Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Schei: Saken gjelder krav om overføring til sikring i frihet av sikringsdømt som er undergitt sikring i fengsel etter straffeloven §39 nr. 1 f, samt gyldigheten av Justisdepartementets vedtak om fortsatt lukket sikring. Ved tiltalebeslutning av 19. november 1987 ble A tiltalt etter straffeloven §233 første og annet ledd for å ha drept ektefellene B og C. Etter tiltalebeslutningen hadde han kastet en hammer i hodet på C. For å skjule forbrytelsen eller unndra seg straffen for denne slo han så B i hodet med hammeren slik at hun døde etter kort tid, og i tilsvarende hensikt slo han deretter C i hodet slik at denne døde. Drapshandlingene skjedde 16. januar 1986. A ble før saken kom opp i Gulating lagmannsrett, rettspsykiatrisk observert av i alt fem sakkyndige. Samtlige sakkyndige konkluderte med at han på gjerningstiden hadde utviklet klare paranoide personlighetsforstyrrelser. De tre først oppnevnte sakkyndige, overlege Husebø, politilege Hornemann og overlege Reppesgaard, fant at A på gjerningstiden hadde vrangforestillinger og realitetsbrist av en slik karakter at det forelå en paranoid psykose samt at han hadde varig svekkede sjelsevner. De fant at det forelå fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Deres konklusjon om sinnssykdom på gjerningstiden ble av Den rettsmedisinske kommisjon ikke ansett som tilstrekkelig underbygget, og det ble derfor oppnevnt ytterligere to sakkyndige, politilege Andersen og assisterende overlege Asserson. Også disse fant som nevnt paranoide personlighetsforstyrrelser, men ikke av en slik karakter at de anså A for sinnssyk på gjerningstiden. De mente han hadde varig svekkede sjelsevner, og at det forelå fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Andersens og Assersons konklusjon ble godtatt av Den rettsmedisinske kommisjon. Ved Gulating lagmannsretts dom av 27. april 1988 ble A frifunnet for drapene. Lagretten ble, etter å ha svart nei på spørsmålene om A var skyldig i drap, stilt spørsmål om A i sinnssykdom hadde foretatt drapshandlingene og om disse var forøvet for å skjule eller unndra seg straff for de ellers straffbare handlingene. Disse spørsmålene ble besvart med ja. Gulating lagmannsrett avsa etter dette dom hvor påtalemyndigheten for et tidsrom på inntil 10 år ble gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 a-f. Lagmannsrettens dom ble ikke påanket. Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane traffødt xx.xx.1988 i medhold av straffeloven §39 nr. 1 f beslutning om at A skulle sikres i Q sikringsanstalt. 10. juli 1988 søkte A om å bli overført til sikring i frihet. I samme brev ba han om overføring til et annet fengsel. Anmodningen om det siste ble senere samme år gjentatt av psykiater Hans Jacob Stang, som da var blitt psykiatrisk støttekontakt for A. Departementet traffødt xx.xx.1988 vedtak om at sikringen ved Q skulle byttes om med sikring etter straffeloven §39 nr. 1 f i X landsfengsel. Det er omtvistet mellom partene om vedtaket av 23. desember også innebar en avgjørelse av søknaden om sikring i frihet. I brev til departementet av 24. januar 1989 ba dr. Stang om at det ble oppnevnt rettspsykiatrisk sakkyndige for å få et grunnlag for å vurdere sikringsformene fremover. Han pekte på at etter hans mening hadde As sinnstilstand endret seg, og at det av den grunn var behov for å vurdere så vel sinnstilstand som gjentakelsesfare på ny. 28. juni 1989 ba departementet direktøren på X om å innhente en psykiatrisk uttalelse fra en av de sakkyndige i lagmannsretten. Overlege Harald Reppesgaard ble anmodet om å gi uttalelsen. Han ga sin uttalelse 21. november 1989. I hans konklusjon heter det blant annet: "Således er hans paranoide psykose betydelig avbleket, symptomfattig og påvirker lite hans tenkning, følelsesliv og atferd. De paranoide trekk han fremdeles framviser tyder på at det forefinnes rester av psykosen tilbake. Komparentopplysninger og vurderinger fra dr. Stang tilsier at denne symptomfattige resttilstand ikke lenger dominerer sjelsevnene. Det er således ikke grunn til å anta at han lenger lider av varig svekkede sjelsevner. Spørsmålet om fare for gjentagelse av straffbare handlinger er knyttet til A's paranoide psykose og spesielt dersom den forverres slik de sakkyndige har uttalt tidligere. I og med at nå har en en klinisk marginal resttilstand og disse ikke influerer på hans sjelsevner pr. idag er faren for gjentagelse og straffbare handlinger tilsvarende liten. En vil ikke se bort i fra at hans tilstand kan blomstre opp, dersom hans livssituasjon, sosialt som økonomisk skulle skape større mellom-menneskelige konflikter, kan hans residual tilstand blomstre opp. Dette er idag mer av teoretisk interesse. Det er kanskje praktisk, men bør nevnes i konklusjonen." Jeg bemerker at det er uenighet mellom partene om hva som kan legges i denne konklusjonen. Overlege Reppesgaard avga forklaring for byretten og har også forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett hvor han nærmere har redegjort for hva som ligger i konklusjonene. Han har i disse forklaringer presisert at han mente grunnvilkårene for sikring forelå på erklæringstidspunktet. På anmodning fra X landsfengsel utarbeidet Kriminalomsorg i Frihet i Sogn og Fjordane et frisikringsopplegg for A. 8. mars 1990 fremmet A ny søknad overfor departementet om overføring til sikring i frihet. Søknaden ble støttet i uttalelser blant annet fra sosialkonsulenten, fengselslegen og fengselspresten på X og av dr. Stang. Massemedia ble kjent med at det var tatt opp spørsmål om å sikre A i frihet, og da i tilfelle på hjemstedet Y. Dette ble slått stort opp blant annet i diverse aviser. På vegne av en del bygdefolk i Y protesterte advokat Svein Gustafson overfor statsadvokatene i Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal mot at A skulle sikres i frihet i Y. I brev til Justisdepartementet 14. mai 1990 gikk direktøren for X landsfengsel ikke inn for frisikring for A. Men han konkluderte med at sikringen på X burde oppheves og at A burde overføres til en institusjon hvor han kunne få psykiatrisk støtte og behandling og hvor det kunne innhentes ytterligere psykiatrisk vurdering. Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, med tilslutning av riksadvokaten, fant ikke å kunne anbefale at A ble overført til sikring i frihet. Riksadvokaten pekte i sin påtegning av 2. august 1990 blant annet på "...at de foreliggende vurderinger og uttalelser ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å forutsi hvordan A vil reagere overfor et bygdesamfunn som for en stor del er negativ til hans tilstedeværelse. Før dette er forsøkt nærmere avklart kan riksadvokaten ikke anbefale at A overføres til sikring i frihet." Uten ytterligere å avvente avgjørelse av departementet reiste A ved stevning av 14. september 1990 sak mot Justisdepartementet med krav om at han skulle løslates. Han gjorde gjeldende at vilkårene for sikring ikke lenger var til stede. Subsidiært ble det anført at han måtte sikres i frihet. Oslo byrett avsa 8. oktober 1990 dom med slik domsslutning: "1. Staten v/justisdepartementet frifinnes. 2. Saksomkostninger idømmes ikke." A anket 11. oktober 1990 byrettens dom til lagmannsretten. 17. oktober 1990 traff Justisdepartementet vedtak om at sikringen etter straffeloven §39 nr. 1 f "inntil videre skal opprettholdes uendret". For lagmannsretten ble det oppnevnt to nye sakkyndige, førsteamanuensis Grunfeld og overlege Gravem. De avgav sin skriftlige redegjørelse 29. november 1990. De konkluderte blant annet med: "Som følge av at A er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner mener de sakkyndige at et frisikringsopplegg etter det tidligere skisserte mønster vil, være gunstig for ham som ledd i tilbakeføringen til samfunnet. Det vil virke betryggende på hans nærmiljø samtidig som det vil gi ham nødvendig støtte, korrektiv og omsorg, idet det kan være grunn til å frykte for at han under frie sikringsforhold kan komme til å oppleve sosial isolasjon og tendens til utstøtningsreaksjoner. Han vil da kunne ha fordeler av kontakt med et offentlig apparat, noe han tidligere har sagt seg interessert i. Under optimale omstendigheter, med et godt organisert ettervern gjennom lengre tid i regi av KiF i Sogn og Fjordane og det psykiatriske helsevern, skulle faren for gjentagelse av straffbare handlinger være liten. Skulle han komme under mellommenneskelig stress kan man imidlertid ikke se bort fra at han på bakgrunn av sin personlighetsforstyrrelse og sitt avvikende reaksjonsmønster kan reagere med uhensiktsmessig atferd, eventuelt også i form av straffbare handlinger. Konklusjon. 1. De sakkyndige anser ikke A som sinnsyk på det nåværende tidspunkt. 2. De sakkyndige anser A som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. Vi har ikke grunnlag for å anta han lider av varig svekkede sjelsevner. Som følge av at han er å anse som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner kan de sakkyndige ikke se bort fra at A kan reagere med uhensiktsmessig atferd, også i form av straffbare handlinger. Under forutsetning av et godt ettervern skulle denne faren være liten." Også for lagmannsretten gjorde A gjeldende at grunnvilkårene for sikring ikke forelå og at sikring derfor skulle opphøre. Subsidiært gjorde han, som for byretten, gjeldende at han måtte sikres i frihet. Eidsivating lagmannsrett avsa 20. desember 1990 dom med slik domsslutning: "1. Oslo byretts dom av 8. oktober 1990 stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke." Ved ankeerklæring av 27. februar 1991 har A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Før ankeforhandlingen i Høyesterett har Justisdepartementet truffet nytt vedtak om sikring. Vedtaket er av 26. juni 1991, og det er besluttet at sikringen i medhold av straffeloven §39 nr. 1 f skal opprettholdes, dog med den endring at A overføres til Z. Det er for Høyesterett enighet om at gjenstanden for rettslig prøving er departementets vedtak av 26. juni 1991. For Høyesterett har A frafalt anførselen om at grunnvilkårene for sikring ikke foreligger. Men det er gjort gjeldende at Høyesterett fullt ut kan prøve alle sider ved sikringsvedtaket, og at det ikke er grunnlag for annet enn sikring i frihet. Også på enkelte andre punkter er As anførsler for Høyesterett endret i forhold til anførslene for byretten og lagmannsretten. Det er fremlagt et omfattende bevismateriale. En del av dokumentene er nye for Høyesterett. Den ankende part og ti vitner har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Fire av vitnene er nye. Den ankende part, A, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Domstolene må ha en meget vid prøvelsesadgang overfor vedtak av administrasjonen om lukket sikring. Det er domstolene som bestemmer omfanget av prøvelsesretten, og domstolskontrollen bør praktiseres blant annet under hensyn til de reelle hensyn som gjør seg gjeldende, og til folkerettslige regler til beskyttelse av enkeltindividet. Sentralt ved prøvingen er at vedtaket gjelder en kvalifisert form for frihetsberøvelse. For praktisk viktige tilfeller av frihetsberøvelse skjer prøvingen av vedtaket etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Det gjelder for eksempel vedtak om nektelse av utskriving av pasienter fra psykiatriske sykehus, jf. lov om psykisk helsevern §9a. Ved prøving etter tvistemålsloven kapittel 33 kan domstolene prøve alle sider ved tvangsvedtaket, også det forvaltningsmessige hensiktsmessighetsskjønn. Klare rettssikkerhetshensyn er begrunnelsen for denne vide prøvelsesretten. Nøyaktig de samme rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende ved vedtak om lukket sikring. Det er all grunn til å tro at om lovgiver hadde tatt stilling til prøvelsesretten overfor disse vedtakene, ville tvistemålsloven kapittel 33 vært gitt anvendelse, alternativt ville vedtak om sikring, herunder valg av sikringsalternativ, vært lagt til domstolene. En vid prøvingsadgang for domstolene har klar støtte i avgjørelsen i [[Rt-1984-1175]]. Det ble der lagt til grunn at sikringsdømt som i medhold av straffeloven §39 nr. 1 e var innlagt i psykiatrisk sykehus, kunne kreve rettslig prøving av tvangsinngrepet etter lov om psykisk helsevern §9a, jf. tvistemålsloven kapittel 33. Dels gir dette et selvstendig argument for at vedtak om andre former for lukket sikring må undergis tilsvarende prøving fra domstolenes side, dels viser avgjørelsen at omfanget av prøvingsadgangen i stor grad ble bestemt ut fra de reelle hensyn som gjorde seg gjeldende, samt av folkerettslige regler Norge er bundet av. I kst. dommer Smith's votum i [[Rt-1989-1327]] er det for øvrig uttalt at den rett til domstolsprøving som det i [[Rt-1984-1175]] ble lagt til grunn at en sikringsdømt innlagt i psykiatrisk sykehus hadde, også måtte gjelde for sikringsdømte som var undergitt frihetsberøvelse ved andre anstalter. Dette må innebære at prøvingsadgangen er den samme vide i forhold til alle former for lukket sikring. Dette følger også av diskrimineringsforbudet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 14 sammenholdt med artikkel 5 nr. 4. Etter sistnevnte bestemmelse har den som er berøvet friheten rett til snarest av en domstol å få prøvet lovligheten av frihetsberøvelsen. Etter konvensjonens artikkel 14 skal det ikke skje noen diskriminering mellom grupper av individer med hensyn til de rettigheter som er sikret gjennom konvensjonen. Det aksepteres for Høyesterett at den mer begrensete domstolsprøving som generelt gjelder for prøving av forvaltningsvedtak hvor kapittel 33 ikke får anvendelse, ikke i seg selv er i strid med artikkel 5 nr. 4. Dette er lagt til grunn av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i dom av 29. august 1990 i den såkalte "Æ-saken" (EMD=REF00000219). Domstolen tok imidlertid ikke standpunkt til om det forelå brudd på konvensjonens artikkel 14. Det er vanskelig å se noe reelt behov eller i det hele reelle hensyn som kan tilsi en forskjellig prøving av vedtak om lukket sikring sammenholdt med vedtak om frihetsberøvelse hvor prøvingen skjer etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. De samme fundamentale rettssikkerhetshensyn tilsier full prøving i alle tilfeller. Det er jo da også typisk at for en gruppe sikringsdømte, de som er anbragt i psykiatrisk institusjon etter straffeloven §39 nr. 1 e, er prøvingsretten den samme som hvor en pasient er innlagt utelukkende med hjemmel i lov om psykisk helsevern. Det er ikke noe argument i forhold til artikkel 14 at lovgiver må ha en vid skjønnsmessig adgang til å bestemme hva som er en rimelig prøvingsadgang for domstolene i forhold til ulike typer tvangsvedtak. For sikringsvedtakene har lovgiver overhodet ikke vurdert domstolskontrollen. Av disse grunner foreligger det en ubegrunnet og utilsiktet forskjellsbehandling med hensyn til prøvingen av ulike typer tvangsvedtak, og den begrensete prøvingen i forhold til vedtak om lukket sikring er derfor i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 14. Det aksepteres at det må være visse begrensninger med hensyn til hva domstolene kan prøve. Domstolene kan for eksempel ikke prøve i hvilken av flere lukkede institusjoner den sikringsdømte skal plasseres. Men dette er helt i overensstemmelse med de begrensninger som også gjelder ved prøving etter tvistemålsloven kapittel 33. Uansett om det legges til grunn at domstolene har en prøvelsesrett tilsvarende den som gjelder etter tvistemålsloven kapittel 33 eller om prøvelsesretten er mer begrenset, må vedtaket om lukket sikring underkjennes med den virkning at A undergis sikring i frihet. Den rettslige prøving må skje i forhold til departementets vedtak av 26. juni 1991. Vedtaket er for det første ugyldig fordi departementet hadde tilsidesatt sin plikt etter forvaltningsloven §17 til å få saken betryggende utredet. Departementet må ha vært i tvil om hvilke konklusjoner som måtte trekkes av de sakkyndige erklæringer som forelå. Det skulle da tatt initiativ til ytterligere undersøkelser for å få fremskaffet et betryggende beslutningsgrunnlag. Initiativet til slike ytterligere undersøkelser ble imidlertid tatt av As psykiatriske støttekontakt, dr. Stang. Uttalelsene som etter hvert ble gitt, av dr. Reppesgaard, dr. Gravem og dr. Grunfeld, ga ikke grunnlag for noen konklusjon om lukket sikring. Mente departementet at dette var et aktuelt alternativ, måtte det innhentet ytterligere utredninger som kunne belyse nødvendigheten av dette. Behovet for sakkyndige utredninger må ses i forhold til den konklusjon som treffes. I vedtaket av 26. juni 1991 har departementet lagt til grunn at det utarbeidete frisikringsopplegg ikke er betryggende nok. Men når departementet var av den mening, hadde det en klar plikt til å sørge for at det ble arbeidet videre med spørsmålet om hvorledes et frisikringsopplegg burde utformes. Videre må vedtaket underkjennes fordi det hviler på feilaktige faktiske forutsetninger. I og for seg kunne det anføres at grunnvilkårene for sikring ikke er til stede. For Høyesterett er imidlertid denne anførselen frafalt. En av grunnene til det er at det vesentlige for A er å komme ut av fengselet. Om A undergis sikring i frihet eller ikke sikres overhodet, er for ham et mindre vesentlig spørsmål. Men det forhold at det kan reises tvil om grunnvilkårene for sikring foreligger, gjør det enda klarere at det ikke fortsatt er grunnlag for lukket sikring. I vedtaket av 26. juni 1991 er det vist til at det "ikke er tilstrekkelig betryggende å sikre domfelte i frihet i tråd med det tidligere skisserte frisikringsopplegg". Dette er en uholdbar konklusjon fra departementets side. Det skisserte frisikringsopplegg er meget godt og betryggende. A undergis forsterket tilsyn, gis mulighet for behandling og det er sørget for bolig og arbeid. Ingen faginstanser med innsikt har stilt spørsmålstegn ved sikringsopplegget. Selv om det ikke er sagt direkte i vedtaket, er det grunn til å tro at vedtaket er bygget på at A fortsatt er sinnssyk samt at det foreligger en vesentlig fare for gjentakelse. Begge deler er uholdbart. Samlet sett er det ikke grunnlag i de sakkyndige erklæringene for å trekke den konklusjon at A fortsatt er sinnssyk. De sakkyndige synes å mene at gjentakelsesfaren er meget liten. Den psykiater som har det klart beste kjennskap til A, dr. Stang, er helt entydig med hensyn til sinnssykdom og gjentakelsesfare. Han finner at det ikke er grunnlag for sikring overhodet. Vedtaket må videre underkjennes på grunn av svikt i skjønnsutøvelsen. Dette grunnlaget glir over i spørsmålet om ugyldighet på grunn av feilaktige faktiske forutsetninger. Den byråsjef som behandlet saken i departementet, har i en erklæring angitt de elementer som inngår i vurderingen av om det skal besluttes lukket sikring eller frisikring. Av de elementer som er skissert, er det kun ett som går i As disfavør, og det er uttalelsen fra påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens negative holdning er imidlertid begrunnet i de protester som er kommet fra bygdefolk i Y, og dette er hensyn det ikke lovlig kan legges vekt på i skjønnsutøvelsen. Videre må vedtaket underkjennes på grunn av myndighetsmisbruk fra departementets side. Man må her se hele den administrative behandling av sikringsspørsmålet for A i sammenheng. Fra begynnelse til slutt bærer saksbehandlingen preg av å være overfladisk og tilfeldig. As første søknad om sikring i frihet av 10. juli 1988 er aldri besvart av departementet. Departementet har ikke etterlevet påbudet i §11 i reglene av 1. desember 1961 om bruk av sikringsmidler. Etter bestemmelsen skal spørsmålet om fortsatt sikring eller ombytte av sikringsmidler vurderes med høyst ett års mellomrom. Dette er ikke gjort her. Ved de vedtak departementet har truffet, har det til dels uten selvstendig vurdering, lagt til grunn andres konklusjoner. Dette gjelder blant annet vedtaket av 17. oktober 1990 der departementet uten videre la til grunn Oslo byretts vurderinger for et nytt sikringsvedtak. Videre har departementet, som påpekt i annen sammenheng, trukket inn irrelevante og utenforliggende hensyn, som for eksempel den angivelige oppfatning hos bygdefolket i Y. I sum tilsier dette at vedtaket av 26. juni 1991 må underkjennes på grunn av myndighetsmisbruk. Vedtaket må også underkjennes fordi det er sterkt urimelig. En rekke faginstanser og fagpersoner har støttet A i hans krav om sikring i frihet. Fortsatt lukket sikring har i beste fall et meget svakt grunnlag i de sakkyndiges utredninger. A har vært undergitt et strengt fengselsregime med en tyngende uvisshet om fremtiden. Den ankende part, A, har nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: A løslates mot sikring i frihet. Subsidiært: Justisdepartementets vedtak av 26. juni 1991 kjennes ugyldig." Anførslene fra staten v/Justisdepartementet kan i korthet gjengis slik: Domstolene kan fullt ut prøve om grunnvilkårene for sikring er oppfylt. Dette er et rettsanvendelsesskjønn. Valget av sikringsmidler kan imidlertid bare undergis en meget begrenset prøving, den prøving som gjelder for forvaltningsvedtak generelt. Den videre prøvingsadgang etter tvistemålsloven kapittel 33 får ikke anvendelse. Dette følger allerede av tvistemålsloven §474. Avgjørelsen i [[Rt-1984-1175]] gjelder utelukkende sikringsdømt i egenskap av tvangsinnlagt pasient. For sikringsdømte som undergis andre former for lukket sikring, kommer de vanlige regler for prøving av forvaltningsvedtak til anvendelse. Anførselen om at begrenset prøving er i strid med artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er uholdbar. For det første er i virkeligheten forskjellen i prøvingsadgangen etter de vanlige regler og etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 ganske liten. Også prøving etter tvistemålsloven kapittel 33 er undergitt praktisk viktige begrensninger. Den forskjell som blir igjen, kan begrunnes blant annet ut fra ulikheter med hensyn til formål og bakgrunn for vedtakene. Disse forskjeller tilsier at det er saklige grunner for ulik prøvingsadgang. Det må for øvrig være et vidt spillerom for skjønn for de enkelte lands lovgivende myndigheter med hensyn til hvorledes reglene for domstolsprøving skal være. I vår sak er to forhold sentrale: (1) De meget alvorlige handlinger som er grunnlaget for sikringsbemyndigelsen og (2) Den psykiatriske diagnostisering av A er meget vanskelig. Gjenstand for prøving er vedtaket av 26. juni 1991. Departementet hadde et fullgodt grunnlag for å treffe vedtaket. Det foreligger ikke noe brudd på utredningsplikten. Det som angripes, er i virkeligheten de rent skjønnsmessige vurderinger av hvilken sikringsform som bør velges. Vedtaket bygger ikke på faktiske feil, og departementet har utøvet et forsvarlig og lovlig skjønn. Vedtaket er ikke urimelig - iallfall åpenbart ikke i en slik grad at det av den grunn kan underkjennes. Staten v/Justisdepartementet har for Høyesterett nedlagt slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts dom 20. desember 1990 stadfestes." <b>Jeg er kommet til</b> samme resultat som byretten og lagmannsretten. Jeg behandler først de mer prinsipielle spørsmål vedrørende domstolenes prøving av administrative vedtak om lukket sikring. Det er i dag en etablert rettsoppfatning at domstolene kan prøve vedtak om sikring. Det som det kan reises spørsmål om, er omfanget av prøvelseskompetansen. Domstolene må fullt ut kunne prøve om grunnvilkårene for sikring er til stede. Det gjelder både kravet om en nærmere bestemt sinnstilstand og kravet til gjentakelsesfare. De deler av vedtaket som, når grunnvilkårene er til stede, gjelder spørsmålet om sikring skal iverksettes og i tilfelle hvilket sikringsmiddel som skal velges, må også kunne undergis prøving fra domstolenes side. Men spørsmålet er om denne prøvingen skal begrenses som ved prøving av administrative vedtak ellers, eller om alle sider ved vedtaket, også hensiktsmessighetsskjønnet, fullt ut kan overprøves. Etter min mening har domstolene ved prøving av sikringsvedtak samme kompetanse som den som ellers gjelder ved prøving av forvaltningsvedtak. Det er ikke grunnlag for en mer vidtgående prøving. At det er den alminnelige prøvingskompetanse som må gjelde, har for det første støtte i utformingen av sikringsbestemmelsene i straffeloven §39. Det er der etablert et system hvor domstolene for et avgrenset tidsrom gir bemyndigelse til å anvende nærmere angitte sikringsmidler. Valget av sikringsmidler er uttrykkelig lagt til påtalemyndigheten og deretter til departementet, jf. straffeloven §39 nr. 4. Det ville stå i motstrid til dette systemet om domstolene skulle kunne overprøve også de rent skjønnsmessige sider ved vedtakene. En videre prøvingsadgang enn den alminnelige kan heller ikke forankres i eller begrunnes ut fra tvistemålsloven kapittel 33. Prøving etter tvistemålsloven kapittel 33 skal bare skje hvor dette er særskilt hjemlet, jf. tvistemålsloven §474. Når sikringsdømt som er undergitt sikring i psykiatrisk institusjon etter straffeloven §39 nr. 1 e, kan få prøvet tvangsinngrepet etter tvistemålsloven kapittel 33, er det fordi denne prøvingsadgangen er hjemlet i lov om psykisk helsevern §9a. For å kunne anbringe sikringsdømte i psykiatrisk institusjon, må også vilkårene i lov om psykisk helsevern være oppfylt. Anbringelse i psykiatrisk sykehus kan være særlig tyngende for den tvangsinnlagte, med mulighet blant annet for tvangsmedisinering. At man ved prøvingsretten har villet likestille sikringsdømte i psykiatrisk institusjon med andre som er under tvungen omsorg etter lov om psykisk helsevern, har gode reelle grunner for seg, og kan lovmessig forankres i lov om psykisk helsevern §9a. Noen slik lovmessig forankring er det ikke for sikringsdømte som undergis sikring i andre typer lukkede anstalter. I kjennelsen i [[Rt-1984-1175]] er det lagt til grunn at den vide prøvingskompetansen for domstolene ved prøving av vedtak om anbringelse av sikringsdømt i psykiatrisk institusjon, er begrenset til denne gruppen sikringsdømte. Jeg kan derfor ikke se at avgjørelsen kan tas til inntekt for en vid prøvingsrett for domstolene i en sak som nærværende, slik den ankende part har anført. Heller ikke daværende kst. dommer Smith's votum i [[Rt-1989-1327]] gir støtte for dette. Det går ut på at andre grupper av sikringsdømte enn de som er plassert i psykiatrisk institusjon etter straffeloven §39 nr 1 e, med jevne mellomrom for domstolene må kunne få prøvet lovligheten av tvangsanbringelsen. Uttalelsen går ikke på omfanget av domstolenes prøvelsesrett ved prøvingen av vedtakene. Jeg kan heller ikke se at folkerettslige regler tilsier at domstolene må kunne prøve alle sider ved vedtak om lukket sikring. Det er på det rene at en prøving etter de alminnelige regler for prøving av forvaltningsvedtak, tilfredsstiller kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 5 nr. 4. Jeg viser her til dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol av 29. august 1990 i den såkalte "Æ-saken" (EMD=REF00000219). For Høyesterett er det imidlertid anført at en begrenset prøving er i strid med diskrimineringsforbudet i menneskerettighetskonvensjonens artikkel 14 sammenholdt med artikkel 5 nr. 4. Jeg finner grunn til å gjengi disse bestemmelsene. De lyder i norsk oversettelse. Artikkel 14: "Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er anerkjent i denne Konvensjon, skal sikres uten noen som helst diskriminering på grunn av kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen mening, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller noe annet forhold." Artikkel 5 nr. 4: "Den som er berøvet friheten ved pågripelse eller fengsling, skal ha rett til å få lovligheten av fengslingen snarest prøvet av en domstol og til å bli løslatt hvis fengslingen ikke er lovlig." Retten til domstolsprøving er altså sikret i konvensjonens artikkel 5 nr. 4. Som jeg har redegjort for, synes det etter norske rettskilder å være en forskjellig rett til prøving av tvangsinngrepet for sikringsdømt sinnslidende som anbringes i psykiatrisk institusjon og sikringsdømte som er undergitt andre former for lukket sikring. Spørsmålet er imidlertid, som Den europeiske menneskerettighetsdomstol har formulert det i sin dom av 28. november 1984 i den såkalte "Rasmussensaken" (EMD=REF00000148), om vi står overfor "analogous situations" eller om "the difference of treatment have an objective and reasonable justification". Etter min mening er det forskjeller mellom disse typer tvangsanbringelser som kan begrunne en forskjellig prøvingsadgang. Jeg minner her om det jeg allerede har pekt på at for at en sikringsdømt skal kunne anbringes i psykiatrisk institusjon, må i tillegg til de lovbestemte vilkår for sikring også vilkårene for tvangsinnleggelse i lov om psykisk helsevern være til stede. Videre peker jeg på at sikringsdømt i psykiatrisk institusjon undergis det samme tvangsregime som andre tvangsinnlagte i institusjonen. Hensett til dette er det etter min mening rimelig begrunnet at prøvingsretten for sikringsdømt i psykiatrisk institusjon er den samme som prøvingsretten for andre som er tvangsanbragt i slike institusjoner og at prøvingsretten går lenger enn for sikringsdømte som undergis andre former for lukket sikring. A har sterkt understreket de reelle hensyn som taler for en vidtgående prøving av vedtak om lukket sikring, en prøving som også omfatter blant annet den rent skjønnsmessige vurdering av om sikring bør iverksettes og i tilfelle på hvilken måte. Jeg er enig i at vesentlige rettssikkerhetshensyn kan tale for en slik vid prøvelsesadgang for domstolene. Som jeg har vært inne på, har lovgiver blant annet for enkelte grupper tvangsvedtak åpnet for en omfattende overprøving ved at tvistemålsloven kapittel 33 er gitt anvendelse. Jeg peker også på at det utvalg som i NOU 1990: 5 har utredet forslaget til strafferettslige særreaksjoner, bl.a. har lagt avgjørelsen av om særreaksjonen skal opphøre til domstolene. Men spørsmålet er hvilken rettskildemessig vekt disse reelle hensynene har. Det er eksempler i norsk rettspraksis på at domstolene hvor helt særegne og spesielt tungtveiende reelle hensyn har talt for en bestemt rettighet for enkeltindividet, har lagt til grunn at en slik rettighet eksisterer, selv om resultatet hadde liten støtte eller kanskje delvis sto i motstrid med de øvrige rettskildefaktorer. Særlig uttalt var dette i avgjørelsen i [[Rt-1979-1079]] om sinnssyk sikringsdømts rett til på egen hånd å anvende rettsmidler. Sykejournaldommen i [[Rt-1977-1035]] er et annet eksempel på en avgjørelse hvor et vern av enkeltindividet i vesentlig grad er begrunnet ut fra de reelle hensyn som gjør seg gjeldende. Tross den vekt som i særegne tilfelle kan legges på reelle hensyn, er jeg kommet til at prøvingen av sikringsvedtaket må skje innen rammen av det som generelt gjelder for forvaltningsvedtak. Jeg peker her først på at øvrige rettskildefaktorer med tyngde synes å tale mot en utvidet prøvingsadgang. Et moment av vekt er det at en prøving etter de vanlige regler for