Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Norges Dyrebeskyttelsesforbund reiste i 1983 søksmål ved Oslo byrett mot staten ved Landbruksdepartementet med påstand om at departementets forskrifter om hold av verpehøner i bur av 15 oktober 1982 §3 nr 2-5 og §9 annet ledd var ugyldige etter dyrevernlovens §2, §4 første ledd og/eller §5 nr 2. Oslo byrett avviste søksmålet fordi det ikke forelå rettslig interesse, og avgjørelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten fant at det i utgangspunktet ikke var adgang til å få avgjort abstrakte rettsspørsmål uten tilknytning til konkrete rettstvister, og at en avgjørelse i dette tilfellet ikke ville være av konkret betydning for bestemte rettssubjekters forhold. Et videre kjæremål over avgjørelsen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse 19 oktober 1984 ([[Rt-1984-1488]]). Norges Dyrebeskyttelsesforbund reiste ved stevning 6 januar 1986 til Strømmen herredsrett søksmål mot Karl Wettre med slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Karl Wettres hold av verpehøner i bur er i strid med lov om dyrevern av 20. desember 1974 nr 73, §2, §4 første ledd og/eller §5 nr. 2.</span> <span id="rp-innrykk">2. Norges Dyrebeskyttelsesforbund tilkjennes saksomkostninger."</span> I et senere prosesskriv la saksøkeren ned slik tilleggspåstand: <span id="rp-innrykk">"2. Karl Wettre tilpliktes å opphøre med sitt hold av verpehøner i bur innen en av retten fastsatt frist."</span> Saksøkte påstod saken avvist. Etter at det var holdt rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet avsa Strømmen herredsrett 1 september 1986 kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"1. Sak A. 5/86 Norges Dyrebeskyttelsesforbund mot Karl Wettre avvises.</span> <span id="rp-innrykk">2 .I saksomkostninger betaler Norges Dyrebeskyttelsesforbund kr. 20.000,-kronertyvetusen 00/100- til Karl Wettre innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen."</span> Norges Dyrebeskyttelsesforbund påkjærte herredsrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten korrigerte Dyrebeskyttelsesforbundet sin påstand slik: <span id="rp-innrykk">"1. Karl Wettres hold av verpehøner i bur er uberettiget, idet fylkesveterinærens godkjennelse av 4. mai 1983, jfr. forskriftenes §6, er ugyldig, fordi forskriftene er i strid med lov om dyrevern §2, §4, 1. ledd, og/eller §5 nr 2.</span> <span id="rp-innrykk">2. Karl Wettre tilpliktes å opphøre med sitt hold av verpehøner i bur innen en av retten fastsatt frist."</span> Eidsivating lagmannsrett avsa 7 januar 1987 kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norges Dyrebeskyttelsesforbund v/formannen til Karl Wettre 5.000 - femtusenkroner - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."</span> Lagmannsretten var enig med herredsretten i at Dyrebeskyttelsesforbundet ikke kunne ha rettslig interesse i å reise søksmål mot en person som hadde fått tillatelse til å drive hønsehold etter de nevnte forskriftene, når et søksmål uproblematisk kunne ha vært rettet mot Landbruksdepartementet som ansvarlig for forskriftene og dermed for den tillatelsen som var gitt. Lagmannsretten sluttet seg til herredsrettens uttalelser om spørsmålet, og tilføyde at det synes å ville støte an mot den alminnelige rettsbevissthet at en privat person, et selskap m.v., som ubestridt driver en virksomhet i samsvar med myndighetenes bestemmelser og etter uttrykkelig godkjennelse av disse, skal risikere å måtte svare for hva myndighetene har bestemt. De rettsavgjørelsene forbundet hadde vist til, brakte etter lagmannsrettens mening ikke spørsmålet i noen annen stilling. Saksforholdet for øvrig går fram av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Norges Dyrebeskyttelsesforbund har i rett tid påkjært lagmanns rettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder tolking av lovforskrift. Det anføres blant annet at saken gjelder prinsipielle spørsmål som knytter seg til hvem et søksmål kan rettes mot. Landbruksdepartementet er overordnet instans for fylkesveterinæren, som etter forskriftenes §6 godkjenner anleggene for burhønshold, og Dyrebeskyttelsesforbundet gikk for lagmannsretten detaljert inn på spørsmålet om en mulig søksmålsadgang mot Landbruksdepartementet avskjærer forbundet fra å saksøke en burhønsholder. Lagmannsretten har i liten utstrekning gått inn på denne argumentasjonen og de rettsavgjørelsene som er påberopt. Det er ikke bestridt at Norges Dyrebeskyttelsesforbund har aktiv søksmålskompetanse i saken. Spørsmålet i saken er utelukkende knyttet til den passive søksmålskompetansen - hvem forbundet kan saksøke for å få prøvet det tema saken gjelder. Herredsretten har ikke knyttet sin avgjørelse av spørsmålet direkte til tolkingen av tvistemålslovens §54, men til en rimelighetsvurdering. Det er et rettslig spørsmål om en slik rimelighetsvurdering skal tillegges så sterk vekt at den avskjærer en saksøker fra å fremme et søksmål mot en privat part, også i de tilfellene hvor domstolen måtte mene at det hadde vært rimeligere å saksøke vedkommende offentlige myndighet. Etter forbundets mening må det selv ha adgang til å velge hvem det vil saksøke. Dyrebeskyttelsesforbundet viser til at staten som saksøkt i det forrige søksmålet forbundet reiste om forskriftene, anførte at søksmålet gjaldt andres rett og plikt, ettersom hverken saksøkeren eller saksøkte holdt burhøns, og at eggprodusentene ville være ubundet av dommen. Staten anførte også at forbundet måtte kunne saksøke en eller flere eggprodusenter på det grunnlag at hønseholdet anses ulovlig. Oslo byrett sluttet seg til dette, og pekte på at saken ikke var knyttet til noen konkret produsent av egg. Eidsivating lagmannsrett, som overprøvet Oslo byretts avgjørelse om å avvise saken, og den gangen delvis var satt med samme dommere som nå, var enig med byretten. Lagmannsretten refererte statens anførsel om at det ville være klart urimelig om domstolene skulle behandle forbundets påstand uten at den egentlige motpart, eggprodusentene, kom til orde, og uttalte i kjennelsen: <span id="rp-innrykk">"En avvisning vil ikke avskjære den kjærende part fra å få forskriftene rettslig prøvet i tilknytning til en konkret tillatelse gitt i medhold av forskriftene."</span> Det anføres at dette, særlig på bakgrunn av statens argumentasjon, måtte oppfattes slik at søksmålet måtte rettes mot en eggprodusent. Det synes å være et betydelig sprik mellom lagmannsrettens begrunnelse i de to kjennelsene. Det rettslige spørsmålet må være om herredsretten har formulert problemstillingen riktig når den sier at svaret på spørsmålet om forbundet kan håndheve offentligrettslige regler overfor en privat part, avhenger av om forbundet kan oppnå sitt formål med saksanlegget ved i stedet å saksøke staten ved Landbruksdepartementet. Det anføres at byretten og lagmannsretten ved det forrige søksmålet ikke så problemet under denne synsvinkel, men sa at saken måtte anlegges i tilknytning til en konkret virksomhet. Den naturlige konsekvensen av dette er at saken må anlegges mot en privat part. Om tolkingen av tvistemålslovens §54 i forhold til passiv søksmålskompetanse viser Dyrebeskyttelsesforbundet som for lagmannsretten til avgjørelser i [[Rt-1945-147]], 1956 1266 og 1965 181. Det anføres at rimelighetsvurderingen i avgjørelsen i [[Rt-1979-468]], som herredsretten har henvist til, gjaldt et annet tema: Spørsmålet der var om det var naturlig i det hele tatt å bringe tvistepunktet fram for domstolene. Det anføres at både saksøker og saksøkte i dette tilfellet har en konkret rettslig interesse i å hevde sine synspunkter: Dyrebeskyttelsesforbundet i å få fastslått at det å holde høns i bur er dyreplageri, og Wettre i å få fastslått at så ikke er tilfelle og at han driver en lovlig virksomhet. Verken teori eller praksis stiller opp noen generell regel om at når det er flere aktuelle saksøkte, utelukker den med sterkest tilknytning til saken søksmål mot den eller de øvrige. Til lagmannsrettens synspunkt om at det vil støte an mot den alminnelige rettsbevissthet om søksmål mot en eggprodusent skulle tillates, anføres at eggprodusenten har søkt om og fått en tillatelse. Gyldigheten av tillatelsen kan prøves, enten i søksmål mot den som har gitt tillatelsen eller mot den som har fått den, eller mot begge. Det vises særlig til [[Rt-1965-181]], "Tapetserdommen", jfr. også Eckhoff Forvaltningsrett (1982) om dommen på side 627 følgende, særlig side 629-631. Det vises også til at det er aktuelt å prosessvarsle Landbruksdepartementet dersom saksen fremmes til realitetsbehandling, jfr tvistemålslovens §80, og anmode departementet om å tre inn som hjelpeintervenient i saken. Tilsvarende ville Wettre kunne prosessvarsles i et søksmål mot Landbruksdepartementet. Kjæremålsutvalget må i det videre kjæremålet kunne prøve tolkingen av tvistemålslovens §54 på bakgrunn av den rettspraksis som foreligger. Det vises særlig til avgjørelsen i [[Rt-1953-698]], som også gjaldt et videre kjæremål. I et senere prosesskriv anfører Dyrebeskyttelsesforbundet blant annet at det er enig med lagmannsretten i at den endringen av påstandens punkt 1 som ble gjort for lagmannsretten, kan være uheldig for så vidt som den inneholder en begrunnelse for at Wettres hønsehold er uberettiget. Dette kan imidlertid endres hvis realitetsbehandling tillates, og tillegget i påstanden innebærer ikke noen endring i realiteten. Det vises ellers til avgjørelser i RG-1961-83, [[Rt-1955-1011]] og [[Rt-1914-419]]. Det vises også blant annet til Bratholm/Hov Sivilprosess side 193 der det sies: " Det må være tillatt å reise sak også om andres plikt til å etterleve offentligrettslige bestemmelser, dersom en har reell og rimelig interesse i at forholdet prøves", og til Eckhoff Forvaltningsrett side 633-634. Herredsretten har med tilslutning av lagmannsretten begrunnet sin avvisning med at det er andre og mer nærliggende rettssubjekter å saksøke enn Wettre. Dette er en begrunnelse den kjærende part ikke har funnet i andre rettsavgjørelser, og det kan ikke ha vært avgjørende i andre tilfeller. Den kjærende part har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Saken fremmes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten iog Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 30.000.-."</span> Karl Wettre anfører i tilsvar blant annet at herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser er riktige. Det er tvilsomt om kjæremålet gjelder tolking av lovforskrift, og mer nærliggende å anta at det dreier seg om anvendelsen av et lovbud med kjent innhold på et konkret rettsforhold. Avvisningssaken gjelder etter Wettres mening om Norges Dyrebeskyttelsesforbund har tilstrekkelig rettslig interesse i å få dom mot ham i en sak hvis egentlige siktepunkt er å få dom for at departementale forskrifter om burhøns er i strid med dyrevernloven. Saken har fått en grundig behandling i herredsretten og lagmannsretten, og Wettre viser til sine tidligere anførsler. De rettsavgjørelsene Dyrebeskyttelsesforbundet har vist til, er ikke parallelle med denne saken. Når det gjelder avgjørelsene om å avvise det søksmålet forbundet reiste i 1983 mot staten ved Landbruksdepartementet, anser Wettre det klart at verken lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt uttrykk for at "søksmålet måtte rettes mot en eggprodusent", men utelukkende har anvist forbundet å knytte sitt søksmål til "en konkret tillatelse gitt i medhold av forskriftene". Wettre vil lojalt innrette seg etter de regler som til enhver tid gjelder for burhønshold, og han "representerer" ikke departementets forskrifter eller kan identifiseres dem på annen måte enn enhver lovlydig borger når han innretter seg etter gjeldende norsk lov. Dyrebeskyttelsesforbundets rettslige interesse er alene knyttet til departementets forskrifter og til det forhold at departementet legger disse til grunn når samtykke gis (eller nektes) til å holde burhøns i det enkelte tilfelle. Det er uklart om et søksmål som vil måtte gjelde det konkrete burhønsanlegg Wettre har, vil tjene forbundets formål. Skulle det vise seg at Wettres anlegg innebærer det aller minste avvik fra forskriftene, vil forbundet befinne seg i en sak som vil ha liten eller ingen betydning for dets aksjon mot departementets forskrifter. Dommen vil i så fall måtte gjelde Wettres hønsegård, og ikke forskriftene. Ved å anlegge sak mot departementet med påstand om at en konkret tillatelse gitt i henhold til forskriftene er ulovlig, vil det være tillatelsen i henhold til forskriftene, og ikke den konkrete hønsegård med eventuelle avvik fra forskriftene, som vil være vurderingstemaet. Gjennom søksmål mot departementet om en konkret tillatelse vil forbundet i langt høyere grad være sikret å få dom i det spørsmål som dets interesse er knyttet til, enn ved å gå på en av flere tusen norske lovlydige burhønsholdere. Wettre viser til Eckhoff Sivilprosess (1962) side 29 og 67, Augdahl Norsk Civilprosess (tredje utgave) side 179 følgende og side 80 punkt 3. Det går fram av teorien at et vilkår for å reise sak mot noen er at vedkommende har en forholdsvis nær tilknytning til det saken gjelder. Det forhold at en dom faktisk kan komme til å gå mer eller mindre ut over tredjemann er en sidevirkning som i seg selv ikke er ønskelig og som allerede av den grunn ikke kan danne basis for en plausibel søksmålsinteresse hos saksøkeren. I og med at det etter anvisningene i saken fra 1983/1984 er mulig å få en avgjørelse av forbundets påstand i sak anlagt mot Landbruksdepartementet "i tilknytning til en konkret tillatelse gitt i henhold til forskriftene" og på bakgrunn av at Wettre ved gjennomføring av den saken som er anlagt mot ham vil bli eksponert offentlig og påført omkostninger og ubehag, synes det under de foreliggende omstendigheter å måtte fastslås at forbundet ikke har rettslig interesse i å saksøke akkurat Karl Wettre. I et senere prosesskriv har Karl Wettre blant annet anført at de rettsavgjørelser som er påberopt, ikke er relevante for saken. Poenget med en rekke av disse avgjørelsene må anses å ligge i at saksøkeren har eller pretenderer å ha en personlig rett som saksøkte krenker ved unnlatelse av å oppfylle bindende bestemmelser eller plikter, slik at saksøkeren derved utsettes for et rettstap han ikke plikter å tåle. Det er hele tiden krenkelsen av saksøkerens rettsstilling det er tale om. Slik er forholdet ikke i burhønssaken. Det er ikke nok i den egenartede konflikt som foreligger mellom forbundet og veterinærmyndighetene at Karl Wettre som en av et meget stort antall har har et burhønsanlegg som bygger på tillatelse gitt av offentlig veterinærmyndighet i henhold til Landbruksdepartementets forskrifter. Det avgjørende element i alle de saker og uttalelser den kjærende part henviser til mangler: Wettre har ikke grepet inn i rettigheter som tilligger forbundet ved å sette seg utover regler eller tillatelser gitt med sikte på å ivareta forbundets interesser. Karl Wettre har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Norges Dyrebeskyttelsesforbund ved formannen dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter med kr. 49.450,- til Karl Wettre."</span> <span id="premiss"><strong>Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:</strong></span> Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålslovens §404. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av tvistemålslovens §53 og §54, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3. Det søksmål som er avvist ved lagmannsrettens kjennelse gjelder, som allerede nevnt, påstand om at den offentlige tillatelse til kjæremålsmotpartens hold av verpehøns i bur er ugyldig som stridende mot dyrevernloven, og at kjæremålsmotparten skal tilpliktes å opphøre med slikt hønsehold. Det kreves således i forhold til kjæremålsmotparten både en fastsettelsesdom (tvistemålslovens §54) og en fullbyrdelsesdom (tvistemålslovens §53), og de to påstander henger for å vidt nøye sammen. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det partene er uenige om er hvorvidt den kjærende part har rettslig interesse i å oppnå dom overfor kjæremålsmotparten - med andre ord om det partene har kalt den passive søksmålskompetanse kan sies å være oppfylt. Om dette spørsmål uttaler herredsretten blant annet: <span id="rp-innrykk">"Retten tar utgangspunkt i at forbundet har anført at Wettres hold av burhøns er lovstridig som dyreplageri. Hvis forbundet har rett i sin anførsel, må det settes en stopper for hold av høns i slike bur. Domstolene kan gjøre det, men er avhengig av et saksanlegg. Dyrevernsnemndene og landbruksdepartement er de nærmeste til å håndheve loven. Men det er på det rene at det ikke vil komme noe initiativ derfra. Departementet har gitt de forskrifter som forbundet mener er lovstridige, og dyrevernnemndene kan ikke som underordnede organ, håndheve loven i strid med departementets forskrifter. Det er med andre ord et klart behov for at forbundet slippes til med saksanlegg. Men spørsmålet er om forbundet kan håndheve offentligrettslige regler overfor en privat part. Retten legger til grunn at svaret vil kunne avhenge av om forbundet kan oppnå sitt formål med saksanlegget ved i stedet å saksøke Staten, v/Landbruksdepartementet. I så fall vil en som klart er nærmere til å motta søksmålet bli plaget, og det vil være et tungtveiende moment i rimelighetsvurderingen."