Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Oslo namsretts kjennelse av 7. september 1972 ble Teppe-Studio A/S pålagt å fravike lokaler som firmaet besatt og som var fremleiet til Studentsamskipnaden ved kontrakt med Sinding-Larsen og Rønne A/S. Denne midlertidige ordning skulle vedvare inntil tvisten mellom Studentsamskipnaden og Teppe-Studio A/S vedrørende lokalene var endelig avgjort. Etter kjæremål fra Teppe-Studio A/S avsa Eidsivating lagmannsrett den 23. oktober 1972 kjennelse hvorved begjæringen om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge. Lagmannsrettens begrunnelse var at midlertidig forføyning bare kunne skje for å sikre fullbyrdelsen av et omtvistet krav hvor tvangsgrunnlag ikke foreligger, jfr. kjennelse i [[Rt-1969-1402]]. Studentsamskipnaden påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget opphevet kjennelsen og bemerket: «Tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 1 gir på nærmere angitte vilkår adgang til å foreta midlertidig forføyning for å sikre et krav som det ikke er tvangsgrunnlag for: «når motpartens adferd gir grunn til å frykte for at kravets forfølgning eller gjennomførelse ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, Side:768 særlig ved en forandring i den bestående tilstand». Etter dette alternativ kan således midlertidig forføyning skje for å sikre fullbyrdelsen av et omtvistet krav hvor tvangsgrunnlag ikke foreligger. Nr. 2 i paragrafen er derimot ikke begrenset til bare å gjelde sikring av fullbyrdelsen av kravet. Vilkåret er her at det «finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe eller hindre voldsomheter som motpartens adferd gir grunn til å frykte for». Etter dette alternativ er det i prinsippet ikke noe til hinder for at den midlertidige forføyning i sitt resultat kan falle sammen med det krav saksøkeren gjør gjeldende, men ikke har fått endelig dom for, dersom betingelsene ellers er til stede. Denne tolking kan ikke anses å stå i strid med Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1969-1402]] som lagmannsretten henviser til, eller med den tidligere kjennelse i [[Rt-1960-765]] som der er nevnt. Disse saker lå annerledes an enn den foreliggende, og man finner ikke grunn til å gå nærmere inn på rekkevidden av de to kjennelser. I denne sak har både nr. 1 og nr. 2 i §262 vært påberopt, og utvalget finner etter det anførte at lagmannsrettens kjennelse er bygget på en uriktig tolking av tvangsfullbyrdelseslovens §262 i relasjon til bestemmelsen i nr. 2. Utvalget finner ikke grunn til å ga inn på lagmannsrettens bemerkninger om de øvrige vilkår for midlertidig forføyning, da dens avgjørelse ikke er bygget på dette grunnlag. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
