Rediger Høyesterett: HR-1987-1-K

Fritekst:

På vegne av A reiste fylkesmannen i Vestfold ved stevning 9 oktober 1985 til Sandefjord byrett søksmål mot B med påstand om at B skulle kjennes å være far til den gutten A fødte 6 februar 1985. B erkjente i tilsvar og i senere prosesskriv at han kunne være barnets far, men hevdet at moren hadde utnyttet ham for å få et barn. Han ønsket foreldreansvar og samværsrett, og ønsket at disse spørsmålene skulle behandles samtidig med spørsmålet om farskap. Retten innkalte partene til saksforberedende rettsmøte 12 desember 1985. I en lengre redegjørelse 30 november 1985 ba B blant annet om å få føre D og E som vitner. D skulle forklare seg om de følger det kunne få for fedre dersom de ble avskåret fra kontakt med sine barn: Det gjaldt selvmord, tortur og nedsatt arbeidsevne. D skulle også forklare seg om forholdene omkring sosialvesenets faglige kompetanse. B mente at disse forhold, og de øvrige forhold han hadde redegjort for, hadde en klar sammenheng med farskapet og den avgjørelsen som ble tatt i forbindelse med farskapsaken og barnets fremtid. I rettsmøtet 12 desember 1985 besluttet retten blant annet å avslå Bs begjæring om at E og D fikk forklare seg om betydningen av samværsrett, under henvisning til at dette måtte skje under en hovedforhandling hvor spørsmålet om foreldreansvar og samværsrett ble behandlet. Videre besluttet retten under henvisning til tvistemålslovens §150 at farskapspørsmålet skulle pådømmes særskilt. B reiste samme dag motsøksmål med krav om at han og A skulle ha felles foreldreansvar, at han skulle ha den daglige omsorgen for barnet, og at A skulle ha samværsrett. Han begjærte også foreløpig avgjørelse av spørsmålet om samværsrett i henhold til §46 i barneloven, som skulle gjøres gjeldende så snart det var dokumentert at han var faren. Retten innkalte partene til å møte til hovedforhandling 8 juli 1986, med slik angivelse av hva som skulle behandles: "1. Hovedforhandling vedrørende farskapet. 2. Behandling av kravet om foreløpig avgjørelse av spørsmål om samværsrett. 3. Saksforberedende møte vedrørende øvrige punkter i motsøksmålet." I prosesskriv 14 juni 1986 begjærte B blant annet at vitnene E og D skulle avhøres til spørsmålet om foreløpig avgjørelse av samværsrett. Retten besluttet i brev til partene 1 juli 1986 å nekte vitneprov fra de påberopte vitnene under rettsmøtet 8 juli 1986 under henvisning til tvistemålslovens §189 nr. 1 og 6. Retten viste til at kravene i motsøksmålet ikke skulle avgjøres endelig under dette rettsmøte, og at en fikk komme tilbake til disse vitnene under en senere hovedforhandling. Etter hovedforhandlingen 8 juli 1986 avsa byretten 9 juli 1986 dom der B ble kjent å være far til C, født xx.xx.1985, av A. Retten avsa så 11 juli 1986 kjennelse der Bs krav om midlertidig avgjørelse vedrørende foreldreansvaret ble forkastet. B ble gitt midlertidig samværsrett med barnet visse bestemte dager i barnets hjem. B har, etter å ha fått anledning til å rette ankeerklæringen, anket byrettens dom av 9 juli 1986 og påkjært kjennelsen av 11 juli 1986. I ankeerklæringen har han blant annet gjort gjeldende at det var uriktig av byretten å dele pådømmelsen av saken, og å nekte ham å føre de oppgitte vitner. Han har lagt ned slik påstand: "Sandefjord byretts dom av 9. juli 1986 oppheves." I prosesskriv til lagmannsretten 29 oktober 1986 opprettholdt B sitt krav om at D og E ble ført som vitner. I prosesskriv 25 november 1986 sendte han inn vitnefortegnelse der de to vitnene var oppgitt. I påtegning på skrivet datert 27 november 1986 skrev forberedende lagdommer blant annet: "Deres to oppgitte vitner er de samme som De ønsket å føre for Sandefjord byrett, men som av byretten ved beslutning av 01.07.86 ble nektet ført med henvisning til tvistemålsloven §189 nr. 1 og 6. I ankeerklæringen av 24.09.86 er det henvist til at disse vitnene "skulle forklare seg om innholdet i et moderne farskapsbegrep med bakgrunn i amerikansk forskning". Lagmannsretten går ut fra at det samme gjelder for Deres ønske om å føre disse vitnene for lagmannsretten. Det vises også til Deres prosesskrift av 29.10.86, dok 66, hvor De henviser til vitneførsel om "farskapsbegrepets innhold og betydning for barnet, jfr. nyere forskning." Lagmannsretten finner at slik bevisførsel ikke vedkommer den del av saken som er anket til lagmannsretten, nemlig byrettens dom av 09.07.86 med avgjørelse av selve farskapsspørsmålet, og herunder om det var lovlig adgang for byretten til å avsi slik deldom i saken i medhold av tvistemålsloven §150. Bevisførsel om farskapsbegrepets innhold m.v. må i tilfelle høre under den del av saken som foreløpig ikke er pådømt av byretten, men som ble utsatt til anken er avgjort, jfr. Sandefjord byretts skriv av 05.06.86. Med henvisning til dette og i medhold av tvistemålsloven §189, 1. ledd nr. 1, finner lagmannsretten at de to nevnte vitnene E og D må nektes ført under ankeforhandlingen i nevnte ankesak. Denne beslutning må antas å kunne påkjæres etter tvistemålsloven §396. Kjæremålsfristen er 14 dager." B har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning. I kjæremålserklæringen heter det blant annet: "Agder lagmannsretts avgjørelse om å avvise ovennevnte vitner ført i denne sak, betrakter jeg som en handling som Agder Lagmannsrett bevisst og med overlegg ved hjelp av misbruk av makt utfører, for på denne måten å ikke få frem nyere forskning omkring barnefars rolle og nødvendighet for barn." Det gjøres videre gjeldende at det er i strid med Justisdepartementets rundskriv G-276 1981 at vitnene ikke tillates ført. Ellers heter det blant annet i kjæremålserklæringen: "Gjennom dette kjæremål, bes retten omgjøre sitt vedtak om å nekte vitnene E og D. Vitnene skal forklare seg om farskapsbegrepets innhold og betydning for barnet, jfr. nyere forskningsresultater. Dette med bakgrunn i at A mener at en barnefar kun er et objekt som kvinner fritt kan utnytte som sædgivere i vinningsøyemed, for deretter å vrakes helt fra barnet. Barnefarens videre funksjon skal kun være et psykisk og økonomisk slaveri på barnemors premisser. I og med at ankeerklæringen gjelder denne handling utøvd av barnemoren, og som gjør at jeg ikke godtar farskapet før omtalte forhold er en del av dommen, d.v.s. at hun bevisst og med overlegg har utnyttet meg som sædgiver i vinnings øyemed, så føler jeg det påkrevet å få dokumentert den nyere forskning gjennom slik vitneførsel. For å få frem rettferdighet, særlig ovenfor barnet som blir fratatt sin far på slike grusomme metoder, må jeg be om at Agder Lagmannsrett ved kjæremål omgjør sin besluttning." A har i tilsvar sagt seg enig med byretten og lagmannsretten i at de oppgitte vitnene ikke vedkommer den delen av saken som er anket til lagmannsretten, nemlig farskapsspørsmålet, og viser til byrettens og lagmannsrettens begrunnelser. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: "Kjæremål fra B vedrørende Agder lagmannsretts beslutning om å nekte vitnene E og D å forklare seg under ankeforhandlingen vedrørende farskapet til C født xx.xx.1985 tas ikke tilfølge." Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at kjæremålet må forkastes. Det realitetsspørsmål som lagmannsretten skal ta stilling til, er om B er far til C født xx.xx.1985, jfr. barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §9. Det er ikke påstått at de oppgitte vitner D og E har noe å tilføre saken når det gjelder dette spørsmål. Man er derfor enig med lagmannsretten i at de påberopte vitneprov ikke vedkommer ankesaken, jfr. tvistemålslovens §189 første ledd nr. 1. SLUTNING: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt