten uttrykkelig sagt at «Delingslinjen af 1852 legges til Grund». Eiendommene var etter de lokale forhold av betydelig størrelse og gav begge næringsgrunnlag for en familie. Det var med andre ord naturlig å se hver av dem som selvstendige jordbruksenheter. Skylden var før fordelingen i 1918 5,91 mrk. for nr. 1 og 4,99 mrk. for nr. 2. Til sammenligning nevnes at det er opplyst at det i Holt bare er 30 gårder som har en skyld på mer enn 6 mrk. Spørsmålet om man i 1918 hadde å gjøre med en eller to eiendommer beror på en vurdering av en rekke forhold hvorunder også skjønnspregede momenter kommer inn. Jeg mener alle forhold tatt i betraktning at det er naturlig å bedømme forholdet slik at det var to selvstendige gårder i lovens forstand. Det forhold at eiendommene i tiden før 1918 hadde vært på samme eiers hånd og at de, slik som nevnt, hadde vært drevet under ett, kan etter mitt syn ikke føre til at de bedømmes som én gård slik forholdene ellers ligger an i denne sak. Eiendommene har helt fra 1852 skilt lag odelsrettslig sett. For bnr. 1 ble slektens odelshevd fullført i Ole Thorsen Valles eiertid. Når det gjelder bnr. 2, ble hevden fullført av Ole Andreas Olsen Ramleth. En konsekvens av dette var at i 1918 hadde som nevnt Knut Olsen Ramleth og hans helsøsken bedre odelsrett enn deres eldre halvbror Ole Olsen Ramleth til bnr. 2. Til bnr. 1 - og gnr. 61 bnr. 21 - hadde Ole den beste odelsrett. Det fremgår av fremlagte skiftedokumenter, således av en «avskrift av omslaget til skiftedokumentene», som er nytt for Høyesterett, at loddeierne på skiftet var Side:1005 oppmerksom på odelsspørsmålet. Det ligger etter forholdene nær å anta at de har betraktet eiendommene hver for seg som selvstendige gårder. Det forhold at et skogstykke ved fordelingen i 1918 ble utskilt fra bnr. 1 og lagt til bnr. 2 og at et innmarkstykke ble utskilt fra bnr. 2 og lagt til bnr. 1, kan ikke føre til noen annen bedømmelse. Det gjaldt små parseller, og det er naturlig å se dette forhold som en grensearrondering motivert av praktiske hensyn. Når det så gjelder Plassen og Setane, gnr. 61 bnr. 21, er opplysningene meget sparsomme. Bruket er utskilt fra Valle, og Ole Thorsen Valle ble eier av det allerede i 1846. Jeg minner her om at han også var eier av gården Valle, gnr. 61 bnr. 10, og fra henholdsvis 1864 og 1878 av Ramleth, gnr. 60 bnr. 1, og Ramleth, gnr. 60 bnr. 2. Bruket Plassen og Setane består av ca. 4 1/2 mål dyrket mark og 45 mål skog. Det var ikke hus på bruket i 1918, men det har engang - man vet ikke hvor langt tilbake - vært bebygd. Hvordan bruken av eiendommen har vært i Ole Thorsen Valles og Ole Andreas Olsen Ramleths eiertid har man ingen positive opplysninger om, men det er ikke noe grunnlag for å anta at eiendommen har vært drevet som en selvstendig jordbrukseiendom i denne tid. Etter at Ole Andreas Olsen Ramleth ble eier av Ramleth-eiendommene, må det etter forholdene være berettiget å gå ut fra at eiendommen har vært drevet under ett med og som en del av disse. Eiendommen ligger geografisk sett nærmest opp til gnr. 60 bnr. 1. Da skifteoverenskomsten av 1918 ble inngått, synes partene å ha ansett gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 61 bnr. 21 som én eiendom, og det synes også mest naturlig å bedømme disse to eiendommer som én gård i lovens forstand. Jeg tilføyer at disse eiendommer odelsrettslig har stått i samme stilling i lang tid og at Ole Olsen Ramleth i 1918 var den best odelsberettigede til begge. Jeg ser etter dette saken slik at Ole Olsen Ramleth og Knut Olsen Ramleth begge fikk gårder i samsvar med bestemmelsene i odelslovens §12 på skiftet i 1918, mens søsteren Ingebjørg ikke fikk - og ikke kunne få - noen gård. Etter bestemmelsene i odelslovens §13 er da Ingebjørg og hennes linje, herunder Torjus Skjerkholt, bedre odelsberettiget til gnr. 60 bnr. 1 og gnr. 61 bnr. 21 enn Thorvild Ramleth. Etter det resultat jeg er kommet til, kommer spørsmålet om odelslovens §14 ikke opp. Jeg finner at saken har frembudt stor tvil og at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvml. §180, første ledd. Jeg stemmer for slik dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bølviken, Ryssdal og Eckhoff: Likeså. Side:1006 Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Wickstrøm med domsmenn): - - - Saksforholdet er dette: Ved delingsforretning av 18/9 1852 tgl. 10/2 1853 ble eiendommen «Ramleth» delt i bnr. 1 og 2. Delingen ble foretatt av daværende eier Ellef Thorvildsen som da var 67 år gammel. Hensikten med delingen var at hans to sønner Thorvild og Thorbjørn Ellefsen skulle få hver sin halvpart av gården. På etterfølgende «oppgivelsesskifte» ble nr. 1 overdratt til Thorvild Ellefsen og bnr. 2 til Thorbjørn Ellefsen ved hjemmelsbrev tgl. 9/5 1853. Thorvild Ellefsen satt med sin eiendom bnr. 1 inntil den ble overdratt til Ole Thorsen Valle ved skjøte av 4/3 1864, tgl. 10. s.m. I 1864 ble det fraskilt en parsell «Bløtmyråsen» av bnr. 2 som ble solgt til Ole Thorsen Valle. Noen år senere i 1869 utskilte Thorbjørn Ellefsen også parsellen «Fageråsen» eller «Takseråsen» fra bnr. 2 som han også solgte til Ole Thorsen Valle. Skylddelingsforretning datert 25/10 1869 og overdratt ved skjøte av 30/10 1869 tgl. 1/11 1869. I mellomtiden er Thorbjørn Ellefsen død og enken, Ingeborg Knutsdatter, selger det gjenværende av bnr. 2 til Ole Thorsen Valle ved skjøte datert og tgl. 2/9 1878. Situasjonen er nå den at Ole Thorsen Valle er eier av bnr. 1 og 2 samt de to parseller som var utskilt fra bnr. 2. I tiden 1864 til 1878 foretok Ole Thorsen Valle en forandring av eiendommen derved at han sørget for at de to utskilte parseller fra bnr. 2 ble sammenføyd med bnr. 1 som han hadde eiet fra 1864. Bnr. 1 ble nå større enn bnr. 2 ved at bnr. 1 fikk en skyldm. på 5,91 og bnr. 2 en skyldm. på 4,99 - dobbelt skyldm. for de to fraskilte parseller var differansen 0,92. - Ole Thorsen Valle eiet foruten bnr. 1 og 2 også «Plassen» og «Setane» gnr. 61 bnr. 21, som han hadde kjøpt i 1846. Ole Thorsen Valle var ikke i slekt med Thorbjørn og Thorvild Ellefsen og eiendommen ble således ved hans ervervelse gjenstand for ny odelshevd for han og hans slekt. Ole Thorsen Valle som var partenes oldefar, hadde bare to sønner, den ene, Ole Andreas Olsen Ramleth, er partenes bestefar. Han var gift tre ganger. I sitt første ekteskap hadde han en datter som døde som barn. I ekteskap nummer to hadde han sønnen Ole Olsen Ramleth som var gift, men som døde barnløs i 1934. I sitt tredje ekteskap hadde han sønnen Knut, som er saksøktes far, og som døde i 1940, døtrene Ingebjørg og Anna samt sønnen Karl. Ingebjørg som er eldste datter er saksøkerens mor. Ole Thorsen Valle som fra 1878 satt med både gnr. 60, bnr. 1 og 2 samt gnr. 61, bnr. 21 overdro ved skjøte av 27/5 1895, tgl. 15/6 s.å. eiendommen til sin nest eldste sønn Ole Andreas Olsen Ramleth og gården «Valle» som han også eiet, til sin eldste sønn. Ole Andreas Olsen Ramleth satt med eiendommen inntil han døde i 1916 og etter begjæring av 10/4 1918 fra sønnen Ole Olsen Ramleth i annet ekteskap, ble boet tatt under offentlig skiftebehandling ved Holt skifterett. Partene på skifte Var da enken etter Ole Andreas Olsen Ramleth, hans barn i tredje ekteskap og sønnen Ole Olsen Ramleth fra annet ekteskap. Under skiftet ble der ført forhandlinger vedrørende boets Side:1007 fordeling og ved overenskomst av 6/7 1918 fikk Ole Olsen Ramleth bnr. 1 og gnr. 61, bnr. 21 og eldste sønn Knut i tredje ekteskap fikk bnr. 2. Overensstemmende hermed ble det den 2. november 1918 avholdt skylddelingsforretning over gnr. 60, bnr. 1 og 2 og skifteskjøte ble utstedt til Ole og Knut den 18/1 1919, tgl. s.d. Ole Olsen Ramleth døde barnløs i 1934 og enken Johanne Ramleth ble sittende i uskiftet bo inntil hun ved skjøte av 31/12 1965, tgl. 3/1 1966 overdro eiendommen «Ramleth» gnr. 60, bnr. 1 og «Plassen og Setane» gnr. 61, bnr. 21 til saksøkte Thorvild Ramleth. Faktiske opplysninger vedrørende eiendommenes størrelse: Gnr. 60, bnr. 1 er på ca. 35 dekar dyrket mark med ca. 3 dekar kulturbeite, ca. 582 dekar skog hvorav 48 dekar er produktiv. På eiendommen står et 1 1/2 etasjes våningshus samt driftsbygning oppført i 1890. Gnr. 60, bnr. 2 er på ca. 35 dekar dyrket mark, ca. 400 dekar skog. Øvrig areal er på ca. 65 dekar. På eiendommen står et våningshus oppført i 1922 og en uthusbygning oppført samtidig, men modernisert i 1946. - - - Retten bemerker: Saksforholdet slik som foran er beskrevet legges til grunn for avgjørelsen. Det er enighet om at odelshevden begynner ved partenes oldefar Ole Thorsen Valle i 1878, som da hadde ervervet eiendommen «Ramleth», gnr. 60 bnr. 1 og 2 samt «Plassen og Setane», gnr. 61, bnr. 21. Det spørsmål som er forelagt retten til avgjørelse er forståelsen av odelslovens §12 og §13. Ved avgjørelsen av om eiendommen «Ramleth» er å anse som to gårder er retten enig med saksøkte i at det er tidspunktet 1918, da enken etter Ole Andreas Olsen Ramleth skiftet med arvingene etter sin avdøde mann, som må legges til grunn. Odelsloven §12 jfr. §13 bestemmer at når en arvelater etterlater seg flere gårder skal hans linje, barn med etterkommere, ha en gård hver. Er det således flere barn, skal eldstemann ha den ene og den nesteldste den andre. Blir en eiendom som en av de berettigede har valgt ledig ved at vedkommendes linje er utdødd, kommer turen til den best berettigede av de linjer som ikke fikk eiendom ved delingen i henhold til odelsl. §12 på skiftet etter den opprinnelige arvelater. Overensstemmende hermed vil det overført på denne sak si at hvis der i 1918 var to eiendommer som ble utlagt på skiftet etter Ole Andreas Olsen Ramleth, og den eiendom som Ole Olsen Ramleth da fikk, senere blir ledig ved at hans linje er utdødd, kommer turen til den best berettigede av de linjer som ved delingen i 1918 ikke fikk eiendom. Det vil i denne sak være Ole Andreas Olsen Ramleths eldste datter, Ingebjørgs eldste sønn Torjus Skjerkholdt. Saksøktes anførsler til hva man skal forstå med «Gård» i odelslovens forstand er etter rettens mening i samsvar med gjeldende teori og praksis. Retten må gi saksøkte medhold i at odelsloven §12 jfr. §13 ikke kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle idet der etter rettens mening ikke var flere eiendommer som ble fordelt på skiftet i 1918, men eiendommen «Ramleth» gnr. 60, bnr. 1 og 2. Retten vil i den forbindelse henvise til uttrykkene i skjøte av 2/5 1895, tgl. 15/6 s.å., dok. Side:1008 nr. 10, skifteoverenskomsten av 6/7 1918, dok. nr. 4, bil. 1, pkt. 2 og skylddelingsforretningen av 2/11 1918, dok. nr. 6, bil. 6. «- - - at min eiendom gaards no 60, brug no 1 og 2, Ramleth i Holt - - -.» «Eiendommen gnr. 60, bnr. 1 og 2 Ramleth utlegges således:» «Aar 1918 den 2. november avholdt undertegnede av lensmannen opnevnte mænd skylddelingsforretning over Gaarden Ramleth gnr. 60, bnr. 1 og 2 av skyldm. 5,91 og 4,99 i Holt.» Saksøkerens henvisning til sorenskriver Aanensens brev til lensmannen i Holt, dok. 6, bil. 7, hvor skylddelingsmenn bes oppnevnt til skylddeling «- - - over boets eiendommer gnr. 60, bnr. 1 og 2 Ramleth i Holt - - -», blir av retten forstått derhen at det er tenkt på at det i henhold til overenskomsten i 1918 var blitt to eiendommer, og ikke at eiendommen «Ramleth» på det tidspunkt var to eiendommer. Retten legger også vekt på at det helt fram til 1922 kun har vært en bebyggelse på «Ramleth». Først i 1922 ble bnr. 2 bebygget av Knut Olsen Ramleth og drevet som en eiendom. Retten anser videre på det rene at eiendommen «Ramleth» helt siden 1878 og fram til 1918 «faktisk og praktisk» har vært drevet som ett gårdsbruk, dette selv om eiendommen ikke var sammenføyet til et bruksnummer, idet der ikke er uvanlig at en eiendom består av flere bruksnummer. Saksøkerens anførsel om at det av samtlige gårder i Holt kun er 30 gårder som har en skyldm. over 6, finner retten ikke å tillegge noen betydning. Overensstemmende med det foran anførte finner retten at eiendommen «Ramleth» i tilstrekkelig lang tid har vært drevet under ett og at den må bli å betrakte som en gård odelsrettslig sett i 1918, slik at odelsl. §12 jfr. §13 ikke får anvendelse i nærværende sak. Konsekvensen av dette blir da at Knut Olsen Ramleths linje ikke må stå tilbake i forhold til de linjer som ikke tidligere har fått seg utlagt eiendom, således at saksøkte Thorvild Ramleth, som er sønn av Knut Olsen Ramleth, har bedre odelsrett til eiendommen «Ramleth» gnr. 60, bnr. 1 og «Plassen og Setane» gnr. 61, bnr. 21 enn saksøkeren Torjus Skjerkholt, sønn av Ingebjørg f. Ramleth. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Haslev og Kaare Westad og sorenskriver Nils Onsrud): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. I spørsmålet om det ved skifteordningen i 1918 forelå én eller to gårder, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Det foreligger riktignok bare sparsomme opplysninger om hvorledes bruken har vært opp gjennom tidene. Imidlertid er det på det rene at Ramleth, som til 1852 var én eiendom, og som da ble delt i to like deler, i 1878 igjen var samlet på en hånd, hos partenes oldefar Ole Thorsen Valle. Han var også eier av to parseller Bløtmyråsen og Fageråsen, som hadde vært fraskilt bnr. 2. Endelig var han eier av Plassen og Setane, som var ervervet i 1846. Alle matrikkelnumre var så samlet på én hånd helt frem til skiftet i 1918, først på Ole Thorsen Valles hånd, fra 1895 på sønnen Ole Andreas Olsen Ramleths hånd frem til hans død i 1916, og så på hans enkes og dødsboets hånd. Heller ikke når det gjelder disse 40 år, Side:1009 har man konkrete opplysninger om bruken. Men det gjelder her to matrikkelnurnre, bnr. 1 og bnr. 2, med innmarken for begge liggende inntil hverandre og med ett våningshus og ett uthus. I mangel av opplysning om noe annet kan man ikke se at det er noe grunnlag for å komme til et annet resultat enn at det hele faktisk og praktisk har vært drevet som ett gårdsbruk av sine eneeiere. Man kan i det hele spørre hvorledes en enkelt eier under de foreliggende forhold skulle innrette sin drift slik at den fikk karakteren av drift av to gårdsbruk til atskillelse fra driften av ett samlet gårdsbruk. Det måtte for eksempel ha vært gjort ved utleie av den ene del av den samlede eiendom, derunder en del av våningshus og uthus, men om noe slikt foreligger det overhodet ikke opplysninger. Lagmannsretten antar således at man i 1918 hadde med én eiendom å gjøre, slik at odelslovens §12 ikke kan komme til anvendelse. Derimot antar man at Skjerkholt må gis medhold i at den overenskomst om minnelig skifte som ble inngått den 6. juli 1918, innebærer en deling som går inn under odelslovens §14. Man henviser om dette spørsmål til dom i [[Rt-1949-248]], hvor forholdene var så nær beslektet med forholdene i nærværende sak at man anser seg bundet av dommen. Man legger særlig vekt på at den eldste sønn (stedsønn) Ole Olsen Ramleth ved sin underskrift på skifteoverenskomsten av 6. juli 1918 har godkjent den foretatte fordeling, og man henviser videre til at Ole Olsen Ramleth ikke gikk til odelsløsning overfor den yngre bror (halvbror) Knut Ramleth av gnr. 60 bnr. 2 som denne fikk ved delingen i 1918. Det hadde han kunnet gjøre dersom han ikke ville være forhindret fra det på grunn av odelslovens §14, og hans unnlatelse må sees som et ytterligere uttrykk for godkjennelse av ordningen. Man peker for øvrig på at enken Marte Ramleth i 1918 var best odelsberettiget til gnr. 60 bnr. 2, men riktignok ikke hadde odel til de øvrige matrikkelnumre av eiendomskomplekset. Lagmannsretten henviser videre til dom i [[Rt-1948-629]]. Man anser det klart, og det er heller ikke bestridt, at hver av de to deler som eiendommen ble delt i i 1918, kan ernære en familie i odelslovens §14's forstand. Når efter det anførte odelslovens §14 får anvendelse på den foretatte deling i 1918, blir følgen av dette, jfr. odelslovens §13, at Skjerkholt vil ha bedre odelsrett enn Ramleth til de omprosederte bruksnumre. Hans påstand om å få utstedt odelsskjøte vil derfor bli å ta tilfølge, dog således at fravikelsen settes til 14. april 1969, hvilket Skjerkholt er innforstått med. - - - Side:1010 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
