Rediger Høyesterett: HR-1992-102-A - Rt-1992-1103

Fritekst:

Dommer Backer: Brønnøy herredsrett avsa 22 mai 1992 dom med slik domsslutning: "A, født xx.xx.1956, dømmes for overtredelse av straffeloven §212 annet ledd, 1. straffalternativ, samt straffeloven §209, første straffalternativ, til en straff av fengsel i 2 -toår, med fradrag av 14 -fjorten- dager utholdt varetekt." Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Domfelte har anket over lovanvendelsen vedrørende straffeloven §209 og over straffutmålingen. Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må forkastes, men at straffen kan settes noe ned. Domfelte er funnet skyldig i å ha befølt sin samboers datter på hennes blottede kjønnsorgan. Herredsrettens domsgrunner må forståes slik at dette skjedde forholdsvis ofte fra hun var 8-9 år til hun fylte 16 år. Videre er han funnet skyldig i utuktig omgang med samboerens datter da hun var mellom 16 og 17 år. Den utuktige omgang skjedde ved at domfelte gned sine fingre mot fornærmedes klitoris og kjønnslepper. Han slikket også hennes blottede kjønnsorgan. Herredsretten har lagt til grunn at den utuktige omgang rammes av straffeloven §209. Denne bestemmelse omfatter utuktig omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller myndling som står under vedkommendes myndighet eller oppsikt. Domfelte har anført at samboerens datter ikke hører til noen av de fire oppregnede grupper personer, og at hun heller ikke stod under hans myndighet eller oppsikt. Det var samboeren som hadde ansvaret for datteren, og hun stod ikke i noe rettslig forhold til ham. Jeg nevner at straffeloven §209 ble endret ved lov av 22 mai 1992 nr 49, slik at bestemmelsen slik den nå lyder ville rammet et tilfelle som det foreliggende. Det fremgår av lovforarbeidene at man blant annet har ønsket å avhjelpe den usikkerhet som har heftet ved §209 når det gjelder utuktig omgang med samboers barn. I lagmannsrettspraksis foreligger det endel tilfelle der §209 er brukt, men praksis er ikke konsekvent. Spørsmålet ble berørt av førstvoterende i [[Rt-1991-1]]. For min del finner jeg det ikke særlig tvilsomt at samboers barn vil kunne omfattes av uttrykkene "fosterbarn" og "pleiebarn". Dette er uttrykk som beskriver et faktisk forhold mellom to personer, og som ikke har noen eksakt juridisk avgrensing. Jeg kan ikke se noen grunn til at et særkullsbarn som en samboer har brakt inn i det felles hjem, ikke skulle kunne anses som den annen samboers fosterbarn eller pleiebarn, på linje med andre barn som hører til i hjemmet. Selv om uttrykket "stebarn" tradisjonelt bare omfatter ektefellens barn, taler etter vår tids forhold også meget for å likestille langvarige samboerforhold med ekteskap i relasjon til den annen samboers barn. Reelt sett er det ikke noen grunn til at samboerens barn i slike tilfelle skal være mindre beskyttet enn en ektefelles særkullsbarn, noe som lovendringen av 22 mai 1992 bygger på. I §209 er ordet "stebarn" dessuten brukt i en oppregning som også omfatter andre tilfelle der omsorgssituasjonen i forhold til et barn oppstår uformelt, jf det jeg har sagt om fosterbarn og pleiebarn. Straffeloven §209 krever ikke bare at fornærmede skal ha hørt til en av de fire oppregnede grupper personer, men også at vedkommende skal ha stått under gjerningsmannens myndighet eller oppsikt. Forsvareren har for Høyesterett tatt opp spørsmålet om domsgrunnene er tilstrekkelige til å avgjøre om dette vilkår er oppfylt. Det fremgår imidlertid at domfelte og fornærmedes mor i en lang årrekke levet som samboere mens fornærmede hørte til deres husstand og de straffbare handlinger foregikk. Det ligger i selve forholdet at også domfelte rent faktisk må ha hatt myndighet over og oppsikt med sin samboers mindreårige datter, og herredsretten sier direkte at han hadde del i den daglige omsorg for henne. Herredsrettens lovanvendelse er derfor riktig, og domsgrunnene er tilstrekkelige. Tilbake står anken over straffutmålingen. Det er alvorlige straffbare handlinger som domfelte er funnet skyldig i. Overtredelsen av straffeloven §212 annet ledd utgjør et fortsatt straffbart forhold som har pågått over mange år, helt fra fornærmede var forholdsvis liten. Det omfatter mange enkelttilfelle, og selv om hvert enkelt ikke er så grovt, må den samlede vekt av forholdet telle betydelig ved straffutmålingen ved siden av overtredelsen av §209. Forsvareren har vist til flere høyesterettsavgjørelser som indikerer et lavere straffenivå i sammenliknbare saker enn det herredsretten har lagt til grunn. På den annen side er det etter hvert klarlagt at overgrep begått i hjemmet av barnets nærmeste representerer en særlig belastning for barnet, og denne erkjennelse må få betydning for straffenivået. Straffen i det foreliggende tilfelle synes imidlertid å være blitt noe for streng. Ut fra de kryssende hensyn som etter dette gjør seg gjeldende i saken, er jeg kommet til at straffen bør settes til fengsel i 1 år og 6 måneder. Jeg finner ikke å kunne legge noe særlig vekt på hensynet til domfeltes livssituasjon og spesielle forhold, som har vært påberopt i formildende retning. Etter dette stemmer jeg for denne dom: I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 14 - fjorten - dager for varetektsfengsel. For øvrig forkastes anken. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt