Rediger Høyesterett: Rt-1989-1288

Fritekst:

Erik Usteruds eiendom, gnr 82 bnr 5, Risdal i Froland, strekker seg ned til Kolstraummagasinet. Ved kronprinsreg.res. 22. mars 1957 fikk Arendal kommunale elektrisitetsverk (nå Arendal Energiverk) tillatelse til å regulere Tovdalsvassdraget, herunder Kolstraumfjorden. Erstatning for grunn og rettigheter ble fastsatt ved overskjønn for Sand herredsrett i 1959. Under påberopelse av skader som følge av endret manøvrering av Kolstraumfjorden i 1985 krevet Erik Ustereud 9. juli 1987 etterskjønn etter vassdragsloven §136. Arendal Energiverk gjorde gjeldende at kravet ikke var hjemlet i vassdragsloven §136. Nedenes herredsrett avsa 20. oktober 1988 kjennelse med slik slutning: "1. Skjønnsbegjæringen avvises. 2. Erik Usterud tilpliktes å betale de lovbestemte utgifter ved saken. Forøvrig bærer hver av partene sine saksomkostninger." Erik Usterud påkjærte herredsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 11. september 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Skjønnet vert fremja. 2. I sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten betaler Arendal Energiverk v/styreformannen til Erik Usterud v/advokat Kristian Launes kr. 25.900 - kronertjuefemtusennihundre - med tillegg av gebyr og rettslege sideutgifter ved båe domstolar innan 2 - to - veker etter at orskurden er forkynt." Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner. Arendal Energiverk har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning og feil avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Arendal Energiverk har i det vesentlige anført: Erik Usteruds krav om overskjønn bygget på at manøvreringen av Kolstraumdammen sommeren 1985 var i strid med det Arendal Energiverk hevdet for skjønnsrettene og som disse la til grunn for erstatningsfastsettelsen. Vassdragsloven §136 nr 1 er tolket feil når den er benyttet som hjemmel for å fremme et slik krav. Som forutsetninger for avståelsen må man i forhold til bestemmelsen også regne de uttrykte forutsetninger som skjønnsretten har basert sin erstatningsfastsettelse på. Vassdragsloven §136 nr 1 er en rettskraftregel. At de forutsetninger skjønnsretten la til grunn for erstatningsutmålingen ikke holder stikk, gir ikke adgang til å holde nytt skjønn. Begrensningen i adgangen til å holde nytt skjønn ligger i at "skade" må tolkes i betydningen "skadetype", sammenlign dommer i [[Rt-1973-1214]], [[Rt-1976-766]] og [[Rt-1972-74]]. Det er også uriktig av lagmannsretten å bedømme saksomkostningsspørsmålet etter skjønnsloven §54, jf §54B. Saksomkostningsspørsmålet reguleres kun etter tvistemålsloven regler slik at omkostningene for lagmannsretten skulle vært vurdert etter tvistemålsloven §180. Arendal Energiverk har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Arendal Energiverk tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett." Erik Usterud har tatt til motmæle i kjæremålet. Under henvisning til sine anførsler for lagmannsretten har han fremholdt at lagmannsrettens avgjørelse er riktig både i begrunnelse og resultat. Lagmannsrettens uttalelse om at "manøvreringa i vassdraget sommaren 1985 ...var i strid med kva regulanten i si tid hevda for skjønnsrettane og desse la til grunn for erstatningsfastsetjinga" gir uttrykk for en riktig lovtolkning. Lagmannsrettens bemerkninger kan ikke leses slik at enhver endring i utviklingen gir adgang til etterskjønn. Det er regulanten som har beskrevet slingringsmonnet ved reguleringen, og han som har overskredet grensene. Dette syn samsvarer med avgjørelsen i [[Rt-1962-53]] og Fleischer: "Skjønnsprosessen" 109. I denne forbindelse er det uinteressant å sondre mellom forskjellige skadetyper. Skjønnet har utmålt erstatningen under forutsetning av at lukene skulle stå åpne i sommerhalvåret, noe de ikke har gjort. Om saksomkostningsavgjørelsen viser Erik Usterud til at de utgifter ekspropriaten pådrar seg for å få skjønnet fremmet eller få spørsmålet om fremme eller avvisning prøvet, er å anse som nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken, sammenlign Dragsten-Vislie: "Skjønnsloven" 326 for så vidt gjelder prøvelse av ekspropriasjonshjemmelens gyldighet. Enn større grunn er det til å pålegge eksproprianten å dekke utgiftene ved behandlingen av avvisningsspørsmålet. Omkostningene for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg reguleres direkte av skjønnsloven §54B. Erik Usterud har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. Arendal Energiverk tilpliktes å betale Erik Usterud sakens omkostninger for Høyesterett." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Arendal Energiverk har angrepet lagmannsrettens forståelse av vassdragsloven §136 nr 1, jf tvistemålsloven §404 nr 3 hvoretter videre kjæremål kan rette seg mot tolkingen av en lovforskrift. Usterud krevde etterskjønn under henvisning til vassdragsloven §136 nr 1 fordi han mente at det var oppstått mer omfattende neddemnings- og forsumpningsskader enn forutsatt ved overskjønnet. Lagmannsretten har gjengitt grunnlaget for begjæringen slik: "Heile Usteruds grunngjeving for å krevje etterskjønn, er knytt til at dei føresetnadene for sommarreguleringa som skjønnsrettane la til grunn, ikkje har halde." Det er på det rene og uomtvistet at det ved overskjønnet ble gitt erstatning for neddemnings- og forsumpningsskader, og at kravet nå gjelder ytterligere erstatning for slike skader fordi de forutsetninger skjønnsretten bygget på om manøvrering av dammen har vist seg ikke å holde stikk. Det som etter §136 nr 1 kan gi grunnlag for etterskjønn, er "skade som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet". Hvis en skade er medtatt, kan det ikke kreves etterskjønn selv om det skulle vise seg at skjønnet har vurdert skaden for lavt, jf Innstilling fra Vassdragslovkommisjonen i 1918 121-22, det avsnitt som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsretten har likevel funnet at det må være adgang til etterskjønn i det foreliggende tilfelle. Kjæremålsutvalget forstår det slik at det da er lagt avgjørende vekt på at overskjønnsretten ved sin vurdering av skadeomfanget har lagt til grunn opplysninger fra eksproprianten om hvorledes dammen ville bli manøvrert, og at det senere har vist seg at eksproprianten manøvrerer på en annen måte enn det som ble anført for overskjønnet, noe som har medført at skadevirkningene er blitt større enn forutsatt. Lagmannsrettens premisser må forstås slik at eksproprianten ikke har påtatt seg noen forpliktelse til ikke å utnytte reguleringen i samsvar med ekspropriasjonstillatelsen og skjønnsforutsetningene. Krav om erstatning måtte hvis eksproprianten hadde påtatt seg en slik forpliktelse, etter lagmannsrettens syn fremmes ved vanlig søksmål. Kjæremålsutvalget er ikke enig med lagmannsretten i at vassdragsloven §136 nr 1 kan forstås slik at det kan fremmes tilleggsskjønn på det nevnte grunnlag. Ved sin bedømmelse av neddemnings- og forsumpningsskader måtte skjønnsretten ta utgangspunkt i ekspropriasjonstillatelse og skjønnsforutsetninger. Hvorledes dammen ville bli manøvrert, var et spørsmål som hørte under skjønnsutøvelsen. Retten var ikke bundet av ekspropriantens anførsler om hvorledes denne hadde til hensikt å bruke reguleringsanlegget, men måtte ta et selvstendig standpunkt til hvorledes dammen måtte påregnes å bli utnyttet i fremtiden. Om den fremtidige utvikling blir en annen enn retten har lagt til grunn, og skadene dermed større, gir dette ikke grunnlag for etterskjønn. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Når vilkårene for etterskjønn ikke forleigger, og begjæring om slikt skjønn derfor avvises, kan de særlige bestemmelser om saksomkostninger ved ekspropriasjonskjønn ikke komme til anvendelse. Omkostningsspørsmålet måtte derfor, slik herredsretten har gjort, avgjøres etter de vanlige regler i tvistemålsloven, jf skjønnsloven §43. Det kan ikke sees å være grunnlag for å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Opphevelsen av lagmannsrettens kjennelse omfatter også omkostningsavgjørelsen. Kjæremålsutvalget finner at saken har prinsipiell betydning og har vært såvidt tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for kjæremålsutvalget. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt