Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Ved X forhørsretts kjennelse av 16. september 1987 ble A, født xx.xx.1957, varetektsfengslet med frist til 13. oktober 1987, jfr. straffeprosessloven §184, jfr. §171 første ledd nr. 2, jfr. §174, jfr. §240, idet han ble siktet for overtredelse av straffeloven §257, jfr. §258 og straffeloven §162 første ledd. Siktede påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 21. september 1987 forkastet kjennelsen. Saksforholdet for øvrig fremgår av de forannevnte kjennelser. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens avgjørelse påkjæres i medhold av straffeprosessloven §388 pkt 2. Det hevdes at det har foreligget feil ved lagmannsrettens saksbehandling idet det av kjennelsen fremgår at en har mistenkt siktede for å ha begått grove tyverier i perioden fra juli og frem til september 1987. Siktede har imidlertid inntil 1 uke før han ble anholdt på ny (mandag 14. september 1987) sittet varetektsfengslet i en annen sak. I følge opplysninger fra Skien politikammer ble siktede løslatt den 31. august 1987. Det hevdes derfor at det ikke kan være grunnlag for å mistenke siktede for nye lovbrudd i denne periode. Den kjærende part anfører også at det heller ikke er ført bevis for at siktede faktisk har stjålet de gjenstander siktelsen gjelder eller at det faktisk er tyvegods. De øvriges forklaringer i forbindelse med dette vil i såfall være avgjørende. Endelig gjøres det gjeldende at fengslingen må ansees å være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, idet han blir avskåret fra muligheten til å utøve samværsretten med sitt 4-årige barn, jfr. straffeprosessloven §184 annet ledd og §174. Den kjærende parts prosessfullmektig ber om at siktede blir løslatt. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her en tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. I slike saker er utvalgets kompetanse begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og peker i denne sammenheng på at det som er opplyst i forhørsretten om at siktede i tre og en halv uke hadde vært i varetektsfengsel, ikke er i motstrid med det grunnlag for varetektsfengsling som forhørsretten og lagmannsretten har bygget på. Det som for øvrig gjøres gjeldende i kjæremålet, kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
