Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Ved stevning av 16. mai 1989 reiste A sak mot sin tidligere ektefelle B for å få rett til samvær med partenes felles barn C født xx.xx.1986. Samtidig begjærte han midlertidig samværsordning med sønnen, jf. barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §46. A er ansatt i Mobil og arbeider ved Mobils ulike installasjoner rundt i verden. Stavanger byrett avsa 10. august 1989 kjennelse om midlertidig samværsordning med slik slutning: "A skal ha rett til samvær med sin sønn C, født xx.xx.1986, i to perioder a 1 uke pr. år. Samværene skal finne sted på Bs bopel og skal foregå mellom kl. 09 00 og kl. 18 00 for en tid av 3 timer pr. dag. Samværsretten skal gjelde inntil avgjørelse foreligger i hovedsaken." Byrettens kjennelse ble sendt til forkynnelse 10. august 1989. Den ble vedtatt forkynt av advokat Ellen Moen på vegne av B 26. september 1989 etter at advokaten hadde vært sykmeldt i lengre tid. Byrettens kjennelse ble så påkjært av B til Gulating lagmannsrett 10. oktober 1989. I tilsvaret fra A ble kjæremålet prinsipalt påstått avvist som for sent fremsatt. Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 5. januar 1990 med slik slutning: "1. Kjæremålet fremmes. 2. A gis ikke midlertidig samværsrett med sønnen C født xx.xx.1986. 3. Saksomkostningsspørsmålet utstår." Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens og lagmannsret- tens kjennelser. Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært av A til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Til spørsmålet om en midlertidig samværsordning har A anført at han begjærer en midlertidig avgjørelse fordi moren konsekvent nekter samværsrett. Faren ønsker av hensyn til barnets beste å få til en samværsordning. Hovedbegrunnelsen for morens standpunkt er sønnens reaksjon før, under og etter samvær med faren påsken 1988. Sønnens reaksjon ble imidlertid ikke nevnt under en felles konferanse mellom partene julen 1988, eller før stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble innsendt. Kidnappingsfare er ikke et relevant argument mot samværsrett. A har tilbudt seg å deponere pass og billetter ved ankomst til Norge. Dersom det skal være mulig for sakkyndige i hovedsaken å vurdere forholdet mellom far og sønn, må faren få anledning til å bli kjent med sønnen før samvær mellom far og sønn skal observeres. Lagmannsrettens avgjørelse er til morens beste, ikke til barnets beste. Til spørsmålet om kjæremålet er rettidig, nevner A at den korte kjæremålsfristen er satt for at saksbehandlingen skal skje med tilbørlig hurtighet. Særlig gjelder dette ved midlertidige avgjørelser. Det betviles at det er adgang til å vedta forkynnelse etter halvannen måned for så å vente 14 dager med å sende kjæremål. Advokat Moen arbeider sammen med fire andre advokater og en kontorsjef. Kontoret burde gitt beskjed om sykmeldingen, og det kan spørres om ikke sykmelding bør medføre plikt til å la andre overta saken eller iverksette nødvendige rettslige skritt. Under enhver omstendighet var advokat Moen i lagmannsretten 25. september 1989 og må ha forberedt denne saken. Hun kunne også ha vedtatt forkynnelse selv om hun var sykmeldt. Det anføres at kjæremålet er for sent fremsatt. A har nedlagt slik påstand: "1. Saken avvises. 2. Stavanger Byrett's kjennelse av 10. august 1989 opprettholdes. 3. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil hovedsaken." B har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Til spørsmålet om avvisning anføres det at Stavanger byrett i hele perioden var informert om at advokat Moen var sykmeldt. Det ble ikke fremsatt krav fra retten om at andre advokater skulle overta saken, det ble bare bedt om at forkynnelse ble vedtatt snarest mulig etter friskmelding. Den aktuelle lagmannsrettssaken 25. september 1989 var blitt utsatt to ganger tidligere og var på det nærmeste ferdig forberedt. Til spørsmålet om midlertidig samværsrett har B bl. a anført at hun bare har barnets beste i tankene. Hun har tatt kontakt med representanter for barnevernet som støtter henne i denne saken. Det blir anført at sønnens sterke reaksjon på samvær med faren var hovedtema på den nevnte felleskonferansen. Når det gjelder fare for kidnapping, anfører B at A har flere pass og statsborgerskap, i hvert fall hadde han det da partene var gift. Hensynet til sikkerhet for barnets beste må gå foran farens interesser inntil forholdene avklares gjennom hovedforhandling. B har nedlagt slik påstand: "1. Kjæremålet fremmes. 