Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst. dommer <strong>Haugen</strong>: Saken gjelder spørsmålet om ansvar etter en garantierklæring som A/S Aker Mek. Verksted (senere kalt Aker) utstedte den 13. august 1970 til Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. (senere kalt Trans-Asiatic). Erklæringen ble avgitt i forbindelse med at det den 16. august 1970 ble inngått en voldgiftsavtale om at en tvist om erstatning for brudd på certeparti som Trans Asiatic hadde anlagt i Oslo mot Aker og A. I Group S.A., ble henskutt til voldgift i Israel. Etter voldgiftsavtalen var Trans-Asiatic saksøker, mens Aker, A. I. Group S.A., Panmaritime Ltd. S.A. og Cia Amis var saksøkt. Med unntak av Aker var alle de nevnte selskaper registrert i Panama. Ved erklæringen av 13. august 1970 garanterte Aker betaling av beløp opp til 5 millioner dollar som måtte bli tilkjent Trans-Asiatic ved voldgiftsrettens avgjørelse. En likelydende erklæring ble den 16. august 1970 utferdiget av Maritime Fruit Carriers Company Ltd. Dette selskap var ikke part i voldgiftssaken, men hadde reell hovedinteresse bak de saksøkte selskaper. Ved forlik, inngått for voldgiftsretten den 26. april 1971, forpliktet Panmaritime og Cia Amis seg til i fellesskap å betale til Trans-Asiatic i alt 5 millioner dollar med renter. Aker og A. I. Group var ikke parter i forliket. Voldgiftsretten avsa den 18. mai 1971 en «arbitration award» som avsluttet voldgiftssaken. Et beløp på 5 millioner dollar skulle betales over et tidsrom på 7 år, og Trans-Asiatic fikk gjeldsbrev («promissory notes») for de enkelte avdrag. Gjeldsbrevene fikk påtegning om aval fra Maritime Fruit Carriers. Aker er ikke nevnt i forliket eller i den «award» som avsluttet voldgiftssaken. De utstedte gjeldsbrev ble diskontert. Gjeldsbrevene som forfalt etter 1. januar 1976, ble imidlertid misligholdt av debitorene, og Trans-Asiatic måtte innløse dem. Selskapet varslet Aker om at det ville gjøre ansvar gjeldende under den nevnte garanti av 13. august 1970. Aker bestred at garantien omfattet forliksbeløpet, og Trans Asiatic gikk til sak ved Oslo byrett. Byretten avsa dom i saken den 24. november 1976 med denne domsslutning. <span id="rp-innrykk">«1. A/S Akers Mek. Verksted frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span> Trans-Asiatic påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Denne dom av 27. oktober 1977 har slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»</span> Om det nærmere saksforhold viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Av disse fremgår også partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser. <strong>Trans-Asiatic</strong> har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Selskapet gjør stort sett gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten slik anførslene er gjengitt i dennes Side:124 dom. Det presiseres at når forliket ble stadfestet av voldgiftsretten ved «arbitration award», må det beløp som Trans-Asiatic ble tilkjent, omfattes av uttrykket «any and all sums awarded to you» i garantierklæringens punkt 1. I denne forbindelse henvises til erklæringens punkt 6 hvoretter gyldigheten av garantien ikke skal influeres av at Trans-Asiatic uten Akers samtykke gir henstand eller inngår annen avtale med debitorene. Dette viser, anføres det, at uttrykket i punkt 1 også omfatter beløp som fastsettes ved forlik, og det er ikke noe holdepunkt for at garantien ikke skulle gjelde i et tilfelle som nærværende. Således kan det ikke ha noe å si at Aker ikke var part i forliket. I denne forbindelse hevder Trans-Asiatic at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har lagt vekt på at Aker var part i voldgiftssaken. Aker hadde vært part i rettssak i Norge om erstatning for brudd på certepartiet, og i denne sak hadde det hatt mulighet for å få prøvet hovedfordringen. Det ønsket imidlertid å få saken overført til voldgift i Israel, og Trans-Asiatic samtykket på betingelse av at Aker ble part i voldgiftssaken og dessuten stilte garanti for riktig betaling av erstatning som ble ilagt et eller flere av de andre saksøkte selskaper. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, har Aker ikke vært representert ved voldgiftsrettens avsluttende behandling av saken, og verkstedet hevder at det er tatt utenforliggende hensyn ved fastsettelsen av erstatningens størrelse. Aker kunne imidlertid ha gjort bruk av de rettsmidler som er omhandlet i den israelske voldgiftslovs section 15 og 24 for å få den avsagte «award» opphevet. Dette fremgår av advokat Landaus uimotsagte betenkning av 24. februar 1977. I så fall ville saken ha kunnet komme opp for voldgiftsretten på ny, og Aker hadde da hatt rett til å få hovedfordringen prøvet. Aker hadde imidlertid ikke bare rettigheter. Når det først var reist sak i Norge, hvor erstatningsspørsmålet kunne ha blitt avgjort, og saken så etter Akers eget ønske ble overført til voldgift i Israel, måtte Aker være forpliktet til å gjøre sitt til at hovedfordringen ble riktig avgjort av voldgiftsretten. Når Aker ikke gjorde hva det kunne for så vidt, må selskapet avfinne seg med at voldgiftsrettens avgjørelse av hovedfordringen foreligger som et faktum. Antas det at Aker fortsatt kan påberope seg at hovedfordringen ikke er riktig avgjort, må den prøves prejudisielt i denne sak, og Aker må føre bevis for sin påstand. Slikt bevis er imidlertid ikke ført. Det er ikke holdepunkter for å anta at det har vært tatt usaklige eller utenforliggende hensyn ved inngåelsen av forliket, og det har formodningen mot seg at Panmaritime og Cia Amis ville gå med på å betale 5 millioner dollar hvis de ikke mente at de var forpliktet til å betale beløpet. At det var et virkelig forlik, fremgår også av at Trans-Asiatic reduserte sitt krav fra 7,3 millioner dollar til 5 millioner, og det er grunn til å tro at voldgiftsretten ville ha kommet frem til omtrent samme resultat hvis den hadde prøvet realiteten. Det må også Aker ha ment, idet selskapet ellers kunne ha fortsatt saken i Oslo. Side:125 Trans-Asiatic benekter at Akers garanti må anses for å være falt bort ved forliket. Det er på det rene at voldgiftsretten mente å heve saken for alle parter, og at Aker ikke er nevnt i den «award» som hever saken, er en saksbehandlingsfeil som kunne ha vært rettet ved bruk av rettsmidler. Spørsmålet om Aker ikke lenger var å anse som part, har ellers ingen betydning for Akers stilling som garantist. Videre var det for å lette innfordringen at Maritime Fruit Carrier fornyet sin garanti ved påtegning om aval på gjeldsbrevene. At verkstedet ikke ble anmodet om en tilsvarende påtegning, kan ikke tas som et indisium på at Akers garanti var falt bort. Endelig hevdes at Meridor, som representerte Panmaritime, bare uttalte seg på vegne av dette selskap og Cia Amis når han i brev av 1. juli 1971 kom med de uttalelser som er referert i lagmannsrettens dom. Trans-Asiatic hadde ikke samtykket i at Aker skulle gå ut av saken, og det er avgjørende. Når det gjelder spørsmålet om foreldelse, henholder Trans-Asiatic seg til lagmannsrettens domsgrunner som selskapet finner riktige. Skulle det bli spørsmål om lovvalg ved avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet, mener selskapet at israelsk rett må legges til grunn. Trans-Asiatic har nå innløst alle gjeldsbrev som har forfallstid etter 1. januar 1976. Samtidig har det skjedd en del innbetalinger fra debitorene, og Trans-Asiatic har beregnet sitt tilgodehavende 31. desember 1978 til 1.294.063 dollar. Selskapet har nedlagt denne påstand: <span id="rp-innrykk">«1. A/S Akers Mek. Verksted dømmes til å betale til Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. USD 1.294.063 - med tillegg av 9% rente p.a. regnet fra 1. januar 1979 mot å få seg overdratt de gjeldsbrev (promissory notes) beløpet knytter seg til.</span> <span id="rp-innrykk">2. Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»</span> <strong>A/S Aker Mek. Verksted</strong> har tatt til gjenmæle, og selskapet har stort sett gjort gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for byrett og lagmannsrett slik anførslene er gjengitt i disse instansers domsgrunner. Selskapet presiserer: Garantierklæringen av 13. august 1970 gjaldt etter ordlyden i punkt 1 beløp som ble tilkjent Trans-Asiatic ved voldgiftsdom etter en realitetsavgjørelse. Dette er et hovedvilkår som verken endres eller utvides ved de øvrige bestemmelser i erklæringen. For så vidt aksepteres det ikke at punkt 6 i erklæringen innebærer noen utvidelse av rammen i punkt 1. Garantierklæringen dekker derfor ikke det forlik som ble inngått den 26. april 1971 mellom Panmaritime og Cia Amis på den ene side og Trans-Asiatic på den annen side. At voldgiftssaken ble avsluttet med en «arbitration award», er en ren formalitet som er uten betydning for utstrekningen av garantien. Derimot er det ikke formalisme når Aker påberoper seg at forliket ikke dekkes av garantien. Ved den fremgangsmåte som ble brukt, har nemlig Aker mistet vesentlige kauteler, idet erstatningen ikke ble fastsatt av en frittstående voldgiftsrett på grunnlag av bevis og rettsregler Side:126 og etter kontradiktoriske forhandlinger hvor Aker kunne delta. Dessuten foreligger det klare indikasjoner på at forliket ikke bare er begrunnet i saken. Statlig engasjement og utenforliggende interesser har spilt inn. Den israelske finansminister var således til stede i rettsmøtet den 26. april 1971, og både av møteprotokollen og av dokumentene i saken fremgår det at Panmaritime og Israels regjering anså det for å være meget viktig at Trans-Asiatic sluttet tonnasje gjennom Panmaritime. Man vet ikke hvor meget Panmaritime var villig til å betale for disse fortrinnsrettigheter. Heller ikke vet man hvor meget betalingsutsettelsen betød for Panmaritime. Disse forhold var uten relevans hvis voldgiftsretten traff avgjørelsen, men som saken nå står, vet man ikke hvilket utfall saken ville ha fått hvis den var blitt avgjort av voldgiftsretten. Aker var ikke part i voldgiftssaken som garantist. Derfor har det ikke i noe tilfelle mistet retten til å få det underliggende forhold prejudisielt prøvet i denne sak. Høyesterett har imidlertid ikke materiale til å prøve spørsmålet. Etter Akers mening er forliket så klart motivert av utenforliggende hensyn og lå så langt utenfor partenes forutsetninger at det ikke dekkes av garantien. Da forliket ble inngått, gikk Aker ut av voldgiftssaken som part, og det er da grunn til å anta at også garantiansvaret falt bort. Det pekes i den forbindelse på at den annen garantist, Maritime Fruit Carriers, ved forliket fornyet sin garanti, mens Aker ikke ble nevnt i forliket. Videre henvises det til at Meridor i Panmaritime i brev til Aker av 1. juli 1971 har uttalt at Aker var ute av bildet helt fra begynnelsen av sakens behandling i voldgiftsretten. Aker er enig med lagmannsretten når den har funnet at Trans Asiatic er mest å bebreide fordi det ikke i forbindelse med inngåelsen av forliket ble tatt standpunkt til Akers ansvar etter den tidligere gitte garanti. Garantispørsmålet var, hevdes det, utenfor voldgiftsrettens kompetanseområde, slik at spørsmålet ikke ville ha fått sin avgjørelse ved denne domstol selv om rettsmidler var blitt benyttet. Det hadde vært mer naturlig om Trans-Asiatic hadde aksjonert med sak i Norge. Subsidiært har Aker hevdet at selskapets ansvar etter garantierklæringen er foreldet. Aker gjør i den forbindelse gjeldende de samme anførsler for Høyesterett som for lagmannsretten. A/S Akers Mek. Verksted har nedlagt denne påstand: <span id="rp-innrykk">«Lagmannsrettens dom stadfestes dog slik at A/S Akers Mek. Verksted tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser.»</span> For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg nedenfor skal komme tilbake til i nødvendig utstrekning. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for de tidligere instanser. <span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.</span> Hovedspørsmålet i saken er hvilken rekkevidde garantierklæringen av 13. august 1970 har, og jeg er enig med lagmannsretten i at Side:127 man ved vurderingen av dette spørsmål må ta utgangspunkt i ordlyden i erklæringens punkt 1. Her forplikter Aker seg til betingelsesløst og ugjenkallelig å betale til Trans-Asiatic «any and all sums awarded to you in the said arbitration». Det vanlige for voldgiftssaker er at de avgjøres av voldgiftsretten på grunnlag av bevis og lovregler og etter kontradiktorisk saksbehandling, og jeg går ut fra at erklæringens punkt 1 først og fremst tar sikte på garanti for erstatning som blir fastsatt ved slike realitetsavgjørelser. Som lagmannsretten finner jeg imidlertid at erklæringen også kunne dekke erstatning fastsatt ved forlik som ble inngått for voldgiftsretten, og som uten realitetsbehandling ble stadfestet av denne i en «award». Det kunne gjelde selv om Aker ikke var part i forliket, men forutsetningen må være at det er tilstrekkelig godtgjort at det foreligger betalingsplikt for det beløp som forliket omfatter. Hvor meget som i så måte skal forlanges, vil avhenge av omstendighetene i det konkrete tilfelle. At forliket blir stadfestet ved «award», kan ikke tillegges noen betydning i denne forbindelse. Jeg skyter her inn at etter min mening medfører ikke punkt 6 i garantierklæringen at Aker har et utvidet garantiansvar for Trans Asiatics avtale med debitorene. Bestemmelsene må ta sikte på henstand i forbindelse med inndrivelse av tilkjente beløp eller andre etterfølgende omstendigheter. Videre finner jeg at det ikke kan ha betydning for denne sak at Aker ikke brukte rettsmidler mot voldgiftsrettens «award». Etter det som er opplyst, må jeg gå ut fra at Aker ved bruk av rettsmidler etter den israelske voldgiftslov kunne ha oppnådd frifinnelse som part i voldgiftssaken. Men forliket mellom Panmaritime og Cia Amis på den ene side og Trans-Asiatic på den annen side kunne Aker ikke ha fått endret, og det må forutsettes at voldgiftsretten ved en ny behandling ikke ville ha vurdert hovedfordringen. Da det ikke lå inn under voldgiftsrettens kompetanse å ta stilling til om Akers garanti omfattet det avtalte erstatningsbeløp, ville Aker som garantist heller ikke ha fått avgjort dette spørsmål ved ny behandling i voldgiftsretten. Bortsett fra spørsmålet om foreldelse står derfor spørsmålet om Akers garanti gjaldt for det beløp som ble fastsatt ved voldgiftsrettens «award» i samme stilling nå som da voldgiftssaken ble avgjort. Aker må derfor fortsatt kunne påberope seg at voldgiftstvisten ikke er avgjort på en slik måte at garantien kan gjøres gjeldende. For Høyesterett er det flere opplysninger om hvorledes forliket for voldgiftsretten kom i stand enn hva tilfelle var ved lagmannsrettens behandlingen av saken, jfr. bemerkningene i lagmannsrettens dom. Under prosedyren for Høyesterett var således partene enige om at erstatningsspørsmålet ikke var blitt vurdert før i rettsmøtet av 26. april 1971. Fra dette rettsmøte foreligger det protokoll. Dette dokument er nytt for Høyesterett. Av protokollen fremgår at Ben-Dror møtte på vegne av Trans Asiatic, mens Meridor og Brenner, som representerte Panmaritime og Maritime Fruit Carriers, ifølge protokollen møtte for de saksøkte. Prosessfullmektigene møtte ikke uten at grunnen er angitt. Derimot Side:128 var den israelske finansminister Sapir og viseministeren Dinstein til stede under den første del av forhandlingene. Av det protokollerte fra møtet gjengir jeg følgende hovedtrekk: Ved åpningen av rettsmøtet minnet finansministeren om at Meridor og Brenner hadde foreslått voldgift, og at voldgiftsmennene var blitt oppnevnt i samsvar med hans forslag. Han ønsket ikke å diskutere realiteten i saken, men ville vite om den kunne avsluttes i løpet av to dager hvis partene kunne bli enige om en løsning av alle de omtvistede spørsmål. Medlem av voldgiftsretten Viedra bemerket at hvis partene var forsonlig innstilt, skulle det kunne være mulig å avslutte saken på stedet. Meridor og Brenner uttalte at ut fra ønsket om å glemme fortiden og begynne på nytt var de villige til å finne fram til en avtale. Denne måtte imidlertid være betinget av at Trans Asiatic dekket en del av sitt tonnasjebehov fra eller gjennom Panmaritime. Befraktningsspørsmålet ble så diskutert, og det ble oppnådd enighet på dette punkt, jfr. avsnitt E (4) i voldgiftsrettens «award» (inntatt i byrettens dom). Brenner antydet deretter at voldgiftsforhandlingene skulle avsluttes ved at det ble betalt 4-5 millioner dollar til Trans-Asiatic. Finansministeren foreslo at saksøkte skulle betale saksøkeren 5 millioner dollar i terminer fastsatt av voldgiftsretten med 4% renter p.a., og at saksøkeren skulle få gjeldsbrev som bevis for de enkelte terminer. Ministeren informerte også Ben-Dror om at han i så fall ville være villig til å diskontere gjeldsbrevene, og på spørsmål fra Meridor svarte ministeren at han var villig til å akseptere gjeldsbrev fra Maritime Fruit Carriers. Etterat partene hadde godtatt finansministerens forslag, forlot han og hans stedfortreder møtet. Jeg har gjengitt så vidt meget fra protokollen fordi det etter min mening synes å vise at staten Israel må ha hatt stor interesse av at forlik ble inngått, og at tilsagnet om befraktning av Trans-Asiatics tonnasjebehov var en betingelse for avtalen. Det protokollerte viser også at Aker ikke var representert i rettsmøtet, og at voldgiftsretten ikke foretok noen realitetsbehandling av hovedkravet. For øvrig foreligger det ikke nærmere opplysninger om inngåelsen av forliket. Disse og andre opplysninger som kunne være av interesse for avgjørelsen av saken, er ikke søkt tilveiebrakt ved avhør av de personer som var til stede ved forliksinngåelsen. Den eneste av disse som har gitt sitt syn på saken, er Meridor, nemlig i brev av 1. juli 1971 til Aker. Brevet er i sin helhet gjengitt i byrettens dom. Etter innholdet var Meridor av den oppfatning at Aker og A. I. Group var ute av bildet helt fra begynnelsen av saken i voldgiftsretten, og at det var klart at disse to var «out of responsibility» da forliket var oppnådd. Det kan synes å trekke i samme retning når den annen garantist, Maritime Fruit Carriers, ved forliket fornyet sin garanti ved påtegning om aval på gjeldsbrevene, mens Aker ikke fikk noen henvendelse om det. Verken av Meridors brev eller av voldgiftsrettens protkoll eller «award» fremgår det imidlertid noe om at Trans-Asiatic har samtykket Side:129 i at Aker skulle slippe fri fra sitt garantiansvar i forbindelse med forliket, og etter garantierklæringens punkt 7 skulle frafallelse av garantien bare kunne skje ved skriftlig underretning. Jeg finner derfor ikke å kunne legge til grunn at Trans-Asiatic gikk med på at garantiavtalen skulle fall bort i og med forliket. Derimot er det på det rene at på møtet den 26. april 1971 var interesser som lå utenfor garantiens ramme, sterkt fremme i diskusjonen. Hvilken betydning hensynet til disse interesser hadde for fastsettelsen av det beløp forliket omhandler, kan jeg ikke ha noen begrunnet oppfatning om, men betydningen kan ha vært stor. Dertil kommer at størrelsen av erstatningen for det påståtte brudd på certepartiet ikke ble behandlet i voldgiftsretten, og forliksbeløpet ble fastsatt uten at Aker ble hørt. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig godtgjort at de saksøkte i voldgiftssaken hadde plikt til å betale 5 millioner dollar. Konsekvensen av det blir at garantien ikke dekker det avtalte beløp, og Aker må bli å frifinne. Fra begge sider er det under prosedyren for Høyesterett hevdet at den annen part burde ha opptrådt mer aktivt da det sommeren 1971 ble klart at partene hadde forskjellig syn på spørsmålet om garantien omfattet det avtalte beløp. Jeg kan imidlertid ikke finne at den ene part er særlig mer å laste enn den andre for at det gikk så lang tid før spørsmålet kom opp til avgjørelse. Forholdet er derfor uten betydning for domsresultatet. Etter dette er det unødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om foreldelse. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Dennes dom blir derfor å stadfeste. Anken har ikke ført fram, men saken har budt på slik tvil at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180, første ledd i.f. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer <strong>Bølviken</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg finner dog grunn til å bemerke at - slik jeg ser det - må en garanti som etter sitt innhold går ut på at garantisten garanterer for det beløp som kreditor måtte bli tilkjent av domstolene eller av en voldgiftsrett, i alminnelighet forutsette en realitetsprøving av hovedkravet. Det må etter min mening foreligge særlige omstendigheter om den ansvarlige etter garantien skal kunne kreves etter et forlik som inngås uten garantistens medvirkning eller tilslutning. I denne sak er forholdene spesielle. Men det er ikke godtgjort omstendigheter som kan lede til ansvar for garantisten etter det forlik som er inngått. Tvert om foreligger det omstendigheter som trekker i motsatt retning. Jeg viser til det førstvoterende uttaler om måten forliket Side:130 ble inngått på, om bakgrunnen for forliket og det innhold forliket fikk og forutsetningene for det. Dommer <strong>Tønseth</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Haugen. Dommer <strong>Løchen</strong> og justitiarius <strong>Ryssdal</strong>: Likeså. <strong>Av byrettens dom (dommer Jørgen Traagstad):</strong> Det faktiske forhold er på det rene og uomtvistet: 1. I april 1968 ble det inngått kontrakt mellom A/S Akers Mek. Verksted (heretter kalt Aker) og Pan-Maritime Ltd. S.A. om bygging av et tankskip på 220.000 tonn dw. Skipet ble bygget ved Stord Verft som Akers byggenummer 665. Det ble levert i september 1970 og fikk da navnet M/T Humbolt. Før skipet var ferdig hadde imidlertid Pan-Maritime Ltd. S.A. overdratt sin byggekontrakt til Cia Amis S.A, som igjen overdro den til et tysk kommanditselskap - Core II. 2. Pan-Maritime Ltd. S.A. og rederiet Maritime Fruit Carriers Inc. er nær forbundet med hverandre. Selskapene er registrert i Panama. Pan-Maritime Ltd S.A. og Aker skal hver ha hatt 50% av aksjene i selskapene A.I. Group S.A. og Cia Amis S.A. som også er registrert i Panama. 3. Det israelske oljeselskapet Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. (heretter kalt Trans-Asiatic) - som er registrert i Panama - hadde i brev av 8/8 1969 tinget seg rett til å få stillet byggenummer 665 til disposisjon for en periode av 18 år. Skipet skulle benyttes til transport av olje fra havn i Rødehavet. Det tyske selskapet lot imidlertid andre få certeparti på M/T Humbolt. 4. Trans-Asiatic uttok da - 17/4 1970 - stevning mot Aker og A. I. Group ved Oslo byrett med foreløpig påstand om at de saksøkte in solidum skulle tilpliktes å betale Trans-Asiatic USD 7.300.000,- eller et tilsvarende beløp i norske kroner. Det ble vist til at generaldirektør Martin Siem og herr D. Ben-Dror hadde påført det nevnte brev av 8/8 1969 sine initialer. Begge disse og herr I. Aurbach hadde også satt sine initialer under et udatert certeparti. 5. Saken ved Oslo byrett ble imidlertid hevet ved kjennelse 24/8 1970 etter at det 16/8 s.å. var inngått en voldgiftsavtale mellom Trans-Asiatic og - på den annen side - Aker, A. I. Group, Pan Maritime og Cia Amis. Voldgiftsavtalens punkt B lyder slik: «The parties hereto agree to submit the disputes to arbitration: Now therefore the parties agree as follows: 1. The parties hereby refer the disputes to arbitration by Dr. A. Lehman, Mr. Y. Levinson and Mr. N. Wydra. 2. Plaintiff hereby agrees to limit its claim in the said arbitration to U.S. Dollars 7.300.000,-. 3. The said arbitration shall be held in Israel and shall be governed by the Arbitration Law 5728-1968 of the State of Israel. 4. Notices to be sent in connection with the said arbitration shall be sent to the parties at the following adresses: Side:131 Plaintiff: Trans-Asiatic Oil Ltd., S.A., 123 Ha'hashmonaim Street, Tel Aviv. Defendants: c/o Yaacov Salomon, Advocate, 64 Hamegimin Avenue, Haifa.» Aker oppnevnte 15/11 1970 som sine prosessfullmektiger under voldgiftssaken advokatene «Per Brunsvig, Yaacov Salomon, Naphtali Lipschutz and Michael Fox». 6. Før voldgiftsavtalen ble inngått og byrettssaken hevet, hadde Aker - 13/8 1970 - avgitt slik garantierklæring til Trans-Asiatic: «Gentlemen: Whereas A. Disputes (- - -) have arisen between your Company, of the one part, and A/S Akers Mek. Verksted, A.I. Group S.A., Panmaritime Limited S.A. and Cia Amis S.A. (- - -) of the other part, concerning the non-delivery by the Defendants, or any of them of a certain 220.000 dwt tanker - - -to your Company as Charterers. B. Your Company has agreed, subject, interalia, to the receipt of this guarantee, to submit the disputes to arbitration (- - -) in Israel pursuant to an arbitration agreement, a copy of which is attached hereto. Now therefore in consideration of the foregoing and to induce your company to submit the disputes to arbitration and in consideration of your willingness to do so in reliance on this guarantee, we hereby undertake as follows: 1. We hereby uncondictionally and irrevocably guarantee that we shall pay to you, your successors and assign within 45 days of your first demand and all sums awarded to you in the said arbitration, subject only to the limitation contained in paragraph 2 of this guarantee. 2. (a) Our liability hereunder shall not exceed the sum of U. S. Dollars 5.000.000,-(- - -) plus interest thereon at the rate of nine per cent per annum from the date of demand until the actual payment thereof, and the costs and expenses if any, including attorney's fees, of enforcing this guarantee. (b) All payments hereunder shall be made freely in transferable U.S. Dollars. 3. We hereby waive any right to require that any demand made or action be taken by you against the Defendants, or any of them, or to require that resort be had to any security or collateral given by any other person in connection with the disputes or the arbitration. 4. We shall not be entitled as against your Company to any right of proof in the liquidation or bankruptcy of the Defendants, or any of them, against whom an award is made as aforesaid or any other right to claim any amount from the Defendants, or any of them, in connection with our payments under this guarantee unless and until the total of all sums awarded to your Company in tbe arbitration and any interest due thereon shall first have been completely discharged and Side:132 satisfied. 5. We hereby warrant and declare that in connection with our liability hereunder we have not taken and will not take from the Defendants, or any of them, any promissory note, bill of exchange, mortage or other counter security whatever, whereby we would or might on the liquidation or bankruptcy of the Defendants, or any of them, increase the proofs or claim or diminish the property distributable to the creditors of such Defendant or Defendants in such Iiquidation or bankruptcy. This paragraph shall not apply to any promissory note, bill of exchange, mortage or other security taken by us from Panmaritime Limited S.A. 6. Our liability under this guarantee shall not be affected by any extension of time or by your forbearance to enforce payment of any amount due under an award in the arbitration against any one or more of the Defendants, or any of them, with or without our consent be deemed a waiver discharge, release or modification of this guarantee or our obligation hereunder. 7. Neither this guarantee nor any term hereof may be changed, waived, discharged or terminated except by an instrument in writing signed by us and by your company nor shall any such change, waiver, discharge or termination extend to or affect any right or obligation not expressly set out therein. 8. Any notice to be sent to us hereunder shall be sent by post, cable or telex to: A/S Akers Mekaniske Verksted. Munkedamsveien 45, Oslo 2, Norway. 9. We hereby waive, all notices or demands, notarial or otherwise, in connection herewith or with the enforcement of your rights hereunder except demand mentioned in paragraph 1 above.» 7. Under behandlingen av voldgiftssaken ble det oppnådd forlik mellom Trans-Asiatic og de saksøkte nr. 3 Pan-Maritime og nr. 4 Cia Amis. Av voldgiftsrettens avgjørelse - betegnet som «arbitration award» - av 18/5 1971 siteres: «Whereas: C. Pursuant to the said Statement of Complaint Plalntiff demanded from the Defendants an amount of seven million three hundred thousand dollars; D. On the 24th day of December we received a Statement of Defence and of Counterclaim in which Defendants Nos. 2,3 and 4 demanded from the Plaintiff in a Counterclaim an amount of ten million dollars and on the 2nd day of April 1971 we decided and notified the parties that we do not consider ourselves authorized to consider the Counterclaim and that the Defendants are permitted to submit an amended Statement of Defence and on the 24th day of April 1971 we received and amended Statement of Defence; E. On the 26th day of April the Plaintiff and Defendants Nos. 3 and 4 agreed in our presence to settle the disputes between them by way of compromise in the following manner: Side:133 (1) Defendants Nos. 3 and 4 will jointly pay to the Plaintiff: (A) An amount of USD 1.670.000,00 in 20 consecutive equal quarter yearly payments beginning on the first day of June 1971, (B) An amount of USD 1.670.000,00 in 20 consecutive equal quarter yearly payments beginning on the first day of July 1970, (C) An amount of USD 1.660.000,00 in 20 consecutive equal quarter yearly payments beginning on the first day of July 1973, a total amount of USD 5.000.000,00 (five million United States dollars), plus interest as follows; (2) The unpaid balance of the said amount of USD 5.000.000, will bear interest at the rate of 4 % (four per cent) per annum beginning on the first day of May 1971 until payment on payment dates mentioned in sub-clauses (a), (b) and (c) of clause (1) above; (3) Defendants Nos. 3 and 4 will deliver to the Plaintiff on or before the 28th day of May 1971, in respect of each of the payments mentioned in clause (1) above promissory notes made out to the order of the Plaintiff executed by Defendants Nos 3 and 4 and guaranteed bon pour aval by the Maritime Fruit Carriers Co. Ltd.; an amount of interest of 4 % (four per cent) per annum in respect of the period beginning on the first day of May 1971 until the respective due date of payment of each of the said notes shall be added to the principal amount of such notes; (4) The Plaintiff will offer Defendant No. 3 on the terms of the right of first refusal an order for the Charter of 200.000 DWT of tanker tonnage for a period of 5 or 6 years to the extent that the Plaintiff requires additional tankers until the end of 1973. F. The parties requested us to give the said compromise the force of an arbitration award; Now therefore, We hereby signify our satisfaction with the said compromise and pursuant to the request of the parties, we hereby confer upon the said compromise the force and an arbitration award. - - -» 8. På vegne av Trans-Asiatic underrettet h.r. advokat Frode Ringdal Aker om voldgiftsrettens avgjørelse i et brev av 3/6 1971 til generaldirektør Onar Onarheim. Brevet lyder slik: «Ad Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. - Voldgiftssak. Ved forlik inngått for voldgiftsretten den 26. april 1971 har Pan-Maritime Limited S.A. og Cia Amis S.A. forpliktet seg til å betale til Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. et samlet beløp på USD 5.000.000,- plus rente i løpet av en periode opp til 7 år. Forliket har virkning som en rettskraftig voldgiftsdom. Det beløp som etter rettsforliket tilkommer Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. er sikret ved den garanti De avga den 13. august 1970. Jeg er blitt bedt om å underrette Dem om disse forhold. Samtidig vedlegger jeg en kopi av en engelsk oversettelse av voldgiftsprotokollen. Jeg skulle sette pris på om De ville erkjenne mottagelsen av protokollen og av dette brev.» Side:134 Direktør Onarheim svarte på vegne av Akergruppen 12/7 1971 slik: «Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. - Voldgiftssak. Vi ble noe forbauset over Deres brev av 3. f.m. og tok øyeblikkelig saken opp med Panmaritime Limited S.A. Vedlagt følger kopi av dette selskapets brev av l.d.m. til direktør Siem. I kopien har vi utelatt siste avsnitt i brevet som inneholder en anmodning om å få frigitt forskjellige sikkerheter som var stilt som kontragaranti overfor oss. Som det også fremgår av bilaget til Deres brev, gjaldt vår garanti alene for ansvar i henhold til voldgiftsdom. Noen slik dom er ikke avsagt idet tvisten er ordnet ved forlik direkte mellom partene og uten vår medvirkning. Av vedlagte kopi fremgår klart at partene I forbindelse med forliket var enig om at vår garanti ikke skulle gjelde for dette. Vi tør derfor be Dem ta saken opp med Deres klient.» Det brevet direktør Onarheim refererte til, var stilet til direktør Siem og lød slik: «Dear Martin Following our telephone conversation we would like to confirm you and Aker group that we had reached a settlement with the piperline company. The settlement agreement was reached with the help of Minister Sapir, who was instrumental in finding the right formula for the compromise agreement. In the beginning of the arbitration it was stated by Maritime Fruit Carriers and by Panmaritime that Akers group and AI group are completely out of the claim against them and that whatever result of arbitration takes place il would apply to MCF and PM only, who are taking upon themselves the total responsibility for the claim and Akers group and AI group should be completely absolved by the arbitration court. The arbitration have consented to this procedure and therefore Akers group and AI group were out of picture right from the beginning of the proceedings by arbitrators. When the final settlement mentioned above was reached it was clear that Aker group and AI group are out of responsibility in this Case. When the settlement - comprising five million dollars to be paid to the piperline company within seven years - was agreed upon and when the piperline company suggested that MFC and PM should provide guarantees for this settlement, the Minister of Finance has on the spot agreed to guarantee and discount the promissary notes of PM and pay the piperline company cash; the discount rate was established at 4% p.a. For your information, on the 28th May all the promissory notes comprising 5 million dollars payment have been presented to the piperline company and we got a receipt for this amount. The first promissory note was payable on 1st June and the payments was executed. Akers cannot therefore be approached by anybody for any guarantee for the abovementioned payments which have been already sealed and executed.» Side:135 Brevet var underskrevet av herr Y. Meridor. På dette reagerte advokat Ringdal med følgende brev til direktør Onarheim 21/7 1971: «Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. - Voldgiftssak. Kopi av Deres brev av 12. ds. med bilag er blitt oversendt mine klienter som anmodet av Dem. Så snart jeg har fått kommentarer til Mr. Meridors fremstilling, skal jeg komme tilbake til spørsmålet. I mellomtiden nevner jeg imidlertid at det må bero på en lapsus når de hevder at Deres garanti ikke er virksom idet noen voldgiftsdom ikke er avsagt. Av den kjennelse av voldgiftsretten som jeg har sendt Dem, fremgår i punkt f) på side 4 at «the parties requested us to give the said compromise the force of an arbitration award» og lengre nede på samme side heter det at «we hereby confer upon the said compromise the force of an arbitration award». Trans-Asiatics advokat E. Landau svarte advokat Ringdal med brev av 2/8 1971. Brevet lød slik: «Re: Arbitration of Trans-Asiatic Oil Ltd. S.A. against Akers Mekaniske Verksted and others. As you can learn from para. E of the English translation of the arbitration award the parties agreed, in the presence of the arbitrators to settle the disputes between them by way of a compromise. The Arbitration tribunal, pursuant to the parties request, confered upon the compromise the force of an arbitration award, (see page 4 para. F and succeeding paragraph). Under Israeli law the award is a final award in arbitration and all sums thereby are subject to the Akers guarantee. I would appreciate if you would advise Akers accordingly.» Advokat Ringdal oversendte 11/8 1971 brevet fra advokat Landau til Aker. 9. I alt ble det utstedt 64 gjeldsbrev - «promissory notes» - til Trans-Asiatic i henhold til voldgiftsavtalen - derav 4 for rentebeløp. Trans-Asiatic transporterte gjeldsbrevene til sveitsiske banker. 10. Samtlige gjeldsbrev som er forfalt forut for 1/1 1976 er betalt av debitorene. Det dreier seg om 47 gjeldsbrev. De gjeldsbrev som er forfalt senere er derimot misligholdt. TransAsiatic har måttet innløse dem. - - - V. 1. Retten finner det etter omstendighetene hensiktsmessig først å ta standpunkt til om et eventuelt krav på Aker nå er foreldet. Dersom det er tilfellet, trenger retten ikke å ta standpunkt til om Aker - etter at det ble inngått forlik for voldgiftsretten - har noe ansvar overfor Trans-Asiatic. De foreldelsesregler som kommer til anvendelse i det foreliggende tillfelle må - etter rettens oppfatning - enten være de israelske eller de norske bestemmelser. Etter de opplysninger som foreligger, må det være på det rene at det for saksøkte vil være det gunstigste at det er de norske bestemmelser om foreldelse som kommer til anvendelse. De israelske foreldelsesfrister er Side:136 så lange at foreldelse under ingen omstendigheter kan foreligge foreldelse om denne stats lovbestemmelser skal være utslagsgivende. Skal foreldelse foreligge, må det være fordi retten skal legge norske lovbestemmelser på dette område til grunn for sin avgjørelse. 2. Retten må derfor ta standpunkt til om det er bestemmelsen i §28 i straffelovens ikrafttredelseslov av 22/5 1902 eller bestemmelser i loven om foreldelse av fordringer av 27/71896 som skal anvendes i det foreliggende tilfelle. Utgangspunktet er hvorvidt Trans-Asiatic har et krav på erstatning fordi saksøkeren ikke fikk befrakte Akers byggenummer 665 (M/T Humbolt). Det dreier seg m.a.o. om et erstatningskrav i kontraktsforhold. Slik retten ser det, er det da - i et tilfelle som det foreliggende - bestemmelsene i foreldelsesloven av 1896 som kommer til anvendelse og ikke straffelovens ikrafttredelseslovs §28. Retten finner støtte for dette standpunkt i Arnholm: Privatrett III Almindelig obligasjonsrett utg. 1966 217, Augdahl: Den norske obligasjonsretts almindelige del utg. 1963 129 og Høyesteretts dom i [[Rt-1928-754]]. 3. Det dreier seg imidlertid om et krav på erstatning for brudd på en avtale om befraktning. Det er derfor foreldelsesfristen på 3 år i foreldelseslovens §5 nr. 1 som kommer til anvendelse og ikke 10 års fristen i lovens §3. Resultatet blir derfor i dette tilfelle det samme som om ikrafttredelseslovens §28 bringes til anvendelse (slik bl.a. Stub Holmboe synes å mene er det korrekte). Den omstendighet at foreldelsesfristen løper fra forskjellige tidspunkt etter de nevnte bestemmelser, er uten noen praktisk betydning i det foreliggende tilfelle. 4. For Aker som selvskyldnerkausjonist er foreldelsesfristens lengde den samme som for hovedskyldnerne. Det følger av foreldelseslovens §6. 5. Det spørsmål som da gjenstår i relasjon til norske bestemmelser om foreldelse, er da hvorvidt foreldelsesfristen er endret fra 3 til 10 år etter at det ble inngått et forlik mellom Trans-Asiatic og - på den annen side - Pan-Maritime og Cia Amis. Det retten må ta standpunkt til er m.a.o. om bestemmelsen i foreldelseslovens §12 tredje ledd kommer til anvendelse og slår igjennom overfor fristen i lovens §5 nr. 1. Retten ser da først bort fra at det ble inngått et forlik og forutsetter at voldgiftsretten - som forutsatt - hadde avsagt dom. Retten er av den oppfatning at det da - fra da av - hadde løpt en 10 års frist for hovedskylderne. Det følger av foreldelseslovens §10 tredje ledd. Retten kan ikke se at resultatet for hovedskylderne blir noe annet fordi om det ble inngått et forlik som voldgiftsretten ga virkning som en dom. Det må anses som et «offentlig Forlig» slik at bestemmelsene i §12 tredje ledd kommer til anvendelse. Den omstendighet at foreldelsesfristen for Pan-Maritime og Cia Amis ved forliket ble endret til 10 år, er imidlertid uten følger for Aker som selvskyldnerkausjonist. Det er den foreldelsesfrist som gjaldt for Aker da dets garanti ble avgitt 13/81970 som fortsatt kommer til anvendelse - dvs. en frist på 3 år. Denne frist berøres ikke av om det senere erverves dom for eller inngås forlik om hovedfordringen. Det vises til Stub Homboe: Foreldelse av fordringer utg. 1946 113 og Høyesteretts dom i [[Rt-1940-634]]. Etter rettens oppfatning er derfor Akers ansvar etter garantien av Side:137 1970 bortfalt ved foreldelse dersom det er norske lovbestemmelser om foreldelse som skal komme til anvendelse. 6. Retten må derfor ta standpunkt til om det er norske eller israelske lovbestemmelser om foreldelse som skal legges til grunn i det foreliggende tilfelle. Etter norsk internasjonal privatrett skål det ved dette valg av rettsregler legges avgjørende vekt på hvilket lands lov foreldelsesspørsmålet har nærmeste tilknytning til. Det vises til Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer side 205. I dette tilfelle er det i så henseende momenter som trekker i begge retninger. Retten er imidlertid kommet til at det er norske foreldelsesregler som må komme til anvendelse. Den er tilbøyelig til å anse det avgjørende at Aker - som debitor etter garantierklæringen - er hjemmehørende i Norge. Det vises til Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer side 208 og Gaarder: Internasjonal privatrett utg. 1974 111-112 med henvisning bl.a. til Høyesteretts dom i [[Rt-1928-646]] (Sagedahl-saken). Retten har da lagt til grunn at Aker - som bare kunne saksøkes i Norge - bare har samtykket i at israelsk rett skal komme til anvendelse i den utstrekning dette uttrykkelig ble nevnt i voldgiftsavtalen. Og det er det bare gjort for så vidt angår «the Arbitration Law 5728-1968». At foreldelsesregler etter israelsk rett er prosessuelle bestemmelser, er da uten gjennomslagskraft. 7. Saksøkte må etter dette bli å frifinne. Det er gått mer enn 3 år fra 13/8 1970 da Aker avga sin garantierklæring og til saksøkeren uttok stevning 30/3 1976. 8. Retten trenger etter dette ikke å ta standpunkt til sakens realitet som gjelder hvorvidt Aker fortsatt var forpliktet av sin garantierklæring etter at det ble inngått forlik mellom Trans-Asiatic og - på den annen side - Pan-Maritime og Cia Amis. Retten finner likevel å burde bemerke at resultatet - etter dens oppfatning - ville blitt det samme selv om foreldelse ikke hadde foreligget. 9. Retten tar da først for seg voldgiftsrettens avgjørelse. For voldgiftsretten ble det inngått forlik mellom saksøkeren - Trans-Asiatic - og to av de fire saksøkte: Pan-Maritime og Cia Amis. Aker og A.I. Group var ikke parter i forliket. Forliket ble gitt virkning som en rettskraftig dom. Dermed er det rettskraftig avgjort at Pan-Maritime og Cia Amis plikter å betale USD 5 millioner til Trans-Asiatic. Etter norsk rett medfører imidlertid ikke rettsforliket at Aker - som selvskyldnerkausjonist - av den grunn er forpliktet til å betale forliksbeløpet til Trans-Asiatic. Det vises til Jo Hov: Rettsforlik utg. 1976 541. Den motsatte løsningen ville innebære at debitor - her Pan-Maritime og Cia Amis - langt på vei hadde det i sin hånd å bestemme om kausjonisten skulle betale eller ikke. Den omstendighet at Aker i dette tilfelle var saksøkt for voldgiftsretten og således part i voldgiftssaken, endrer - etter rettens oppfatning - ikke dette. Aker var nemlig ikke part i det forliket som ble inngått. Retten kan ikke se at det foreligger opplyst noe som gir grunn til å Side:138 anta at israelsk rett ser anderledes på spørsmålet om et rettsforlik har bindende virkning for en kausjonist som ikke er part i det forliket som ble inngått (og som ble gitt virkning som en rettskraftig dom). Bestemmelsen i §15 (a) i «the Arbitration Law 5728-1968» synes ikke å løse dette spørsmålet. Slik retten ser det, bestemmer §15 (a) bare at voldgiftsretten i uteblivelsestilfelle kan avgjøre tvisten. Den bestemmer ikke at en uteblitt dermed blir part i et forlik som inngås av de tilstedeværende. Retten tilføyer i denne forbindelse at det ikke forelå noen uteblivelse fra Akers side. Aker møtte med israelske advokater som må ha vært tilstede. De var nemlig også prosessfullmektiger for Pan-Maritime og Cia Amis som var parter i forliket. Det er derfor uten betydning i dette tilfelle at en uteblitt part etter §15 (b) i «the Arbitration Law 5728-1968» innen 30 dager kunne angripe avgjørelsen. Voldgiftsrettens avgjørelse kan derfor ikke godtas som et grunnlag for at Aker skal ha en plikt til å betale Trans-Asiatic inntil USD 5 millioner. 10. Men om det inngåtte forlik ikke påla Aker noen forpliktelse, er det ikke dermed sagt at selskapet etter dette var fritatt for ansvar etter garantierklæringen av 13/8 1970. Det vil bero på to omstendigheter: En tolkning av garantierklæringen og en tolkning av rettsforliket. 11. Retten tar først for seg rettsforliket. Rettsforliket sier intet om hvorvidt den garantien Aker hadde påtatt seg skulle bestå eller falle bort. Og partene i forliket oppfattet dette på forskjellig måte. Trans-Asiatic så det slik at garantien besto uendret. Partens syn kom til uttrykk i det brevet h.r. advokat Ringdal sendte generaldirektør Onarheim 3/61971. Det gjøres gjeldende at garantien ikke var tilbakekalt på den måten som garantierklæringen bestemte i punkt 7. Pan-Maritime oppfattet imidlertid forholdet slik at Aker i og med forliket var fritatt for sitt garantiansvar. Det vises i så henseende til herr Y. Meridors brev av 1/7 1970 til direktør Siem. Her heter det bl.a.: «In the beginning of the arbitration it was stated by Maritime Fruit Carriers and by Panmaritime that Aker group and A.I. Group are completely out of the claim against them and that whatever result of arbitration takes place it would apply to MCF and PM only, who are taking upon themselves the total responsibility for the claim and Aker group and AI group should be completely absolved by the arbitration court. The arbitration have consented to this procedure and therefore Aker group and AI group were out of the proceedings by arbitrators. When the final settlement mentioned above was reached it was clear that Aker group and AI group are out of responsibility in this case.» Det er således uklart hvorledes rettsforliket skal forstås på dette punkt. Det foreligger omstendigheter som støtter begge de nevnte oppfatninger. På den ene side trekker forlikets innhold - med gjeldsbrev og Side:139 garantier for disse i form av aval fra Maritime Fruit Carrier Inc. - i retning av å oppfatte forliket som en fullstendig avtale om hvilke beløp som skulle betales, hvilke tidspunkt dette skulle skje på og hvilke sikkerheter Trans-Asiatic skulle ha - dvs. som frigivelse av Aker fra dets ansvar. På den annen side kan det synes tvilsomt om Trans-Asiatic kunne se seg tjent med å miste den sikkerhet som lå i Akers garanti. Det avhenger bl.a. av hvor god Trans-Asiatic på det tidspunkt anså Maritime Fruit Carriers økonomi for å være. Om det vet retten intet. Retten finner det beklagelig at partene under behandlingen for voldgiftsretten ikke synes å ha gjort hverandre klar over hvorledes de oppfattet det forlik som skulle inngås. I den forbindelse var vel de saksøkte i voldgiftssaken nærmest til å gi klart uttrykk for at det var deres forutsetning at Akers garanti skulle bortfalle. Det kan imidlertid med atskillig rett hevdes at det var noe Trans-Asiatic burde ha forstått. Retten finner ikke på grunnlag av en isolert tolkning av det inngåtte forlik å kunne ha noen sikker oppfatning om hvorledes dette skal tolkes i relasjon til Akers garanti. 12. Retten må derfor tolke Akers garantierklæring. I garantierklæringen påtok Aker seg en ubetinget og uoppsigelig - «unconditionally and irrevocable» - forpliktelse til å betale alle beløp Trans-Asiatic måtte bli tilkjent av voldgiftsretten - «all sums awarded - - - in the said arbitration» - maksimum USD 5 millioner. Dersom voldgiftsretten - etter en prøvelse av forholdet - ved dom hadde pålagt de saksøkte å betale USD 5 millioner, er det på det rene at Aker hadde vært ansvarlig for dette beløpet. Aker gjør imidlertid gjeldende at det var en forutsetning for garantien at spørsmålet om Trans-Asiatic hadde noe krav - og hvor stort dette i tilfelle var - ble avgjort av voldgiftsretten etter en prøvelse av forholdet i form av dom. Og parten hevder at denne forutsetning er kommet til uttrykk i garantierklæringens ordlyd. Retten kan ikke være enig med saksøkte i at det av garantierklæringens ordlyd fremgår at det var et vilkår at det skulle foreligge en dom - dvs. en realitetsavgjørelse etter prøvelse av det fremsatte krav. Retten oppfatter uttrykket «arbitration award» som et språklig sett videre begrep enn en slik domsavgjørelse. Retten viser til at Aker i voldgiftsavtalens punkt 3 har samtykket i at den israelske «Arbitration Law 5728-1968» skal legges til grunn for voldgiftsrettens behandling av tvisten. Og av denne lovs §23 (a) synes det å fremgå at den med uttrykket «an arbitration award» mener noe mer enn en voldgiftsdom. Uttrykket omfatter også andre avgjørelser av voldgiftsretten - f.eks. et forlik. Det vises i denne forbindelse også til den foreliggende avgjørelse av voldgiftsretten - det forlik som retten i medhold av §23 (a) ga rettskraft som en dom. Det betegner seg som «the arbitration award given by us». Retten finner imidlertid ikke en rent filologisk tolkning av garantierklæringen avgjørende. Etter rettens oppfatning må det være avgjørende om det - ordlyden til tross - måtte fremtre som en synbar forutsetning at voldgiftsretten skulle treffe en realitetsavgjørelse av om Trans-Asiatic hadde noe krav på de saksøkte, og av hvor stort dette i tilfelle var. Side:140 Retten finner at dette var en synbar forutsetning for garantien. Trans-Asiatic måtte - eller i det minste burde - forstå at Aker forutsatte at partens krav ble prøvet i en sak hvor Aker hadde anledning til å fremkomme med sine innsigelser. Det måtte fremtre som svært usannsynlig at Aker som garantist la det i de øvrige debitorers hånd å avgjøre hvor meget selskapet skulle være ansvarlig for. Retten viser igjen til Jo Hov: Rettsforlik side 541. Hvis Trans-Asiatic ikke var klar over dette - hvis parten antok at Akers garanti skulle gjelde også resultatet av et forlik hvor Aker ikke var part -, tillå det saksøkeren å få bekreftet dette ved en henvendelse til Aker før forliket ble inngått. Retten finner ikke noen motsetning mellom sin oppfatning og det syn Høyesterett har lagt til grunn i dommene i [[Rt-1931-450]] og 1934 327. Etter rettens oppfatning er nemlig ikke poenget i de nevnte dommer at garantierklæringene ble tolket etter sin ordlyd. Poenget er at Høyesterett tolket garantiene meget strengt - nærmest innskrenkende. Høyesterett har - såvidt retten forstår - ikke ment at ordlyden i en garantierklæring skal være til hinder for at en ellers synbar forutsetning ikke skal tillegges vekt. 13. Så vel etter en tolkning av garantierklæringen som av en helhetsvurdering av forholdet, er således retten kommet til at Aker vil måtte bli å frifinne selv om foreldelse ikke hadde foreligget. 14. Retten er klar over at det ikke er vanlig at retten tar standpunkt til spørsmål som ikke er nødvendige for å komme til det resultat den finner riktig. Når retten likevel i dette tilfelle har fraveket praksis i så henseende, er det dels fordi de mange tvilsomme spørsmål har budt på en interessant utfordring. Og det er dels fordi det antakelig er mer tilfredsstillende for saksøkte ikke bare å bli frifunnet på grunn av foreldelse. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Christian Borchsenius, Bror Oskar Scherdin og kst. lagdommer Erling Slyngstad): Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Lagmannsretten tar sitt utgangspunkt i spørsmålet om Aker er forpliktet ifølge sin garantierklæring etterat forliket ble inngått, og vil herom bemerke: Som det vil ha fremgått, foreligger det få opplysninger om hvorledes forliket for voldgiftsretten kom i stand. Man vet f.eks. ikke hvilke personer som møtte for voldgiftsretten da forliket ble endelig inngått, og hva som ble sagt ved den anledning. Det er også uklart hvem det siktes til med «the parties» i voldgiftsrettens «award» punkt F, hvor det heter: «The parties requested us to give the said compromise the force of an arbitration award». Menes det bare de som var parter i forliket, eller alle som var parter voldgiftssaken, altså også Aker og A. I. Group? Voldgiftsretten refererer det inngåtte forlik, som den stadfester, men sier intet om stillingen prosessuelt sett for Aker og A. I. Group, som ikke var parter i forliket. Man må imidlertid forstå «award» slik at saken var avsluttet også for deres vedkommende. Side:141 Likeledes vet man lite om hva som ble sagt under de forhandlinger som gikk forut for inngåelsen av forliket, og om hvem som da var til stede. I byrettens dom side 10-11 er imidlertid referert et brev datert 1. juli 1971 fra Panmaritime til Aker (direktør Martin Siem). Dette brev er undertegnet av Y. Meridor på vegne av både Panmaritime og Cia Amis (jfr. originalkopi, byrettens dok. nr. 10), og er altså skrevet etterat Trans-Asiatic hadde henvendt seg til Aker med krav om at Akers garanti fortsatt skulle gjelde. Lagmannsretten vil særlig feste oppmerksomheten ved 3. og 4. avsnitt i brevet, som er referert også på side 27 i byrettens dom. Meridor skriver her (3. avsnitt) at Maritime Fruit Carriers (som jo ikke var part i voldgiftssaken) og Panmaritime (saksøkt nr. 3) «In the beginning of the arbitration» erklærte at Aker og A. I. Group «are completely out of the claim against them and that whatever result of arbitration takes place it would apply to MFC and PM only». Videre at Maritime Fruit Carriers og Panmaritime påtok seg det fulle ansvar for kravet, og at Aker og A. I. Group «should be completely absolved by the arbitration court». Meridor skriver videre (4. avsnitt) at «The arbitration have consented to this procedure», og at Aker og A. I. Group derfor var ute av bildet helt fra begynnelsen av sakens behandling i voldgiftsretten, og at det var klart at Aker og A. I. Group var «out of responsibility» da forliket var oppnådd. Lagmannsretten finner det påfallende at intet av dette er referert eller omtalt i voldgiftsrettens «award». Videre vil lagmannsretten feste oppmerksomheten ved at det ikke fremgår noe av Meridors brev om hvorvidt Trans-Asiatic hadde gått med på at Aker og A. I. Group skulle være «competely out of the claim against them». Det er derfor uklart hvordan voldgiftsretten skal ha samtykket i «this procedure», som Meridor skriver. Forholdet var jo at voldgiftssaken gjaldt erstatning for påstått brudd på certeparti, og dette var et certeparti mellom Trans-Asiatic og A. I. Group, med Aker (og Panmaritime) som garantist. En mulighet er at det har vært regnet som