domstolskontroll av forvaltningsvedtak, tilfredsstiller kravene i de aktuelle internasjonale konvensjoner. Jeg tillegger det videre betydning at den kontroll med at vedtaket ikke må være vilkårlig eller grovt urimelig som domstolene etter de alminnelige regler foretar, må skje i lys av de vesentlige rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende. Dette kommer jeg tilbake til. Jeg går så over til prøvingen av vedtaket av 26. juni 1991. Partene har anført at det er dette, og ikke de tidligere vedtak, som skal prøves av Høyesterett. Det er jeg enig i. Jeg peker på at det er påberopt feil og mangler som til dels knytter seg til de tidligere vedtakene. Etter min mening kan slike feil og mangler bare være relevante dersom de kan ha influert på vedtaket av 26. juni 1991, og det er bare ut fra denne synsvinkelen at jeg går inn på disse anførslene. A har anført at vedtaket er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Departementet skal ha tilsidesatt sin utredningsplikt, jf. prinsippet i forvaltningsloven §17, ved ikke i tilstrekkelig grad å ha fått klarlagt As psykiske tilstand. Jeg kan ikke se at anførselen er holdbar. Det ble først innhentet en uttalelse av overlege Harald Reppesgaard. Uttalelsen ble avgitt i november 1989. Ett år senere avga førsteamanuensis Grunfeld og overlege Gravem sin uttalelse. Selv om den siste uttalelsen ble avgitt til lagmannsretten, inngikk den som en del av departementets avgjørelsesgrunnlag. Reppesgaard forklarte seg for byretten, og Gravem og Grunfeld forklarte seg for lagmannsretten. Også disse uttalelsene var departementet kjent med og de utgjorde, sammen med dommene, en del av det grunnlaget departementet hadde for å bedømme As sinnstilstand og utviklingen i denne. Bedømmelsen av A var vanskelig, men jeg kan ikke se annet enn at avgjørelsesgrunnlaget var tilfredsstillende. Jeg finner det lite trolig at ytterligere psykiatriske utredninger kunne ha bragt større klarhet. A har også, om jeg forstår anførselen rett, gjort gjeldende at frisikringsopplegget ikke var tilstrekkelig utredet. Resonnementet er at når man i vedtaket av 26. juni 1991 ikke fant det tilrådelig med sikring i frihet, skulle det vært utarbeidet et annet frisikringsopplegg hvor hensynet til trygghet var ivaretatt. Dette synspunktet er jeg ikke enig i. Departementets innvending synes ikke å gå på det konkrete frisikringsopplegget, men på det mer grunnleggende at sikring i frihet, uansett den praktiske tilretteleggingen, var utilrådelig. Den ankende part har for Høyesterett anført at vedtaket bygger på feilaktige faktiske forutsetninger og på det som er kalt svikt i skjønnsutøvelsen. Før jeg går inn på dette, vil jeg minne om at det for Høyesterett ikke lenger hevdes at grunnvilkårene for sikring ikke foreligger. Spørsmålet om grunnvilkårene for sikring forelå, var helt sentralt fremme for byretten og lagmannsretten. Som jeg har vært inne på, var det avgitt psykiatriske erklæringer som ble dokumentert for domstolene, og det ble også avgitt muntlige forklaringer av sakkyndige og sakkyndige vitner. Både byretten og lagmannsretten konkluderte på bakgrunn av denne bevisførselen med at grunnvilkårene for sikring forelå. På bakgrunn av den ankende parts standpunkt med hensyn til grunnvilkårene har det ikke for Høyesterett vært lagt til rette for noen prøving av grunnvilkårene for sikring. Fordi det kan reises spørsmål om partene fullt ut har fri rådighet over spørsmålet, finner jeg grunn til å peke på at det ikke er fremkommet noe under saksforberedelsen eller ankeforhandlingen for Høyesterett som kunne tilsi at Høyesterett av eget tiltak skulle gå nærmere inn på spørsmålet om holdbarheten av lagmannsrettens og byrettens konklusjon med hensyn til grunnvilkårene for sikring. Jeg finner det forsvarlig å bygge på byrettens og lagmannsrettens bedømmelse på dette punkt. Jeg går så over til å behandle den ankende parts anførsler om feilaktige faktiske forutsetninger og svikt i skjønnsutøvelsen. I betydelig utstrekning gjelder det som her er anført, selve den skjønnsmessige avveining av hvilken vekt det er riktig eller ikke riktig å tillegge de enkelte forhold i totalvurderingen. Men denne avveiningen kan domstolene ikke prøve, med reservasjon for kontroll av at det ikke foreligger myndighetsmisbruk. A har anført at departementet må ha bygget på at han er sinnssyk. Jeg kan vanskelig se at dette kan legges til grunn. Det er nærliggende at det er det andre grunnvilkåret om sinnstilstanden, varig svekkede og/eller mangelfullt utviklede sjelsevner, som er lagt til grunn. Videre har A anført at gjentakelsesfaren er liten og at departementet derfor har tillagt denne faren for stor vekt. Poenget, slik jeg ser det, må imidlertid være at departementet har bygget på at grunnvilkårene er til stede uten at det har, eller har hatt mulighet for, nøyaktig å kvantifisere gjentakelsesfaren. Men gjentakelsesfaren er sammen med andre momenter trukket inn i skjønnet over hvilket vedtak som bør treffes. Dette innebærer ikke at noe feil faktum legges til grunn. Heller ikke kan jeg se at det er noen faktisk feil når sikring i frihet ikke blir ansett som tilstrekkelig betryggende. Dette beror ikke på en konstatering av faktiske forhold, men på en vurdering. En vurdering av denne art kan imidlertid tenkes å være så ufundert at vedtaket av den grunn fremstår som vilkårlig eller klart urimelig. Det kommer jeg tilbake til. Jeg går så over til prøvingen av selve skjønnet. Som jeg har redegjort for, kan domstolene undergi dette en begrenset prøving. Domstolene kan prøve om det foreligger myndighetsmisbruk - om skjønnet bygger på utenforliggende hensyn eller om det er vilkårlig eller grovt urimelig. Som jeg har vært inne på, må kontrollen med myndighetsmisbruk håndheves slik at den er en realitet og bidrar til å sikre en tilfredsstillende rettssikkerhet for den som undergis frihetsberøvelse ved sikring. Paragraf 6 i reglene av 1. desember 1961 om valg av sikringsmidler gir etter min mening et riktig utgangspunkt for det skjønn som skal utøves etter straffeloven §39 nr. 4. Bestemmelsen lyder: "Ved valg av sikringsmidler skal det tas sikte på å verne samfunnet mot nye lovbrudd fra den domfelte. Så langt det er forenlig med dette hensyn skal det også tas sikte på å fremme den domfeltes sosiale tilpasning og hans muligheter for å føre et lovlydig liv. I den forbindelse skal/bør en særlig se hen til at sikringsdømte, som har behov for det, får et adekvat behandlingstilbud, jfr. §7 og §8." Det skal altså skje en avveining mellom faren for nye lovbrudd og hensynet til domfelte. Departementets avgjørelse er begrunnet slik: "Departementet har i forbindelse med behandlingen av denne sak vurdert om den nåværende sikring i X kan ombyttes med sikring etter straffeloven §39 nr. 1 a, b og c. Departementet finner at på det nåværende tidspunkt ikke er tilstrekkelig betryggende å sikre domfelte i frihet i tråd med det tidligere skisserte frisikringsopplegg. Man bestemmer av denne grunn at sikringen etter straffeloven §39 nr. 1 f skal opprettholdes inntil videre, dog med den endring at domfelte overføres til Z, jf. sikringsdømtes søknad." Begrunnelsen er kortfattet. Men det ligger i vedtaket at det er foretatt en avveining mellom hensynet til A og gjentakelsesfaren. Det hevdes av A at det i skjønnsutøvelsen er tatt utenforliggende hensyn ved at man har tatt i betraktning og lagt vekt på mulig angst hos bygdefolk i Y. Til dette bemerker jeg at den instans som sterkest har tatt opp problemene med bygdefolkets reaksjon, er påtalemyndigheten. Jeg viser til den påtegning riksadvokaten ga, og som jeg har gjengitt i saksfremstillingen. Men det som understrekes her, er usikkerheten med hensyn til hvordan A ville reagere overfor et bygdesamfunn som er negativ til ham. Dette er et forhold som for øvrig også blant annet de sakkyndige Grunfeld og Gravem har understreket, og som det må være berettiget å legge vekt på ved skjønnsutøvelsen. Hvor langt det ellers kan være berettiget å legge vekt på bygdefolkets reaksjon, kan jeg ikke se det er nødvendig for meg å gå inn på. Det er, som jeg har påpekt, As mulige reaksjon man må ha trukket sentralt inn ved skjønnsutøvelsen. Det gjenstår å ta stilling til om vedtaket må underkjennes fordi det er vilkårlig eller sterkt urimelig. Flere forhold synes å trekke i retning av at det må være forsvarlig å sikre A i frihet. De sakkyndige som har vurdert A etter lagmannsrettsdommen, har gitt vurderinger som i noen grad taler for sikring i frihet, dog slik at det pekes på risiko ved avstøtning i bygdesamfunnet. Det foreligger meget positive uttalelser med henblikk på frisikring fra dr. Stang og fra personer knyttet til fengselsvesenet som bør ha atskillig innsikt i å bedømme hva som er et hensiktsmessig sikringsmiddel. De gode erfaringene man har med As permisjoner har vekt. På den annen side må gjentakelsesfaren og de drapshandlinger som ligger bak sikringsbemyndigelsen, nødvendigvis veie tungt. Av vekt er det også, som forklart av en representant for departementet i bevisopptak til bruk for Høyesterett, at det er en generell erfaring at det bør skje en progresjon i sikringsforholdene i form av utgang, frigang eller åpen anstalt før den innsatte går over på fri sikring. Til dette kan det imidlertid innvendes at man fra departementets og fengselets side i perioder synes å ha vært temmelig restriktive med å gi permisjoner. Avgjørelsen om valg av sikringsform for A har åpenbart vært vanskelig. Departementet har altså lagt avgjørende vekt på faren for gjentakelse. Hensett til den meget alvorlige bakgrunn for sikringsbemyndigelsen, sammenholdt med den gjentakelsesfare som er antatt å være til stede, finner jeg ikke departementets konklusjon og vedtak vilkårlig eller grovt urimelig. For øvrig er A nå overført til en friere form for lukket sikring, i og med overføringen til Z. Jeg går ut fra at dette er skjedd for at man, i tråd med det som ble forklart av departementets representant, tar sikte på å vinne erfaring med henblikk på mulig senere sikring i frihet. Fordi det er et annet vedtak som er til prøving i Høyesterett enn de vedtak som ble prøvet henholdsvis i byretten og lagmannsretten, finner jeg grunn til å utforme ny domskonklusjon. Jeg stemmer for denne <b>dom</b>: Staten v/Justisdepartementet frifinnes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
