Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommerne Bølviken, Elstad og Christiansen. En eiendom tilhørende Harald Bjering ble totalskadet ved brann. Eiendommen var fullverdiforsikret i Midthordland Branntrygdelag. I henhold til forsikringsvilkårene oppnevnte forsikringstakeren og branntrygdelaget hver sin skjønnsmann til å fastslå forsikringsverdien. I skade/takstoppgave datert 1. oktober 1975 var skjønnsmennene enige om at bygningens verdi uten fradrag (gjenskaffelsesverdien) var kr. 565 000, mens verdien etter fradrag for elde og bruk var Side:1554 kr. 252 000. Forsikringstakeren skulle da ha utbetalt det sistnevnte beløp. Harald Bjering reiste sak ved Bergen byrett med påstand om at skadetaksten skulle kjennes ugyldig på grunn av vilkårlighet. Under saksforberedelsen krevet Bjering i medhold av tvistemålslovens §253 annet ledd at skjønnsmennene skulle fremlegge eventuelle notater, kladdelister og lignende som dannet grunnlaget for deres skjønn. Bergen byrett avslo begjæringen. Bergen byrett avsa dom i søksmålet den 31. mai 1977. Ved dommen ble branntrygdelaget frifunnet. Bjering påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten gjentok Bjering sitt krav om at skjønnsmennene skulle pålegges å fremlegge sine notater m.v. Branntrygdelaget og de to skjønnsmenn motsatte seg dette, og lagmannsretten avslo begjæringen ved kjennelse av 22. mai 1978. Bjering påkjærte lagmannsrettens kjennelse til kjæremålsutvalget som bemerket: «Høyesteretts kjæremålsutvalg er i det vesentlige og i resultatet enig med lagmannsretten, idet man også viser til kjennelsen i [[Rt-1952-636]]. Utvalget finner derfor at kjæremålet må forkastes. Det følger av partenes avtale at skjønnsmennene ved skjønnet fastsetter forsikringsverdien med bindende virkning for partene. Skjønnet har som antatt av lagmannsretten samme karakter som en voldgiftsavgjørelse. Skjønnsmennene har i dette tilfelle ikke gitt noen begrunnelse for sitt skjønn bortsett fra en viss beskrivelse av den nedbrente bygning. Hvorvidt det etter forsikringsvilkårene var adgang for partene til å kreve en skriftlig begrunnelse for skjønnet, sammenlign her tvistemålslovens §464 første punktum, finner utvalget det ikke nødvendig å ta stilling til. Under ingen omstendighet antar utvalget at skjønnsmennene kan avhøres som vitner om grunnene for sin verdsettelse. Det kan da heller ikke kreves at de fremlegger de beregninger med videre som de har bygget på, og som må regnes som en del av begrunnelsen.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