en selvfølge at Trans-Asiatic frafalt ethvert ansvar mot Aker og A. I. Group når Maritime Fruit Carriers og Panmaritime påtok seg alt ansvar. Dette vet man imidlertid ikke noe nærmere om. Som ovenfor nevnt, sier ikke voldgiftsretten i sin «award» noe om hva stillingen skulle bli for Aker og A. I. Group som ikke var parter i forliket. Meridor skriver lite om selve forliksforhandlingene. I mangel av nærmere opplysninger om hva som ble sagt av partene under forliksforhandlingene, finner lagmannsretten å måtte gå ut fra at spørsmålet om Akers garanti ikke ble direkte berørt under forhandlingene, at det med andre ord ikke ble gjort klart fra noen av sidene - hverken Trans-Asiatic eller de saksøkte - om Akers garanti av 13. august 1970 skulle gjelde for de USD 5.000.000 som Panmaritime og Cia Amis ved forliket påtok seg å betale. Det kan tenkes at ingen fant det opportunt å sette dette på spissen. Det kan også være at man anså Aker for å være ute av bildet og simpelthen glemte spørsmålet om garantien. Herom er man henvist til gjetninger. Når man skal tolke garantierklæringen for å se om den dekker de USD 5.000.000,- som Trans-Asiatic skulle ha i henhold til forliket, må man ta utgangspunkt i ordlyden, jfr. passusen «all sums awarded to you in the said arbitration». Lagmannsretten antar at «awarded» for det første tar sikte på alle realitetsavgjørelser som voldgiftsretten måtte treffe. Om f.eks. Aker, etter en realitetsprøvelse, ble frifunnet - altså for erstatningskravet - men de Side:142 andre saksøkte ble dømt, måtte garantien trolig ha gjeldt de erstatningsbeløp Trans-Asiatic ble tilkjent. Noe tvilsomt stiller det seg om «awarded» også dekker tiffelle hvor voldgiftsretten ikke selv avgjør realiteten, men som her stadfester et forlik i en «award». Lagmannsretten antar at i prinsippet kan «awarded» dekke også dette, men spørsmålet er om det kan gjelde i nærværende tilfelle hvor Aker ikke er part i det forliket som ble inngått og som ble stadfestet av voldgiftsretten. Før lagmannsretten går nærmere inn på dette, vil den understreke at den omhandlede garantierklæring ikke gjaldt det underliggende erstatningskrav Trans-Asiatic måtte ha for certeparti-bruddet, men det som Trans-Asiatic måtte bli tilkjent i voldgiftssaken. Man kan derfor neppe trekke parallell fra det som ellers er antatt om kausjonistens stilling når kreditor og hoveddebitor inngår rettsforlik uten at kausjonisten er med, jfr. henvisningen i byrettens dom side 25 og 29 til Jo Hov, Rettsforlik side 541 - forutsetningen for Hovs drøftelse er at kausjonen gjelder det underliggende krav som kreditor og hoveddebitor inngår forlik om. Lagmannsretten er kommet til at Aker må gis medhold i spørsmålet om garantien gjelder etterat det var inngått forlik. Man viser til de argumenter som kan anføres for henholdsvis den ene og den annen løsning, slik de er forfektet under prosedyren for lagmannsretten (jfr. referatet foran av partenes anførsler). Man kan også vise til byrettens vurdering av argumentene for og imot i dommen side 26-30. Lagmannsretten vil blant annet fremheve ordene «with or without our consent» i garantierklæringen punkt 6. som kan indicere at Aker skulle hefte uansett hva Trans-Asiatic avtalte med hoveddebitorene. På den annen side er det tvilsomt om punkt 6 tok sikte på annet enn henstand m.m. i forbindelse med inndrivelsen av tilkjente beløp (se ovenfor side 11). I forlikets punkt 3 har som nevnt Maritime Fruit Carriers garantert de «promissory notes», og det kan da sies at når Trans-Asiatic på denne måte fastholdt Maritime Fruit Carriers som garantist, tyder dette på at Trans-Asiatic ikke fant det nødvendig å beholde Aker som garantist; både Aker og Maritime Fruit Carriers hadde jo avgitt likelydende garantierklæringer ved inngåelsen av voldgiftsavtalen den 16. august 1970. Mot dette kan anføres at det Maritime Fruit Carriers påtok seg i forlikets punkt 3, var noe annet og mer enn det tidligere garantiansvar, jfr. ordene «guaranteed bon pour aval», og byrettens dom side 16. Det synes derfor tvilsomt om man av punkt 3 kan slutte noe særlig om Akers garantiansvar. Lagmannsretten antar at man ikke har klare holdepunkter i garantierklæringen eller forliket hverken for den ene eller annen løsning, og at saken må løses ut fra en risikobetraktning. Hvem bør tvilen gå ut over når det ble inngått et forlik hvor Aker ikke var part, uten at spørsmålet om Akers ansvar etter den tidligere avgitte garanti ble tatt standpunkt til. Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering funnet at Trans-Asiatic er nærmest til å bære risikoen. Slik situasjonen var, synes det - alle forhold tatt i betraktning - å være Trans-Asiatic som hadde størst oppfordring til å få klargjort forholdet dersom meningen var at Aker fortsatt skulle være ansvarlig etter sin garanti. Lagmannsretten antar at det resultat den foran er kommet til, må bli det samme enten man vil bedømme garantierklæringen etter norsk eller israelsk rett. Poenget er hva garantierklæringen dekker, om den omfatter også et forlik hvor Aker ikke er part. Det er derfor ikke avgjørende at forliket ble Side:143 stadfestet ved voldgiftsrettens «award», og at denne «award» er rettskraftig for Aker etter israelsk rett. Det er riktig nok at den israelske voldgiftslov skal få anvendelse (voldgiftsavtalens punkt 3). Men det nevnte prosessuelle forhold løser ikke uten videre det materiellrettslige spørsmål om hva garantien dekker. Lagmannsretten vil videre bemerke at den israelske voldgiftslov section 23 - som det er vist til i byrettens dom side 14 og 29 - ikke antas å ha betydning i nærværende sak. Section 23 omhandler en domstols etterfølgende stadfestelse av en «arbitral award». At et forlik stadfestes av voldgiftsretten, slik det skjedde i nærværende tilfelle, synes ikke omfattet av section 23, og voldgiftsretten har heller ikke vist til denne bestemmelse i sin Etter det resultat lagmannsretten foran er kommet til, behøver den ikke gå inn på de øvrige innsigelser Aker har fremsatt. Man finner likevel å burde nevne at man ser annerledes enn byretten på foreldelsesspørsmålet. Utgangspunktet for foreldelsesfristen når det gjelder Akers garanti, antas ikke i noe tiffelle å være garantiens avgivelse, 13. august 1970, som byretten har lagt til grunn (dommen 24). Garantien gjaldt nemlig ikke det underliggende erstatningskrav, som eksisterte da garantien ble avgitt, men de beløp som senere ville bli tilkjent i voldgiftssaken, jfr. ordlyden «all sums awarded». Videre mener lagmannsretten at gode grunner taler for at fristens lengde i dette tiffelle er 10 år for hovedkravet, jfr. foreldelseslovens §12 tredje ledd og §15 annet punktum. Et forlik inngått for en voldgiftsrett bør falle inn under den 10-års frist som her er oppstilt, selv om slikt forlik ikke uttrykkelig er nevnt i de anførte bestemmelser. Etter den endring i tvistemålslovens §464 som fant sted i 1976 - nytt fjerde ledd - skulle løsningen være klar, men det må kunne antas at nevnte fjerde ledd ikke medførte noen endring av rettstilstanden for så vidt angår det omhandlede foreldelsesspørsmål. Man kan ikke se at Stub Holmboe, Foreldelse av fordringer (1946) har behandlet spørsmålet om virkningen av forlik inngått for voldgiftsrett (se nærlig 102-103, 150-151 og 153-155). Er fristen for hovedkravet 10 år, må også fristen for Akers garanti være 10 år, jfr. foreldelseslovens §6. Forutsetningen for denne drøftelse er jo at garantien overhodet gjelder i tilfelle av forlik - hvis den først gjør det, antas fristen også for garantisten å måtte bli 10 år. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på lovvalgsspørsmålet. Etter israels lov er foreldelse ikke inntrådt, og det blir ikke spørsmål om å modifisere dette resultatet ut fra ordre public-lignende betraktninger når heller ikke norsk rett ville føre til foreldelse, jfr. foregående avsnitt. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
