Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A, født xx.xx.1937, ble 27. mai 1986 ilagt parkeringsgebyr for å ha parkert på Akershusutstikkeren, Oslo havn. Han innga 11. august 1986 skriftlig klage over gebyret til Trafikksjefen i Oslo, som avviste klagen som for sent satt frem. Etter anmodning fra klageren ble saken brakt inn for forhørsretten, og Indre Follo herredsrett avsa 28. februar 1987 kjennelse med slik slutning: "1. Klagen fra A over parkeringsgebyr nr. 4000851 av 27. mai 1986 avvises. 2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Oslo kommune med kr. 500,- - femhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen." A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 11. juni 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Kjæremålet forkastes. 2. A betaler Oslo kommune 600 - sekshundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Kjennelsen ble forkynt for A 2. juli 1987. I skriv av 6. august 1987 ba A lagmannsretten besvare en del spørsmål i forbindelse med kjennelsen, og han ba også om at lagmannsretten behandlet saken på ny slik at han fikk være til stede. Subsidiært anket han avgjørelsen. I skriv 10. august 1987 opplyste lagmannsretten at den ikke kunne endre sin avgjørelse i saken. Videre ba lagmannsretten opplyst om A's skriv skulle oppfattes som en kjæremålserklæring. Lagmannsretten skrev at kjæremålsfristen var to uker fra forkynnelsen av kjennelsen, og at dersom fristen var oversittet, var det en viss adgang til å begjære oppreisning. Det ble også opplyst om frist for å begjære oppreisning. A har svart slik i brev 21. august 1987: "Jeg takker for Deres brev - og mener det går klart frem i mitt forrige brev at jeg anker avgjørelsen dersom ny behandling ved lagmannsretten ikke er mulig. Altså: En kjæremålserklæring. Jeg vil også bemerke (igjen) at det synes å være symptomatisk for behandlingen av denne sak at man suverent unnlater å svare på spørsmål som for meg er vesentlige, eksempelvis: Hvorfor (enda en gang) ble jeg ikke innkalt da min sak ble behandlet for Deres rett?? Istedet griper man altså en takknemlig anledning - forståelig nok - til å henge seg opp i frister. Man bør ikke helt undervurdere meg heller. Jeg kommer under alle omstendigheter til å avvente Oslo politikammers oppfølging av min anmeldelse. Skulle den bli henlagt, har jeg til hensikt å gå til privat søksmål. Forøvrig gleder jeg meg til at denne saken blir moden for offentliggjørelse. Interessant er det bl.a. å notere at Lagmannsretten nekter å ta stilling til (stadig) hva saken egentlig gjelder, enn si svare på høyst relevant spørsmål. P.s. Er det alternativet, søker jeg også herved oppreisning." Oslo kommune er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Kjæremålet er satt frem for sent. Lagmannsrettens kjennelse ble forkynt 2. juli 1987 og A henvendte seg først til lagmannsretten 6. august 1987 og anførte da bare som begrunnelsen for frist oversittelse: "Grunnet feriefravær kommer denne klage/anke noe sent. Dette beklager undertegnede." Utvalget finner ikke at dette er tilstrekkelig til å unnskylde fristoversittelsen og antar at denne må legges den kjærende part til last, jf straffeprosessloven §379 første ledd jf §347. Kjæremålet må da avvises. Til A's spørsmål om saksbehandlingen i lagmannsretten bemerker utvalget at det går frem av lagmannsrettens kjennelse at retten behandlet saken uten muntlig forhandling i samsvar med hovedregelen i straffeprosessloven §385 første ledd. Partene har da ikke anledning til å være til stede under forhandlingene, og de blir heller ikke varslet om når saken skal behandles. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet avvises. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
