Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Dolva: Saken gjelder en tvist mellom partene om felleseiet er delt i henhold til skifteavtale i forbindelse med separasjonssøknaden eller om den ankende part har krav på at boet tas under offentlig skiftebehandling. Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former for Eiker, Modum og Sigdal skifterett, som den 4. oktober 1982 avsa dom med slik domsslutning: «A og B's skilsmissebo er delt i henhold til skifteavtale, jfr. partenes separasjonssøknad av 14. januar 1981. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» A påanket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa den 9. desember 1983 dom med slik domsslutning: «1. Skifterettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer mente at det ikke var inngått avtale om skifte og at kravet om offentlig skifte burde tas til følge. Saksforholdet og partenes anførsler framgår av skifterettens domsgrunner. A, som senere har fått navnet fru C, har påanket dommen til Høyesterett. Som for de tidligere retter bestrider hun at det foreligger en avtale om skifte av fellesboet. For det tilfelle at Høyesterett likevel finner at det er inngått avtale om skifte, hevder hun subsidiært at avtalen er ugyldig på grunn av bristende forutsetninger eller at den må settes til side med hjemmel i ekteskapsloven §59 annet ledd. For de tidligere retter påberopte hun seg også reglene i avtaleloven §31, §33 og §36, men disse grunnlag er frafalt for Høyesterett. Den ankende part bestrider ikke at hun har skrevet under på separasjonssøknaden 14. januar 1981, hvor det i punkt 5 er satt kryss i den rubrikken som angir at fellesboet «er delt ved avtale». Men separasjonssøknaden er ikke i seg selv en skifteavtale. Den angir bare at det skal foreligge en slik avtale, og det er ikke tilfellet. Hun har ikke ment å inngå en slik avtale, og det foreligger da ikke en slik viljesakt fra hennes side at hun er bundet. Hele situasjonen omkring separasjonen og utfyllingen av separasjonssøknaden taler mot at det da ble inngått en bindende skifteavtale slik ankemotparten hevder. Den ankende part er enig med mindretallet i lagmannsretten, og peker særlig på følgende: Det var ankemotparten som var den aktive da separasjonssøknaden ble fylt ut. Den ankende part benekter at hun ved anledningen fullt ut forstod det som foregikk. Hun hadde store akutte problemer på denne tiden og hadde blant annet nylig hatt nervesammenbrudd. Selve situasjonen medførte et stort press på henne. Det var heller ikke grunn til å inngå en skifteavtale med det innhold som ankemotparten hevder. En slik avtale ville innebære en urimelig fordel for ankemotparten som det ikke er grunnlag for. Det kan ikke legges til grunn at det er den ankende part som er skyld i separasjonen. Ekteskapet var på denne tiden strandet uten at den ene ektefellen kan bebreides mer enn den annen for dette. Begge parter var enige om at ekteskapet måtte oppløses. Det vesentligste aktivum i boet er den tidligere felles bolig. Partene var enige om at ankemotparten som skulle ha foreldreansvaret for de fire fellesbarna, også skulle overta huset, og dette framgår uttrykkelig av separasjonssøknadens punkt 6. Det angis imidlertid ikke der at ankemotparten skulle overta huset vederlagsfritt eller mot å overta ansvaret for pantegjelden, og dette spørsmålet ble etter den ankende parts mening heller ikke drøftet mellom partene. Utfyllingen av separasjonssøknaden er dessuten selvmotsigende for så vidt gjelder boligen, idet det angis at ankemotparten skal ha både eiendomsretten og bruksretten. Også andre forhold viser at partene ikke hadde regulert skiftespørsmålene i forbindelse med separasjonssøknaden. Etter den ankende parts mening beløper boets samlede aktiva seg til ca kr. 450000 brutto. Verdien av huset anslås til kr. 400000. Nøyaktig takst foreligger ikke, idet ankemotparten har motsatt seg dette. Løsørets antatte salgsverdi anslås til kr. 35000 selv om bruksverdien er større. Ankemotpartens Fiat settes til kr. 10000, og den ankende parts Opel som ble solgt for kr. 1500, burde utbrakt kr. 5000. Med fradrag av gjeld på til sammen kr. 188000 (den påståtte gjeld på kr. 25000 til ankemotpartens far ikke medregnet), vil boets netto aktiva utgjøre kr. 262000, hvilket etter likedeling mellom partene gir kr. 131000 til hver. Dette beløp er gjenstand for enkelte korreksjoner, men gir uttrykk for størrelsesordenen av den ankende parts interesse i saken. Etter forholdene og partenes kår er det ikke sannsynlig at hun skulle ha gitt avkall på dette. For øvrig har den ankende part allerede 2 1/2 måned etter separasjonssøknaden, nemlig i tilsvaret i skilsmissesaken, gjort det klart at hun mente at det ikke var inngått noen skifteavtale. I og med at det er ankemotparten som påberoper seg at det er inngått en bindende skifteavtale, er det han som har bevisbyrden for avtalen, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt her. Dersom Høyesterett imidlertid skulle komme til at det er inngått en skifteavtale mellom partene, hevdes det subsidiært at avtalen er ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Skifteavtalen må da ses på bakgrunn av at ankemotparten skulle sikres bolig for seg og de fire fellesbarna og ha ansvaret for dem alene uten ytterligere bidrag fra den ankende part. Det hadde i denne forbindelse betydning at partene raskt kom fram til en ordning i minnelighet både med hensyn til foreldremyndigheten og samværsretten til barna og skiftet, og at de ordnet separasjonen administrativt, selv om begge i og for seg kunne kreve skilsmisse ved dom på grunn av den annen ektefelles utroskap. Ankemotparten har imidlertid gått fra vesentlige elementer i denne ordningen, og den ankende part kan da ikke lenger være bundet av skifteavtalen. Ankemotparten reiste allerede ved stevning av 9. mars 1981 sak med påstand om skilsmisse på grunn av utroskap, idet han ønsket å kunne inngå nytt ekteskap. Skilsmissesaken var en belastning for den ankende part som hun burde vært spart for, og den førte til at partene ikke fikk separasjonstiden til å tenke seg om på, slik meningen er. Videre har ankemotparten til tross for at partene har avtalt at den ankende part skal ha samværsrett, hindret henne i å utøve samværsretten, slik at hun ikke har hatt kontakt med barna etter separasjonen. Til tross for at partene ved separasjonen avtalte at den ankende part ikke skulle betale bidrag til barna, ble bidragsspørsmålet av ankemotparten tatt opp under skilsmissesaken og bidrag pålagt. Disse bristende forutsetninger må føre til at skifteavtalen faller bort i sin helhet, [[Rt-1971-1061]]. Under enhver omstendighet må skifteavtalen settes til side som åpenbart ubillig i medhold av ekteskapsloven §59 annet ledd. Både forholdene omkring inngåelsen av avtalen og innholdet av denne taler for å sette avtalen til side. For så vidt gjelder de økonomiske forhold, framgår det av det som allerede er nevnt, at skifteavtalen er sterkt urimelig overfor den ankende part. I tillegg kommer den interesse av ikke-økonomisk art som den ankende part har i å kunne overta personlige eiendeler m.v. Den ankende part stod etter separasjonen helt uten økonomiske verdier og var fullstendig på bar bakke da hun gikk inn i et samboforhold. Ankemotparten har hele tiden hatt fast arbeid og har relativt bra økonomi. Han kunne tilby sin nye ektefelle et fullt ferdig hjem. Det er opplyst at hans årlige inntekt er på kr. 150000 medregnet barnebidragene. Forholdene i den foreliggende sak avviker på vesentlige punkter fra forholdene i [[Rt-1967-682]], blant annet fordi det der var hustruen som brøt ut av ekteskapet, og spørsmålet om tilsidesettelse av avtalen ble først reist etter tre år. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Skifte av A og B's skilsmissebo fremmes. 2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter til det ofentlige.» Ankemotparten, B, er enig med skifteretten og lagmannsrettens flertall og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Han har særlig understreket at partene har fri rådighet til å avtale den ordning for skiftet som passer til situasjonen i det enkelte tilfelle, og at det ikke er uvanlig at man ved minnelige ordninger avviker fra likedelingsregelen. I det foreliggende tilfelle har partene kommet fram til en skifteavtale som omfatter alle aktiva ved utfyllingen av separasjonsavtalen kombinert med muntlig avtale og konkludent adferd. Ankemotparten bestrider at utfyllingen av separasjonssøknaden skjedde under press, og mener at det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for å bebreide han i denne sammenheng. Utfyllingen av søknaden skjedde i en rolig atmosfære, og partene brukte den tid de trengte til dette. Det framgår av selve skjemaet at det skal utfylles i tre eksemplarer, og at partene skal beholde hvert sitt. Ankemotparten mener at det ble forholdt slik, og at den ankende part var enig i og forstod rekkevidden av det som ble gjort. Hun var friskmeldt og gikk på arbeid fra 3. januar, og separasjonssøknaden ble utfylt 14. januar. Slik situasjonen var, er skifteavtalen rimelig og fornuftig i og med at ankemotparten skulle være eneansvarlig for de fire fellesbarna og overta huset og bære utgiftene, mens den ankende part reiste til X og flyttet inn hos C hvor hun ikke hadde etableringsutgifter. Skjemaet for separasjonssøknaden ble fullstendig utfylt, og det er god sammenheng mellom de forskjellige punkter. Det må legges til grunn at partene diskuterte de forskjellige spørsmål i den utstrekning det var behov for det. For så vidt gjelder boligen, mener ankemotparten at partene drøftet verdi og gjeld, og at de mer eller mindre uttrykkelig forutsatte at han overtok pantegjelden. Også en rekke andre spørsmål ble ordnet slik at det samlet er et fullt skifte som er gjennomført. Det er beskjedne verdier det dreier seg om. Den ankende parts personlige ting vil bli utlevert til henne i den utstrekning det ikke allerede er gjort. Den ankende part har overdrevne forestillinger om boligens verdi. Man må ta hensyn både til eiendomsmarkedet generelt, og til at boligen er av enkel standard, foruten at skaden på grunnmuren representerer en betydelig mangel. Dersom boligens verdi uten skade settes til kr. 280000, og man trekker fra kr. 50000 til utbedring av skaden, kommer man til kr. 230000, som bare ligger ubetydelig over den samlede gjeld som hviler på eiendommen. Skifteavtalen er heller ikke ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Det skal generelt mye til før dette kan bli aktuelt for avtaler av denne art. Det kan klart ikke være noen bristende forutsetning at ankemotparten begjærte skilsmisse, da han ved brev fra den ankende part fikk vite at hun var gravid og ventet barn med sin samboer C. Det var da klart at separasjonstiden ikke ville kunne føre partene sammen igjen. For så vidt gjelder samværsretten, var ankemotpartens standpunkt overensstemmende med barnevernsnemndas uttalelse. Den ankende parts samværsrett er imidlertid nå rettskraftig avgjort. Løsningen av dette spørsmål, som har sammenheng med hensynet til barna, må finnes uavhengig av skifteavtalen. For så vidt gjelder bidragskravet, har det sammenheng med at den nye barneloven ikke lenger tillater at retten til barnebidrag fraskrives. Det bør derfor heller ikke anses som noen relevant bristende forutsetning. En vesentlig grunn til at bidragskravet ble fremmet, er vel hensynet til bidragsforskutteringen. Forholdene ligger heller ikke slik an at skifteavtalen kan settes til side med hjemmel i ekteskapsloven §59 annet ledd. Skifteavtalens økonomiske innhold er på langt nær så betydelig som den ankende part hevder. De beskjedne fordeler den gir ankemotparten, er rimelige ut fra en helhetsbedømmelse av situasjonen. Man ligger langt fra vilkåret om åpenbar ubillighet. Praksis viser at det skal mye til før slike avtaler kan settes til side. Det henvises til saken i [[Rt-1967-682]] som har vesentlige likhetstrekk med den foreliggende sak. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 9. desember 1983 stadfestes. 2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for herredsretten samt for lagmannsretten betalt egenandel kr. 1400,- og for Høyesterett egenandel kr. 1750,-. 3. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett.» Det er holdt bevisopptak til avhør av partene og et vitne som er nytt for Høyesterett. Det er framlagt enkelte nye dokumenter. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter, bortsett fra at den ankende part ikke lenger påberoper seg avtaleloven §31, §33 og §36. Begge parter har fri sakførsel for Høyesterett. Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens flertall, og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som er gitt. Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for noen ensidig bebreidelse mot noen av partene for utviklingen i ekteskapet. Det kan da heller ikke få avgjørende vekt ved løsningen av saken. Utgangspunktet for avgjørelsen er partenes felles separasjonssøknad av 14. januar 1981 og den situasjon som partene da befant seg i. Separasjonssøknaden, som er undertegnet av begge parter, gir utvetydig uttrykk for at felleseiet er delt etter avtale. Separasjonssøknaden regulerer for øvrig andre viktige forhold partene imellom. Spørsmålet er imidlertid om det virkelig er inngått en slik avtale vedrørende skiftet som søknaden gir uttrykk for. Det forhold at oppgjøret av et fellesbo kan reise kompliserte spørsmål, og at partene ved anledningen ikke søkte juridisk bistand, er et moment som kan ha betydning. Boet var imidlertid forholdsvis oversiktlig, og den avtale som de etter ankemotpartens mening har inngått, synes å være tilpasset situasjonen slik den da var. Jeg kan ikke se at verken avtalen i seg selv eller andre omstendigheter gir grunnlag for å anta at den ankende part ikke var tilstrekkelig klar over betydningen av det som foregikk. Forholdet var jo at partene var enige om at ankemotparten skulle ha eneansvaret for de fire fellesbarna, og de må også på dette tidspunkt ha forutsatt at han heller ikke kunne vente noen økonomisk støtte i form av bidrag fra den ankende part. De avtalte således at ankemotparten skulle ha foreldremyndigheten til barna, og ankemotparten ga avkall på bidrag til barna. Partene var videre enige om at ankemotparten skulle overta eiendomsretten og bruksretten til den tidligere felles bolig. Dette er boets vesentligste aktivum, og vurderingen av hva partene har avtalt med hensyn til dette, vil ha avgjørende betydning for hele skiftespørsmålet. Som påpekt av den ankende part er det ikke uttrykkelig angitt i separasjonssøknaden hvilke vilkår ankemotparten skulle overta boligen på. Det kan derfor reises spørsmål om hvilke forutsetninger partene hadde på dette punkt, og hvor bevisst de her har vært. Jeg viser til det jeg senere anfører om verdien av boligen, og finner å måtte legge til grunn at partene da de fylte ut skjemaet hadde tilstrekkelig klarhet til å bedømme innholdet av den løsning som synes å ligge nærmest ut fra hele situasjonen, nemlig at ankemotparten skulle overta boligen for pantegjelden. En slik løsning måtte fortone seg som naturlig ut fra begge parters ønske om at barna fortsatt skulle vokse opp i barndomshjemmet. Som påpekt av lagmannsrettens flertall er det ikke nærliggende å tenke seg at de byrder som ankemotparten tok på seg med hensyn til barna, skulle økes ytterligere ved at han også skulle betale den ankende part en utløsningssum. Også for Høyesterett er opplysningene om verdien av boligen mangelfulle. Det foreligger ikke noen takst over huset. Det sakkyndige vitne som har uttalt seg om takstnivået i Y, har ikke personlig kjennskap til det aktuelle hus. Huset er et vanlig husbankhus oppført i 1976 med grunnflate 110 m2 og leieareal 97 m2. Jeg viser til at partene har høyst forskjellig syn på verdien av huset, og understreker at den skaden som grunnmuren er påført, representerer et ytterligere usikkerhetsmoment ved vurderingen. Jeg er på denne bakgrunn enig med de tidligere retter i at boligen neppe representerer en slik nettoverdi at den taler mot at partene har avtalt en ordning av det innhold som ankemotparten hevder. Foruten boligen omfattet boet vanlig løsøre, to eldre biler og det bankinnskudd som den ankende part hevet før hun dro til X den 22. januar 1981. Partenes opptreden etter at separasjonssøknaden var skrevet, støtter stort sett det syn at det var avtalt hvordan det skulle forholdes med dette, og at dette er gjennomført. Særlig for så vidt gjelder løsøre har det vesentlig bestått av vanlig innbo som det er ønskelig å ha i hjemmet av hensyn til barna. Det dreier seg her om forholdvis beskjedne verdier. Det er forutsatt at den ankende part skulle få utlevert enkelte gjenstander av spesiell interesse, og noen av disse er utlevert. Det har trukket ut med å få utlevert en del gjenstander som har en spesiell personlig verdi for den ankende part, men det er lovet at det nå vil bli brakt i orden. Jeg finner derfor at det som her er foretatt viser at det er avtalt skifte, og at det er fulgt opp. Den ankende parts prinsipale anførsler kan etter dette ikke føre fram. Jeg er også enig med skifteretten og lagmannsrettens flertall i at skifteavtalen ikke er ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Det er riktignok slik at de enkelte elementer i den ordning som partene kom fram til ved separasjonen, kan ha en viss sammenheng med hverandre, og at man ikke kan se bort fra at innholdet av enkelte av de avtalte punkter kan være influert av den enighet som er oppnådd på andre punkter. Jeg understreker imidlertid at de fordeler som skifteavtalen gir ankemotparten, etter mitt syn ikke er særlig vidtgående sett på bakgrunn av de forpliktelser som påhviler han med hensyn til barna. For så vidt gjelder det forhold at ankemotparten reiste skilsmissesak med grunnlag i det etterfølgende forhold at den ankende part skulle ha barn med sin nye samboer, finner jeg det klart at det ikke kan føre til at skifteavtalen anfektes. Vanskelighetene i forbindelse med gjennomføringen av samværsretten er det heller ikke naturlig å tillegge slike følger. Det forhold at ankemotparten i strid med partenes avtale har reist krav om å bli tilkjent bidrag til barna, og at denne plikt nå er etablert - selv om den ankende part etter det opplyste ennå ikke har betalt noe -, kan sies å ha tilknytning til det økonomiske oppgjør mellom partene som ble gjennomført ved skifteavtalen. Spørsmålet om bidragsplikt har sammenheng med partenes økonomiske forhold til enhver tid. Ut fra en samlet vurdering synes heller ikke bidragsspørsmålet å burde tillegges den betydning at skifteavtalen anfektes. For så vidt gjelder forholdet til ekteskapsloven §59 annet ledd, viser jeg til at denne regel bare kommer inn ved så betydelige misforhold at det kan karakteriseres som åpenbart ubillig for den berørte ektefelle. Jeg viser til det jeg allerede har nevnt om avtalens innhold, og finner ikke grunnlag for at skifteavtalen, selv om den i noen grad begunstiger ankemotparten, kan karakteriseres slik. Jeg vil i denne sammenheng særlig understreke at ankemotparten har ansvaret for partenes fire fellesbarn. Avgjørelsen i [[Rt-1967-682]] støtter i noen grad dette standpunkt. Den ankende part kan etter dette heller ikke gis medhold i sine subsidiære anførsler. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført fram. Den ankende part har imidlertid hatt grunn til å ville se Høyesteretts avgjørelse i saken. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør pålegges, verken til ankemotparten personlig eller til det offentlige, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Holmøy, Skåre og Blom: Likeså. Av skifterettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen): A er født xx.xx.1954. B er født xx.xx.1950. Partene giftet seg den 22. august 1970. I ekteskapet er det 4 barn: D, født xx.xx.1971, E, født xx.xx.1972, F, født xx.xx.1974 og G, født xx.xx.1977. Partene ble separert ved bevilling fra fylkesmannen i Buskerud datert 30. januar 1981, og de ble skilt ved Ryfylke herredsretts dom av 3. mai 1982. Ved dommen fikk B foreldremyndigheten til de fire fellesbarna, og A ble dømt til å betale bidrag med kr. 470,- pr. måned til hvert av barna. B fikk bruksrett til partenes tidligere felles bolig, gnr. 53, bnr. 394 i Y inntil endelig skifte er foretatt. Herredsrettens dom er påanket til Gulating lagmannsrett for så vidt angår bidragene. For øvrig er den rettskraftig. Partene hadde felleseie. Det hadde vært vanskeligheter i ekteskapet. Hustruen hadde ved flere anledninger vært utro og hun har i sin forklaring under hovedforhandlingen hevdet at det skjedde etter avtale mellom partene. Hver av dem hadde frihet til seksuell omgang med andre. Mannen har forklart at han fant seg i hustruens utroskap, men at han selv ikke var utro før samlivsbruddet som skjedde 2. juledag 1980. Hustruen var hjelpepleier på Z bad, og der ble hun den 5. september 1980 kjent med C, bosatt i X, som da var pasient på badet. Det utviklet seg et forhold mellom dem, og hun fortalte umiddelbart sin mann om forholdet. Lille julaften 1980 fikk hun nervesammenbrudd, og hun fikk nervetabletter av lege. 2. juledag fortalte hun til mannen at hun aktet å reise til C i X. Mannen hadde ingen innvendinger, og hun reiste. Hun kom tilbake igjen den 2. januar 1981. Begge ektefellene var nå interessert i separasjon. Den 14. januar 1981 henvendte de seg først til sosialkontoret i Y, men ble der henvist til formannen i forliksrådet. De var til mekling samme dag, og fikk hos forliksmannen utstedt skjema for søknad om separasjon. De tok den med seg hjem, og i fellesskap fylte de ut separasjonssøknaden samme kveld. De var enige om at B skulle ha foreldremyndigheten til alle fire barna. Det ble ikke krevet bidrag fra hustruen til barna, og intet underholdsbidrag for hustruen. Videre var de enige om at B skulle ha eiendomsretten til boligen, og de erklærte at felleseiet var delt ved avtale. Separasjonen ble så gitt som nevnt foran ved bevilling av 30. januar 1981. Om utfylling av skjemaet for søknad om separasjon, er det uenighet mellom partene. Hustruen har forklart at det var greit med foreldremyndigheten og bidragsspørsmålene. Når det gjelder punktene 5 og 6, avtale om skifte og om boligen, hevder hun imidlertid at det var B som krysset av og fylte ut. Hun var således ikke klar over at det var inngått en avtale om privat skifte. Mannen på sin side har forklart at begge var fullt enige om at felleseiet var skiftet. Bakgrunnen var at mannen skulle ha foreldremyndigheten til alle 4 barna, mens hustruen kom til dekket bord i X hvor C hadde en fullt utstyrt enebolig. Det er på det rene etter hustruens forklaring at de var enige om at en bil hun hadde, skulle selges av mannen, og pengene skulle settes inn på barnas bankbøker. Grunnen til det var at de på sommeren hadde brukt noe av pengene på bankbøkene. De var også enig om at hustruen skulle ha et kaffeservice og noen moccaskjeer hun hadde fått av sin familie og hun skulle ha en symaskin. Det er på det rene at hustruen var gravid da separasjonssøknaden ble skrevet. Hun har selv forklart at hun mener hun ble gravid i X like før hun reiste hjem til Z igjen. Hun fortalte ikke mannen noe om dette da. Hun fikk en datter den 18. september 1981. Umiddelbart etter at separasjonssøknaden var skrevet dro A til C i X, og hun har siden bodd der. De ble ringforlovet 23. januar 1981. Etter at hustruen var reist var B kommet i en vanskelig situasjon med stellet av de 4 barna, men han fikk noe hjelp av sin mor. Han svarte på en annonse i en avis, og på den måten traff han H, første gang den 31. januar 1981. Hun flyttet til ham og de giftet seg den 22. august 1982. B reiste den 9. mars 1981 sak ved Ryfylke herredsrett for å få skilsmisse. I stevningen er oppgitt at fellesboet var delt. Det kom overraskende på A. Hun mente at deling ikke var foretatt. Mannen hadde lovet å sende de gjenstander de hadde snakket om. Hustruen krevet først foreldremyndigheten til de to minste barna - siden til alle fire. Hun har forklart at hun kort etter at hun var reist skjønte at barna trengte henne. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Wilberg, Råmund Stuhaug og Odd Hansson): - - - Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Wilberg og Stuhaug, er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke: Efter bevisførselen for lagmannsretten må det legges til grunn at partenes ekteskap aldri har vært godt. Det illustrerer for så vidt forholdet at begge parter har forklart at de praktiserte «ektefellebytte» med to par i deres bekjentskapskrets. De opplysninger som foreligger for lagmannsretten, gir ikke grunnlag for noen ensidig bebreidelse mot noen av partene for utviklingen i ekteskapet. Det er da ikke grunn til å ta standpunkt til om en mulig slik bebreidelse ville ha noen betydning for løsningen i saken. Uenigheten partene imellom gjelder om det er inngått en skifteavtale hvorefter boet er delt - ikke hvilket innhold skifteavtalen i tilfelle har. Partene gikk sammen til forliksrådet hvor de fikk meglingsattest og også utlevert skjema for søknad om separasjon. Det er på det rene at de fikk i alle fall 2 eksemplarer av skjemaet, som begge er fylt ut og undertegnet av begge parter. Efter skjemaets trykte tekst skal det fylles ut og undertegnes i 3 eksemplarer - hvorav partene skal ha hvert sitt og ett skal sendes fylkesmannen. Flertallet finner det sannsynlig at partene også fikk skjemaet i 3 eksemplarer, og forholdene lå derfor til rette for at de kunne ha hvert sitt og ha klart for seg hvilke problemer søknaden tok opp og hvilke man derfor løste gjennom utfylling av skjemaet. Det er videre på det rene at partene satt sammen på kjøkkenet under utfyllingen av skjemaet. Skjemaet er fullstendig utfylt. Det er ikke påstått at det på noe annet punkt enn det saken gjelder, strider mot hva partene var enige om. Det er ikke trukket frem noe som skulle tilsi at - eller forklare hvorfor - feil eller misforståelse skulle ha oppstått på dette ene punkt. Med til helhetsbilledet hører også at skjemaet tar opp hvem som skulle overta eiendomsretten til huset. Det ble løst slik at B skulle ble ene-eier av huset. Så langt er det akseptert at boet er delt efter avtale. Øvrige disposisjoner trekker i samme retning. A fikk et mocca-sett med sølvskjeer samt symaskinen. Partene synes å ha vært enige om at disse ting skulle hun ha. A har videre forklart at hun spurte om å få også noen andre ting, herunder et speil, men fikk negativt svar. Den nærmere sammenheng her er ikke fullt avklart, men at spørsmålet tas opp i den form korresponderer best med at mannen i prinsippet skulle overta innboet og hustruen bare spesielle ting, slik B har forklart, og at boet for så vidt var delt. A har forklart at det overhodet ikke ble drøftet på hvilke vilkår B skulle overta huset. Det er i så fall et moment som trekker i retning av at endelig delingsavtale ikke forelå. B kan ikke huske om spørsmålet ble drøftet, men mener at det i alle fall var en klar forutsetning at han skulle overta mot å svare gjelden. Den situasjon som forelå ved separasjonen, rimeliggjør en bodeling i overensstemmelse hermed. A skulle reise til sin venn i X. Han hadde hus og innbo. B skulle alene overta ansvaret for 4 barn. Partene må ha forutsatt at A ikke maktet å betale noe bidrag. Det måtte i alle fall bli tungt for B både på det praktiske og det økonomiske plan å overta det ansvar som partene før var to om. Det er ikke nærliggende å tenke seg at byrden skulle økes ved at B skulle betale A noe utløsningsbeløp. Verdien av huset er i den forbindelse av betydning. Opplysningene herom er mangelfulle. Det må imidlertid legges til grunn at byggeomkostningene inkludert tomt var kr. 225000,-. Arealtilskuddet var kr. 21710,- og netto byggeomkostninger således ca kr. 200000,-. Opplysningene i saken gir ikke holdepunkt for at hus på stedet har en høyere verdi enn det det koster å bygge det. Hensett til gjelden på huset synes således nettoverdien av huset bare å ha vært svært beskjeden i 1976 da huset stod ferdig. Det er videre på det rene at huset har fått en skade. Denne må antas være relativt betydelig uten at flertallet finner at opplysningene i saken gir tilstrekkelig holdepunkt til noen nøyaktig angivelse. Den alminnelige prisstigning på bolighus fra 1976 til 1981 har sannsynligvis mer enn kompensert for den verdireduksjon som mangelen ved huset betyr. Flertallet finner likevel ikke godtgjort at huset i januar 1981 representerte en slik netto-verdi at den i vesentlig grad taler mot at separasjonssøknaden også om skiftespørsmålet gir riktig uttrykk for hva partenes avtale gikk ut på. Flertallet trekker ikke i tvil at A's oppfatning er at det ikke foreligger noen delingsavtale, og at hun for så vidt mente det allerede da tilsvaret av 25. mars 1981 ble inngitt til Ryfylke herredsrett, men flertallet finner ikke at dette forhold medfører at skifteavtale må anses ikke å foreligge. Det er sannsynlig at A var mindre opptatt enn B av den økonomiske side av oppgjøret mellom partene da separasjonssøknaden ble gjennomgått. Problemer av denne art hvilte med full tyngde bare på B. Det kan være medvirkende årsak til A's standpunkt. Standpunktet er også - slik saken er opplyst for lagmannsretten - først kommet til uttrykk når de ytre forhold vesentlig hadde forandret seg. På det tidspunkt da tilsvaret ble inngitt, følte A seg i stand til å ta seg av alle barna. Hadde det blitt løsningen, ville begrunnelsen for bodelingen være bortfalt. Flertallet finner ikke at bodelingsavtalen kan kjennes ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Det er i og for seg på det rene at B nu har giftet seg igjen, og at dette skjedde relativt kort tid efter bruddet med den tidligere ektefelle. Det synes også på det rene at det nye ekteskap har gjort det lettere å ha ansvaret for barna. Denne utvikling er imidlertid ikke noen bristende forutsetning av betydning for skifteavtalen. Den gang da separasjonsavtalen ble underskrevet, var forholdet til B's nuværende kone ikke etablert. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til om det ville ha hatt noen betydning i saken om forholdet hadde stillet seg annerledes. Flertallet finner det klart at det er ingen bristende forutsetning av betydning i saken at B krevde skilsmisse allerede ved stevning den 9. mars 1981. Partene avtalte at A ikke skulle betale bidrag. Det var den gang - 14. januar 1981 - ikke i strid med loven og reflekterte den faktiske situasjon. A hadde ikke evne til å betale noe. Partene gjorde seg neppe noen klar tanke om sammenheng mellom bidrags- og bodelingsavtalen. Like fullt er det naturlig å se disse avtalepunkter sammen. Bidragsavtalen er i strid med loven av 1981, men efter omstendighetene finner ikke flertallet at bodelingsavtalen kan kjennes ugyldig. Det legges herunder vekt på at også efter den gamle lov hadde en bidragsavtale begrenset gyldighet. Uansett om partene kjente til det, må det danne bakgrunnen for fortolkning av avtalen. Det var dernest ingen klar sammenheng mellom bidrags- og bodelingsavtalen, og den faktiske situasjon var også at B ikke kunne regne med noe bidrag iallfall foreløpig. Det legges også vekt på at skjevdelingen neppe har betydelige økonomiske konsekvenser. Hvorvidt bidragskravet kan møtes med et vederlagskrav - jfr. Inge Lorange Backer: Barneloven med kommentar 341 - foreligger ikke til avgjørelse i saken. Flertallet finner ikke at bodelingsavtalen helt eller delvis kan settes til side efter avtaleloven §31, §33 og §36. Den siste bestemmelse er for øvrig trådt i kraft først efter at avtalen var inngått og oppfylt. Flertallet finner heller ikke at avtalen bør settes til side med hjemmel i ekteskapsloven §59 annet ledd. Flertallet finner det for så vidt disse punkter angår tilstrekkelig å vise til hva som ovenfor er anført i forbindelse med spørsmålet hvorvidt bodelingsavtale foreligger. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
