Rediger Høyesterett: Rt-1988-1421

Fritekst:

Da C døde 16. juli 1978, etterlot han seg hustruen A og datteren B. Datteren har nå navnet B. I testament datert 16. desember 1976 hadde C bestemt at både hustruen og datteren skulle ha fullt arveoppgjør, jf arveloven §11. Hustruen bestred at testamentet var bindende på det grunnlag at hun ikke var gjort kjent med det før C døde, jf arveloven §7. Frostating lagmannsrett avsa 17. desember 1979 dom med slik domsslutning: 1. Cs testament av 16. desember 1976 er gyldig i forhold til arveloven §7. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. A begjærte 14. november 1980 saken gjenopptatt under henvisning til at et av vitnene hadde gitt falsk forklaring for skifteretten. Vedkommende vitne ble ikke avhørt for lagmannsretten på grunn av sin mentale tilstand, men hans forklaring ble lest opp. Frostating lagmannsrett avsa 9. juni 1982 kjennelse med slik slutning: As begjæring om gjenopptakelse av ankesak 53/1979 forkastes. A erstatter B sakens omkostninger med 1.500 - femten hundre - kroner, som betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Etter kjæremål fra A avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg 26. august 1982 kjennelse med slik slutning: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 600 - sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 12. desember 1984 begjærte A på ny saken gjenopptatt. Begjæringen var begrunnet med at vitnet D hadde forklart seg for lagmannsretten i den muligens uriktige tro at C bare hadde opprettet ett testament. Hun viste også til at vitnet E 4. desember 1984 hadde avgitt erklæring om at C overfor ham hadde gitt tydelig uttrykk for at hustruen ikke skulle vite om testamentet: det skulle komme som en ubehagelig overraskelse. Frostating lagmannsrett forkastet begjæringen 8. mai 1985. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 12. september 1985 avsa kjennelse med slik slutning: 1. Kjæremålet forkastes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. A har 5. oktober 1988 begjært gjenopptagelse av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 12. september 1985 (Lnr 310 K/1985). Hun viser til at hennes sak ikke har ført frem fordi hun ikke er blitt trodd, og at hun nå har nedlagt et betydelig arbeide med å fremskaffe bevis for at hennes anførsler for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg var riktige. Disse bevis har hun ikke tidligere hatt mulighet for å fremskaffe fordi de var kommet bort hos politiet. I forbindelse med oppfølgning av en annen sak for politiet, kom bevisene for dagen. Disse skal vise at Høyesteretts kjæremålsutvalg feilaktig har bemerket at ny opplysning kun var opplysningen om at avdødes datter begjærte obduksjon, og at kjæremålsutvalget også feilaktig har lagt til grunn at forgiftningsbeskyldningen fra F var kjent både for skifterett og lagmannsrett. Gjenopptagelsesbegjæringen er basert på at lagmannsretten ensidig har bygget sin avgjørelse på vitneutsagnene fra E og F med støtte i forklaringen til D. E har senere innrømmet å ha forklart seg uriktig. F har mentale forstyrrelser og har hatt et meget anstrengt forhold til sin ektemann i alle år. Hun har hatt en vrangforestilling om at det var et forhold mellom hennes mann og A, og så har hun diktet opp historien om forgiftning. Hun har også feilaktig fremstilt det slik at hun var omgangsvenn av A, B og C. Da saken var oppe for lagmannsretten, var A kjent med at F hadde beskyldt henne for giftmord, men beskyldningene var bare fremsatt pr telefon, og A hadde ingen dokumentasjon for beskyldningen slik at hun var avskåret fra å sannsynliggjøre Fs manglende troverdighet. Først etter lagmannsrettens dom ble A kjent med at hun var anmeldt til politiet for giftmord. Det har imidlertid vært meget vanskelig å få politiet til å undersøke nærmere om det passerte vedrørende Fs anmeldelse. A fremholder at F med utgangspunkt i syke sjalusiforestillinger har forklart seg for lagmannsretten i den hensikt å skade henne. I den senere tid har F løpt rundt på offentlige steder og bekjentgjort at A har drept sin mann, men henvendelser til politiet for å få stanset dette, har ikke gitt resultater. A hevder på denne bakgrunn at hun har sannsynliggjort at F mangler troverdighet og har vært i stand til å avgi falsk forklaring for retten. Vitnet D har overfor A og G innrømmet at hun ikke var kjent med at C hadde etterlatt seg to testamenter da hun forklarte seg for lagmannsretten. A har nedlagt slik påstand: 1. Kjæremålssak vedrørende Frostating lagmannsretts kjennelse av 8. mai 1985 gjenopptas. 2. Saksøkeren tilkjennes sakens omkostninger i så vel den tidligere kjæremålssaken som i gjenopptagelsessaken. B har tatt til motmæle i kjæremålet. Hun hevder at det ikke foreligger noen nye opplysninger. Det var diskusjon om årsaken til Cs død, og B hadde måttet love sin far å begjære mageobduksjon av ham, men hennes krav ble ikke tatt alvorlig på sykehuset. B har nedlagt slik påstand: 1. Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes. 2. B tilkjennes saksomkostninger. 19. oktober 1988 tillyste byfogden i Trondheim tvangsauksjon over - - -veien 33 i Trondheim der A bor, på grunnlag av tinglyst skifteutlegg til B på kr 252.310,03. A har i prosesskrift 24. oktober 1988 anført at det er to årsaker til at hun fastholder kravet om gjenopptagelse: dels at lagmannsrettens dom er feil, dels at hun ikke har økonomisk mulighet til å utløse datterens skifteutlegg. Under Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av saken er det reist spørsmål om begjæringen må avvises etter tvistemålsloven §408 annet ledds første punktum. Advokat Jørgensen-Dahl er gitt anledning til å uttale seg om dette. Han har gjort gjeldende at gjenopptakelsesbegjæringen her er rettet mot kjæremålsutvalgets kjennelse av 12. september 1985, og at det derfor ikke er grunnlag for å avvise den. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: De nye bevis A påberoper seg for å begrunne gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6 - og trolig også §407 nr 3 - knytter seg til lagmannsrettens bevisbedømmelse i dommen av 17. desember 1979. Femårsfristen i tvistemålsloven §408 annet ledds første punktum er til hinder for at lagmannsrettssaken kan gjenopptas. Ut fra de hensyn som ligger bak denne absolutte fristen for å begjære gjenopptakelse, kan utvalget ikke se at man kan komme utenom fristen ved, som her, i stedet å rette gjenopptakelsesbegjæringen mot en senere avgjørelse om å nekte gjenopptakelse. Gjenopptakelsesbegjæringen må etter dette avvises. B har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Kravet må tas til følge, og omkostningene settes til 1.200 kroner. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt