Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Tønseth: Ved kgl. res. av 18. mai 1973 ble det i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 gitt tillatelse til statsregulering av elvene Osa, Sima og Bjoreio (Eidfjord Nord) for utbygging av Sy-Sima og Lang-Sima kraftverker. Stortingets samtykke til reguleringen var gitt ved vedtak 6. april 1973, jfr. St. prp. nr. 3 (1972-1973) og Innst. S. nr. 206 (1972-1973). Ved stevning datert 30. august 1973 til Hardanger herredsrett begjærte Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) skjønn etter vassdragsreguleringsloven §16 og §19 til fastsettelse og erstatninger og/eller tiltak for dem som ville bli berørt av reguleringen. På grunn av skjønnets omfang ble det besluttet å dele behandlingen i flere etapper. Om grunnlaget for og behandlingen av etappene I, II og III viser jeg til Høyesteretts dom av 3. juni 1980, inntatt i [[Rt-1980-784]] flg. Dommen gjaldt anke over overskjønnene vedrørende etappene II og III. For etappe IV ble underskjønn avhjemlet 4. mai 1979. Overskjønn - med byrettsjustitiarius Johan Fr. Meyer, Bergen, som formann oppnevnt av Justisdepartementet, ble avhjemlet 30. juni og 1. juli 1980. Etappe IV omfattet, likesom de tidligere etapper, flere spørsmål. For avgjørelsen vedrørende ett av dem, nemlig det som var knyttet til vannforsynings- og kloakkforholdene i Øvre Eidfjord, er overskjønnet av NVE påanket til Høyesterett. Det er denne anke som foreligger til avgjørelse i nærværende sak. Ved den tidligere nevnte kgl. res. av 18. mai 1973 ble det også fastsatt reguleringsbestemmelser og manøvreringsreglement for Eidfjord Nord. Så vel bestemmelsen som reglementet og de øvrige skjønnsforutsetninger er i sin helhet inntatt både i underskjønnet og overskjønnet. Da post 17 i reguleringsbestemmelsene er tillagt atskillig betydning i ankesaken, anses det imidlertid hensiktsmessig å gjengi denne post også her: «Reguleringsanleggenes eier skal etter skjønnets bestemmelse treffe tiltak eller innbetale et beløp til Ullensvang og Ulvik kommuner for å kompensere for økede utgifter ved avkloakkering og vannforsyning av områder som berøres ved kraftverkutbyggingen. Skjønnet tar i denne forbindelse hensyn til en rimelig fremtidig økning av utslippene i området, og til mulige skjerpede rensekrav i medhold av nye bestemmelser. Utbyggeren bekoster en jevnlig kontrollundersøkelse i det berørte vassdragsavsnitt etter nærmere bestemmelse av Statens Forurensningstilsyn.» Under sakens gang er Eidfjord utskilt fra Ullensvang som egen kommune omfattende også tvisteområdet Øvre Eidfjord. Øvre Eidfjord er ifølge skjønnene et tettsted som i det vesentlige er beliggende mellom elvene Bjoreio og Veig. Bjoreio inngår som nevnt i reguleringen, mens Veig fortsatt går uregulert. Tidligere var vannforsyningen i Øvre Eidfjord i det vesentlige løst ved grunnvannsbrønner. Kloakkutslipp gikk ut i grunnen, men dog så at de fleste hadde septiktank. Etter reguleringen av Bjoreio med sterkt minsket vannføring er grunnvannet i denne elvs «influensområde» sunket så meget at det ikke lenger kan være vannkilde. Bjoreio er heller ikke lenger egnet som direkte resipient for avløpsvann. Til avløsning har da også NVE - slik skjønnsrettene har oppfattet det - godtatt nødvendigheten av kommunale anlegg for vannforsyning og avløp ved å slutte kontrakt med Eidfjord kommune om kommunale anlegg for vannforsyning og kloakkering. Kontrakten er datert 12. mai 1978 og er i sin helhet inntatt i så vel under- som overskjønnet. Ifølge kontrakten skulle kommunen stå «formelt og praktisk som byggherre av vannforsynings- og kloakkeringsanlegg i Øvre Eidfjord» (kontraktens punkt I) og forpliktet seg «til å levere nødvendig vann til alminnelig forbruk fra vannforsyningsanlegget til gårdsbruk og enkeltbygninger som berøres av Bjoreios regulering ...» (punkt III). Videre heter det i punkt V: «NVE yter til kommunen som kompensasjon for økede utgifter ved vannforsyning og avkloakkering av områder i Øvre Eidfjord som berøres av Bjoreio s regulering et tilskott svarande til 45% av de forskotterte byggekostnader, hvormed betingelsene i post 17 i reguleringsbestemmelsene for Eidfjord Nord av 4. juni 1976 ansees oppfylt for så vidt angår Øvre Eidfjord.» Etter kontraktsinngåelsen har kommunen ikke fremsatt noe krav overfor NVE. Grunneierne har derimot krevd erstatning for de utgifter de er påført ved å måtte la seg knytte til de kommunale vannforsyningsanlegg. Kommunen har lagt og bekostet hovedledninger for vann og kloakk frem til de enkelte eiendommers grenser, mens grunneierne har måttet besørge blant annet grøfter og stikkledninger fra hovedledningen til husvegg, bortsett fra enkelte felles stikkledninger som er nærmere angitt i skjønnene og som av disse er pålagt utført av NVE som tiltak. På tiden for underskjønnet var de kommunale vann- og kloakkanlegg ennå ikke tatt i bruk, men underskjønnsretten hadde som forutsetning for sin avgjørelse av erstatningskravene at grunneierne i Øvre Eidfjord i henhold til bygningsloven §92, jfr. §65 annet ledd og §66 nr. 2 annet ledd, ville få tilknytningsplikt så vel til vannledningen som til kloakken. Under forberedelsen av overskjønnet har bygningsrådet i Eidfjord fattet vedtak om plikt til tilknytning til vann- og kloakkledningene, dog slik at noen eiendommer er fritatt for tilknytning til kloakken. Videre la underskjønnsretten til grunn at kommunale anlegg som nevnt ville komme uavhengig av reguleringen og dens virkninger, slik at reguleringen bare hadde fremskutt tidspunktet for anleggene og dermed tilknytningsplikten. Retten fant det realistisk å regne med at kommunale anlegg uansett reguleringen ville måtte komme i løpet av en tiårsperiode. På grunnlag av denne forutsetning fant underskjønnsretten at grunneierne hadde krav på erstatning av NVE for tap - utgifter - som «fremskyndelsen» av anleggene og tilknytningsplikten hadde påført dem, nærmere bestemt for rentetap i 10 år for investeringer som følge av tilknytningen til de kommunale anlegg, dog begrenset til utgifter til stikkledninger og tilknytningsavgift. Underskjønnsretten fant det imidlertid «klart» at denne rett til erstatning bare tilkom de grunneiere hvis vannforsynings- og kloakksituasjon influeres av den regulerte Bjoreio, «idet reguleringen ikke medfører noen skadevirkninger for de grunneiere hvis vann- og avløpssituasjon utelukkende influeres av Veig». - Veig går som alt nevnt fortsatt uregulert. På det grunnlag som her er skissert, ble grunneierne innen Bjoreios influensområde i underskjønnet tilkjent erstatning for rentetap i 10 år av utgifter forbundet med enkeltstående stikkledninger og tilknytningsavgift. Erstatning for årlige avgifter og for utgifter til installasjoner innendørs - som også var krevd - ble ikke tilkjent, idet underskjønnsretten fant at disse ble oppveid av fordeler ved tilknytning til de offentlige anlegg. I tillegg til disse erstatninger ble NVE pålagt som tiltak å bekoste en del nærmere angitte stikkledninger innen Bjoreios influensområde som er felles for flere eiendommer. Overskjønn ble begjært både av NVE (bare for et enkelt takstnummer som er uten interesse i ankesaken) og av grunneierne i Øvre Eidfjord. Også overskjønnsretten regnet med at kommunale anlegg vil komme uavhengig av denne reguleringen, men - i motsetning til underskjønnsretten - uten å legge til grunn et bestemt fremtidig tidspunkt. Slik jeg forstår overskjønnet, anså det dette for å være så ubestemt og så fjernt at det ikke kunne ha noen betydning for avgjørelsen av erstatningsspørsmålet. I overskjønnet ble det i henhold hertil fastsatt fulle erstatninger for grunneiernes utgifter ved stikkledninger. Men overskjønnsretten gav erstatning bare for stikkledninger, ikke for årlige avgifter og ikke for installasjoner innendørs. Dette var i tråd med underskjønnet. Men i motsetning til ved underskjønnet, ble det i overskjønnet, slik jeg forstår dette, heller ikke gitt erstatning for tilknytningsavgiften, som også ble ansett for oppveid ved fordeler ved tilknytning til de offentlige anlegg. Partene i ankesaken er også enige om denne forståelse. Men en avgjørende forskjell er at overskjønnsretten har gitt erstatning til alle grunneiere i Øvre Eidfjord, også for eiendommer hvis grunnvannsforhold bare har vært influert av Veig. Overskjønnsretten anså også disse eiendommers tilknytning til de kommunale anlegg og de dermed forbundne utgifter for å være forårsaket av reguleringen av Bjoreio og de dermed forbundne kommunale anlegg. I tråd hermed ble NVE dessuten pålagt som tiltak å legge nærmere bestemte felles stikkledninger også i Veigs influensområde. I denne sammenheng nevner jeg at felles stikkledninger i Bjoreios influensområde som underskjønnsretten påla NVE å legge, ikke er innbrakt for overskjønnsretten. NVE s forpliktelse for så vidt ble altså rettskraftig avgjort i underskjønnet. Utover det som her er gjengitt henviser jeg til grunnene for underskjønnet og overskjønnet når det gjelder det her omhandlede spørsmål, og til de to skjønnsretters gjengivelse av det som fra hver side ble gjort gjeldende for underskjønnsretten og overskjønnsretten på dette punkt. NVE har som alt nevnt påanket overskjønnet til Høyesterett. Omfanget av anken er i ankeerklæringen angitt slik: «Overskjønnet påankes herved til Høyesterett for så vidt: 1. Ankemotpartene er tilkjent erstatning - med tillegg av merverdiavgift - for anlegg av stikkledninger fra sine eiendommer til det kommunale vann- og kloakknett i Øvre Eidfjord. (Rettsboken 39-54). 2. Den ankende part som tiltak er pålagt å legge ca 828 m felles stikkledninger for vann og kloakk i Øvre Eidfjord, overensstemmende med siv.ing. Johan Kincks plan av januar 1979. (Rettsboken 53). Det vil bli hevdet at disse avgjørelser bygger på feil rettsanvendelse, subsidiært at det foreligger feil ved saksbehandlingen, idet skjønnsgrunnene er mangelfulle. For ankepunkt 1 s vedkommende vil også bli hevdet at det er feil saksbehandling når: 3. Overskjønnet har henskutt spørsmålet om erstatning for merverdiavgift til eiendommer som nyttes i næringsvirksomhet til etterfølgende avklaring mellom partene under utbetalingen av erstatningene. (Rettsboken 54). For ankepunkt 2 s vedkommende vil likeledes bli hevdet at det er feil saksbehandling når: 4. Overskjønnet ikke har angitt noen frist for utførelsen av de pålagte tiltak, men henvist dette til utførelse så snart som mulig. (Slutningen post 2. Rettsboken 119). Under enkelte av de påankede takstnummer er også tilkjent ulempeserstatning for tidligere pålagte fellesledninger. Denne post omfattes ikke av anken. For øvrig vil bli påstått at overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår tiltakspålegget og erstatningsfastsettelsene under vedkommende takstnummer.» Med ankeerklæringen fulgte en fortegnelse over ankemotpartene, i alt 76. I ankeerklæringen er angitt hvilke av ankemotpartene som i underskjønnet ble henført til Bjoreios influensområde, hvilke til Veigs. NVE har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling for så vidt angår tiltakspålegget om anlegg av fellesledninger og erstatningsfastsettelsen under takstnr. 226a, 300, 302-317, 319, 321-329, 331, 332, 334, 335, 337-342, 345-350, 352, 353, 358-363, 365-368, 370-376, 379, 380, 383-389, 391-394. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett hos ankemotpartene in solidum.» Ankemotparten har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand: «1. Hardanger herredsretts overskjønn av 30. juni 1980 og 1. juli 1980 stadfestes. 2. Den ankende part pålegges å betale ankemotpartene sakskostnadene for Høyesterett.» NVE har sammenfattet sine anførsler for Høyesterett under følgende 6 ankepunkter: 1. Det er ikke den nødvendige årsakssammenheng mellom virkningen av reguleringen og de skader - utgifter - som grunneierne er påført og som er materialisert ved tilkoblingen til de kommunale anlegg. Det er - anføres det - ifølge vassdragsreguleringsloven bare skader og ulemper som direkte følger av endrede vannforhold på grunn av reguleringen som kan gi rett til erstatning og tiltak. Heller ikke alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger hjemler krav på erstatning for slike indirekte følgeskader og virkninger av en vassdragsutbygging som det her er tale om, nemlig anordningen av kommunale vann- og kloakkeringsanlegg. Overskjønnets avgjørelse innebærer imidlertid at NVE som regulant er ansett erstatningspliktig for grunneiernes utgifter ved tilknytning til de offentlige anlegg, en tilknytning som er deres plikt følgende direkte av loven - bygningsloven §92 jfr. §65 annet ledd og §66 nr. 2 annet ledd. Det kan være riktig at det kommunale anlegg er foranlediget ved reguleringen, men NVE s forpliktelser i denne forbindelse er oppfylt ved at reguleringsbestemmelsenes post 17 er etterkommet ved kontrakten med kommunen og oppfyllelsen av NVE s forpliktelser etter denne kontrakt. Når det kommunale vann- og kloakkanlegg er kommet og tilknytningsplikten er lovbestemt, er ikke grunneierne påført tap som har den nødvendige årsakssammenheng med reguleringen. Man kan også si det slik at årsakssammenhengen er fjernet ved de kommunale anlegg og den lovbestemte tilknytningsplikt. Sagt med andre ord: det er ikke den nødvendige årsakssammenheng mellom reguleringen og de utgifter som ankemotpartene er påført ved tilkoblingen til de kommunale anlegg. 2. Tilknytningsplikten må likestilles med rådighetsinnskrenkning som man må finne seg i uten krav på erstatning. 3. Riktig rettsanvendelse tilsier at det som påføres grunneierne, er alminnelige ulemper av en slik karakter at de etter ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 §7 og etter vanlig ekspropriasjonsrett ikke er gjenstand for erstatning. 4. I vår rett er innført den sperre - den tålegrense - at man innen et visst mål må akseptere inngrep i den private rettssfære uten krav på erstatning. De inngrep det her er tale om, overskrider ikke tålegrensen. 5. Dette ankepunkt er knyttet til overskjønnets slutning post 2, den omstendighet at det ikke er satt en bestemt frist for NVE s utførelse av de pålagte tiltak. Dette skulle vært gjort, jfr. tvistemålsloven §146 første ledds annet punktum jfr. skjønnsloven §2. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til at overskjønnet oppheves. 6. Det er en saksbehandlingsfeil og opphevelsesgrunn at overskjønnsretten ikke har angitt hvilke av ankemotpartene i egenskap av næringsdrivende vil få refundert merverdiavgift, men har overlatt til NVE å finne ut dette. NVE har i ankeerklæringen og også under ankeforhandlingen anført at overskjønnet er beheftet med flere saksbehandlingsfeil, i første rekke i form av mangelfulle skjønnsgrunner. Det er imidlertid for Høyesterett ikke påberopt noen konkrete feil av denne art som grunnlag for opphevelse av overskjønnet eller deler av dette, bortsett fra det som er betegnet som ankepunkter 5 og 6. Jeg anser det derfor upåkrevd å gjengi hva som fra NVE s side er antydet herom. Når det gjelder reguleringsbestemmelsenes post 17, så understreker NVE at dette er et konsesjonsvilkår utelukkende ment som en støtte for kommunen, ikke en bestemmelse som tar sikte på de enkelte grunneieres rettigheter eller situasjon i det hele. Overskjønnsretten, og det samme gjelder for underskjønnsretten, har da heller ikke vist til reguleringsbestemmelsenes post 17 som hjemmel for eller som støtte for grunneiernes erstatningskrav. Som det fremgår, hevder NVE at ingen av de tilknyttede grunneiere har noe erstatningskrav i det hele tatt. Subsidiært hevdes det at det i ethvert fall er feil rettsanvendelse når overskjønnsretten har tilkjent grunneierne i Veigs influensområde erstatning og tiltak. Atter subsidiært er anført av NVE at et eventuelt erstatningsansvar ikke kan gå lenger enn hva underskjønnsretten kom til. Ankemotpartene, grunneierne, har for sine anførsler tatt utgangspunkt i befolkningsforholdene og de geografiske forhold i Øvre Eidfjord. Dette er ikke et tettsted i egentlig forstand, men en bygd med spredte gårdsbruk og en del ansamlinger av rene beboelseshus, i det vesentlige langs riksveien som går gjennom bygden. Der er et par mindre butikker, en bensinstasjon og postkontor, men ingen industri. Her er ca 90 registrerte bruk, og befolkningen utgjorde pr. 1. januar 1981 ca 280 personer. Det foreligger ingen reguleringsplan for Øvre Eidfjord, og inntil vassdragsreguleringen ble iverksatt, hadde stedet en problemfri vannforsyning og løsning av kloakkforholdene. Der var ingen planer eller endog tanke om felles løsning av vannforsyning og avløp. Man var i det hele tatt i den situasjon, at hadde bygden vært uberørt av NVE s reguleringsinngrep, ville situasjonen hva disse forhold angår forblitt uendret i en overskuelig fremtid. Dette var også overskjønnsrettens syn, og dette forhold må etter ankemotpartens oppfatning tillegges en vesentlig betydning når man skal vurdere de synspunkter som av NVE er ført opp som ankepunkter 1-4. Spesielt når det gjelder NVE s henvisning til bygningsloven bestemmelser om tilknytningsplikt til offentlige vann- og kloakkanlegg og de konsekvenser som NVE har trukket av disse bestemmelser, blant annet ved spørsmålet om relevant årsakssammenheng, anføres det fra ankemotpartene, at riktignok er den nye bygningslov av 1965 gjort gjeldende for hele landet, men det fremgår klart av loven forarbeider at man - også når det gjelder de bestemmelser som er påberopt av NVE - først og fremst hadde i tankene byer og tettsteder av en ganske annen karakter enn den Øvre Eidfjord frembyr. Reglene har som forutsetning at kommunen har funnet det nødvendig eller i hvert fall ønskelig med offentlig fellesanlegg. Når slikt anlegg er blitt innført i Øvre Eidfjord, er det derimot utelukkende som følge av NVE s regulering av Bjoreio. Bygningsloven tilknytningsbestemmelser må derfor i denne sak etter ankemotpartenes mening anvendes med størst mulig tilbakeholdenhet. Loven av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter tar - anføres det - sikte på områder som på forhånd er urbaniserte og med stadfestet reguleringsplan. Etter ankemotpartenes oppfatning har derfor denne lov liten eller ingen interesse i vår sammenheng. Når man så kommer til detaljene i NVEs innvendinger mot overskjønnets rettsanvendelse, hevder ankemotpartene at de skader og utgifter de har vært utsatt for, er direkte og umiddelbare følger av reguleringen: uten denne, intet tap av drikkevann og naturlig avløp, intet kommunalt vann- og kloakkanlegg og ingen utgifter for dem ved tilknytning til et sådant anlegg. I denne forbindelse påberopes reguleringsbestemmelsenes post 17 som et konsesjonsvilkår direkte tilknyttet reguleringen. De kommunale anlegg er en oppførelse av post 17, slik at det også i så henseende er en tilstrekkelig nær årsakssammenheng mellom reguleringen og grunneiernes utgifter ved tilknytningen til de kommunale anlegg. NVE kan ikke ved avtale med kommunen fri seg fra sin erstatningsplikt overfor de enkelte grunneiere. Denne erstatningsplikt har sin hjemmel i alminnelige erstatningsrettslige regler foruten at den følger direkte av vassdragsreguleringsloven og i tillegg og til overmål av reguleringsbestemmelsenes post 17. Overskjønnsretten har derfor med rette konstatert den nødvendige årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader - utgifter - som grunneierne er påført ved tilknytningen til de kommunale anlegg. Dette gjelder hva enten eiendommene måtte ligge i Bjoreios eller i Veigs influensområde. For øvrig kan det ikke erstatningsmessig trekkes en skillelinje mellom disse områder. Også de eiendommer som er ført opp som liggende i Veigs område, blir i virkeligheten skadelidende ved den minskede vannføring i Bjoreio og dens endrede grunnvannstand, i hvert fall når det gjelder avløpsforholdene. Ankemotpartenes konklusjon under dette punkt er derfor at det er den nødvendige årsakssammenheng mellom reguleringen og de skader - utgifter - som alle grunneiere er påført, direkte for eiendommer i Bjoreios influensområde, men med tilstrekkelig nærhet også for dem som av underskjønnsretten er henført til Veigs område. Rettsanvendelsen i overskjønnet er derfor riktig når det gjelder det spørsmål som er reist om årsakssammenheng. Hva angår NVE s påberopelse av at det her dreier seg om en rådighetsinnskrenkning som grunneierne «i utviklingens medfør» må finne seg i, så repliseres det fra ankemotpartene at det her ikke dreier seg om det man til vanlig forstår med en rådighetsinnskrenkning som går på begrensninger i den fremtidige utnyttelse av en eiendom (som for eksempel i «strandlovdommen»), men om et inngrep i en eksisterende rettighetsutøvelse, en «tilegnelse» fra NVE s side som utløser en betalingsplikt for grunneieren. Og inngrepet er ikke skjedd «i utviklingens medfør» sett i forhold til dem som er blitt skadelidende. Reguleringen har ikke ført til noen «utvikling» for de enkelte innbyggere i Øvre Eidfjord. Vann- og kloakkforholdene var fra før fullt tilfredsstillende for dem og ville uten reguleringen vedblitt å være det i overskuelig fremtid. Det er heller ikke riktig at det her bare er en «alminnelig» ulempe som de berørte grunneiere må akseptere i henhold til ekspropriasjonserstatningsloven §7 og også etter vanlige ekspropriasjonsregler. Det essensielle er at NVE endrer forholdene for alle grunneiere på et meget begrenset område, og det er en særulempe for dem alle som de har krav på vederlag for. Når det gjelder NVE s ankepunkter nr. 5 og 6, merverdiavgift og tidspunktet for iverksettelse av de pålagte tiltak, så anføres det fra ankemotpartene at det her dreier seg om en utforming av skjønnsresultatet som er den hensiktsmessige og som derfor bør kunne godtas. Med hensyn til fristen for tiltak, pekes det for øvrig på at underskjønnet hadde den samme ubestemte tidsangivelse uten at det ble angrepet av NVE. Det må derfor kunne sies å være en av begge parter godtatt ordning. Ankemotpartenes konklusjon er - som det fremgår av deres påstand for Høyesterett - at overskjønnet ikke er beheftet med feil ved rettsanvendelsen eller saksbehandlingen som må lede til at det oppheves, verken i dets helhet eller delvis. Det er ikke foretatt bevisopptak med avhør av parter, sakkyndige eller vitner til bruk for Høyesterett. En del nye dokumenter er fremlagt. De setter ikke saken i noen annen stilling enn for skjønnsretten, og jeg finner ikke grunn til å spesifisere disse dokumenter. Jeg er når det gjelder erstatningsspørsmålet for de ankemotparter som har eiendommer beliggende i det som er betegnet som Bjoreios influensområde, herunder det område som måtte være influert både av Bjoreio og Veig, kommet til samme resultat som overskjønnsretten. Jeg kan med andre ord så langt ikke finne feil ved overskjønnsrettens rettsanvendelse. Når det gjelder ankemotparter med eiendommer eksklusivt i Veigs influensområde, er derimot mitt syn på erstatningsspørsmålet et annet enn overskjønnsrettens. 1. Eiendommer i Bjoreio-Veigs influensområde. Jeg bemerker innledningsvis at jeg her ikke finner det nødvendig å drøfte betydningen av reguleringsbestemmelsenes post 17 og avtalen mellom Eidfjord kommune og NVE. Uansett hvordan man vil forstå post 17 og avtalen, hver av dem isolert sett eller om man ser dem i sammenheng, anser jeg dem for å være uten betydning for erstatningsspørsmålet når det gjelder eiere av hva jeg vil betegne som Bjoreio-eiendommer. Verken i underskjønnet eller i overskjønnet er disse forhold trukket inn, og jeg anser det - uansett post 17 og avtalen - utvilsomt at eierne av disse har krav på erstatning for tap - utgifter - de er påført ved NVE s regulering av Bjoreio. At tapet av brønnvann og endring av det tidligere naturlige avløp er en direkte følge av at vannføringen i Bjoreio er redusert ved reguleringen, er ikke bestridt av NVE, og det må så vidt jeg forstår også anses som en kjensgjerning. Det naturlige og for NVE åpenbart billigste substitutt for bortfallet av brønnvann og avløp må åpenbart være at eiendommen knyttes til det vannverk og kloakkanlegg som kommunen har funnet det formålstjenlig å bygge. At det her ifølge bygningsloven består en tilknytningsplikt, anser jeg for å være uten betydning for NVE s erstatningsansvar. Dette reduseres ikke ved at det består en tilknytningsplikt. Tapet er oppstått i og med bortfallet av den tilliggende vannforsyning fra egne brønner og av muligheten for naturlig avløp. Dette er en umiddelbar følge av reguleringen av Bjoreio. Den nødvendige årsakssammenheng er dermed klar, hvilket også så vel under- som overskjønnsretten fant. I forhold til dette faktum er bygningsloven tilknytningsplikt en tilfeldighet som NVE ikke kan trekke noen relevante fordeler av. Overskjønnet er likesom underskjønnet forankret i vassdragsreguleringsloven §16 og §19 uten at man har trukket inn reguleringsbestemmelsenes post 17 og/eller avtalen mellom kommunen og NVE. Jeg har allerede gitt til kjenne mitt syn når det gjelder disse forhold. Tilbake er kun å si at post 17 og avtalen i hvert fall ikke kan redusere det krav på erstatning som Bjoreio-eiendommenes eiere har ifølge vassdragsreguleringsloven og vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger. NVE s bidrag til finansieringen av de kommunale anlegg, endog om det er dette bidrag som har muliggjort anleggene, må for så vidt være uten betydning. Nå har overskjønnsretten i tilslutning til underskjønnsretten regnet med at kommunale anlegg for vannforsyning og kloakkering i Øvre Eidfjord engang ville kommet uten denne regulering av Bjoreio. Men i motsetning til underskjønnsretten fant overskjønnsretten ikke å kunne regne med et bestemt tidspunkt for slike fremtidige og «uavhengige» anlegg. Og jeg forstår da overskjønnet slik at tidspunktet for kommunale anlegg uavhengig av den aktuelle regulering må anses som så ubestemt og for å ligge så fjernt at det ikke kan tas i betraktning ved erstatningsutmålingen. I tråd hermed har overskjønnsretten satt erstatningen til hva det vil koste å legge stikkledning frem til husvegg, uten noen renteberegningsmetode eller neddiskontering. Jeg anser dette for å være riktig, idet jeg bemerker at ankemotpartene ikke har reist noen innvending mot at overskjønnsretten med grunnlag i fordelsvurderinger har unnlatt å gi erstatning for tilknytningsavgift og årlige avgifter og for utgifter til installasjoner innendørs. De innvendinger som NVE har reist mot overskjønnsrettens fastsettelse av erstatning bortsett fra anførsler om manglende relevant årsakssammenheng, nemlig at det her dreier seg om rådighetsinnskrenkning, alminnelige ulemper som man må finne seg i, samt om inngrep innenfor tålegrensen (ankepunktene nr. 2-4), finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Disse synspunkter har etter min oppfatning ingen gjennomslagskraft i dette tilfelle. Jeg er for så vidt enig i ankemotpartenes anførsler på disse punkter slik de er gjengitt, jfr. det jeg alt har bemerket. Mulige feil ved overskjønnsrettens saksbehandling i forbindelse med erstatningsfastsettelsen - mangelfulle skjønnsgrunner - kan heller ikke komme i betraktning, jfr. det jeg alt har bemerket under gjengivelsen av NVE s anførsler. 2. Eiendommer i Veigs influensområde. Som allerede nevnt har jeg her et annet syn på erstatningsspørsmålet enn overskjønnsretten. Jeg slutter meg her til underskjønnsretten. Ankemotpartene hevder her at Veig-eiendommenes eiere har samme rett til erstatning for stikkledninger og for tiltak i form av felles stikkledninger. Denne rett bygges for det første på reguleringsbestemmelsenes post 17. Jeg kan her ikke følge ankemotpartene. Jeg ser post 17 slik at bestemmelsen kun pålegger NVE plikt overfor kommunen, det vil si bistand til kommunen i hva denne måtte foreta for å få ordnet vann- og kloakkforholdene i Øvre Eidfjord. Dette ligger for det første direkte i bestemmelsens ord. Men helt avgjørende må det være at det neppe kan påvises noe motiv for at konsesjonsmyndighetene skulle pålegge NVE noen erstatningsplikt overfor de enkelte grunneiere. Disse har på forhånd krav på full erstatning - eventuelt krav på tiltak - ifølge vassdragsreguleringsloven og alminnelige ekspropriasjonsrettslige erstatningsregler og hadde intet behov for å få fastslått rett til erstatning i reguleringsbestemmelsene. At §17 skulle være myntet spesielt på forhold som for Veig-eiendommene og tilrettelegge en erstatning for dem utover det som måtte følge av vassdragsreguleringsloven med videre, kan jeg ikke finne noe holdepunkt for. Heller ikke i avtalen kommunen-NVE kan jeg finne holdepunkter for en rett til erstatning for Veig-eiendommenes eiere uavhengig av de ellers gjeldende erstatningsregler. Dette helt bortsett fra at avtalen uttrykkelig er knyttet til de grunneiere «som berøres av Bjoreio s regulering» (avtalens poster III og V). Veig går som nevnt fortsatt uregulert, og vannforsyningen til de eiendommer som ligger i elvens influensområde er etter det som foreligger opplyst, uberørt av reguleringen av Bjoreio. Når det gjelder kloakkforholdene for disse eiendommer, så har det vært antydet at disse forhold kan være eller kan bli influert av den senkede grunnvannstand så langt denne er bestemt av vannføringen i Bjoreio og Veig sett i sammenheng. Det er imidlertid ikke gjort noe forsøk på å legitimere at dette er en realitet. Det har også vært antydet at kommunens kloakkanlegg for å fungere tilfredsstillende måtte dimensjoneres slik at det betjente også Veig-eiendommene, og at også økonomiske grunner har gjort dette nødvendig eller ønskelig. Endelig har det vært antydet at tilknytning til det kommunale kloakkanlegg av Veig-eiendommene var nødvendig også av hensyn til forholdene i Eidfjordvannet som både Bjoreio og Veig renner ut i, og av hensyn til forholdene i Eio som er Eidfjordvannets avløp til Eidfjorden. Verken under- eller overskjønnsretten uttaler seg om disse spørsmål, og jeg kan ikke se påvist noen skader eller ulemper i så måte som kan føres tilbake til NVE s regulering av Bjoreio på en sådan måte at det kan pådra NVE noe erstatningsansvar overfor Veig-eiendommenes eiere. Det er alene tilknytningsplikten til vann- og kloakkanlegget som har påført Veig-eiendommenes eiere utgifter. Denne plikt er lovbestemt og er for øvrig besluttet også av kommunens organer. Tilknytningen er fra NVE s side sett en tilfeldighet og kan ikke pådra NVE noen form for erstatningsansvar eller plikt til å utføre tiltak til fordel for Veig-eiendommene. En form for likhetsprinsipp som overskjønnsretten har trukket inn for å sette Veig-eiendommene i samme stilling som Bjoreio-eiendommene erstatningsmessig, savner etter min mening enhver hjemmel. Jeg er således - som allerede nevnt - kommet til at NVE ved reguleringen av Bjoreio ikke kan anses for å ha pådradd seg erstatningsansvar eller plikt til tiltak i forhold til de ankemotparter som har eiendommer som bare influeres av Veig. Underskjønnsretten avgrenset som nevnt NVE s erstatningsansvar til eiendommer som influeres av Bjoreio, og måtte derfor trekke grensen mellom Bjoreios og Veigs influensområde. Overskjønnsretten foretok ikke en sådan grensedragning og hadde heller ikke behov for det. Ankemotpartene har ikke villet godta den avgrensning som underskjønnsretten foretok. Dette har til følge at overskjønnet må oppheves i dets helhet. Det er da ikke nødvendig for meg å drøfte de forhold som er betegnet som ankepunkter nr. 5 og 6. Også til disse må det nye overskjønn ta stilling. Etter det resultat jeg er kommet til, bør eierne av de eiendommer som beholder sine erstatninger, tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Men da det ikke er klart hvem dette er og derfor må avgjøres av det nye overskjønn, går jeg ikke nærmere inn på saksomkostningsspørsmålet. Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg for øvrig ingen konklusjon. Dommer Bølviken: Jeg er kommet til at både eierne av Bjoreio-eiendommene (eiendommene i Bjoreios influensområde og i Bjoreios og Veigs felles influensområde) og Veig-eiendommene (eiendommene i Veigs influensområde) har krav på erstatning. For så vidt angår Bjoreio-eiendommene, er jeg enig med førstvoterende, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse han har gitt. Jeg deler dog ikke hans syn på reguleringsbestemmelsenes post 17. Etter min mening kan man ikke ved erstatningsoppgjøret med grunneierne se bort fra post 17 og den avtale som NVE og kommunen inngikk til oppfyllelse av denne bestemmelse. Jeg oppfatter ikke post 17 som en bestemmelse som utelukkende påla NVE plikt overfor kommunen, men like meget som en bestemmelse som må få betydning for grunneiernes erstatningsmessige stilling. Post 17 var konsesjonsvilkår etter vassdragsreguleringsloven, og ble også ansett som et vilkår for tillatelse etter forurensningsloven. Jeg viser til St. prp. nr. 54 for 1975-76 om samtykke til ytterligere regulering i forbindelse med utbygging av Eidfjord-Nord, side 51, hvor Statens Forurensningstilsyn i brev av 11. november 1974 uttaler: «Ved enhver regulering både når det gjelder oppdemming og tørrlegging/reduksjon i vassføring vil et vassdrag bli mindre egnet som resipient for forurenset avløpsvann.» Jeg oppfatter dette som det faktiske utgangspunkt for miljøvernmyndighetenes engasjement i konsesjonssaken. Jeg viser videre til samme proposisjon side 8, hvor Miljøverndepartementet i brev av 21. juni 1975 bemerker: «For ordens skyld nevnes det at post 17 er å anse som et vilkår for at det kan gis tillatelse for tiltaket i medhold av lov av 26. juni 1970 om vern mot vannforurensning §10 første ledd, jfr. §4.» Jeg ser det slik at når NVE med utgangspunkt i post 17 inngikk avtale med kommunen, ble oppfyllelsen av denne avtale og virkningen av den en del av og en følge av NVE s regulering av Bjoreio. I den utstrekning gjennomføringen av avtalen medførte tap for grunneierne, må - etter min mening - tapet ses som et ekspropriasjonsbetinget tap og erstattes med hjemmel i vassdragsreguleringsloven §16, jfr. §19. Sistnevnte paragrafs nr. 1 første ledd tredje punktum er en nærliggende parallell til den foreliggende reguleringssituasjon. Det er nok så at det erstatningsbetingede anlegg, som fremhevet av førstvoterende, ved den avtale som ble inngått i noen grad ble løst fra de fysiske følger av Bjoreio-reguleringen. Men når NVE og kommunen tok oppfyllelsen av post 17 ut av skjønnet, kan den avtale de inngikk ikke bli uten betydning for grunneiernes erstatningsmessige stilling. Dette må også gjelde Veig-grunneierne. På grunn av det omfang avtalen fikk, ble også disse eiendommer berørt av utbyggingen. Det er på denne bakgrunn at overskjønnsretten fastslår at «reguleringen av Bjoreio med derav følgende senket grunnvannstand, har fremtvunget en øyeblikkelig løsning av vannforsynings- og kloakkspørsmålet i Øvre Eidfjord», og at det er «utbyggingen som er årsak til vannforsynings- og kloakkspørsmålene i hele Øvre Eidfjord». Overskjønnsretten legger videre til grunn at om Bjoreio-reguleringen ikke var kommet, ville offentlig vann- og kloakkanlegg utvilsomt ikke blitt tatt opp til løsning «før et godt stykke ut i fremtiden». Når dette var den faktiske situasjon, hadde Veig-grunneierne, som ikke ble fysisk berørt av reguleringen, enda mindre grunn enn Bjoreio-grunneierne til uten erstatning å finne seg i omlegging av sin vannforsynings- og avløpssituasjon. Omleggingen var for deres vedkommende en direkte følge av at konsesjonen gjorde anlegg av et offentlig vann- og kloakksystem til et vilkår for regulering. I forhold til reguleringen blir, slik jeg ser det, omleggingen en like nødvendig konsekvens for Veig-brukerne som for Bjoreio-brukerne. Det var utenom reguleringen intet i bygdens eller bosetningens egen utvikling som tilsa omlegg av et fullstendig vann- og kloakksystem. Ikke før «et godt stykke ut i fremtiden» ville et slikt grunnlag foreligge. Den generelle tilknytningsplikt etter bygningsloven kan da ikke lede til noe annet resultat for Veig-eiendommene. Jeg er således enig med overskjønnsretten i at alle grunneiere her må stilles likt. Etter mitt syn må da overskjønnet stadfestes for så vidt det er tilkjent erstatning både til eierne av Bjoreio- og Veig-eiendommene. Det gjelder erstatninger for utgifter til stikkledninger på egen eiendom og den erstatning som er gitt i form av fellesledninger som overskjønnsretten har pålagt som tiltak i Veig-området. Etter det resultat jeg er kommet til, blir det nødvendig for meg også å ta standpunkt til de subsidiære ankegrunner vedrørende tilkjent merverdiavgift og oppfyllelsesfrist for tiltakene til fellesledninger. Ved utmålingen av erstatningen for utgifter til stikkledninger har overskjønnsretten for alle grunneiere innkalkulert merverdiavgift. Under skjønnet gjorde NVE gjeldende at for de grunneiere som var næringsdrivende med adgang til å trekke inngående avgift fra i sitt avgiftsregnskap, skulle merverdiavgift ikke innkalkuleres. Dette var overskjønnsretten enig i. Men spørsmålet ble først tatt opp på prosedyremøtet, og da det ikke forelå opplysninger om hvem av grunneierne som var registrert som næringsdrivende, forutsatte skjønnsretten at dette spørsmål ble avklaret i forbindelse med utbetalingen av erstatningene. Jeg antar at denne i og for seg praktiske ordning ikke var korrekt, og at skjønnet, når det er anket på dette punkt, må oppheves for så vidt. Videre har NVE anket over at det ikke er satt noen frist for oppfyllelse av de tiltak til fellesledninger som overskjønnsretten har bestemt for Veig-området, men bare uttalt at tiltaket skal utføres «så snart som mulig». Også dette synes å være en bestemmelse som ikke skulle medføre problemer i praksis. Tvistemålsloven §146, jfr. skjønnsprosessloven §2, krever imidlertid en bestemt oppfyllelsesfrist, slik at skjønnet også på dette punkt må oppheves når det er anket over dette. Det er i tvistepunkter av liten betydning at NVE s anke har ført frem, og ankemotpartene har i disse punkter ikke tatt til motmæle på annen måte enn ved å peke på det praktiske i overskjønnsrettens standpunkter. Jeg antar derfor at NVE bør tilpliktes å betale omkostninger til grunneierne. Det er levert omkostningsoppgave, derunder oppgave over utlegg kr. 2600. Omkostningene settes til kr. 46600. Jeg stemmer for denne Dom: Overskjønnet oppheves for så vidt merverdiavgift er iberegnet i de tilkjente erstatninger for stikkledninger og for så vidt det ikke er fastsatt oppfyllelsesfrist for pålagte tiltak. Skjønnet hjemvises til nytt overskjønn for disse spørsmåls vedkommende. For øvrig stadfestes overskjønnet så langt det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Gunhild Lægreid m.fl. ved høyesterettsadvokat Bjørn Dalan 46600 - førtiseks tusen seks hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i likhet med førstvoterende kommet til at overskjønnet må oppheves. Den begrunnelse som er gitt for at samtlige grunneiere i Øvre Eidfjord som er pålagt å knytte seg til kommunale vann- og kloakkledninger, har krav på at NVE dekker utgiftene til stikkledninger, er etter mitt syn ikke holdbar. Jeg er imidlertid ikke enig med førstvoterende i at det er grunnlag for å fastslå uten videre at bare de grunneiere hvis brønner er skadet, har krav på slik erstatning. Jeg finner at det må tas hensyn også til reguleringsbestemmelsenes post 17, men at dette ikke kan føre så langt som antatt av annenvoterende. Bakgrunnen for at post 17 ble tatt inn i reguleringsbestemmelsene var at det ble antatt at reguleringen kunne medføre skader for eksisterende vannforsynings- og avløpsforhold. Hensikten med bestemmelsen var blant annet at slike skadevirkninger skulle avbøtes. Jeg viser her til at Miljøverndepartementet satte som vilkår for samtykke til reguleringen etter vannforusensningsloven at en slik bestemmelse ble tatt med, jfr. Miljøverndepartementets brev av 21. juni 1975, inntatt i St. prp. nr. 54 (1975-76) på side 8. Etter post 17 skal kommunen gis midler til utbygging av vann og kloakk i områder som berøres av reguleringen, eller vann- og kloakkutbygging skal skje etter tiltakspålegg. For at utbygging av vann og kloakk skal nå sitt formål, må eiendommene i det berørte område knytte seg til. Om det ikke hadde foreligget noen avtale og skjønnsretten i medhold av post 17 hadde tatt det standpunkt at det trengtes fellesanlegg for vann og kloakk i et område, var det dermed også klart at det var nødvendig at eiendommene i området ble tilknyttet. Hvis kommunen hadde måttet dekke disse tilknytningsutgiftene, ville det klart ha fulgt av post 17 at skjønnsretten kunne pålagt NVE å bære dem. På grunn av bygningsloven bestemmelser kan disse utgifter veltes over på grunneierne, men dette endrer ikke det forhold at også disse utgifter er utgifter som etter skjønnsrettens vurdering av årsaksforholdene vil være nødvendige for å avbøte skadevirkninger av reguleringen. Det ville da etter mitt syn foreligge en så klar årsakssammenheng mellom skader ved reguleringen og grunneiernes utgifter til tilknytning at utgiftene måtte kunne kreves erstattet. I det foreliggende tilfelle er det inngått en avtale mellom NVE og kommunen, og det har derfor ikke vært nødvendig for skjønnsretten å ta standpunkt til hvilket krav kommunen kunne ha hatt etter post 17. Dette kan imidlertid ikke endre grunneiernes stilling, og det burde etter mitt syn ha vært vurdert hvilke av eiendommene i Øvre Eidfjord som ble berørt av reguleringen på en slik måte at det var grunn til å knytte eiendommen til offentlig vann og kloakk for å avbøte skadevirkninger. Jeg nevner her at den minskende vannføring i Bjoreio vil få betydning også for vannutskiftningen i Eidsfjords vann og for vannføringen i Eio, og at det derfor ikke kan ses bort fra at også avløp som når Eidfjordvann og Eio via Veig bør begrenses. Dette er spørsmål som ikke er berørt - verken i skjønnet eller overskjønnet. Det er imidlertid, slik jeg ser det, ikke holdbart å legge avgjørende vekt på at eiendommene faktisk er blitt pålagt å knytte seg til det anlegg kommunen har bygd. Dersom en eiendom overhodet ikke berøres av reguleringen, kan erstatningskravet ikke grunnes på post 17, som bare gjelder «områder som berøres av reguleringen». Det kan heller ikke bygges på avtalen allerede fordi NVE bare har betinget seg at eiendommer som «berøres av Bjoreio s regulering», skal tilknyttes. Krever kommunen tilknytning av andre eiendommer, har dette ikke sitt grunnlag i forpliktelser etter avtalen, men i kommunens egen vurdering av hva som er hensiktsmessig. At reguleringen har vært foranledningen til utbygging av vann og kloakk i området, og at avtalen med NVE og NVE s finansielle bistand har gjort det mulig for kommunen å bygge ut vann og kloakk i hele Øvre Eidfjord, kan etter mitt syn ikke medføre at NVE kan gjøres erstatningsansvarlig i større utstrekning enn det som kan utledes av post 17. Etter det resultat jeg er kommet til, er jeg enig med førstvoterende når det gjelder saksomkostningene. Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken. Dommer Mellbye: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon. Av herredsrettens overskjønn (byrettsjustitiarius Johan Fr. Meyer med skjønnsmenn): - - - X. Øvre Eidfjord. Øvre Eidfjord ligger ved den øvre ende av Eidfjordvannet. Området er forholdsvis tett befolket og det vesentligste av bebyggelsen ligger mellom elvene Bjoreio og Veig. Vannforsyningsspørsmålet er for de aller fleste oppsitteres vedkommende løst ved grunnvannsbrønner av forskjellig dybde. Noen har dog uttak fra elvene eller andre kilder. Kloakkutslipp går ut i grunnen, men de fleste har anlagt septiktank. I årene 1969-1971 foretok Vassdragsdirektoratet, hydrologisk avdeling, undersøkelser av grunnvannsforholdene i Øvre og Nedre Eidfjord. Rapporten er datert april 1972 og fremlagt som dok. V-23. Det fremgår av rapporten at det vil være mulig å anlegge et vannverk med tilstrekkelig kapasitet til å dekke behovet fra grunnvannmagasinet, og at vannet er av tilfredsstillende kvalitet såvel kjemisk som bakteriologisk. Fortsatte undersøkelser ble foretatt av hydrolog Eivind Berg i årene 1972-1978. Hans rapport datert 20. juli 1978 er fremlagt som dok. V-24, og han har også avgitt muntlig forklaring for retten. - - - Reguleringene medfører inngrep i tre vassdrag som har betydning for vannføringen i Bjoreio, nemlig Leiro og Isdøla, foruten Bjoreio selv. Avløpet fra betydelige nedslagsfelt føres over til utnyttelse i Sima kraftstasjon. Dette fører til at den årlige middelvannføringen i Bjoreio ved utløpet i Eidfjordvatnet reduseres fra det normale på 22.89 m3 til 7.38 m3/s. Restvannføringen blir 32%. Eivind Berg har i sin rapport vurdert hvilken betydning reguleringene vil få for grunnvannstanden i Øvre Eidfjord. Han har også foretatt undersøkelser med sikte på å klarlegge hvordan grunnvannstanden er påvirket av henholdsvis Bjoreio og Veig. Som et resultat av sine undersøkelser har han inndelt Øvre Eidfjord i tre influensområder: 1. Influensområdet til Bjoreio. 2. Influensområdet til Bjoreio og Veig. 3. Influensområdet til Veig. Under arbeidet med reguleringstillatelsen var man oppmerksom på at overføringene og reguleringene kunne få vesentlig betydning for vannforsynings- og avløpsforhold. Reguleringstillatelsens post 17 fikk derfor slik ordlyd: (Se sitat i Høyesteretts dom) - - - Med hjemmel i denne bestemmelse har underskjønnsretten truffet bestemmelse om tiltak til løsning av vannforsynings- og avløpsspørsmål i Sysendalen. Disse avgjørelser er ikke angrepet, og skjønnet er for så vidt rettskraftig. I Øvre Eidfjord ble vannforsynings- og avløpsspørsmålet løst ved at det ble inngått kontrakt mellom NVE og Eidfjord kommune om vannforsyning og kloakkering. - - - Etter kontraktsinngåelsen har kommunen ikke fremsatt noen krav i Øvre Eidfjord. Kommunen har lagt hovedledninger for vann og kloakk frem til de enkelte eiendommers grenser. I medhold av bygningsloven §92 jfr. §65 annet ledd, og §66 nr. 2 annet ledd, er eierne pålagt å knytte seg til vann- og kloakkledningene. For kloakkledningens vedkommende er noen eiendommer foreløpig fritatt for tilknytning i medhold av bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Samtlige grunneiere har fremsatt krav om erstatning for omkostningene ved tilknytningen, nødvendig omlegging av installasjonene inne i husene og for tilknytningsavgift og årlige avgifter. Siv.ing. Kinck har fremlagt beregninger for samtlige takstnumre over omkostningene for stikkledninger fra hovedledning til utvendige grunnmurer, men har ikke vurdert omkostningene ved installasjonene inne i husene. - - - En del av eiendommene måtte knyttes til hovedledningene ved felles stikkledninger. Plan og omkostningsoverslag for disse fellesledninger er utarbeidet av siv.ing. Johan Kinck i dok. V-28. Underskjønnsretten har pålagt saksøkeren som tiltak å legge noen av fellesledningene, nemlig ledning nr. - - - Retten skal bemerke: Som nevnt foran, har vannforsyningen i Øvre Eidfjord i det alt vesentlige vært basert på brønner, og avløpsvannet har vært ledet ut i grunnen, oftest gjennom septiktanker. Systemet har fungert tilfredsstillende, men at brønnene ikke alltid har vært gode nok, ser man av de vanskeligheter som oppsto i 1976 og 1977 da nedbøren var unormalt liten. Når man har for øye den senere tids utvikling hvor vaskemaskiner og oppvaskmaskiner er blitt mer og mer alminnelig, med sterkt økende vannforbruk og økt utslipp av vann forurenset med betydelige mengder syntetiske vaskemidler av forskjellige slag, er retten enig med underskjønnsretten i at forholdene i Øvre Eidfjord, særlig tettstedet ved Bjoreio, er sårbart for vannforurensing. Disse forhold, sammen med skjerpende rensekrav, må antas å ville ha fremtvunget kommunalt vannverk og muligens også kloakkanlegg før eller senere. Forholdene var dog ikke slik at en løsning ville tvinge seg frem umiddelbart hvis vassdraget ikke var blitt utbygget. Nå har utbyggingen endret forholdene. Reduksjonen av normalvannføringen i Bjoreio over året er nevnt foran. Videre kan nevnes at minstevannføringen før reguleringen inntraff i mars med 1.94 m3/s. Etter reguleringen vil elven ha mindre vannføring enn dette i fem av årets måneder, nemlig desember-april, med restvannføringer på 25-30%. Statshydrolog Eivind Berg har i sin undersøkelse bl.a. uttalt: «Området for grunnvannsundersøkelsene i Øvre Eidfjord er bygget opp av relativt grove masser, spesielt i de sentrale områder, mens det ned mot Eidfjordvatnet og i de øvre deler mot Veig er noe tettere masser. Nedbør som faller direkte på området betyr meget lite for grunnvannstanden fordi det er god overdekking av løsmasser og dessuten har grunnvannsspeilet et fall på ca 2 m pr. 100 m på store deler av området. Det er derfor vannstanden og vannføringen i Bjoreio og Veig som har dominerende effekt på grunnvannstandens nivå. På nedre del av området har vannstanden i Eidfjordvatnet en viss effekt på grunnvannstandens nivå.» Statshydrolog Bergs konklusjon er slik: «Grunnvannsundersøkelsene i Øvre Eidfjord viser at vannføringen i Bjoreio og Veig bestemmer grunnvannets nivå i området. Grunnvannstanden varierer meget ensartet på området og viser at det er sammenhengende grunnvannsmagasin med innstrømming fra Bjoreio og Veig. På nedre del av området er grunnvannets hovedstrømsretning rettet mot Eidfjordvatn og er parallell med Bjoreio og Veig. Reguleringen av Bjoreio i forbindelse med Eidfjordutbyggingen vil i middel for året senke grunnvannets nivå med ca 40-90 cm. En regulering av Veig vil medføre senket grunnvannstand for områdene langs denne elven på ca 90-125 cm i middel for året. Senkingen gjelder grunnvannets mediannivå beregnet på grunnlag av data for en 30 års periode. Senkingen blir størst øverst på området og helt ned mot Eidfjordvatnet blir senkingen mindre enn tallene ovenfor. På grunn av topografiske og geologiske forhold har Veig et noe større influensområde vedrørende grunnvannsmagasinet enn Bjoreio. Grunnvannsundersøkelsene vil fortsette en tid etter reguleringen av Bjoreio er gjennomført.» Retten er enig med underskjønnsretten i at reguleringen av Bjoreio med derav følgende senket grunnvannstand, har fremtvunget en øyeblikkelig løsning av vannforsynings- og kloakkspørsmålet i Øvre Eidfjord. Uten utbyggingen ville spørsmålet ikke vært aktuelt nå og ville utvilsomt ikke blitt tatt opp til løsning før et godt stykke ut i fremtiden. NVE må også ha vært enig i at utbyggingen har fremtvunget bygging av vannverk og kloakkanlegg nå. Ellers ville man ikke ha påtatt seg å forskuttere utgiftene og delta med 45%. Grunneierne er nå forpliktet til å knytte seg til de kommunale anlegg og er påført omkostninger i forbindelse med det. Det er riktignok så at tilknytningsplikten følger av bygningsloven §65 annet ledd, og §66 nr. 2 annet ledd, jfr. §92, men retten ser det slik at det er utbyggingen av vassdraget som er den egentlige årsak til at plikten er oppstått. Saksøkeren har regulert og overført vassdraget og har derved skadet grunneiernes vannforsyning og avløpsforhold. Hvis avtalen med kommunen ikke var inngått og offentlig vannverk og kloakkanlegg ikke var blitt bygget, måtte saksøkeren selv ha avhjulpet skaden ved tiltak eller ved å betale full erstatning til de skadelidte slik at deres vannforsynings- og avløpsforhold ble like gode som før uten utgift for dem. Grunneierne kan ikke bli dårligere stillet ved at saksøkeren inngår avtale med kommunen om at den skal avhjelpe skadene mot at saksøkeren bærer en del av utgiftene. Saken ligger således anderledes an enn i de dommer som saksøkeren har vist til. Retten er derfor kommet til at grunneierne må få erstattet sine utgifter i forbindelse med tilknytningen til vannverk og kloakk. Ved fastsettelse av erstatningene bygger retten på de beregningene som er foretatt av siv.ing. Johan Kinck. Disse omfatter utgiftene frem til grunnmur. Det er imidlertid krevet erstatning for omkostninger ved omlegging av eksisterende installasjoner innendørs. Det foreligger ikke oppgave over disse utgifter. Retten finner imidlertid at de saksøkte ved tilknytningen til de offentlige anlegg får en vesentlig bedre og sikrere vannforsyning og et påliteligere avløpssystem enn før. Dette er fordeler som gir eiendommene økt verdi, også i de tilfellene hvor eiendommene hadde vannforsyning og avløpsforhold som i og for seg var tilfredsstillende. Etter rettens mening vil fordelene oppveie utgiftene ved installasjonene innendørs. Det er videre krevet erstatning for tilknytningsavgifter og de årlige avgifter som grunneierne vil bli pålagt. Som nevnt foran, antar retten at det med tiden ville ha kommet offentlig vann- og muligens også kloakkanlegg i Øvre Eidfjord, uavhengig av en regulering av Bjoreio. Det kan derfor ikke bli tale om en stedsevarig erstatning for årlige avgifter. Det er meget vanskelig å gjøre seg opp en noenlunde sikker mening om hvor lang tid man må regne med. Her kommer imidlertid et annet moment til. Som påpekt av underskjønnsretten, vil grunneierne i fremtiden spare vedlikehold og drift av pumper, vedlikehold av brønner og septiktanker og utgifter til tømming av septiktanker. Disse besparelsene antar man kan ansees for å oppveie avgiftene. Som det fremgår av partenes anførsler, er de uenige både om utstrekningen av Bjoreios og Veigs influensområder og om hvilken betydning det har at en eiendom ligger i det ene eller det annet av områdene. Som retten ser det, er det utbyggingen som er årsak til vannforsynings- og kloakkspørsmålene i hele Øvre Eidfjord. Uten utbygging av Bjoreio ville det ikke kommet noe offentlig anlegg. Samtlige grunneiere i Øvre Eidfjord må derfor stilles likt. Retten har ikke funnet grunnlag for å pålegge saksøkeren å utføre arbeidet med stikkledninger inn til hvert hus. Det blir derfor bare tale om å tilkjenne erstatning for utgiftene. Skjønnsmann Leirdal er ikke enig i dette og stemmer for at NVE pålegges som tiltak å legge stikkledningene frem. Hva fellesledningene angår er man enig med underskjønnsretten i at det utvilsomt er praktiske grunner som taler for tiltak, og man er også enig med underskjønnsretten i at utgiftene med legging av fellesledningene ikke i vesentlig grad overstiger de erstatninger som ellers måtte betales med tillegg av 25%. Som underskjønnsretten finner man dog å måtte gjøre unntak for fellesledningen til takstnr. 316 og 322. Det dreier seg her om en lang og kostbar ledning som skal betjene to campingplasser. Man er enig med underskjønnsretten i at tilknytning til offentlig vannledning og kloakk betyr meget betydelige fordeler for campingplassene. Disse fordelene vil det måtte gjøres fradrag for. Etter rettens vurdering vil da omkostningene med å legge fellesledningen bli så store i forhold til en erstatning som ellers måtte betales, at det ikke er grunnlag for å pålegge ledningen lagt ved tiltak. Underskjønnsretten har gitt pålegg om å legge følgende felles stikkledninger: A >Takstnr. 300-302-303-304 grøftelengde 93 m B 1 >Takstnr. 307-309-310 grøftelengde 62 m B 2 >Takstnr. 307-309-310 grøftelengde 37 m C >Takstnr. 324-326 grøftelengde 55 m D >Takstnr. 388-389 grøftelengde 70 m Denne avgjørelse av underskjønnsretten er ikke angrepet, og skjønnet er for så vidt rettskraftig. Når underskjønnsretten har innskrenket seg til de foran nevnte fellesledninger, henger det sammen med at underskjønnsretten ikke har tilkjent erstatning til de eiendommer som ligger i influenssone 3. Overskjønnsretten har, som nevnt foran, funnet at grunnlaget for erstatning er det samme for alle de eiendommer i Øvre Eidfjord som nå pålegges å knytte seg til de offentlige anlegg. Konsekvensen av dette blir at også fellesledningene i influenssone 3 omfattes av tiltaksavgjørelsen. - - - XI. Merverdiavgift. Det er uenighet mellom partene om det skal tas hensyn til merverdiavgiften ved beregningen av omkostningene ved fremleggelse av stikkledningene. De saksøkte krever at erstatningene skal omfatte merverdiavgiften. Saksøkeren mener at merverdiavgiften må behandles på samme måte som skatt og derfor ikke skal erstattes, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd. Etter rettens mening tar ekspropriasjonserstatningsloven §3 annet ledd, ikke sikte på avgifter som innkalkuleres i prisen på varer og tjenester. For overhodet å få stikkledningene lagt, må det betales en pris for leverte materialer og utført arbeid som inkluderer merverdiavgift. Avgiften er en del av prisen, og de saksøkte vil ikke få full erstatning hvis den ikke dekker merverdiavgiften. Det bemerkes dog at hvis det er tale om installasjoner for næringsvirksomhet blir det tale om utgifter i næring med derav følgende delvis fritak for avgiftsplikt. Dette har retten ikke fått opplysninger om, men det forutsettes at spørsmålet vil kunne avklares under utbetalingen av erstatningene. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
