Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <strong>Aasland</strong>: Saken gjelder spørsmålet om skattelovens §44, slik bestemmelsen lød før endringslov av 7 juni 1985 nr 43, hjemlet rentefradrag i inntekten for det "avbetalingstillegg" som en avbetalingskjøper betalte i tillegg til det salgsgjenstanden ville ha kostet ved kontant salg. Jan Amund Pedersen kjøpte i oktober 1977 en fritidsbåt på avbetaling med eiendomsforbehold for selgeren. I avbetalingskontrakten fremgikk at kontantprisen var kr 89 320. Av dette betalte Pedersen en kontantdel på kr 31 262. Resten skulle etter kontrakten betales over 36 måneder. Ved siden av de kr 58 058 som gjenstod av kontantprisen, kom avbetalingstillegg - i kontrakten betegnet "Bokreditt-tillegg" - for 36 måneder med kr 13 789, slik at samlet restbeløp til avbetaling var på kr 71 847. Dette beløpet skulle betales i like store månedlige avdrag. Ved erklæring på avbetalingskontrakten, vedtatt av kjøperen, transporterte selgeren sine rettigheter etter kontrakten til Bokreditt A/S, hvor han diskonterte kontrakten. I forholdet mellom Bokreditt og selgeren har den siste oppebåret kontantprisen på kr 89 320, mens avbetalingstillegget er gått til Bokreditt. På sine selvangivelser for 1978, 1979 og 1980 førte Pedersen den del av de månedlige betalinger til Bokreditt som representerte avbetalingstillegg, til fradrag som gjeldsrenter. Oslo ligningskontor godtok fradraget for 1978, angivelig som følge av uoppmerksomhet, men nektet fradrag for 1979 og 1980. Klager til ligningsnemnda og overligningsnemnda førte ikke frem, og Pedersen brakte ligningen inn for Oslo byrett gjennom søksmål mot Oslo kommune. Han reiste først sak om ligningen for 1979, og utvidet den senere til også gjelde ligningen for 1980. Oslo byrett avsa 20 mars 1984 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Ligningen av Jan Amund Pedersen for 1979 og 1980 oppheves.</span> <span id="rp-innrykk">2. Ved ny ligning legges det til grunn at han skal innrømmes fradrag i inntekten for faktisk betalte rentebeløp og gebyrer for begge år.</span> <span id="rp-innrykk">3. Saksøkte betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til saksøkeren med kr. 29.650,- -kronertjuenitusensekshundreogfemti-."</span> Oslo kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 28 juni 1985 med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Oslo byretts dom av 20. mars 1984 stadfestes for så vidt gjelder pkt. 1.</span> <span id="rp-innrykk">2. Ved ny ligning for 1979 og 1980 av Jan Amund Pedersen legges til grunn at han skal innrømmes fradrag i inntekten med kr. 4.596 for 1979 og kr. 3.088 for 1980.</span> <span id="rp-innrykk">3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten."</span> Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens utførlige domsgrunner. Oslo kommune har erklært anke over lagmannsrettens dom på grunnlag av rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 31 oktober 1985 å tillate anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Partene er enige om at dersom Pedersen har krav på rentefradrag, skal dette utgjøre de beløp som er lagt til grunn i lagmannsrettens dom, det vil si kr 4 596 for 1979 og kr 3 088 for 1980. Oslo kommune opprettholder ikke sin tidligere anførsel om at fradraget - selv om det i prinsippet skulle godtas - ikke kan omfatte den del av avbetalingstillegget som representerer gebyr, kr 120 pr år. For øvrig har partene i det vesentlige anført det samme som for de tidligere instanser, og jeg nøyer meg derfor med en kort og sammentrengt gjengivelse av deres anførsler. <strong>Oslo kommune</strong> fremholder at det avgjørende er om avbetalingstillegget kan anses som "renter av skattyterens gjeld" i forhold til skattelovens §44 første ledd første punktum. Det aksepteres at tillegget i dette tilfelle ikke inneholder noe element av fortjeneste for selgeren, og at det økonomisk sett skal dekke det samme som en rente, nemlig godtgjørelse for å stille kapital til disposisjon, for risiko og for omkostninger. Imidlertid fremtrer ikke avbetalingstillegget som en rente i forhold til kjøperen eller andre som blir forelagt kontrakten, men er alene kommet til uttrykk som et tillegg til kontantprisen. Etter kommunens oppfatning må fradragsbestemmelsen i skattelovens §44 første ledd første punktum forstås slik at den tar sikte på rente i tradisjonell forstand, slik den fremkommer i vanlige låneforhold. Ved salg på avbetaling er det en festnet rettsoppfatning at avbetalingstillegget må anses som en del av vareprisen, ikke som rente. Denne rettsoppfatning er kommet til uttrykk gjennom ligningsmyndighetenes praksis slik den kan påvises fra begynnelsen av 1950-årene, og den er antagelig enda eldre. Praksis, som er vel forenlig med en forsvarlig forståelse av loven, har vært omfattende og konsekvent, og må ha vært vel kjent av avbetalingsselgere, finansieringsselskaper og publikum. Det skal særdeles meget til for at domstolene kan fravike en slik massiv praksis. Innføring av nye regler på dette område må være en oppgave for lovgiveren, som også vil kunne tilpasse reglene slik at de varetar nødvendige kontrollhensyn. Kommunen viser til at det ved endringslov av 7 juni 1985 nr 43 ble tilføyd et nytt 13. ledd til skattelovens §44. Etter denne bestemmelsen omfatter fradragsregelen for renter i første ledd første punktum også renter ved kredittkjøp, idet Kongen kan gi nærmere regler om begrensning av og vilkår for fradragssretten. Forhistorien og forarbeidene til endringsloven viser at den bygger på en forutsetning om at avbetalingstillegg ikke tidligere var fradragsberettiget. Oslo kommune har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Oslo kommune frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsretten og Høyesterett."</span> <strong>Jan Amund Pedersen</strong> hevder at avbetalingstillegget klart må anses som rente etter skattelovens §44 første ledd første punktum. Avbetalingstillegget er i sin helhet betalt til finansieringsselskapet som vederlag for den kreditt som er ytet. Ved salg på avbetaling etableres i realiteten et låneforhold. Selgeren eller - slik praksis nå er i det overveiende antall tilfelle - finansieringsselskapet stiller til disposisjon en kapital. For dette skal kjøperen yte vederlag, og dette vederlaget fastsettes ut fra rentebetraktninger og har rettslig sett karakter av en rente. At avbetalingstillegget inneholder en rente, fremgår også av klausul 6 i den foreliggende avbetalingskontrakt, hvor det blant annet heter: "Rentetillegget forbeholdes regulert ved forhøyelse i det generelle rentenivå i avdragstiden." Pedersen bestrider ikke at ligningspraksis konsekvent har lagt til grunn at avbetalingstillegget må anses som en del av kjøpesummen og ikke som rente. Men dette er en skjev betraktning, som må bygge på en feilbedømmelse av den faktiske situasjon. Ligningspraksis baserer seg etter hans oppfatning ikke på en forsvarlig forståelse og anvendelse av loven, og kan da ikke tillegges avgjørende betydning. Det bestrides at ligningsmyndighetenes praksis lar seg forsvare ut fra kontrollhensyn. Etter Pedersens oppfatning bygger ikke endringsloven av 1985 på noen forutsetning om at avbetalingskjøperen ikke hadde krav på rentefradrag etter den tidligere rettstilstand. Det tales i forarbeidene om behov for klargjøring av spørsmålet. Dessuten var det behov for en lovendring for å gi hjemmel for forskrifter. Det fremholdes at den rettsoppfatning ligningspraksis har bygd på, ledet til en urimelig forskjellsbehandling mellom dem som kunne finansiere sine kjøp gjennom ordinære lån og dem som var henvist til å foreta avbetalingskjøp. Det var særlig ressurssvake grupper som ble rammet. Dette forhold må anses som årsaken til at ligningspraksis ikke tidligere er angrepet for domstolene. Også dette taler for at praksis ikke bør tillegges avgjørende vekt. Jan Amund Pedersen har for øvrig i det vesentlige henholdt seg til byrettens og lagmannsrettens begrunnelser, og har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Eidsivating Lagmannsretts dom av 28 juni 1985 stadfestes, forsåvidt angår pkt. 1 og 2.</span> <span id="rp-innrykk">2. Jan Amund Pedersen tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."</span> Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det avhørt ett vitne - en kontorsjef ved Oslo ligningskontor. Bortsett fra den endring som følger av at Oslo kommune har frafalt sin særskilte innsigelse mot den del av avbetalingstillegget som representerer gebyr, står saken i uendret stilling for Høyesterett. <span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> et annet resultat enn de tidligere retter. Avgjørende for meg er at det på den tid de angrepne ligningsavgjørelser ble truffet, måtte anses som en festnet rettsoppfatning, basert på langvarig, konsekvent, omfattende og velkjent ligningspraksis, at avbetalingstillegg ikke kunne bedømmes som rente etter skattelovens §44 første ledd første punktum.</span> Den ligningspraksis det her er tale om, går åpenbart langt tilbake i tiden. Den er kommet til uttrykk i en lang rekke uttalelser fra skatteadministrasjonen siden begynnelsen av 1950-årene, men den må antas å være betydelig eldre, og er vel i virkeligheten uttrykk for hvordan spørsmålet om fradrag for avbetalingstillegg er blitt bedømt av ligningsmyndighetene inntil endringsloven av 1985. Denne praksis har bygd på at det tillegg kjøperen ved avbetalingshandel betaler utover hva prisen ville ha vært om varen var blitt kjøpt kontant, ikke kan anses som rente, men må bedømmes som en del av den avtalte kjøpesum. Nå har det sikkert også da denne praksis utviklet seg, stått klart at det i avbetalingstillegget realøkonomisk sett lå en rente som følge av den kreditt kjøperen oppnådde. Når avbetalingstillegget likevel ikke er blitt ansett som en rente, kan det ha flere grunner. I avbetalingskontraktene vil avbetalingstillegget stort sett ikke komme til uttrykk som en rente, men i høyden som et fast beløp i tillegg til kontantkjøpesummen. Det vil ordinært ikke fremgå hvilken rente som betales og hvordan rentebetalingene er periodisert. Heller ikke vil det fremgå om og i tilfelle i hvilken utstrekning andre elementer måtte gå inn i avbetalingstillegget. For ligningsmyndighetene må det således ha fremstått som problematisk å skille mellom kjøpesum og rente. Skulle det trekkes et slikt skille på grunnlag av partenes opplysninger, ville det by på åpenbare kontrollproblemer. - Det kan videre ha ligget nær å trekke sammenligning med andre kjøp på kreditt, hvor det også gjerne vil ligge et rentetillegg i kjøpesummen, uten at dette kunne skilles fra og gi grunnlag for rentefradrag. Etter min mening kan det nok i høy grad diskuteres om disse eller andre grunner burde anses tilstrekkelige til å avskjære rentefradrag etter skattelovens §44 første ledd første punktum dersom man i dag skulle ta stilling til spørsmålet på fritt grunnlag. Men for meg er det tilstrekkelig å fastslå at ligningspraksis, slik jeg ser det, har bygd på en plausibel forståelse av loven. Dette må danne bakgrunnen for min vurdering av hvilken vekt som bør legges på den foreliggende ligningspraksis. Som allerede nevnt, har ligningspraksis vært meget langvarig. Den har videre vært helt konsekvent og entydig, uten lokale variasjoner. Ligningspraksis har dessuten vært meget omfattende. Dette kommer til uttrykk gjennom de tallrike uttalelser skatteadministrasjonen har gitt om spørsmålet, men først og fremst ved at ligningsmyndighetenes oppfatning må ha vært avgjørende i forhold til tusenvis av skattytere hvert eneste år. Riktignok vil nok dette i det alt overveiende antall tilfelle være skjedd ved at skattyteren ikke engang har fremmet krav om rentefradrag for avbetalingstillegg. Men dette henger igjen sammen med det ytterligere moment jeg innledningsvis har berørt; ligningspraksis har vært velkjent, slik at berørte parter har innrettet seg etter den. Så rotfestet som ligningsmyndighetenes praksis - basert på en forsvarlig tolkning av loven - var blitt, står man etter min mening overfor en situasjon hvor avgjørelsen må bygge på denne praksis uten hensyn til at lovtolkningen vil kunne diskuteres. En tilsidesettelse av praksis vil under de foreliggende omstendigheter ikke være en naturlig oppgave for domstolene, men for lovgiveren. Det fremgår for øvrig at lovgiveren i høy grad har vært oppmerksom på gjeldende praksis og på spørsmålet om behov for ny lovgivning på området, et spørsmål som med jevne mellomrom har vært tatt opp i Stortinget siden 1976. Som allerede nevnt, er det nå åpnet adgang til fradrag for renter ved kredittkjøp gjennom endringslov av 7 juni 1985 nr 43, som ble gitt virkning fra og med inntektsåret 1985. Det ligger i dagen at lovgiveren på en helt annen måte enn domstolene kan vareta behovet for de tilpasninger som en slik endring måtte kreve, således ved fastsettelse av ikrafttredelsestidspunkt og nærmere regler om gjennomføringen. Jeg nevner at det ved forskrifter til den nye regel av 1985 er gitt nærmere bestemmelser om dokumentasjon av fradrag og om maksimumsgrenser. Mitt syn er således at det på den tid saken gjelder, ikke var adgang til å føre avbetalingstillegg til fradrag som gjeldsrenter. Jeg ser da ingen grunn til å gå nærmere inn på den kontrakt som foreligger i denne sak, og som må anses som en nokså ordinær avbetalingskontrakt. Jeg nevner likevel at det etter min mening ikke gjør noen avgjørende forskjell for den rettslige bedømmelse at selgeren, slik det nå er vanlig, har diskontert kontrakten hos en finansieringsinstitusjon, som er kommet i et direkte kredittgivende forhold til avbetalingskjøperen. Saken har reist et vanskelig rettsspørsmål av atskillig rekkevidde, og jeg finner det klart at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> 1. Oslo kommune frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer <strong>Halvorsen</strong>: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg er enig med lagmannsretten og også i det vesentlige kan slutte meg til den fyldige begrunnelse lagmannsretten har gitt. Dog vil jeg bemerke at etter min mening bør skattyteren tilkjennes saksomkostninger i en sak av denne karakter når han vinner frem med sitt krav. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
