Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kst. dommer <strong>Borchsenius</strong>: Saken gjelder spørsmålet om en advokat har utvist grov uaktsomhet ved ikke å sørge for at testators ektefelle fikk kunnskap om testament etter arveloven §7. Advokatens ansvarsforsikring dekket ikke erstatningsansvar pådratt ved grov uaktsomhet. Forsikringsselskapet dekket likevel en del av arvingenes tap, men gjorde regresskrav gjeldende overfor advokaten. Saksforholdet er følgende: B (født xx.xx.1935) døde den 26. april 1984. Hun hadde siden 1979 levet faktisk separert fra ektefellen C (født xx.xx.1933). Ekteskapet var barnløst. Advokat A bisto henne i 1982 og 1984 med å opprette testament, der det ble disponert over alt hun etterlot seg. Som arvinger innsatte hun i 1982 fire nevøer/nieser og i 1984 en søster og de nevnte fire slektninger. Begge testamenter hadde bestemmelse om at C ikke skulle ta arv etter henne og ikke ha rett til å sitte i uskiftet bo. Hverken advokat A eller B gjorde C kjent med begrensningen av hans rettigheter, slik det er bestemt i arveloven §7. Han fikk heller ikke på annen måte kjennskap til det før B døde. C beholdt derfor retten til å overta boet uskiftet og også sin arverett etter førstavdøde i samsvar med arveloven §6 første ledd annet punktum. Han har gjort bruk av retten til uskifte. Testamentarvingene anla sak mot Storebrand Skadeforsikring A/S (nedenfor kalt Storebrand) under henvisning til advokat As ansvarsforsikring, og mot advokat A. Storebrand anla regress-sak mot advokat A. Begge saker ble reist ved Kristiansand byrett og ble forenet til felles behandling. Byretten avsa den 5. april 1988 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"I sak nr. A 196/86: - - - - - - - - - - - - - - - - - - -</span> <span id="rp-innrykk">1. Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til D, E, F, G og H tilsammen kr. 500.000,-, med tillegg av 18% rente fra 16. januar 1986 til betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">2. A dømmes til å betale til D kr. 485.000,-, og til E, F, G og H hver kr. 137.275,-. alt med tillegg av 18% rente fra 16. januar 86 til betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">3. A betaler sakskostnader til de forannevnte saksøkere med kr. 20.040,-.</span> <span id="rp-innrykk">4. Oppfyllingsfristen er 2 uker.</span> <span id="rp-innrykk">I sak nr. A 75/87: - - - - - - - - - - - - - - - - - -</span> <span id="rp-innrykk">1. A betaler til Storebrand Skadeforsikring A/S kr. 500.000,- med tillegg av 18% rente fra dato for utbetaling til arvingene inntil betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">2. Sakskostnader tilkjennes ikke</span> <span id="rp-innrykk">3. Oppfyllingsfristen er 2 uker."</span> For så vidt gjelder sak A 75/87, bygget byrettens dom på at advokat A hadde opptrådt grovt uaktsomt. Dommen ble påanket av advokat A og Storebrand i forhold til testamentarvingene. Dessuten erklærte A anke i forholdet til Storebrand, og Storebrand erklærte motanke angående en påstått feil i byrettens domsslutning. Sakene ble også for Agder lagmannsrett forenet til felles behandling. Tvisten mellom testamentarvingene og Storebrand ble hevet som forlikt. For øvrig avsa lagmannsretten dom den 17. april 1989 med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"Ankesak nr. 144/1988.</span> <span id="rp-innrykk">1. A dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til D 425.000,- - firehundreogtjuefemtusenkroner og til E, F, G og H hver 106.250,- etthundreogsekstusentohundreogfemtikroner, alt med tillegg av 18 % rente p.a. fra 16. januar 1986 til betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger idømmes ikke.</span> <span id="rp-innrykk">Ankesak nr. 143/1988.</span> <span id="rp-innrykk">1. A frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger idømmes ikke."</span> Dommen ble avsagt under dissens når det gjelder ankesak nr 143/1988. Rettens flertall fant at advokat A ikke hadde utvist grov uaktsomhet og derfor ble å frifinne for Storebrands krav, mens mindretallet kom til samme resultat som byretten. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises for øvrig til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Lagmannsrettens dom i ankesak nr 144/1988 er ikke påanket. Dommen i ankesak nr 143/1988 er påanket av Storebrand. Anken gjelder lovanvendelsen. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har advokat A og underdirektør Kjeld Søgaard, København (sakkyndig vitne), gitt forklaring. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Den ankende part, <strong>Storebrand Skadeforsikring A/S</strong>, har i det vesentlige anført: Advokat A hadde tegnet ansvarsforsikring i Storebrand for et ansvar begrenset til kr 500.000. Forsikringen var tegnet på de alminnelige vilkår som den gang gjaldt for formuesskadeforsikring for advokater. Etter vilkårenes §2 bokstav a dekket forsikringen ikke ansvar som skyldtes at sikrede selv hadde tilsidesatt sine plikter forsettlig eller ved grov uaktsomhet. Storebrand hevder at advokat A har utvist grov uaktsomhet, men selskapet har overfor testamentarvingene erkjent ansvar inntil kr 500.000 og inngått forlik med dem i henhold hertil. Mot A er det så reist regress-søksmål for det nevnte beløp. Etter saksanlegget har det vist seg at advokat A også hadde tegnet en tilleggsforsikring på kr 750.000, som gjelder for ham og de andre advokater han har kontorfellesskap med. Denne forsikring omfattes imidlertid ikke av nærværende sak. Advokat A erkjenner å ha opptrådt uaktsomt, men benekter å ha utvist grov uaktsomhet. Storebrand mener uaktsomheten må karakteriseres som grov, og viser særlig til at A - etter hva han selv har erkjent - ikke kjente til regelen i arveloven §7, og at han heller ikke undersøkte i loven da han utarbeidet testamentene i 1982 og 1984. Bestemmelsen i §7 hører til det sentrale stoff i arveretten og må forutsettes kjent av en praktiserende advokat, selv om det kanskje ikke er ofte han får i oppdrag å opprette et slikt testament. Bestemmelsen i §7 må anses som en formregel. Uvitenhet om §7 må betegnes som grov uaktsomhet hos en advokat som bistår med en testament opprettelse. Hvis han ikke kjenner regelen, må det i det minste kunne forlanges at han undersøker i loven når han får et oppdrag som nevnt. Det bør "ringe en klokke" for ham i et slikt tilfelle. Unnlatelsen av å se etter i loven må antakelig betegnes som enda klarere grov uaktsomhet enn selve uvitenheten. Advokat A har selv uttalt at han driver alminnelig juridisk praksis med blant annet et stort antall testamentopprettelser hvert år. Det er uforståelig at han da ikke setter seg bedre inn i loven. Formforskrifter er nettopp viktig for en advokat å kjenne til og iaktta. Varslingsregelen i arveloven §7 er en grei bestemmelse, lett å forstå uten at det trengs studier i rettspraksis, litteratur osv. Det dreier seg ikke om en ny bestemmelse; den har stått i lovverket siden 1937 (se §28 i arveloven av 1854 og §1 i uskifteloven av 1927). I litteraturen er det, ved beskrivelsen av hva det siktes til med grov uaktsomhet, blitt brukt uttrykk som "kvalifisert klanderverdig", "markert avvik fra det forsvarlige" eller "markert under faglig standard". Dette er uttrykk som passer på advokat A i forbindelse med de aktuelle testamentopprettelser. At den faglige standard ligger under et visst minimum, må regnes som grov uaktsomhet. Om dette vises særlig til det som ble uttalt angående dansk praksis av det sakkyndige vitnet, underdirektør Kjeld Søgaard, Hafnia forsikringsselskap, under bevisopptaket, og til hans artikkel i Ugeskrift for Retsvæsen 1988 289 flg. Søgaard har blant annet nevnt (side 293-294) en voldgiftsdom hvor det ble ansett som grov uaktsomhet i forhold til ansvarsforsikringen at en advokat ved overdragelse av fordringer hadde forsømt å gi debitor cessus melding om overdragelsene. Som følge av at polisevilkårene og lovgivningen er blitt endret, vil avgjørelsen i nærværende sak ikke ha betydning for ettertiden. Den ankende part har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. A dømmes til å betale Storebrand Skade forsikring A/S kr. 500.000,- - kronerfemhundretusen - med tillegg av 18% rente p.a. fra 16. januar 1986 til betaling skjer.</span> <span id="rp-innrykk">2. A ilegges saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."</span> Ankemotparten, <strong>A</strong>, har i det vesentlige anført: Opprettelse av testament som innskrenker en ektefelles arverett og opphever retten til uskifte (jfr. arveloven §7), er en sjelden foreteelse. Det vanlige i slike tilfelle vil være at ektefellene tar ut separasjon, hvorved den gjensidige arverett og retten til uskifte faller bort (jfr. §8). Det var derfor ikke en vanlig situasjon advokat A sto overfor ved opprettelsen av de to testamenter for B. Han driver en alminnelig juridisk praksis uten særlig spesialisering, og han bistår ved et stort antall testamentopprettelser hvert år. Dette foregår i praksis med utgangspunkt i standardformularer. Kunnskapsvilkåret etter arveloven §7 - et vilkår som typisk oppfylles ved at testator eller dennes advokat gir varsel til ektefellen - gjør at disse testamenter står i en annen stilling enn andre testamenter. Det kreves ingen varsling om man oppretter testament hvorved livsarving eller utarving får sin arvelodd beskåret. I §7 har man således med en meget spesiell formregel å gjøre. For en advokat kan det være lett å ta feil når det gjelder de mange spesielle bestemmelser om frister og formalia som skal iakttas. Om en forglemmelse i den forbindelse vel må sies å være uaktsom, er det ikke gitt at den bør karakteriseres som grovt uaktsom. I dette ligger en sterk bebreidelse, en etisk dom. Uttrykket grov uaktsomhet er en rettslig standard og dekker forskjellige forhold, f.eks. skjult forsett, bevisst aksept av risiko, grov sendrektighet og grov uorden. Man må ha for øye at det i nærværende sak er tale om å tolke uttrykket i en ansvarsforsikring, eller tabbeforsikring, for advokater. Meningen er at man ved en slik forsikring nettopp skal kunne gardere seg mot økonomisk ansvar som følge av feil og forsømmelser av den art som advokater ved en forglemmelse kan komme til å begå. Manglende varsel etter arveloven §7 er eksempel på en forsømmelse som forsikringen bør dekke. Et viktig moment er at forsømmelsen av å iaktta denne og andre formforskrifter ikke representerer en uetisk handling. Betegnes en handling eller unnlatelse som grovt uaktsom, ligger heri at vedkommende har opptrådt etisk uforsvarlig. For så vidt gjelder tolkningen av en ansvarsforsikring, bør karakteristikken grovt uaktsom ikke brukes om den som har tatt feil av rettsregler. Spørsmålet om i hvilken utstrekning svikt i en advokats faglige nivå kan gå inn under uttrykket grov uaktsomhet, er tvilsomt. Det er vanskelig å presisere hvilke krav som skal stilles til det faglige nivå, og grensen mellom grov uaktsomhet og alminnelig uaktsomhet blir uklar. Generelt kan det sies at karakteristikken grov uaktsomhet bare skal ramme de subjektivt grovt klanderverdige forhold, og at det derfor må kreves svært meget før ren mangel på kunnskap kan betraktes som grovt uaktsom. Det kan ikke bebreides advokt A som grovt uaktsomt at han ikke kjente regelen i arveloven §7, og at han ikke undersøkte i loven om det skulle være en spesiell regel for et slikt tilfelle. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Agder lagmannsretts dom av 17. april 1989 stadfestes for såvidt gjelder pkt. 1.</span> <span id="rp-innrykk">2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."</span> <span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> at anken må gis medhold. I store trekk kan jeg slutte meg til den begrunnelse som er gitt av byretten og av lagmannsrettens mindretall. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett vil jeg bemerke:</span> Uttrykket "grov uaktsomhet" forekommer i forskjellige sammenhenger, dels i lovtekst, dels i kontrakter, standardvilkår e.l. Det er forståelsen av uttrykket "grov uaktsomhet" i vilkårene for ansvarsforsikring denne sak gjelder. Men forståelsen av begrepet i andre sammenhenger vil være av betydning når man søker å fastlegge dets innhold. For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet. Dersom det faglige nivå hos vedkommende ikke holder mål, vil dette etter omstendighetene kunne utgjøre grov uaktsomhet. Når det gjelder en advokats kjennskap til lovstoffet, kan ikke uvitenhet om enhver rettsregel karakteriseres som grov uaktsomhet. Men dreier det seg om en regel på et sentralt område, som for eksempel familieretten eller arveretten, vil uvitenhet lett måtte betegnes som grovt uaktsom. Anvendt på den foreliggende sak mener jeg dette må føre til at når en advokat bistår med å opprette et testament som tar fra testators ektefelle arveretten etter loven og retten til å overta fellesboet uskiftet, uten å sørge for at ektefellen får den kunnskap om testamentet som kreves etter arveloven §7, er hans handling grovt uaktsom. Jeg legger vekt på at det dreier seg om en formregel, hvis overholdelse er nødvendig for at testamentet skal få virkning. Jeg minner her om at i den foreliggende sak ble resultatet av den manglende underretning at de to testamenter ikke var bindende for Bs ektefelle, slik at han i strid med hennes vilje beholdt posisjonen som arving og kunne overta boet uskiftet. Formregler må man kunne vente at advokater passer særlig på. Almenheten må kunne gå ut fra at advokater kjenner formkravene for testamentopprettelse, og at det formelle er i orden når en advokat bistår. Regelen i arveloven §7 er ganske visst en bestemmelse som ikke ofte blir aktuell, men den må likevel sees som en sentral bestemmelse i arveretten. Når en advokat innlater seg på et oppdrag som det foreliggende uten å kjenne de grunnleggende rettsregler som har betydning, kan han etter min mening vanskelig unngå å bli sterkt bebreidet. Det ansvar han derved kommer i, må anses pådratt ved grov uaktsomhet. Etter dette må den ankende parts påstand tas til følge. Saken gjelder et spørsmål av prinsipiell karakter, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Jeg stemmer for denne dom: 1. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring A/S 500.000 - femhundretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 16. januar 1986 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett. <span id="dissens">Dommer <strong>Skåre</strong>: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall og vil bemerke:</span> A har både tidligere og i bevisopptaket for Høyesterett sagt at han ikke kjente arveloven §7. Spørsmålet om en advokat med alminnelig praksis bør ha en slik bestemmelse i hodet, vil det vel være delte meninger om. Men det er etter min mening utvilsomt at spørsmålet om varslingsplikt overfor ektefellen burde ha meldt seg for ham, slik at han gjorde de nødvendige undersøkelser. Den omstendighet at det dreiet seg om en testasjonssituasjon som kanskje ikke hører med til de vanlige, kan i denne forbindelse ikke ha større betydning. Det dreiet seg om et testament som ensidig begunstiget hans klient og hennes slekt. Det måtte fremstå som en naturlig arbeidshypotese at lovgiveren kunne ha regulert spørsmålet om varsel til den annen ektefelle. Det som her er sagt, innebærer utvilsomt at det må anses å foreligge erstatningsbetingende uaktsomhet - noe A har erkjent. Men spørsmålet er om det foreligger slik grov uaktsomhet at forsikringen ikke gjelder. Under prosedyren er dette betegnet som et terskelspørsmål - hvor høy bør terskelen være for å gi rimelig beskyttelse for forsikringstakeren. Når det gjelder dette generelle spørsmål, viser jeg først til at etter forsikringsavtaleloven §18 annet ledd har den sikrede ved ansvarsforsikring sitt krav mot selskapet i behold, selv om han har handlet grovt uaktsomt. Ved skadeforsikring bestemmer §18 annet ledd at har sikrede framkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet, "avgjøres det under hensyn til skyldgraden og omstendighetene for øvrig om selskapet skal betale noget og i tilfelle hvor meget". Begge de her nevnte regler i §18 annet ledd kan imidlertid fravikes i forsikringsavtalen forutsatt at det foreligger grov uaktsomhet. Det er dette selskapet har gjort i de forsikringsvilkår som skal legges til grunn for vurderingen. Når det gjelder tolkningen av vilkårene peker jeg først på at man står overfor en enkel og skjematisk utformet regel. Foreligger det et forhold som kan klassifiseres som grov uaktsomhet, vil ethvert krav mot selskapet bortfalle. Det kommer med andre ord ikke på tale å begrense ansvarsbortfallet under hensyn til skylden og andre omstendigheter. Dette tilsier etter min mening at vilkårsbestemmelsen anvendes med stor forsiktighet - eller for å anvende billedet foran: At terskelen settes høyt. Når partene ikke har funnet eksempel på at reservasjon for grov uaktsomhet er anvendt i praksis, kan dette ha sammenheng med at et slikt utgangspunkt også stemmer med selskapenes oppfatning. Det taler til støtte for dette utgangspunkt at bestemmelser om at ansvarsforsikring ikke gjelder ved grov uaktsomhet, synes å være på vei ut. I Storebrands forsikringsvilkår for 1988 er grov uaktsomhet gjort til bortfallsgrunn bare dersom sikrede i løpet av de siste to år har pådratt seg ansvar ved grov uaktsomhet. I Gjensidiges vilkår fra 1989 er der ingen reservasjon overhodet for skade voldt ved grov uaktsomhet. Dette kan ha sammenheng med at etter den nye lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr 69 §4-9 som vil tre i kraft i 1990, vil det ved ansvarsforsikring ikke være adgang til å avtale helt eller delvis bortfall av dekningsplikten ved grov uaktsomhet. I det foreliggende tilfelle er det ikke fra Storebrands side anført noe om generell svikt ved den måte advokatforretningen er drevet på - det er opplyst at dette er det eneste skadeoppgjør advokaten har hatt siden han etablerte seg for mer enn 10 år siden. Jeg må derfor legge til grunn at det dreier seg om en avgrenset svikt i den generelle innsikt, som ikke er kompensert ved undersøkelse i lovverket. På denne bakgrunn fremstår tilfellet som en enkeltstående lapsus, og det er ikke ulikt de tilfeller hvor en rettsregel er kjent for advokaten, men uten at den dukker opp i hans bevissthet under behandlingen av et bestemt faktisk forhold. De forutsetninger som naturlig knyttes til denne type forsikring tilsier etter min mening at tilfeller av den art jeg her har nevnt, generelt ikke regnes som grovt uaktsomme. Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Dommer <strong>Dolva</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Borchsenius. I anledning av dommer Skåres bemerkninger vil jeg tilføye at jeg finner det klart at advokatens ansvar overfor de erstatningsberettigede er pådratt ved grov uaktsomhet. Når de foreliggende forsikringsvilkår - innen rammen av den dagjeldende lovgivning - er formet slik at forsikringen ikke dekker ansvar som skyldes at "sikrede selv har tilsidesatt sine plikter for settlig eller ved grov uaktsomhet", vil det være avgjørende hvordan selve erstatningsansvaret er pådratt. Jeg kan ikke legge avgjørende vekt på senere endringer i lovgivningen. Dommer <strong>Halvorsen</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skåre. Justitiarius <strong>Sandene</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Borchsenius, og kan også tiltre dommer Dolvas bemerkninger. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> 1. A dømmes til å betale Storebrand Skadeforsikring A/S 500.000 - femhundretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 16. januar 1986 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