2. A gis ikke midlertidig samværsrett med sønnen C, født xx.xx.1986. 3. Saksomkostningene utstår til hovedforhandling." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder slutningens punkt 1 er direkte kjæremål, der kjæremålsutvalget har full kompetanse. Kjæremålet over kjennelsen når det gjelder slutningens punkt 2 er imidlertid et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget kan her bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er ikke i kjæremålserklæringen for dette punkt anført å foreligge feil som refererer seg til noe som kjæremålsutvalget kan prøve. Når det gjelder spørsmålet om kjæremålet over byrettens kjennelse i saken om midlertidig samværsrett skulle vært avvist fra lagmannsretten, bemerkes at kjennelsen ble sendt til vedtakelse av forkynnelse 10. august 1989. Kjæremålsmotpartens prosessfullmektig vedtok forkynnelse 11. august. Ved brev av 6. september samme år underrettet kontoret til Bs prosessfullmektig byretten om at prosessfullmektigen for tiden var sykemeldt, og at man ville komme tilbake med forkynnelsen av kjennelsen når prosessfullmektigen var tilbake på kontoret. Det er et notat på brevet om en telefonsamtale 8. september mellom byrettens og prosessfullmektigens kontor. Det skal under telefonsamtalen ha blitt opplyst at prosessfullmektigen var sykemeldt fra 23. juni 1989 og at hun fremdeles ville være dette i ca. 14 dager. Prosessfullmektigens kontor skulle ha sendt kjennelsen til B 11. august. Prosessfullmektigen var sykemeldt til og med 25. september 1989. Denne dag hadde hun en straffesak i lagmannsretten som tidligere hadde vært utsatt. Hun hadde fått med seg noe post fra sitt kontor, deriblant kjennelsen i den foreliggende sak. Hun vedtok forkynnelse samme dag, men daterte vedtakelsen 26. september 1989, da den neste dag skulle sendes tilbake til byretten via hennes kontor. Kjæremål til lagmannsretten ble erklært 10. oktober 1989. Kjæremålsfristen er to uker, jf. tvistemålsloven §398. Ved forkynnelse underhånden etter domstolsloven §179 er utgangspunktet for fristen den dagen postforsendelsen er kommet frem til advokatens kontor. Men det er en innarbeidet praksis at utgangspunktet for en rettsmiddelsfrist utskytes når den senere vedtakelse av forkynnelse skyldes reisefravær eller sykdom, og det ikke dreier seg om et uforholdsmessig langt fravær. Ved et noe lengre fravær må forholdene bedømmes konkret, og det må blant annet legges vekt på om advokaten burde ha sørget for at en annen på vedkommendes vegne kunne vedta forkynnelse. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om en eventuell forlengelse av utgangspunktet for kjæremålsfristen på to uker med ca 1 1/2 måned. Prosessfullmektigen hadde et sykefravær på i alt 3 måneder og burde da ha sørget for at en annen på hennes vegne kunne vedta forkynnelse under fraværet, eller sørget for selv å bli holdt underrettet om mulige forkynnelser, sammenlign [[Rt-1977-1372]]. Prosessfullmektigens kontor kjente til kjennelsen, og det ville ikke vært noe problem å få en av hennes kolleger til å vedta forkynnelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner ikke å kunne godta en slik forlengelse av utgangspunktet for kjæremålsfristen som det her dreier seg om, noe som etter utvalgets mening ville være lite i samsvar med den ordning for underhåndsforkynnelse som er etablert ved domstolsloven §179. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å opppheve og saken å avvise fra lagmannsretten. Den kjærende part har nedlagt påstand om at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter den verserende samværssak for byretten. Påstanden tas til følge, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken avvises fra lagmannsretten. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
