Rediger Høyesterett: HR-1992-105-A - Rt-1992-1120

Fritekst:

Dommer Bugge: Politimesteren i Østerdal utferdiget 11 februar 1992 bøteforelegg mot A, født xx.xx.1920, for å ha overtrådt §3, jf §12 i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Grunnlaget var at A "Fredag 5. juli 1991 om formiddagen, førte ... en traktor fra X seter i Y til et oppdemmet vann ca 1 km nordvest for setra, til tross for at der ikke gikk vei åpen for alminnelig ferdsel." Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble oversendt til Nord-Østerdal herredsrett, som 22 mai 1992 avsa frifinnelsesdom. Herredsretten fant enstemmig at A hadde ment at den i forelegget nevnte kjøring var lovlig, og at han måtte sies å ha handlet i unnskyldelig rettsvillfarelse, straffeloven §57. Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår ellers av domsgrunnene. Dommen er påanket av politimesteren i Østerdal, som gjør gjeldende at lovanvendelsen er uriktig; herredsretten har anvendt en for mild aktsomhetsnorm. Anken må tas til følge. Jeg bemerker først at gjerningsbeskrivelsen i forelegget har fått en uheldig utforming. Det som medfører at domfeltes kjøring fant sted i utmark, er ikke at det ikke gikk vei som var "åpen for alminnelig ferdsel", men at der ikke var vei opparbeidet for kjøring med bil, jf utmarksdefinisjonen i loven §2 tredje ledd. Herredsretten har lagt dette siste til grunn og uttaler at det på den strekning A kjørte ikke var noen opparbeidet vei, hverken bilvei eller traktorvei. Herredsretten har videre lagt til grunn at domfeltes kjøring på strekningen ikke hadde noe formål som medfører at unntaksbestemmelsen i loven §4 første ledd bokstav c om visse former for næringskjøring får anvendelse. Retten har likevel bygget på - slik jeg forstår domsgrunnene - at tiltalte selv trodde at det var en lovlig kjøring i næringsvirksomhet han foretok. Når herredsretten har funnet å kunne anse denne villfarelse som unnskyldelig, skyldes det - ifølge domsgrunnene - flere omstendigheter knyttet til domfeltes bakgrunn og til bakgrunnen for selve kjøringen. Retten peker i denne forbindelse på at A hadde fått i oppdrag av sin bror, som er eier av X seter, å hente en båt som skulle bringes ned fra fiskevannet til bygda for reparasjon, at den fjelloppsynsmann som anmeldte forholdet gjennom lang tid hadde observert kjøring med terrengbiler eller traktor fra setrene til fiskevann i området uten at det var blitt grepet inn, og at hverken A eller hans bror hadde fått noen signaler om at kjøring med traktor på den strekning det gjelder, var ulovlig og at håndhevelsen av loven ville bli strammet inn. Herredsretten uttaler videre: "Ved vurderingen av tiltaltes handlemåte og hans oppfatninger må man ta hensyn til at gårdbrukere daglig bruker sine traktorer i næringsvirksomhet, i utmark når det gjelder skogsdrift m.v. Det er åpenbart lett å sette seg inn i tiltaltes syn på saken, på denne bakgrunn. Han gjentok en kjøring som man var vant til fra gammelt av, opp til seteren og deretter inn til vannet for å hente en båt, altså en helt naturlig virksomhet for vedkommende." Jeg finner det for min del klart at det herredsretten her har lagt vekt på, ikke er tilstrekkelig til at As villfarelse kan anses som unnskyldelig. Som det er påpekt i avgjørelser i [[Rt-1992-8]] og 564, må det - når det gjelder lovgivningen til vern om miljøet - stilles klare krav til plikten til å undersøke om en handling eller virksomhet er lovlig eller ikke. Det er opplyst at A er pensjonert gårdbruker og at han har vært bosatt i et av de tilstøtende bygdelag i mange år. Han burde ha vært vel kjent med det regelverk som fra 1978 har vært gjeldende for ferdsel med motorkjøretøy i utmark, og det er åpenbart ikke tilstrekkelig til å frita ham fra strafferettslig ansvar at han "gjentok en kjøring som man var vant til fra gammelt av", og som han selv betraktet som "en helt naturlig virksomhet". Aktor for Høyesterett har nedlagt påstand om at det avsies ny fellende dom i saken, og at det idømmes en bot på 5.000,- kroner, subsidiært fengsel i 10 dager. Slik saksforholdet er beskrevet i herredsrettens dom, antar jeg at grunnlaget for at Høyesterett kan avsi ny dom er tilstede. Etter min oppfatning bør påstanden tas til følge også når det gjelder botens størrelse, selv om den bot som var angitt i forelegget beløp seg til bare kr 1.000,- og påstanden for herredsretten var en bot på kr 2.000,-. Som det gjentatte ganger har vært påpekt fra Høyesteretts side, senest i de to nevnte avgjørelser tidligere i år, vil et bøtenivå som det politikammeret her har lagt seg på, neppe være tilstrekkelig til å skape den nødvendige respekt for forbudet mot motorisert ferdsel i utmark - et forbud som det ellers ikke er lett å håndheve. Jeg stemmer for denne dom: A, født xx.xx.1920, dømmes etter lov om motorferdsel i utmark og vassdrag §12, jf §3, jf §2 tredje ledd til en bot på 5.000,- - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt