Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ektefellene X og Y reiste ved stevning av 21. desember 1988 sak mot staten v/Sosialdepartementet og B fylkeskommune med påstand om erstatning. Bakgrunnen for søksmålet er at ektefellene er blitt HIV-positive, og at dette skyldes en blodoverføring X 14. august 1983 fikk ved Ø. I stevningen krevde saksøkerne å få oppgitt navn og adresse på den blodgiver som har vært smittekilde. Samtidig ble Sosialdepartementet tilskrevet med anmodning om å frigi blodgiverens navn. I brev 3. januar 1989 løste Sosialdepartementet overlege A ved Ø fra taushetsplikten etter forvaltningsloven §13, men gjorde oppmerksom på at departementet ikke hadde kompetanse til å dispensere fra taushetsplikten etter legeloven §31. Som ledd i saksforberedelsen avsa Stavanger byrett kjennelse 28. juni 1989 om forholdet til legeloven §31. Retten fant at overlege A ikke var underlagt yrkesmessig taushetsplikt etter legeloven §31 for så vidt gjaldt blodgiverens navn og identitet. Etter kjæremål fra Staten v/Sosialdepartementet avsa Gulating lagmannsrett kjennelse 8. september 1989. Retten fant at legeloven §31 fikk anvendelse, og at overlegen ikke pliktet å oppgi blodgiverens navn og identitet. Ekteparet påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høysteretts kjæremålsutvalg. Da saken hastet, ble dom i saken avsagt før kjøremålet var behandlet. Staten og B fylkeskommune ble ved Stavanger byretts dom av 9. oktober 1989 - på objektivt grunnlag - dømt til å betale erstatning på tilsammen 600.000,- kroner til X og Y. Dommen ble påanket av Staten og fylkeskommunen, og det ble søkt om tillatelse til å få anken direkte inn for Høyesterett. Samtykke til direkte anke ble gitt ved Høyesteretts kjæremålsutvalg beslutning 9. januar 1990. Kjæremålssaken ble deretter hevet ved kjennelse av Høysteretts kjæremålsutvalg avsagt 19. mars 1990. X og Y har i prosesskrift 2. april 1990 for Høyesterett opprettholdt anførselen om ansvar for Staten på subjektiv grunnlag. Det anmodes på nytt om at overlege A skal løses fra taushetsplikten etter legeloven §31. Det vises til anførslene i den tidligere kjæremålssaken. X og Y har anført at overlege A ikke har taushetsplikt etter legeloven §31 fordi en blodgiver ikke kan anses som pasient. Pasienter er de som skal behandelse med blod og blodprodukter. Blodgivere må anses som legens hjelpere som bidrar med det medikament blodbanklegen bruker ved behandlingen. Blodgiveren står i et annet forhold til legen enn en pasient, og kan trekke seg dersom han ikke ønsker å svare på de spørsmål som blir stilt. Blodgiveren bør ikke sikres mot at hans identitet gjøres kjent i tilfelle hvor hans unnlatelse av å gi informasjon eller hans feilinformasjon påfører pasienter skade. Taushetsplikten skal ikke kunne påberopes til å dekke eventuelle uriktige opplysninger fra blodgiverens side. Under enhver omstendighet anfører Y og X at det foreligger særlige grunner etter legeloven §31. Blodgivers forklaring er ønskelig fordi den kan kaste lys over hvordan blodgiveren har oppfattet informasjonsskrivet med oppfordringen til å trekke seg anonymt, på hvilken måte dette informasjonsskrivet ble overlevert, og om blodgivers underskrift ble avgitt før eller etter at vedkommende ga blod. Alle disse spørsmål kan ha relevans også i relasjon til blodgiverens eventuelle erstatningsansvar. Staten v/Sosialdepartementet viser også til anførslene i kjæremålssaken. Det er anført at legeloven §31 ikke er begrenset til å omfatte kunnskap ervervet gjennom tradisjonelle lege-pasientforhold. Selv om en overlege ved blodbanken ikke har direkte kontakt med blodgivere, foretar de en medisinsk faglig vurdering på grunnlag av opplysninger som forelegges dem, og har taushetsplikt etter legeloven §31. I overlege As tilfelle har han for øvrig hatt direkte kontakt med blodgiveren. Opplysningene i saken er kommet til legen som følge av hans legevirksomhet, jf. NOU 1976:1 s 68-69. Det er ikke grunnlag for å sondre mellom kunnskap som erverves tjenstemessig og yrkesmessig. Legeloven taushetsplikt anses av blodbankene helt avgjørende for å kunne drive sikker blodbanksvirksomhet. Uten det tillitsforhold §31 gir, kan man ikke regne med å få åpne og fullstendige opplysninger om sykdom og helsetilstand hos blodgivere. En blodbanklege har bare i unntaksttilfelle kontakt med mottagerne av blodproduktene. På denne bakgrunn er det misvisende å se disse som blodbankslegens egentlige pasienter.Blodgiverne går gjennomn en omfattende kontroll før de godkjennes, og har en løpende medisinsk kontroll før hver tapping. Rent faktisk vil mange blodgivere også i andre relasjoner få en pasientrolle overfor blodbanklegen. Det argument at en blodgiver kan trekke seg, og derfor står i et annet forhold til legen enn den tradisjonelle pasient, knytter seg utelukkende til den situasjon at blodgiveren unnlater å meddele blodbanklegen opplysninger. En lege har imidlertid en rekke ulike kilder for opplysninger om pasienter. Taushetsplikten gjelder ikke bare meddelelser og betroelser fra pasienter, men også bl.a opplysninger mottatt ved iakttakelser og undersøkelser og opplysning fra andre, jf. også [[Rt-1984-591]]. Blodgivere er i forhold til annet regleverk betraktet som pasienter, f.eks i reglene for pasientskadeerstatning. Det kan ikke være tvilsomt at de opplysninger overlege A begjæres pålagt å gi, etter sin art faller inn under legeloven begrep "opplysnigner om.. legems- og sykedomsforhold eller andre personlige forhold" jf. NOU 1976:1 s 70-72. Taushetsplikten omfatter også det forhold at legen har hatt en bestemt person som pasient, jf. [[Rt-1929-767]] og RT 1955 191. Det anføres at det skal mye til før det foreligger "særlige grunner" etter legeloven §31 annet ledd, jf. Ot.prp.nr. 1 (1989-1990) S 143-145. De spørsmål som eventuelt kunne reises, kan klarlegges på annen måte enn ved å føre blodgiveren som vitne. Forberedende dommer i Høysterett, dommer Røstad, har funnet at avgjørelsen bør treffes av Høysteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §374 fjerde ledd, og har lagt saken frem for kjæremålsutvalget med slik innstilling: "Saksøkte i denne saken er blitt HIV-smittet etter en blodoverføring som hustruen fikk ved Ø i 1983. Jeg finner at overlege A ved Blodbanken, Ø, i dette tilfelle har taushetsplikt etter legeloven §31 når det gjelder blodgiverens navn, adresse m.m. Bestemmelsen i §31 kan ikke tolkes så snevert at bare tradisjonelle lege/pasient forhold omfattes av taushetsplikten, se således uttalelse i Ot.prp.nr.1 (1979-1980) side 137 første spalte annet avsnitt, kan han selvsagt utspørres om forhold rundt blodgivningen og blodgivers sykdom så lenge blodgiver ikke kan identifiseres, se Ot.prp.nr.1 (1979-1980) side 141-142. Spørsmålet blir så om det foreligger slike særlige grunner at overlege A likevel ikke har taushetsplikt etter legeloven §31 annet ledd. Jeg er kommet til at det ikke foreligger slike grunner. Fritak fra taushetsplikt er søkt begrunnet med at forklaring fra blodgiveren er nødvendig for å få belyst om staten er erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Spørsmålene omkring blodgivningen og blodbankens rutiner kan imidlertid i stor grad belyses gjennom forklaring fra overlege A, eventuelt fra andre ansatte ved blodbanken. Det er på det rene at blodgiveren i forbindelse med blodgivningen fikk seg forelagt og underskrev det informasjonsskjemaet om Aids som på det aktuelle tidspunktet ble brukt fra Blodbankens side. Behovet for å søke ytterligere opplyst hvordan dette skjedde, og om det skjedde før eller etter selve blodgivningen, gir etter mitt syn ikke tilstrekkelig grunnlag for innskrenkning i overlegens taushetsplikt. Det er også anført at avhør av blodgiveren er nødvendig for å få belyst blodgiverens eget ansvar. Et slik anførsel er imidlertid ikke relevant i den foreliggende sak." Høysteretts kjæremålsutvalg slutter seg til forberende dommer både når det gjelder resultatet og begrunnelsen. Utvalget finner således at opplysninger om blodgiverns identitet omfattes av overlege As taushetsplikt etter legeloven §31 første ledd, og at det ikke foreligger særlige grunner som gjør det rettmessig å gi slike opplysninger etter paragrafens annet ledd. Slutning: Kravet om at overlege A ved Ø, Blodbanken, skal gi opplysninger om blodgiverens identitet, tas ikke til følge. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