</span> Etter nærmere drøftelse uttaler så herredsretten videre: <span id="rp-innrykk">"Retten konstaterer derfor at forbundet fullt ut kan oppnå sitt formål ved et søksmål mot Staten, v/Landbruksdepartementet. Og når det er tilfelle, finner retten at forbundet ikke har rettslig interesse i et søksmål mot Wettre. Forbundet må i en slik situasjon rette søksmålet mot den som er nærmest til å ta det i mot. Det er departementet som har gitt forskriftene og som sitter inne med den ekspertise som vil være den nødvendige motvekt til forbundets argumentasjon. Å pålegge Wettre å fremskaffe det nødvendige materiale, og med risiko for å bli ilagt saksomkostninger, er så urimelig at et slikt søksmål bare kan tillates hvis andre veier ikke står åpne. Etter dette blir saken å avvise."</span> Om dette spørsmål uttaler lagmannsretten: <span id="rp-innrykk">"Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten og kjæremålsmotparten i at den kjærende part, forbundet, ikke kan ha rettslig interesse av et slikt søksmål når dette uproblematisk kunne ha vært rettet mot Landbruksdepartementet som ansvarlig for forskriftene og dermed også for den gitte tillatelse. Lagmannsretten kan i det hele slutte seg til hva herredsretten har uttalt om spørsmålet og finner grunn til å tilføye at det synes å ville støte an mot den alminnelige rettsbevissthet at en privat person, et selskap m.v., som ubestridt driver en virksomhet i samsvar med myndighetenes bestemmelser og etter uttrykkelig godkjennelse av disse, skal risikere å måtte svare for hva myndighetene har bestemt. Det som her er sagt, gjelder såvel i relasjon til påstandens pkt. 1 (fastsettelsespåstanden) som til pkt. 2 (fullbyrdelsespåstanden)."</span> Av siste setning i uttalelsen fremgår at lagmannsrettens avgjørelse gjelder både tvistemålsloven §53 og §54. Utvalget er ikke enig i denne lovtolking. Utvalget finner det uriktig når det er gitt uttrykk for at en saksøker ikke har den nødvendige rettslige interesse av et søksmål mot en privat part når søksmålet kunne vært rettet mot det offentlige og dette etter rettens oppfatning hadde vært mer nærliggende. Spørsmålet om hvem som er rett saksøkt må bedømmes i forhold til den påstand som er nedlagt. Søksmål med påstand om at den virksomhet en person driver i henhold til offentlig tillatelse er ulovlig og kreves bragt til opphør, må kunne reises mot den person som driver den påståtte lovstridige virksomhet, forutsatt at saksøkeren har den nødvendige tilknytning til saken. Utvalget tar med dette ikke stilling til om det kan tenkes tilfelle hvor spesielle forhold kan medføre at et slikt søksmål ikke bør tillates reist. Foranlediget av herredsrettens og lagmannsrettens uttalelser om det urimelige ved et søksmål mot kjæremålsmotparten som lojalt innretter seg etter en gitt offentlig tillatelse, vil kjæremålsutvalget bemerke at selv om det å bli gjort til part i et søksmål av denne art, regelmessig vil medføre ulemper, vil dette i alminnelighet ikke være til hinder for at vilkårene for passiv søksmålskompetanse foreligger. Man nevner for øvrig at kjæremålsmotparten har anført at Landbrksdepartementet vil bli prosessvarslet, hvis søksmålet tillates fremmet. Ettersom grunnlaget er det samme for både herredsrettens og lagmannsrettens avvisningskjennelser oppheves begge kjennelser og saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten. Kjæremålet har ført frem. I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave tilkjennes den kjærende part saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og kjæremålsutvalget med kr. 30 000. Kjennelsen er enstemmig. <span id="slutning"><center><strong>S L U T N I N G :</strong></center></span> 1. Lagmannsrettens og herredsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten. 2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Karl Wettre til Norges Dyrebeskyttelsesforbund 30 000 - trettitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
